Den rette

Jeg har hørt utsagnet «den rette dukker opp før du aner» mange ganger i løpet av mitt relativt korte liv. Men har det aldri slått deg at jeg kanskje ikke ønsker å finne noen? At jeg faktisk mener det når jeg sier jeg trives som singel, og aldri ser for meg en fremtid sammen med et annet menneske?

Kanskje er det vanskelig for deg å fatte at ikke alle ønsker det livet du lever (eller så sårt ønsker deg). Jeg kan forstå helt utmerket at denne tosomheten så mange søker, også er med på å berike livene deres. Samtidig vet jeg at det ikke er noe som er gjennomførbart eller ønskelig i mitt eget liv.

Når jeg kan forstå din side av saken, kan ikke du forsøke å forstå min? Selv om du lever sammen med din store kjærlighet og kanskje til og med har et kjærlighetsbarn eller to, betyr ikke det at alle ønsker seg livet du lever. Jeg mener på ingen måte å kritisere livet du (eller andre) velger å leve. Det er bare ikke noe som samsvarer med min oppfatning av lykke.

IMG_6331-2
Jeg synes det er trist når mennesker føler seg fortapte eller ensomme fordi de ikke finner den rette. Eller når de «mister alt» fordi deres livspartner har funnet en annen, eller bare ikke føler den samme kjærligheten mer. Kanskje vet jeg ikke hva jeg snakker om, for jeg har tross alt aldri vært i et langvarig forhold. Men det jeg vet noe om, er selvstendighet. Å stå stødig i livet, alene – fordi nettopp det føles som trygghet.

Jeg tar meg stadig i å tenke på hva som kan gjøre et menneske så avhengig av en annen? Hvorfor ønsker noen å legge lykken i hendene på noen andre? Jeg tenker bare på hvor skjørt livet er, og hvor lite (og sikkert mye) kjærligheten kan tåle.

Jeg har ikke følt denne store kjærligheten selv. Og visst kan det gjøre meg ute av stand til å forstå. Kanskje vet jeg ikke hva jeg velger bort ved å leve alene, men jeg vet i det minste hva jeg velger – og at det er mer enn nok for meg.

IMG_3223
Noen mennesker snakker om hvordan de ikke følte seg hele, før de møtte den rette. Som om de var ufullstendige alene. For meg virker det som karaktersvake mennesker, uten tyngde eller fotfeste. Uten at jeg på noen måte ønsker å dømme. Det er bare mitt synspunkt, ut fra eget liv og erfaringer.

Jeg vil bare gi et slags motsvar til denne konstante forventningen om å være to. For i mine ører klinger ikke det vakkert. Selv om en sterk kjærlighet mellom to mennesker uten tvil kan være vakkert – for de involverte.

Jeg elsker livet høyere enn høyt, og jeg vil så gjerne dele det! Få folk til å forstå at lykke er subjektivt, i hvert fall til en viss grad. Selv om mange av oss trenger de samme grunnsteinene i livet, og å få dekket grunnleggende behov – er det likevel kun en liten del av et stort liv. Det er noe vi heller burde være glad for. Heie fram ulikhetene våre. Tenk så kjedelig det ville vært om alle ønsket det samme?

IMG_6347
Jeg skal ikke behøve å forsvare valget mitt. Selv om jeg er ung, betyr ikke det at jeg er uten dømmekraft. Mange fremstiller det nærmest slik, samtidig som de lukker ørene for begrunnelsen min. «Skal du ikke ha barn? Det vil endre seg når du blir eldre» kan jeg få høre, uten at noen spør meg om hvorfor. Er det i bunn og grunn bare noe jeg ikke ønsker, eller er det kanskje en dypere og mer innviklet årsak til valget mitt?

Våg å spørre, så kan vi snakke om det. Kanskje kan du lære noe av min selvvalgte alenehet. Jeg bruker det ordet, fordi ensomhet ofte kan tolkes i en negativ retning. Og for meg finnes det ingenting negativt med å være alene.

En familie som holder sammen





«En familie som holder sammen, er uovervinnelig» sa Bjørnstjerne Bjørnson en gang. Det er så sanne og så viktige ord. Jeg er så takknemlig for den familien livet har skjenket meg, og at mine to foreldre alltid har vært der for meg. Stilt opp i tykt og tynt. Noen tenker kanskje at det er selvfølge, men med min fortid ser jeg på det som en velsignelse. Jeg er ydmyk og takknemlig for at de har stått sammen med meg gjennom de verste stormene. Selv foreldre har en grense for hva de takler. Og jeg hadde forstått det om mine ikke hadde orket mer.

Dette er en hyllest til de to som har satt meg til verden og som betyr aller mest for meg. Tusen takk, mamma og pappa. Takk for at det er til, og takk for at dere stadig minner meg på hvordan det føles å være elsket.

Å fange et ansikt








Aldri kan jeg glemme magien når man fanger et ansikt. Når jeg lukker øyeblikket inne med rask lukkertid. Da er det bare meg og kamera som finnes, ingen andre. Verden står stille og alt annet forsvinner. Selv foto-objektet, modellen som står der med øynene mot meg. Det er bare fotografiet som betyr noe da, i det hundredelssekundet det sier «knips».

Celine







Noen portretter av vakre Celine, som tidligere er postet her på bloggen før jeg startet på nytt i 2014 (disse er fra 2013). Jeg tenkte de fortjente en plass i arkivet.

Det er noe magisk og helt spesielt med å fotografere mennesker. Jeg håper høsten bringer med seg en photoshoot eller to.

Bestefarjente

Mira har alltid vært en skikkelig bestefarjente. Hvis pappa er i rommet, er det ingen andre som er av interesse. Selvfølgelig er hun veldig knyttet til meg, siden det er hos meg hun bor, men hun er også veldig glad i bestefaren sin. Jeg kaller henne for pelsbarnet mitt, og mine foreldre kaller henne for pels-barnebarnet.

Her var Mira bare 8 uker gammel. Veldig liten og veldig trøtt. Juni 2015.

Trygg i bestefar sine armer. Her var hun 5 måneder gammel. September 2015.

På skogstur, høsten 2016.

På besøk hos «mormor og bestefar», april 2017.

Fra en badetur til Hull (disse to vassfisene ville visst ikke bade), juni 2017.

Fra en gåtur på morgenen,  juli 2017.