Utfordringer · Minimalisme

Vi har bare én klode

Det er viktig å huske at ingenting varer evig. Kloden vår er sårbar når vi forbruker mer enn vi trenger, og mer enn det den kan klare å gi oss. Om alle gjorde en litt større innsats for å bli mer bevisste på eget forbruk og konsekvensene – kunne mye vært gjort.


Liten tue kan velte stort lass.
På samme måte som også små gjerninger kan utgjøre en stor forskjell i lengden, om det er mange nok som utfører dem.


Vi har en vakker jordklode, ønsker vi ikke at den skal vare?


Noen ganger blir jeg skremt av tanken på hvordan verden vil se ut om kanskje bare tretti år? Hva med når jeg selv er blitt pensjonist?


Heldigvis vil det ikke finnes fremtidige generasjoner etter meg. Det er mange årsaker til at jeg aldri skal ha barn, men en av grunnene er også at jeg ikke synes det er forsvarlig å sette et barn inn i denne verden. Vi lever fremdeles relativt greit med overforbruket vårt, som stadig skader kloden. Men jeg tør ikke tenke på hvordan livet på jorda vil være hundre år frem i tid. Hva med flere hundre? Da er det betryggende å vite at ikke mine etterkommere skal trenge å oppleve en verden det er vanskeligere å leve i. Siden de ikke finnes.


Vær og vind (og globaloppvarming) er den tiende og siste temautfordringen med Helene.

Natur & landskap · Personlig · Utfordringer

Det er høst nå, hvisker de

img_5932
Nesten lydløst hvisker de om høstens ankomst. Nesten lydløst.

img_5928
Nesten lydløst faller de snart mot jorden. Epler, blader, sarte sjeler.

img_5926
Nesten usynlig farger de verden, hele min verden. Og jeg våkner plutselig opp for å innse det hele.

img_5950
Nesten usynlig begynner solen å gå fra stående posisjon midt på himmelen – til fallende. I det ene øyeblikket er det sol og dagslys. I det andre begynner skyggene å falle.

img_5960
Nesten mirakuløst tar hun tilbake kontrollen over eget liv, og kommer seg ut av det aller siste grepet han hadde rundt hjertet hennes.

Høst er nest siste tema i temautfordringen sammen med Helene.

Utfordringer · Personlig

Å være fri

Noen dager er det nødvendig å gråte så øynene etterlates hovne og røde. Noen dager er livet tøft og verden altfor overveldende. Da er det greit å slippe ut smerten. La tårene falle, la meg selv falle sammen for et øyeblikk – slik at jeg kan fortsette å være sterk.

Jeg trenger det så sårt, disse salte tårene. Å slippe fri smerte, å gi slipp – er kanskje noe av det viktigste jeg har lært de siste årene. Det går greit å gråte, uten at verden faller sammen (selv om det kan føles slik).

Det er midlertidig. Smilet klistres gledelig på igjen, tankene lysner og tåken forsvinner for denne gang. Jeg fortsetter livet som om ingenting har skjedd. Likevel preget og mer trygg på meg selv. Det gikk bra denne gangen også. Det tar lang tid å vende meg til dette. At ikke det er et sammenbrudd, ikke påfølgende selvskading eller innleggelsesgrunnlag. Det er ikke begynnelsen på en dårlig periode, det er bare gråt. Sår gråt og tårer som er harmløse.


Selv etter over to år uten innleggelser og nå en stabil psyke – tar det tid. Det er en prosess å lære å stole på seg selv igjen. Å tørre å føle på vonde følelser og vite at det ikke er verdens undergang.

For andre mennesker er det kanskje helt vanlig å vite at det går over? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at over et tiår med psykisk smerte former et menneske. Erfaringer former forventingene dine, atferdsmønsteret ditt og tankegangen. Jeg var så vant til å ha det vondt, så vant til å falle tilbake i dype depresjoner, så vant til å ønske meg bort fra dette livet. Det er klart det tar tid å vende seg til et mer stabilt følelsesliv. Det er ikke gjort over natten.

Nå er jeg fri. Fri til å leve det livet jeg selv ønsker, uten psykisk sykdom som holder meg tilbake. Fri til å oppleve alt det gode livet har å by på.


Noen ganger må jeg klype meg selv i armen, og spørre om det virkelig er sant. At jeg har kommet så langt. Kampene var verdt det! Jeg trosset helsevesenet, begynte å stole på meg selv og turte å gå min egen vei. Først med forsiktige vaklende skritt, og med tiden mer selvsikker.

Over 10 år i psykiatrien (og 7 av dem med innleggelser) gjorde meg bare sykere. Derimot 2 år på egenhånd uten medisiner, innleggelser og med en stadig voksende mistillit til det som tidligere skulle hjelpe meg – har gjort meg sterk. Friskere enn jeg noensinne så for meg at det var mulig å bli. Det finnes håp, det gjelder bare å se det. Ta ansvar for eget liv og ikke stole på at noen andre gjør det for deg. Det var min vei ut. Min vei til frihet.


Psykisk er det åttende temaet i temautfordringen sammen med Helene.

Kreative tekster · Utfordringer

Fashion

Fashion sier hun
mens hun fester
en nål i leppa
farger ansiktet
i mørke toner
og kler seg i rødt

Sexy sier han
mens han
griper rundt hennes
formløse tynne skikkelse
og tar henne hardt
uten truse på


Fysisk er det sjette temaet i temautfordringen sammen med Helene, derfor tenkte jeg det passet med denne lille teksten.

Utfordringer · Personlig

Medisinering og psykiske lidelser 

Antidepressiver, antipsykotika og anxiolytika. Fint og avansert skal det være, der de står kategorisert i felleskatalogens ATC-register – videre listet opp med blant annet mulige bivirkninger, forsiktighetsregler og anbefalt dosering.

Jeg har lang erfaring med ulike medikamenter som var ment til å hjelpe meg; forbedre min psykiske helsetilstand. I mange år levde jeg i troen om at dette skulle gjøre meg bedre. Store deler av mine ungdomsår ble tilbrakt bak lukkede dører, til tider sterkt medisinert – som en svingdørspasient de fleste ikke trodde skulle bli stort bedre.

Navnene på medikamentene jeg har vært innom er mange. Abilify, Atarax, Fevarin, Haldol, Nozinan, Risperdal, Sobril, Truxal, Zoloft, Zyprexa og trolig en god håndfull til som jeg ikke kommer på i farten. Listen er lang som et vondt år.


Jeg skrev et nakent og sårbart innlegg om nettopp medisinering for snart to år siden. Om hva det kan gjøre med et menneske. På den tiden hadde jeg kun noen måneder tidligere klart å frigjøre meg fra psykiatriens klør og medisinenes lenker, og begynte sakte å innse hva det hadde gjort med meg.

Det høres kanskje dramatisk ut når jeg skriver om medisiner på en slik måte. Men for meg har dessverre psykiatrien bare gjort meg sykere. Gjennom 7 år var jeg inn og ut av psykiatriske avdelinger. Både åpne poster og akuttposter. For det meste sistnevnte.

Jeg skulle ønske jeg hadde blitt møtt annerledes. At hovedfokuset lå på terapi og ikke neddoping på medisiner. For all del, ikke misforstå: medisiner kan være til nytte for mange mennesker. Både når det gjelder fysiske og psykiske plager. Men det bør hverken bli brukt som en trussel eller som et pressmiddel. Og det er så ufattelig viktig å vite at virkningen kan variere fra menneske til menneske.

Jeg var tolv år gammel når jeg for første gang satt mine ben innenfor en psykiatrisk avdeling. Tolv år! Kun et par dager før jeg skulle ha sluttet på barneskolen. Hvilke forutsetninger hadde jeg for å vite hva slags helvete som ventet meg? Hvor mye kunne ei jente som knapt var i tenårene vite om medisinering?


Jeg skulle ønske at noen viste meg en annen vei. At jeg hadde blitt møtt med den terapien og behandlingen jeg så sårt trengte, i stedet for å frykte medisinene som ventet. Det tok ikke lang tid før jeg opplevde tvangmedisinering, og det tok heller ikke langt tid før jeg merket effekten av medisinene jeg sto på fast, hver dag. Dosene økte og medisinene fikk stadig nye farger og fasonger.

Jeg skulle ønske at noen forsto frustrasjonen min når medikamentene ble så kraftige at jeg sovnet på dagtid. Når nattesøvnen ikke ble nok og jeg på det meste kunne sove opp mot 15-16 timer i døgnet. Burde ikke varsellampene ha blinket når en 14-åring måtte sove i pausene på skolen? Når jeg fikk et eget rom med madrass for å klare meg gjennom ytterligere et par timer?

Jeg skulle ønske at noen fortalte meg mer om bivirkningene. At de som skulle passe på meg og gi meg god behandling sørget for å ikke gi meg en cocktail av medisiner. Stadig ble jeg satt på nye medisiner, før vi rakk å forstå hva som virket. Var det den ene medisinen alene, eller kombinasjonen?


Vet du kjære overlege, eller hvem du enn var: hvordan det føles å havne i psykose grunnet feilmedisinering, bare fjorten år gammel? Jeg hadde lenge uttrykt misnøye for kombinasjonen av medikamenter og hvordan de depressive og suicidale tankene bare ble verre. Ikke minst vektøkningen som fulgte. Men ingen tok det bryet verdt å lytte.

Er det ikke et paradoks at jeg som medisinfri nå er friskere enn noen gang? Jeg kunne ha skrevet mye om alt det vonde jeg har opplevd i psykiatrien, alle feil som har blitt gjort og hva disse årene har tatt ifra meg. Men jeg vil heller avslutte med å fokusere på det gode i livet mitt. Alt det de to siste årene har gitt meg. Hvor fantastisk og lærerikt det har vært, men på samme tid skremmende – siden jeg måtte bli kjent med meg selv på nytt. Lære meg om følelser, på godt og vondt.

Alt jeg ønsker er å sette fokus på at det finnes baksider med medikamenter. Kanskje jeg kan gjøre ett menneske oppmerksom på det, og med det hjelpe noen til å unngå at det går for langt. Jeg mener ikke at man ikke skal stole på helsevesenet, jeg sier bare at det er lov til å tenke selv. Hvis jeg hadde fulgt legenes råd, hadde jeg trolig vært en medisinert og til tider psykiatrisk pasient fremdeles. Det handler om valg. Å velge å stole på magefølelsen. Å bestemme over eget liv.


Dette innlegget er mitt bidrag til ukens temautfordring sammen med Helene. Temaet er helse.

For videre lesing her på bloggen:
Forståelse og forvirring
Ut fra barneskolen og inn i psykiatrien
A decade of darkness

Bilder av dyr · Utfordringer

Mine hjertevenner

Jeg har fått gleden av å kjenne mange vakre dyr. Både de jeg har levd sammen med, og de jeg har møtt hos andre. I dag tenkte jeg å sette fokus på de dyrene jeg har hatt i hjemmet mitt, og i hjertet mitt. Disse bildene er mitt bidrag til ukens temautfordring med Helene, der temaet er hund og katt.


Clara var en vakker katt og min kjære følgesvenn gjennom barndommen. Hun kom inn i livet mitt når jeg var bare 5 år gammel og forlot meg når jeg var 17. Jeg har aldri noensinne møtt en katt som er i nærheten av slik Clara var. Hun var så unik! Sær, egenrådig og spesiell, samtidig som hun kunne være veldig tålmodig og kosete. Absolutt en katt med stor personlighet.


Vakre lille Enya Fiona. Hun bor fremdeles hos mine foreldre, og jeg får hilst på henne en gang i blant. Men hun har vært redd for alt og alle i mange år. Nå begynner det riktignok å bli litt bedre. Jeg kan få hilst på henne hvis jeg er veldig varsom. Hun ble mest knyttet til mamma i tiden etter vi fikk henne, siden jeg på den tiden bare bodde hjemme annenhver uke, og flyttet for meg selv da hun var litt over et år. Vi har mange gode minner sammen, fra tiden mens hun var liten kattunge og var mer fortrolig med meg og andre mennesker. Også en katt med stor personlighet som vet akkurat hvordan hun vil ha det!


Linus var en god gutt som dessverre ikke var en del av livet mitt så lenge. Ting skjedde veldig brått, og han måtte avlives i mai 2015. Jeg orker ikke tenke på det som er vondt, jeg vil heller holde fast ved de fine minnene vi hadde sammen. Fine gåturer i soloppgang eller på nattestid, kosestunder i sofaen og det skjønne lille ansiktet som vekket meg om morgenen. Jeg er glad for tiden vi fikk sammen, kjære Linus.


Kjære Mira. Du betyr alt for meg! Sammen er vi sterke. Du har gått ved min side i over to år nå, og vært med på massive endringer i livet mitt. Jeg er så glad for at du er min klippe, mitt faste holdepunkt – uansett hva jeg går gjennom. Du lærer meg å være tålmodig, rolig og varsom. Jeg har nesten ikke ord som kan beskrive hvor mye du betyr for meg. Første gangen vi møttes var du bare 5,5 uke gammel. Et par uker senere tok jeg deg med hjem. Du var så liten og skjør. Du fikk plass i håndflatene mine. Nå har du vokst deg litt større, men du er likevel min lille babyjente. Pelsbarnet mitt.

Har du et dyr som står hjertet ditt nært?

Hverdag, tanker og meninger · Utfordringer

Fem fine ting

Jeg tenkte å skrive litt til den fjortende bloggutfordringen, der temaet er: fem ting som er bra med livet ditt akkurat nå. Hva er bra med livet mitt akkurat nå? Vel, det er svært mye! Det er så mye fint jeg setter pris på i hverdagen, av store og små hverdagsgleder. Det er nesten litt vanskelig å bare nevne fem ting.

1. Oslotur
Når dette innlegget publiseres er jeg på en liten ferie i Oslo. Jeg skal spise mye spennende vegansk mat, hvile på hotellet, fotografere i botanisk hage og antageligvis mange andre fine steder. Jeg deler litt bilder fra turen til neste uke.

2. Snart høst
August går mot slutten og jeg gleder meg som vanlig til høsten kommer. Det er ingen årstid som er vakrere enn høsten. Jeg klarer nesten ikke vente på den friske luften, de vakre fargene og hele atmosfæren som bare er ubeskrivelig flott. September, jeg er klar!

3. Fotoglede
Som vanlig opplever jeg stor glede ved fotografering. Det er en av mine største lidenskaper her i livet og en interesse som opptar mye av tiden min. Jeg gleder meg til alle nyansene og detaljene jeg skal fange i løpet av høsten. Både vakre farger og kanskje noen mennesker (hvis jeg får tatt noen nye portretter).

4. Et liv i flyt
Jeg har det godt for tiden, veldig godt! Livet flyter videre, meget raskt – fordi jeg har så mye fint å fylle livet mitt med. Jeg liker når jeg kan være ordentlig tilstede i livet mitt. Når jeg blir så oppslukt i det jeg driver med at jeg glemmer både tid og sted. Helt siden psykologen jeg hadde for 9 år siden snakket om flyt i livet og hvor viktig det er, har jeg blitt stadig mer bevisst på det.

5. Drømmer om fremtiden
Kanskje noe som går litt imot det forrige punktet, med å være tilstede i nuet. Men selv om jeg er flink til å være tilstede akkurat her og nå, synes jeg også det er viktig å tenke fremover. Hvor jeg er nå og hvor jeg ønsker meg til. Sette meg mål, drømmer eller i hvert fall gjøre meg opp noen tanker om hva jeg ønsker å fylle livet mitt med. Bare noe så enkelt som å skrive opp noen mål for neste uke, neste måned eller neste år kan være fint. Det trenger ikke alltid være så konkret, men jeg synes likevel det er viktig. Jeg vil ikke planlegge alt ned til punkt og prikke, men jeg vil være i stand til å se for meg livet i andre situasjoner og med andre opplevelser enn kun det som er akkurat nå.

Hva synes du er fint med livet ditt akkurat nå?

Personlig · Utfordringer

Eplepai

NB: teksten kan virke triggende!

Paien, eplepaien fylte meg opp. Sakte, men sikkert trykket jeg den inn i gapet. Smaken var vidunderlig! Eple, paideig, kanel og for ikke å snakke om vaniljesausen.

5 minutter forberedelse, 25 minutter i stekeovnen, og kun noen få minutter senere var den første porsjonen borte. Jeg satt her, satt og tenkte, følte skam – og lengtet etter mer. Bare et lite øyeblikk senere var skålen fylt opp, og nok en porsjon skulle inntas.

Neste gang jeg forsyner meg, vil det bare være kantene igjen. Det som jeg får skrapet ut av formen. Og jeg vet så inderlig godt hva som skjer etter det.

Først kom gleden ved å skulle lage mat. Så kom usikkerheten, om jeg virkelig skulle spise nok en gang. Ventingen var det neste, jeg ventet og ventet – med god musikk på øret. Regnet pisket mot vinduene, og jeg så ut i et kaldt januarmørke. Hunden lå i sengen sin og sov, foreldrene mine hadde bryllupsdag, og jeg satt her. Mutters alene. Innendørs, ventende på at eplepaien skulle bli ferdig.

Jeg visste at jeg ikke ville klare å stoppe etter bare et stykke. Å nei, her skulle hele tømmes i gapet. Jeg skulle trykke den ned i halsen, for så å presse den opp igjen senere.

Minuttene går, panikken kommer. Jeg vil helst la være å skrive, jeg vil gå på badet. Bli kvitt faenskapet, skammen. Jeg spiser, nok en skje – og enda én. Tårene presser på, jeg vet ikke om jeg klarer å fullføre eplepaien.

Går inn på badet, tar med søppelbøtta. Hodet grubler og kroppen gjør det den har gjort så altfor mange ganger før. Drar ned buksa, setter meg ned på toalettet. Bøtta står foran meg, som en kjempe. Ruvende, til tross for sin lille størrelse. En ekstra Rema 1000-pose er satt oppi for anledningen.

Sprutbæsj og spy. Hver sin vei, samtidig. Tanker om mindreverdighet, skam som smyger seg oppover ryggen på meg. En svetteperle i panna, etter nok en finger i halsen, og flere brekninger.

Fargen er en blanding av lys brun og gul, en blanding av mat og drikke. Jeg kvitter meg med paien. Litt av frokosten kommer også. Aspargessuppe. Jeg visste ikke at den skulle smake så likt som originalen.

Kjenner stanken, spysmaken i munn. Drar opp buksa, setter fra meg bøtta – går ut hit, for å skrive dette. Går inn igjen, en hostekule kommer smygende. Nycodent munnskyll og spytting, tørking og tårer.

Jeg er tilbake, og kan slappe av frem til neste kamp kommer. Magen er tømt for denne gang, i hvert fall så godt som mulig. Pianomusikk strømmer ut fra høyttalerne, og jeg vet ikke om jeg skal le eller grine. Magen er litt øm, og øynene tørre – men skammen, skammen forsvinner aldri.

Sult er temaet til denne ukens temautfordring sammen med Helene. Jeg velger derfor å ta fram en ytterst personlig tekst, skrevet for 2,5 år siden. Den er ekkel, den er brutal og den er ærlig. Det føles godt å vite at dette er fortid, og at jeg den dag i dag ikke lenger har et anstrengt forhold til mat. Det har frarøvet meg dyrebare år av livet mitt. Aldri igjen.

Utfordringer · Personlig

Å fokusere på det viktigste

Noen synes kanskje det er rart hvis jeg sier at jeg aldri ser på nyheter. Ikke leser jeg nettaviser heller, i hvert fall svært sjeldent. At jeg ikke har TV er kanskje en naturlig årsak til at jeg ikke ser på nyhetene, men de fleste ville likevel ha holdt seg oppdatert. Lest aviser eller nettaviser. Fått med seg hva som skjer i nyhetsbildet.

Grunnen til at jeg ikke følger med på nyheter er at det stresser meg. Det skjer konstant mye fælt i denne verden vi lever i, og for meg er det virkelig ikke nødvendig å ta innover meg hver eneste tragedie, for å føle at jeg holder meg oppdatert i samfunnet.

En sjelden gang tar jeg en tur innom noen nettaviser, slik som lokalavisen Kragerø Blad Vestmar og Telemarksavisa. I spesielle tilfeller klikker jeg meg inn på Verdens gang eller Aftenposten. Det kan fort gå en måned eller mer, før jeg beveger meg inn på slike nettsider. Når jeg først leser aviser, trykker jeg inn på titler som virker av interesse for meg. Jeg er svært selektiv, fordi jeg heller foretrekker å søke opp ting jeg lurer på, eller ønsker å vite noe om, i stedet for å bli konstant bombardert med alt som skjer her i verden.


Det kan hende at mine manglende sosiale relasjoner også spiller en viktig rolle. Jeg hadde kanskje følt et større behov for å hele tiden være oppdatert om jeg snakket mer med andre mennesker. Antageligvis, men det ville ikke vært noe positivt.

Jeg kan bli fullstendig oppslukt og opphengt i ting. Den halvtimen med nyheter for deg betyr nettopp det; en halv time. For meg kan det bety timevis med etterarbeid. Søke opp, lese om, lytte, se videoer. I tillegg til å lese om andre menneskers meninger, synspunkter og tanker. Finne lignende saker, lignende temaer. Jeg assosierer meg videre fra en ting til en annen, og før jeg vet ordet av det kan jeg ha sittet oppe hele natta. Bare på grunn av én nyhetssending.

Forstår du da hvorfor det ikke går? Hvorfor jeg ikke ser på nyheter eller leser aviser på fast basis? Daglig?


Det høres slitsomt ut,
tenker du kanskje. Vel, så lenge jeg klarer å begrense meg selv, lever jeg et godt liv. Det er nettopp denne evnen til å fokusere på noe over lang tid som gir meg stor glede når jeg skriver, fotograferer (og redigerer) eller leser om noe som interesserer meg.

Hvis jeg finner en serie som frister, ser jeg gjerne hele i løpet av noen få uker. Kanskje 10 episoder i løpet av én dag. Noen uker senere finner jeg kanskje en blogg eller nettside av interesse. Jeg kan lese hele! Ikke bare det siste blogginnlegget eller den siste måneden, men flere år tilbake i tid. Kanskje finner jeg meg en bok en kveld, og jeg kan lese ut hele i én etappe. Enten det er 100 eller 500 sider. Bare med korte pauser hvis jeg må tisse eller ut på tur med Mira.

Det er slik jeg er, slik jeg fungerer. Og jeg lever godt med det, veldig godt. Men veien fra å ha et miserabelt liv med Asperger og OCD til å omfavne alle gode sidene av det – har vært veldig lang. Veien har vært kronglete og bratt.


Jeg verdsetter særinteressene mine og evnen til å bli totalt oppslukt av noe. Jeg forstår at utenforstående kan se på det som usunt og tvangsmessig, nesten som en mekanisk robot noen ganger. Samtidig ser jeg viktigheten av å meddele hvor fint det kan være.

Okei, så leser jeg ikke aviser eller ser på nyheter. Jeg fungerer ikke normalt i relasjoner, har en jobb eller normale rutiner. Jeg fungerer ikke slik som du tenker at et menneske må i samfunnet. Men jeg fungerer på min egen måte. Jeg er ikke som gjennomsnittet, kanskje ikke en gang en brøkdel – men jeg er likevel så mye, mye mer. Kanskje bare ikke din definisjon av lykke, eller hva som er nødvendig for et godt liv.

Jeg ønsker ikke bare å fokusere på det som er vanskelig eller det som er fundamentalt annerledes mellom deg og meg. For nettopp ved å se gledene av å være akkurat slik jeg er,  gir det meg muligheten til å ha et fullverdig liv. Jeg omfavner annerledesheten min, og nyter alt det livet har å tilby.

Visst kan det være overveldende og slitsomt å være menneske. Stadig vekk føles det som om følelsene mine sitter utenpå kroppen, for nettopp så følsom og sårbar blir jeg. Kanskje gråter jeg, kanskje trekker jeg meg tilbake i skallet mitt og kanskje går jeg bare til sengs og venter på en enklere morgendag.


Dette innlegget er en del av en temautfordring sammen med Helene fra aspergerinformator.com. Det første temaet er fokus.

Hverdag, tanker og meninger · Personlig · Utfordringer

10 ting jeg virkelig setter pris på

Det er så mye fint i livet mitt som jeg setter pris på. Så i dag tenkte jeg å nevne ti av de største tingene:

• Gleden ved å trives best alene (og bo alene).
• Takknemligheten over å bo i Norge og at jeg har mulighet til å ha et verdig og godt liv, takket være velferdssystemet.
• To flotte foreldre som alltid stiller opp for meg.
• Mira, den vakre hunden min.

• Alle erfaringene og minnene jeg har samlet hittil.
• Evnen til å skrive gode kreative tekster, slik som dikt og noveller.
• Fotointeressen og gleden over alle de vakre, små detaljene i verden rundt meg.

• Tanken på alle mulighetene jeg har i livet. Alle fotografiene jeg skal fange, tekstene jeg skal skrive og stedene jeg skal besøke.
• Å bo i et land med variert klima og fire årstider. Jeg elsker variasjonene når årstidene skifter. Høsten er den vakreste tiden jeg vet om.
• Å leve som veganer. All den deilige maten, den gode samvittigheten og ikke minst interessen for dyrevelferd og miljø.

Innlegget er en del av bloggutfordring 13: ti ting du virkelig setter pris på.

Kreative tekster · Utfordringer

Løgnerens sinnssykdom

I den tolve bloggutfordringen skulle jeg dele en spennende/artig historie. Derfor tenkte jeg det kunne passe å dele en historie jeg skrev for 4 år siden. Om jeg skulle ha skrevet den i dag, ville det vært en god del forandringer – ikke minst et mer variert språk. Men jeg synes historien er litt spennende, så jeg poster den som den er.


1

Tiden så ut til å stå stille, alt virket så stille nå. Mørkt og stille. Fremtiden var ikke lenger lysende, slik hun hadde regnet med. Hun tok bena fatt og gikk videre, i livets syklus. Videre i korridoren.

Anine var en nitten år gammel jente. En ung jente, med så ufattelig mye sorg. Hun kikket seg rundt, og så opp på de rutete gardinene. Vinden blåste kraftig på utsiden, det var en stormfull natt. Både i været og i hennes hjerte.

Varme tårer rant nedover hennes kalde kinn, snart kom vel minnene strømmende de også. Hvordan skulle hun takle dette? Var hun ment til å takle et slikt tap? Ingen mennesker fortjente noe slikt, å miste sitt eget barn.

Anja Sofie hadde vært ei nydelig lita jenta, nesten som en dukke. En skjør liten dukke som var hennes. Et lite mirakel som hadde kommet ut av hennes uforsiktighet, med kjæresten Karl.

Tårene ble til kraftig hiksting, dette var så ubeskrivelig vondt, så ufattelig å forstå. Datteren var død. Død? Det var et slikt kraftfullt ord som alle var redd for.

2

De hadde hatt det så fint, på ferie i utlandet. De hadde badet og spist is. De hadde nyte livet og hatt en fantastisk ferie. Karl, Anja Sofie og henne – trekløveren, de tre som passet så godt sammen – alle gode ting er tre. Hun og hennes lille familie, de hadde vært en flott familie. Og nå var de oppløst. Spredd for alle vinder.

Anja Sofie var i himmelen, og Karl var borte. Hun orket ikke tanken på å se han i øynene igjen. Det var for smertefullt. Hun kjente trangen til å holde hodet hans lenge under vann, slik han hadde gjort med den lille. Hun kjente hvor mye hun trengte å hevne seg på Karl.

Han hadde drept henne. Han hadde drept hennes lille dukke, barnet hennes. Hvordan kunne et menneske gjøre noe slikt? Hvordan kunne noen være i stand til å skade et uskyldig lite barn. Det var ikke til å forstå.

Karl var forsvunnet. Han hadde rømt fra landet. Han hadde rømt fra all skyld, fra all straff. Og her satt hun, innelåst på galehus. Ensom og fortapt. Umåtelig trist.

3

Anine gikk inn på rommet sitt, inn på det iskalde rommet med det smårutete vinduet. Rommet var trangt og motbydelig. Det var en hard seng der, med et slikt ekkelt brunt sengetøy. Gardinene var knall grønne, og gulvteppe var fullt av blodflekker fra tidligere pasienter.

Det var et lite klesskap der, med de få eiendelene hun hadde. Oppe på klesskapet fantes det en kniv, en skarp kniv som hun hadde stjålet fra kjøkkenet. Den lå trygt der oppe i høyden.

Morgendagen kom smygende, solen hadde begynt å stå opp – dagen hadde begynt. Det var klart for frokost, deretter samtale med psykologen og turgruppe.

Anine satt seg ned på den ene knirkete stolen ved bord nummer to. Hun spiste en skive med makrell i tomat og en med jordbærsyltetøy. Til drikke hadde hun rød saft og druejuice. Alt var rødt. Rødt som blod, rødt som røde roser.

Anine falt ned trappen på vei opp til psykologen. Hun ble liggende som en ball på bunnen, og jamret og skrek. En sykepleier kom løpende og fikk henne inn på undersøkelsesrommet. Hun hadde bare forstuet ankelen, og heldigvis ikke brukket noe.

4

Karl satt og kikket ut i intet, ut i det fjerne. Det var flott her i India, vakker natur og ikke minst arkitektur. For Karl som var fotograf var dette drømmen, i hvert fall når det gjaldt motivene. Han ville så gjerne hatt en annen fremtid, en annen hverdag. Han savnet Anja Sofie så fryktelig. Det var helt forferdelig det som hadde hendt.

Han hadde ikke ord for hvor mye han hatet henne. Hvor mye han hatet Anine. Hun var sinnsyk, psykosen hadde tatt helt overtaket på henne. Han husket godt sin forrige fototur til Roma, da han hadde fått telefonen. Telefonen fra politiet.

Det føltes som om det var i går, da han fikk vite at Anine hadde druknet sin egen datter i badekaret.

Det var en kald og mørk septemberdag, da han fikk beskjeden. Han hadde akkurat lagt seg ned på sengen på det koselige lille hotellet, da telefonen ringte.

Han hadde dratt utenlands for å tenke gjennom forholdet deres. Han hadde vurdert å forlate henne, og prøve å få foreldreretten til Anja Sofie, men han ville tenke over saken. Det var ikke noe man bestemte seg for over natten.

Han hadde reist til Roma mandags morgen, og på torsdag fikk han beskjeden. Anja Sofie, hans lille pike – var død. Anine, hans ustabile kone – var på mentalsykehus. Det var så ufattelig rart, så vondt og sårt. Han forsto ikke hvordan hun kunne gjøre dette, mot sitt eget barn.

Karl hadde fått psykiatrisk oppfølging etter tapet av datteren. Han hadde gått til flere psykologtimer, og fått snakket ut om alt det vonde. Det verste var at han savnet Anine. Selv om hun hadde gjort dette helt forferdelige – så var ikke følelsene borte. Han rådde ikke over det, han klarte simpelthen ikke å slutte å elske henne. Kjærligheten var ikke helt død.

Han hadde ikke truffet Anine på lenge nå. Det var tungt å komme over sjokket hun etterlot seg, etter å ha gitt han skylden for det hele. Hun var overbevist om at han hadde drept Anja Sofie.

Han, som var på fototur til Roma? I hennes hode hadde de vært på sydenferie sammen, og Karl hadde druknet Anja Sofie på stranda.

Det var vondt for Karl å vite hvor forvirret hun var. For et fryktelig menneske. For uansett hvor syk man er, så dreper man vel ikke sitt eget barn? Anine hadde gjort det utenkelige.

5

Ei ung jente satt i enden av korridoren og ventet på at psykologen skulle komme for å snakke med henne. Hun gråt noen få tårer, som hun klarte å presse frem rett før Dr. Kristoffersen kom gående.

Hun hadde regnet med at han skulle klappe henne på skulderen og synes synd på henne, men det gjorde han slettes ikke. Kanskje han hadde glemt det flotte forholdet de hadde hatt i disse månedene? Hun husket da blikkene hans, det kunne han ikke komme bort fra. Hun husket hans klamme hender mot hennes unge hud, hvordan han rytmisk masserte brystene hennes.

«Da var det oss da, Anine» sa Kristoffersen. Anine kikket opp, med et lurt smil om munnen og en åpen bluse. «Anine, jeg tror du burde lukke igjen blusen din, vi skal ikke ha noe blotting her, det har vi jo snakket om.» Anine ble med ett en helt annen, hun kastet stolen i veggen og spyttet Kristoffersen i trynet.

Regnet fosset ned på utsiden av vinduet i korridoren, den unge sinnsforvirrede jenta ble med inn på kontoret til psykologen. «Vi må snakke litt om behandlingen videre, Anine» sa Kristoffersen. Anine lyttet ikke. Hun var i sin egen verden, langt borte fra denne verden. Hun dissosierte, forsvant bort – langt bort.

«Anine! Hør på hva jeg har å si til deg.» Anine ristet på hodet, og kom til seg selv. Anine gråt, fossende store krokodilletårer. Kristoffersen strak seg bort på skrivebordet og hentet et papirlommetørkle.

Anine ble mer oppmerksom etter hvert, og samtaleemne de begge fryktet, kom frem. Sannheten hun ikke kunne tro, og ikke ville høre – ble slengt rett i trynet på henne. «Du kan ikke fornekte dette mer, Anine. Jeg vet det er vanskelig og utrolig smertefullt å innse at du drepte ditt eget barn, men det er sannheten. Enten du tror det eller ei. Politiet fant deg stående med det døde barnet i armene, klissvått – etter du hadde druknet henne i badekaret. Du skrek og lo om hverandre, før du kastet lille Anja Sofie ned på gulvet, og prøvde å løpe fra åstedet.»

Anine snufset, spyttet ut tyggisen i potteplanta, og åpnet øverste knapp i blusen.

«Jeg vet du vil ha meg, doktor. Du trenger ikke nekte for deg. Jeg vet hvor mye du lengter etter å omfavne meg. Ta på meg med dine sterke hender.»

«Anine, nå er det nok! Jeg vet du spiller et spill, og ser på meg som et brikke i ditt spill – men det er jeg søren ikke. Jeg er psykologen din, og jeg har ingen gale intensjoner.»

Hun ville ikke snakke mer. Anine reiste seg brått og trampet tilbake til rommet sitt. Misforstått og forslått etter fallet i trappen. En tåre falt ned, drypte ned på gulvteppe – og denne gangen var det ikke en krokodilletåre.

6

Karl var ankommet landet, og var på vei tilbake til leiligheten som han nylig hadde leid. Det føltes så tomt, så ubeskrivelig tomt. Anja Sofie var død, Anine var innlagt, og han selv følte seg fortapt. Ensom og alene, uten håp om en fremtid.

Potteplanten var død, melka i kjøleskapet hadde gått ut på dato. Snart gikk vel han ut på dato også. Han visste virkelig ikke hvordan han skulle takle dette uforståelige.

7

Det var tid for behandlingsmøte, Tove ledet møte, og var klar til å snakke om hvordan det sto til med de elleve pasientene som var på sikringspost 5C. Dr. Kristoffersen var tilstede, og var redd for utfallet av dette møtet. Hadde noen oppdaget forholdet han hadde til Anine? Ville han bli sparket, eller hadde ikke noen oppdaget noe? Det gjensto å finne ut.

Møtet gikk fint, Tove snakket om videre behandling i forhold til Anine og Paul, de var de nyeste pasientene deres. Kristoffersen satt og lyttet, med en klump i halsen. Han hadde jo ingen planer om å vikle seg inn i dette forholdet med Anine.

Det hadde bare blitt slik. Han kunne ikke noe for det. Anine var jo som en modell, en vakker ung jente med oppstopper pupper og ren hud. Han selv var en middelaldrende mann, i sin beste alder – men likevel mye eldre enn henne.

Han kunne vært faren hennes aldersmessig. Det var dessverre ingen hindring. Han visste hvor galt det var. Anine var pasienten hans, attpåtil en veldig syk person, som trengte god oppfølging og behandling for å noensinne kunne innse hva hun hadde gjort. Hun hadde trossalt drept et lite barn.

Det aller verste var jo at han aksepterte det, han likte henne fremdeles for den hun var. Morder eller ikke. Hun var faen så god i senga, og et ubeskrivelig vakkert vesen. Og han var jo ikke akkurat guds beste barn selv heller. Han hadde jo en fortid som få kjente til. En fortid som aldri måtte bli kjent. Den eneste som visste sannheten var hun, Anine.

8

På andre siden av byen satt en tjuefire år gammel mann og gråt. Med skjelvende ben og et hovent ansikt, beveget han seg bort til vasken på badet. Der sto pilleesken og ventet på han. Han tok først én sovetablett, og så enda én.

Først når det bare var én tablett igjen av pakken med hundre, angret han. Han prøvde å rekke bort til telefonen, men tablettene var for effektive. Han hadde allerede begynt å forsvinne, inn i en dyp tåkeverden. Det var for sent. Livet tok slutt. Karl tok farvel med livet, nok var nok.

9

Dr. Kristoffersen sto og betraktet seg selv i speilet i herregarderoben, var han ikke en ganske så kjekk kar? Jo, han så meget bra ut til å ha rundet førti, det var han helt sikker på. Det mørkebrune krøllete håret som nådde han ned til skuldrene, hadde enda ikke begynt å skifte farge til grått. De isblå vakre øynene hans visste han at kunne smelte enhver kvinne. Han var flott. Muskler hadde han også, man kunne jo ikke akkurat unngå det, med tanke på hans daglig trening på treningssenteret.

Anine kom inn til han, kun iført en sort gjennomsiktig nattkjole med blonder. Han tok henne hardt, opp etter veggen. Presset seg inn i henne. Hun stønnet og ropte i ekstase. Han visste virkelig hva han drev med.

Et nytt liv ble til, inni henne. Nok et barn ville komme til verden.

Verden surret rundt henne, rundt og rundt. Hva var virkelig? Var dette virkelig? Eller var alt bare en drøm, en forestilling …

Utfordringer · Hverdag, tanker og meninger

Å danse i høstmørket

Det går mot helg og jeg skal bruke resten av uken på å hvile. Samle krefter og nyte livet. Være alene, kun med pelsbarnet mitt som eneste selskap. Kanskje går jeg meg en liten tur alene og fotograferer naturen, lytter til fuglene på morgenen eller bare er til. Jeg liker å eksistere, uten å trenge å gjøre så mye bestandig.


Jeg begynner å lengte etter høsten. De lange sommerdagene kan være litt overveldende noen ganger. Jeg venter på mørkere tider, tidligere solnedgang og fredfulle mørke gater. Det er kanskje litt vanskelig for andre å forstå at noen lengter etter mørket i juli.

Sannheten er vel bare at jeg ikke liker at alt er så synlig hele tiden. I lyset. Jeg ønsker å vandre i fred, på kvelder og tidlige morgener. I det minste at jeg ikke er opplyst av noe annet enn gatelykter om jeg møter på noen. Nå er solen tilstede store deler av døgnet, og jeg føler jeg møter flere mennesker på min vei. Logisk nok tilbringer også flere mennesker mer tid ute, i sommervarme og ferie.


Jeg ønsker dere alle en god avslutning på uken, enten du tilbringer tid med andre eller alene. Livet er vakkert, aldri glem det! Hva med å bruke helgen på å gjøre noe fint sammen med en du er glad i? Eller kanskje bruke litt tid på hobbyer du har forsømt i det siste?

Vi former vår egen fremtid, og ikke minst nåtid. Det er viktig å huske, at det er du som velger hvor veien går videre. Vi kan ikke endre det som har vært, men vi kan velge en annen fremtid for oss selv. Vi kan velge å lære av våre feil, og se på alle erfaringer som som noe positivt – både de gode og de vonde. For det er ofte motgang som gjør oss sterkere, enda hvor klisjéaktig det kan høres ut. Jeg vet i hvert fall at det er utfordringer, motgang og smerte som har fått meg til å utvikle meg mest.

Gode erfaringer er selvsagt viktig, men det er ikke nødvendigvis disse man vokser på. Jeg tror det handler om en balanse. Det finnes ikke smerte uten glede, og vi kunne ikke hatt noe å sammenligne med om alt bare var rosenrødt. Jeg setter pris på alt det som har formet meg, og alt det som har latt seg forme av mine valg på livets vei.

Bildene i dette innlegget er en del av bloggutfordring 11: et bilde av utsikten fra valgfritt vindu i leiligheten din. Disse er riktignok fra verandaen.

Hverdag, tanker og meninger · Utfordringer

Fremtidens mål og drømmer

Fremtiden kommer raskere enn vi noen ganger er i stand til å fatte. Uker blir til måneder og år. Og nettopp fremtiden tenkte jeg å skrive litt om når jeg nå tar for meg bloggutfordring nummer ti: en situasjon du kunne tenke deg å være i om 5 år. Jeg tenker å skrive om hvordan jeg ser for meg livet i sin helhet, og hvordan jeg ønsker at min livssituasjon skal være.

Om 5 år håper jeg at livet mitt innebærer mye av det samme, men også er fylt med spennende, nye impulser. Jeg bor fremdeles i Kragerø sammen med pelsbarnet mitt, men jeg håper at jeg har reist til litt flere steder som står på reiselista mi. Noen små reiser, slik som en Stockholmstur, flere turer til Oslo og kanskje en tur til Danmark, der er det mange år siden jeg har vært. Jeg håper også at jeg har fått oppleve Island igjen, og har hatt minst én tur til varmere strøk.

Tiden får vise hvor jeg reiser, men jeg håper jeg sitter igjen med mange fine minner og fotografier. Kanskje har jeg reist litt mer rundt i Norge også. Opplevd fine perler i eget land, som bare venter på å bli besøkt.


Om 5 år
er jeg selvsagt fremdeles veganer, men jeg håper jeg har prøvd ut enda flere spennende matretter. Jeg er allerede en brukbar kokk (i mine øyne), men jeg blir aldri lei av å eksperimentere på kjøkkenet. Forhåpentligvis har jeg også delt flere oppskrifter her på bloggen og tipset om mange gode veganske produkter, til inspirasjon og glede for andre.

Jeg er noen ganger litt redd for å sette for mange mål, dele for mange drømmer. For fem år kan endre mye, men det er viktig å huske at ønsker kan endre seg, i takt med hvordan livet former oss. Jeg ser bare hvor mye jeg har endret meg de to siste årene. Mer enn jeg noensinne kunne drømt om. Så hva vil fem år føre med seg?

Om 5 år skriver jeg like mye, om ikke flere kreative tekster. Jeg har antageligvis hverken gitt ut en bok eller blitt en kjent blogger, men det er heller ikke målet. Det viktigste er hvilke erfaringer og tekster jeg sitter igjen med, for min egen del. Jeg har trolig fullført skrivekurs 1 på Forfatterskolen til NooA, og kanskje flere. Jeg tenker å begynne på det første kurset til neste år. Kanskje blir det flere, kanskje ikke. Det får tiden vise.


Jeg ønsker å være
mer i aktivitet om fem år. Kanskje har jeg gått ned noe i vekt, men det er ikke det viktigste. Det viktigste er at jeg er relativt sunn og mer fysisk aktiv. Vektnedgang er bare en bonus, ikke det overordnende målet i første omgang. Men jeg bør med tiden gå ned en god del, slik at jeg kan få en kropp det er bedre å bli gammel i. Å ha god helse er ikke noe man bør ta for gitt.

Om 5 år håper jeg fremdeles å leve et harmonisk liv, med sinnsro og rom for videre utvikling. Jeg har kommet langt til nå, men jeg håper årene bringer med seg en enda dypere ro, og at jeg kommer enda mer i kontakt med egne følelser. At jeg fortsetter å leve hver dag som om det var min siste. At jeg fortsetter å verdsette alle de små (og store) hverdagsgledene rundt meg, og blir enda litt mer bevisst på hva jeg ønsker med livet mitt – og lever deretter.

Hvordan vil du at livet ditt skal være om 5 år?

Minimalisme · Utfordringer

Ti ting jeg trenger i hjemmet mitt

Da er det tid for bloggutfordring 9: ti artige/fine ting i huset/leiligheten din. Jeg synes egentlig det er et vanskelig tema, siden jeg ikke har noen spesielt «fine ting», men heller funksjonelle ting som jeg enten trenger i hverdagen eller som beriker livet mitt på ulike måter. Derfor tenkte jeg heller å gjøre litt om på denne utfordringen, ved å dele ti grunnleggende gjenstander som er nødvendige, og noen ting som gjør livet mitt bedre.

Som dere kanskje vet er jeg minimalist og har redusert store mengder av eiendelene mine i løpet av de siste månedene. Dette har blant annet ført til at jeg ikke har noen ting jeg samler på i hjemmet mitt, ingen pyntegjenstander (utenom vaser til blomster) og heller ingen bilder på veggene lenger.

Hadde noen spurt meg for et år tilbake, ville jeg sagt at det hørtes ut som et kaldt og sterilt hjem. Jeg så aldri for meg at jeg kom til å ønske et «typisk minimalistisk hjem», men så feil kan man altså ta. Jeg ser ikke på det som kaldt og upersonlig, men heller ryddig, rent og med rom for kreative tanker og en fargerik personlighet. Jeg trenger ikke lenger farger, mønstre og dekorasjoner rundt meg, for det er mer enn nok med alt det fine jeg bærer på inni meg.

Det siste året har mange møbler blitt fjernet, som jeg skrev litt om i innlegget møbler og minimalisme. Siden den gang har jeg redusert enda mer. Blant annet har jeg fjernet et konsollbord på kjøkkenet, et fryseskap, skjenk og vitrineskap i stua, den ene skrivepulten min og kommoden på badet. Jeg har også byttet ut den store spisestuen min med et lite kjøkkenbord med to stoler. I tillegg har jeg fjernet flere personlige eiendeler, som jeg ikke trodde jeg kunne gi slipp på.

Så hva føler jeg egentlig at jeg trenger i hjemmet mitt? Jeg trenger et sted å sove. En dusj, en vask og toalett. En vaskemaskin. En komfyr, et kombiskap, servise/kjøkkenredskaper, en stol og en skrivepult (som fungerer både som spisebord og til å ha macen på). Dette er altså ti grunnleggende ting jeg trenger. Tørketrommelen er for lengst kastet ut og jeg har ingen ovner til oppvarming.

Det betyr likevel ikke at jeg kun har disse gjenstandene, men selv om jeg for eksempel har sofa og salongbord, spiser jeg likevel som regel i senga eller på skrivepulten på kontoret. Jeg har muligens et litt annet forhold til møbler og hva rommene brukes til, enn det «tradisjonelle». At jeg sjeldent har gjester har jo også en innvirkning.

Hvis vi går over til de tingene som gjør livet mitt bedre, vil jeg aller først nevne oppvaskmaskinen. Det er ingen nødvendighet, men uten den ville det vært et ork med oppvask, og det ville gått utover matgleden min. Som regel er maskinoppvask mer energieffektivt enn håndvask, så det er uansett lite å spare på å vaske opp ting for hånd.

Når det gjelder mine hobbyer og interesser, har jeg behov for speilreflekskameraet med objektiver og utstyr, samt iMacen min, som med årene trolig vil byttes ut med en bærbar variant. Av annen eletronikk har jeg en smarttelefon, som dekker mitt behov for kart, avis, notatbok, handleliste, musikkspiller og internettilgang utenfor hjemmet. Det sparer meg for både tid og unødvendige papirutskrifter, enten det er snakk om kvitteringer i pdf-format, bussbilletter eller annen informasjon.

Jeg har hatt mye unødvendig elektronikk opp gjennom årene. Både tv, blu-ray spiller, fotoskriver, iPod, en arvet iPad, eksterne harddisker og antageligvis flere andre ting jeg ikke kommer på i farten. Nå er alle mine viktige dokumenter i nettskyen og jeg har kun den elektronikken jeg føler er nødvendig.

Det siste jeg vil nevne er komfortable klær, som jeg føler meg vel i. Jeg bryr meg overhodet ikke om mote og har få klær, ikke stort mer enn akkurat det jeg trenger. Jeg kjøper minimalt med klær, og har ingen planer om å kjøpe noe dette året i hvert fall. Jeg har fått nye joggesko i forskudd på bursdagsgave, og kjøpte en 5-pakning med sorte sokker tidligere i år. Jeg har alt jeg trenger.

Minimalisme · Utfordringer

Klær og minimalisme

Jeg har kommet langt på reisen mot et minimalistisk liv. Som nevnt tidligere har jeg fjernet mange møbler, redusert boksamlingen betrakelig og fått et mye bedre liv som minimalist. Jeg har ryddet opp både i det rundt meg og i tankene mine.

De siste månedene har jeg kvittet meg med enda flere ting som ikke beriker livet mitt, og jeg kunne tatt for meg mange temaer og gjenstander jeg mener noe om. Men nå er det på tide å snakke om minimalisme når det gjelder klær, mote og sminke – som jeg har lovet dere.

Aller først må jeg si at jeg aldri har vært glad i å kjøpe klær, og har null interesse for mote. Jeg kjøper kun nye klær når jeg må, og ikke fordi det er noe som gir meg glede. Likevel har jeg anvendt minimalisme en god del på mine holdninger til klær og utseende. Jeg har et mye mer avslappet forhold til kroppen min, blant annet på grunn av enkelte standpunkter jeg har tatt:

– I stedet for å bruke sminke en sjelden gang, har jeg kastet all sminken min, og jeg vil aldri kjøpe noe nytt.

– Jeg har sluttet helt å bruke bh, da det er ubehagelig og ikke har noen nødvendig funksjon for meg. For meg er dette også et slags oppgjør med alt som heter kroppspress. Jeg trenger ikke en stram bh for å føle meg vel, og da er det helt irrelevant hva andre måtte synes.


(Dette innlegget er også en del av bloggutfordring 8: et outfibilde. Dette er det nærmeste jeg kunne få til, så det får duge).

For meg er det viktig
å ha bare klær jeg føler meg vel i, og at jeg har såpass få klesplagg at jeg har oversikt over antallet, og ikke har noe jeg ikke bruker. Det utelukker en god del klesplagg som du kanskje ser på som en nødvendighet i din garderobe. Det finnes ingen fasit, rett eller galt. Det eneste som finnes, er det som er rett for deg eller meg. Jeg bruker for eksempel aldri kjoler, skjørt eller dongeribukser. Jeg har også sluttet helt å bruke smykker og eier ingen pynteskjerf.

Det bringer meg over til neste tema, som er yttertøy. Jeg tipper det er mange som har overfylte skaper i gangen og eier minst et dusin sko. Kanskje er du av typen som elsker fine sko eller har ti jakker i ulike farger. Da er det riktig for deg, hvis det gir deg glede.

Jeg har to jakker, en jeg kan bruke hele året, og en jeg bruker som en ekstrajakke på vinteren. Utover det har jeg én lue, to par vanter og et skjerf til vinteren, som også kan brukes som en hals. Det er alt jeg trenger.

Godt fottøy er viktig, men det betyr ikke at jeg trenger mange ulike. Jeg har to par vintersko, og to par joggesko til resten av året. I tillegg har jeg et par sandaler, crocs og brodder til vinteren. Jeg eier ikke pensko overhodet og heller ikke gummistøvler.

For meg er det svært befriende å ha oversikt over alt jeg har. Jeg har god orden i klesskapet, alt er nøye organisert. Det sier seg selv at det også er lettere å holde orden på klærne dine, når du ikke har så mye. Mens andre kanskje ønsker en stor og variert garderobe, velger jeg å ha minst mulig. Det er rikdom for meg. Å kunne pakke alle klærne mine i en koffert, om det skulle være nødvendig.

Jeg foretrekker nøytrale farger, mens jeg i fortiden likte mye mønstre og sterke farger. Likevel er jeg bevisst på miljøet og velger å slite ut de klærne jeg allerede har, selv om jeg helst hadde sett at alt var svart, hvitt og grått. Det kommer en dag for det også. Jeg er kresen på klær, men ikke når det gjelder hverken merker eller kvalitet. Det handler om hvordan det føles på kroppen.

Jeg har tilnærmet lik garderobe sommer som vinter. Det vil si tights og tunikaer/tynne gensere med singlet under. På vinteren har jeg noen gensere, men de er ikke spesielt tykke. Jeg ønsker å kunne bruke de også på våren og høsten. Den største forskjellen i vinterhalvåret er at jeg bruker jakke.

Dette høres kanskje litt rart ut for deg, når jeg ramser opp ting jeg ikke bruker, eller at jeg har oversikt over antall skjerf, sokker eller gensere. Det er viktig å påpeke at alle har sin egen definisjon på minimalisme, og at det i bunn og grunn handler om å redusere antallet gjenstander til det du virkelig trenger og har glede av. Kanskje har du interesser som gjør at du har flere av en gjenstand enn meg og motsatt. Da er ikke dette nødvendigvis overflødige gjenstander i ditt hjem.

Det handler om å være bevisst, både på eget forbruk og hva du virkelig har behov for i livet ditt. Hva som gjør deg lykkelig. Penger kan ikke kjøpe lykke sies det, men vi trenger likevel å få dekket grunnleggende behov og gjerne litt utover det. Jeg trenger godt fotoutstyr i livet mitt for å leve best mulig, og du trenger kanskje den kjolen som får deg til å føle deg fin. Vi har ulike prioriteringer, og det er helt greit. Det handler om å finne din egen vei.

Hverdag, tanker og meninger · Utfordringer

Fem ting jeg elsket da jeg var yngre

Da har det blitt mai og jeg er godt i gang med bloggingen igjen. Jeg tenkte å ta for meg det syvende temaet i bloggutfordringenfem ting du elsket da du var yngre. Hvor skal man begynne? Og hvor ung er det snakk om når vi sier «yngre». Jeg tenkte å ta for meg ting jeg likte i barndommen. Altså før jeg gikk ut av barneskolen. Det er litt enklere.


1. Pokémon
Jeg var en stor pokémon-fan i barndommen. Jeg spilte pokémonspill på gameboyen min, hadde en stor Pikachubamse på rommet og var en ivrig samler av pokémon-kort og figurer. Gode minner!

Jeg spilte litt Pokémon Go når det kom ut i fjor, men følte det bare gjorde at jeg gikk saktere. Mira fikk kanskje litt lengre turer, men til gjengjeld bevegde jeg meg i sneglefart. Men jeg synes absolutt Pokémon Go er et godt alternativ for de som for eksempel spiller mye dataspill inne, eller generelt folk som trenger en motivasjon til å komme seg ut. For meg som uansett går flere turer med Mira daglig og heller ikke spiller noen former for mobilspill, pc-spill eller lignende – ble det mer negativt enn positivt.


2. Mummi
Jeg elsket alt som hadde med mummi å gjøre når jeg var liten. Bøkene og filmene. Jeg husker jeg hadde et slags mummihus med små mummifigurer, og sist, men ikke minst: mummispill! Et av mine første møter med datamaskinen foregikk på en gammel stasjonær-pc. Jeg var vel rundt fire år gammel første gangen jeg spilte, og hadde stor glede av pippi og mummi-spill i barndommen.

Mummi har jo blitt værende populært, spesielt med mummikoppene som mange samler på, samt andre mummi-effekter. Jeg samler ikke på noe som helst som minimalist, men før om årene vurderte jeg å kjøpe de fine mummikoppene.

55310
3. Blåfjell
Som barn var jeg helt opphengt i julekalenderen Jul i blåfjell og også jul på månetoppen som kom ut litt senere. Jeg sang blånissesanger, hadde en blånisselue og med tiden pc-spillet til blåfjell. Jeg lekte mye i min egen fantasiverden når det var desember og blåfjell på tv. Jeg lagde meg en egen liten fantasilek basert på nissejenta i jul på månetoppen. For de som har sett serien, er kanskje ikke begrepene «nissegleder» og «nissestreker» helt ukjente. Det var nettopp det leken min gikk ut på. Jeg gjorde gode og mindre gode gjerninger, som om det var et slags spill. Heldigvis ganske uskyldig, men det sier jo litt om hvor mye jeg «lever meg inn i ting», spesielt i barndommen.

4. Bøker
Jeg har alltid vært glad i å lese. Så lenge jeg kan huske har jeg elsket bøker. Først når jeg var liten og mine foreldre leste for meg, og så fort jeg lærte å lese selv var det bare å gyve løs på bok etter bok. Jeg slukte dem, slik man sluker en god is eller leskedrikk. Det startet med barnebøker, men jeg var ikke så gammel når jeg fattet interesse for litt tyngre romaner. Lesetempoet mitt var raskt og jeg kunne lese i flere timer i strekk. Nå leser jeg ikke like mye lenger. Jeg er ikke den ivrige lesehesten jeg en gang var. For all del, jeg setter pris på en god diktbok eller roman. Kanskje en historie fra virkeligheten eller en novellesamling, men jeg bruker ikke like mye tid på bøker.

gunther
5. Gunther & the sunshine-girls
Det er kanskje ikke helt normalt at en 9 år gammel jente blir helt oppheng i sanger med såpass seksualisert innhold. Mens jevnaldrende lyttet mer til Westlife, Backstreet boys og andre artister jeg ikke kommer på i farten, lyttet jeg til Günther. Det var jo også barn på min alder som fremdeles lyttet til barnesanger på den tiden. Jeg kan forstå at læreren på barneskolen reagerte på at jeg lyttet til (og så på) musikkvideoene til denne gruppen i datatimene når vi hadde «fri-tid». Jeg var en stor Günther-fan. Med plakater på skapdørene og sangene Ding dong song, Teeny weeny string bikini og Touch me høyt ut av stereoanlegget.

Muligens sært, men det viktigste er jo at jeg hadde glede av musikken. Jeg har vært veldig glad i ulike typer musikk allerede fra ung alder. Og det var en sann glede når jeg oppdaget mine foreldres musikkhylle. De første minnene jeg har fra musikken jeg lånte er Modern talking og Olsen brother. Spesielt sangen fly on the wings of love av sistnevnte. Jeg husker jeg hørte den for første gang på tv når vi var på ferie i Danmark. Jeg tror dette var året etter de vant Eurovision song contest, muligens på et tv-program i forbindelse med Eurovision som da hadde blitt arrangert i Danmark et par måneder før. Det var året jeg skulle begynne på skolen, så detaljene er litt så som så. Det er tross alt snart 16 år siden.

Med dette avslutter jeg innlegget og vil gjerne høre hva DU likte eller var «hektet» på når du var yngre!

Hverdag, tanker og meninger · Utfordringer

En rød tråd

Jeg liker å ha en rød tråd gjennom en tekst og binder ofte sammen blogginnlegg på min egen måte, i et eget system. Jeg tror ikke dere blogglesere alltid ser alle disse sammenhengende, men det er heller ikke viktig. For meg er det viktig at den røde tråden gir flyt i teksten, og kan gjøre en tung, lang tekst – litt lettere. Jeg bestemte meg for å ha en slags usynlig rød tråd gjennom de ti temaene i skriveutfordringen jeg postet hver fredag, og nå som alle temaene er skrevet til, tenkte jeg å dele litt tanker rundt «tråden».

Jeg startet med temaet følelser og skrev om hvordan jeg kamuflerer og får gitt uttrykk for følelser gjennom kreative tekster. Jeg nevner også litt om gråsonene av akseptable følelser og hvordan dette helt fra barndommen kan virke forvirrende. At noen av oss aldri blir helt klok på følelser.

Videre binder jeg sammen neste tema som er barnehage, med smerten over å være annerledes. Jeg skriver om barndomsår og de vonde følelsene som oppstod tidlig. Om hvordan jeg viklet meg inn i mørket, og at det tok lang tid å komme seg ut av det igjen. Med andre ord: jeg bygger videre på teksten om følelser.

img_0613
Jeg skriver om hverdagen som jeg føler spinner litt videre på dette om å være annerledes, som jeg skriver om i de to temaene før. Jeg kobler sammen følelser og fortiden, og forteller om nåtiden. Hverdagen min som ikke er gjennomsnittlig, men som er god og det jeg trives med.

Jeg nevner også innledningsvis at spørsmålet om hvordan hverdagen min er, ofte kan komme opp i forbindelse med det faktum at jeg hverken jobber eller studerer. Videre kommer temaet skole, som utdyper mine tanker rundt skolegang. En slags fortsettelse på innlegget om hverdagen.

Det femte temaet i skriveutfordringen er minner. Jeg vil ikke utdype altfor mye rundt denne teksten. Men her går jeg over i halvveis fiksjon, en blanding av fantasi og minner. Og jeg spinner helt klart videre på forrige tema. Pakker inn, frykter det jeg ikke selv klarer å se. Kamuflerer som jeg skrev om over. Andre ord, andre varianter av følelser. Kun for å få det ut. Det som ikke kan sies. Det jeg ikke vet. Det som er som en mørk tåke. Og videre går jeg fra fortidens minner til følelser i nuet. Temaet er episode og jeg skriver om en dag hvor følelsene ble alt for overveldende.

img_1630
Det magiske tallet syv bringer oss videre til temaet glede og jeg skriver om hverdagsgleder. Vi går videre til temaet fengsel og jeg tar dere med til et mørkere sted. Fiksjon og fantasi, i en fengslende tekst. Vi befinner oss fremdeles i mørket når jeg skriver til temaet relasjoner og beskriver en mørk en. En slik relasjon, et slikt menneske – som man helst vil forsøke å glemme. Og videre fra ønsket glemsel går vi til skriveutfordringens siste tema, pleiehjem. Jeg skriver om livets høst, avslutningen på det hele – i diktform.

Kreative tekster · Utfordringer

Livets høst

Jeg går mot livets høst
Alderen stiger og jeg går
tom for år

Bladene faller
og jeg visner

Det går mot slutten
Alderen forsvinner
og jeg –
gjenstår ikke som noe annet
enn jord i en kiste

img_5341
Noen tanker om livets høst. Jeg er fremdeles tilstede i en tidlig vår og livet har enda masse å by på. Likevel; det føles riktig å gjøre seg opp noen tanker om høsten. Alderdommen. Når vi før eller senere dømmes til døden av livets timeglass.

Pleiehjem er det siste temaet i skriveutfordringen sammen med Helene.