Hverdag, tanker og meninger · Personlig · Utfordringer

10 ting jeg virkelig setter pris på

Det er så mye fint i livet mitt som jeg setter pris på. Så i dag tenkte jeg å nevne ti av de største tingene:

• Gleden ved å trives best alene (og bo alene).
• Takknemligheten over å bo i Norge og at jeg har mulighet til å ha et verdig og godt liv, takket være velferdssystemet.
• To flotte foreldre som alltid stiller opp for meg.
• Mira, den vakre hunden min.

• Alle erfaringene og minnene jeg har samlet hittil.
• Evnen til å skrive gode kreative tekster, slik som dikt og noveller.
• Fotointeressen og gleden over alle de vakre, små detaljene i verden rundt meg.

• Tanken på alle mulighetene jeg har i livet. Alle fotografiene jeg skal fange, tekstene jeg skal skrive og stedene jeg skal besøke.
• Å bo i et land med variert klima og fire årstider. Jeg elsker variasjonene når årstidene skifter. Høsten er den vakreste tiden jeg vet om.
• Å leve som veganer. All den deilige maten, den gode samvittigheten og ikke minst interessen for dyrevelferd og miljø.

Innlegget er en del av bloggutfordring 13: ti ting du virkelig setter pris på.

Kreative tekster · Utfordringer

Løgnerens sinnssykdom

I den tolve bloggutfordringen skulle jeg dele en spennende/artig historie. Derfor tenkte jeg det kunne passe å dele en historie jeg skrev for 4 år siden. Om jeg skulle ha skrevet den i dag, ville det vært en god del forandringer – ikke minst et mer variert språk. Men jeg synes historien er litt spennende, så jeg poster den som den er.


1

Tiden så ut til å stå stille, alt virket så stille nå. Mørkt og stille. Fremtiden var ikke lenger lysende, slik hun hadde regnet med. Hun tok bena fatt og gikk videre, i livets syklus. Videre i korridoren.

Anine var en nitten år gammel jente. En ung jente, med så ufattelig mye sorg. Hun kikket seg rundt, og så opp på de rutete gardinene. Vinden blåste kraftig på utsiden, det var en stormfull natt. Både i været og i hennes hjerte.

Varme tårer rant nedover hennes kalde kinn, snart kom vel minnene strømmende de også. Hvordan skulle hun takle dette? Var hun ment til å takle et slikt tap? Ingen mennesker fortjente noe slikt, å miste sitt eget barn.

Anja Sofie hadde vært ei nydelig lita jenta, nesten som en dukke. En skjør liten dukke som var hennes. Et lite mirakel som hadde kommet ut av hennes uforsiktighet, med kjæresten Karl.

Tårene ble til kraftig hiksting, dette var så ubeskrivelig vondt, så ufattelig å forstå. Datteren var død. Død? Det var et slikt kraftfullt ord som alle var redd for.

2

De hadde hatt det så fint, på ferie i utlandet. De hadde badet og spist is. De hadde nyte livet og hatt en fantastisk ferie. Karl, Anja Sofie og henne – trekløveren, de tre som passet så godt sammen – alle gode ting er tre. Hun og hennes lille familie, de hadde vært en flott familie. Og nå var de oppløst. Spredd for alle vinder.

Anja Sofie var i himmelen, og Karl var borte. Hun orket ikke tanken på å se han i øynene igjen. Det var for smertefullt. Hun kjente trangen til å holde hodet hans lenge under vann, slik han hadde gjort med den lille. Hun kjente hvor mye hun trengte å hevne seg på Karl.

Han hadde drept henne. Han hadde drept hennes lille dukke, barnet hennes. Hvordan kunne et menneske gjøre noe slikt? Hvordan kunne noen være i stand til å skade et uskyldig lite barn. Det var ikke til å forstå.

Karl var forsvunnet. Han hadde rømt fra landet. Han hadde rømt fra all skyld, fra all straff. Og her satt hun, innelåst på galehus. Ensom og fortapt. Umåtelig trist.

3

Anine gikk inn på rommet sitt, inn på det iskalde rommet med det smårutete vinduet. Rommet var trangt og motbydelig. Det var en hard seng der, med et slikt ekkelt brunt sengetøy. Gardinene var knall grønne, og gulvteppe var fullt av blodflekker fra tidligere pasienter.

Det var et lite klesskap der, med de få eiendelene hun hadde. Oppe på klesskapet fantes det en kniv, en skarp kniv som hun hadde stjålet fra kjøkkenet. Den lå trygt der oppe i høyden.

Morgendagen kom smygende, solen hadde begynt å stå opp – dagen hadde begynt. Det var klart for frokost, deretter samtale med psykologen og turgruppe.

Anine satt seg ned på den ene knirkete stolen ved bord nummer to. Hun spiste en skive med makrell i tomat og en med jordbærsyltetøy. Til drikke hadde hun rød saft og druejuice. Alt var rødt. Rødt som blod, rødt som røde roser.

Anine falt ned trappen på vei opp til psykologen. Hun ble liggende som en ball på bunnen, og jamret og skrek. En sykepleier kom løpende og fikk henne inn på undersøkelsesrommet. Hun hadde bare forstuet ankelen, og heldigvis ikke brukket noe.

4

Karl satt og kikket ut i intet, ut i det fjerne. Det var flott her i India, vakker natur og ikke minst arkitektur. For Karl som var fotograf var dette drømmen, i hvert fall når det gjaldt motivene. Han ville så gjerne hatt en annen fremtid, en annen hverdag. Han savnet Anja Sofie så fryktelig. Det var helt forferdelig det som hadde hendt.

Han hadde ikke ord for hvor mye han hatet henne. Hvor mye han hatet Anine. Hun var sinnsyk, psykosen hadde tatt helt overtaket på henne. Han husket godt sin forrige fototur til Roma, da han hadde fått telefonen. Telefonen fra politiet.

Det føltes som om det var i går, da han fikk vite at Anine hadde druknet sin egen datter i badekaret.

Det var en kald og mørk septemberdag, da han fikk beskjeden. Han hadde akkurat lagt seg ned på sengen på det koselige lille hotellet, da telefonen ringte.

Han hadde dratt utenlands for å tenke gjennom forholdet deres. Han hadde vurdert å forlate henne, og prøve å få foreldreretten til Anja Sofie, men han ville tenke over saken. Det var ikke noe man bestemte seg for over natten.

Han hadde reist til Roma mandags morgen, og på torsdag fikk han beskjeden. Anja Sofie, hans lille pike – var død. Anine, hans ustabile kone – var på mentalsykehus. Det var så ufattelig rart, så vondt og sårt. Han forsto ikke hvordan hun kunne gjøre dette, mot sitt eget barn.

Karl hadde fått psykiatrisk oppfølging etter tapet av datteren. Han hadde gått til flere psykologtimer, og fått snakket ut om alt det vonde. Det verste var at han savnet Anine. Selv om hun hadde gjort dette helt forferdelige – så var ikke følelsene borte. Han rådde ikke over det, han klarte simpelthen ikke å slutte å elske henne. Kjærligheten var ikke helt død.

Han hadde ikke truffet Anine på lenge nå. Det var tungt å komme over sjokket hun etterlot seg, etter å ha gitt han skylden for det hele. Hun var overbevist om at han hadde drept Anja Sofie.

Han, som var på fototur til Roma? I hennes hode hadde de vært på sydenferie sammen, og Karl hadde druknet Anja Sofie på stranda.

Det var vondt for Karl å vite hvor forvirret hun var. For et fryktelig menneske. For uansett hvor syk man er, så dreper man vel ikke sitt eget barn? Anine hadde gjort det utenkelige.

5

Ei ung jente satt i enden av korridoren og ventet på at psykologen skulle komme for å snakke med henne. Hun gråt noen få tårer, som hun klarte å presse frem rett før Dr. Kristoffersen kom gående.

Hun hadde regnet med at han skulle klappe henne på skulderen og synes synd på henne, men det gjorde han slettes ikke. Kanskje han hadde glemt det flotte forholdet de hadde hatt i disse månedene? Hun husket da blikkene hans, det kunne han ikke komme bort fra. Hun husket hans klamme hender mot hennes unge hud, hvordan han rytmisk masserte brystene hennes.

«Da var det oss da, Anine» sa Kristoffersen. Anine kikket opp, med et lurt smil om munnen og en åpen bluse. «Anine, jeg tror du burde lukke igjen blusen din, vi skal ikke ha noe blotting her, det har vi jo snakket om.» Anine ble med ett en helt annen, hun kastet stolen i veggen og spyttet Kristoffersen i trynet.

Regnet fosset ned på utsiden av vinduet i korridoren, den unge sinnsforvirrede jenta ble med inn på kontoret til psykologen. «Vi må snakke litt om behandlingen videre, Anine» sa Kristoffersen. Anine lyttet ikke. Hun var i sin egen verden, langt borte fra denne verden. Hun dissosierte, forsvant bort – langt bort.

«Anine! Hør på hva jeg har å si til deg.» Anine ristet på hodet, og kom til seg selv. Anine gråt, fossende store krokodilletårer. Kristoffersen strak seg bort på skrivebordet og hentet et papirlommetørkle.

Anine ble mer oppmerksom etter hvert, og samtaleemne de begge fryktet, kom frem. Sannheten hun ikke kunne tro, og ikke ville høre – ble slengt rett i trynet på henne. «Du kan ikke fornekte dette mer, Anine. Jeg vet det er vanskelig og utrolig smertefullt å innse at du drepte ditt eget barn, men det er sannheten. Enten du tror det eller ei. Politiet fant deg stående med det døde barnet i armene, klissvått – etter du hadde druknet henne i badekaret. Du skrek og lo om hverandre, før du kastet lille Anja Sofie ned på gulvet, og prøvde å løpe fra åstedet.»

Anine snufset, spyttet ut tyggisen i potteplanta, og åpnet øverste knapp i blusen.

«Jeg vet du vil ha meg, doktor. Du trenger ikke nekte for deg. Jeg vet hvor mye du lengter etter å omfavne meg. Ta på meg med dine sterke hender.»

«Anine, nå er det nok! Jeg vet du spiller et spill, og ser på meg som et brikke i ditt spill – men det er jeg søren ikke. Jeg er psykologen din, og jeg har ingen gale intensjoner.»

Hun ville ikke snakke mer. Anine reiste seg brått og trampet tilbake til rommet sitt. Misforstått og forslått etter fallet i trappen. En tåre falt ned, drypte ned på gulvteppe – og denne gangen var det ikke en krokodilletåre.

6

Karl var ankommet landet, og var på vei tilbake til leiligheten som han nylig hadde leid. Det føltes så tomt, så ubeskrivelig tomt. Anja Sofie var død, Anine var innlagt, og han selv følte seg fortapt. Ensom og alene, uten håp om en fremtid.

Potteplanten var død, melka i kjøleskapet hadde gått ut på dato. Snart gikk vel han ut på dato også. Han visste virkelig ikke hvordan han skulle takle dette uforståelige.

7

Det var tid for behandlingsmøte, Tove ledet møte, og var klar til å snakke om hvordan det sto til med de elleve pasientene som var på sikringspost 5C. Dr. Kristoffersen var tilstede, og var redd for utfallet av dette møtet. Hadde noen oppdaget forholdet han hadde til Anine? Ville han bli sparket, eller hadde ikke noen oppdaget noe? Det gjensto å finne ut.

Møtet gikk fint, Tove snakket om videre behandling i forhold til Anine og Paul, de var de nyeste pasientene deres. Kristoffersen satt og lyttet, med en klump i halsen. Han hadde jo ingen planer om å vikle seg inn i dette forholdet med Anine.

Det hadde bare blitt slik. Han kunne ikke noe for det. Anine var jo som en modell, en vakker ung jente med oppstopper pupper og ren hud. Han selv var en middelaldrende mann, i sin beste alder – men likevel mye eldre enn henne.

Han kunne vært faren hennes aldersmessig. Det var dessverre ingen hindring. Han visste hvor galt det var. Anine var pasienten hans, attpåtil en veldig syk person, som trengte god oppfølging og behandling for å noensinne kunne innse hva hun hadde gjort. Hun hadde trossalt drept et lite barn.

Det aller verste var jo at han aksepterte det, han likte henne fremdeles for den hun var. Morder eller ikke. Hun var faen så god i senga, og et ubeskrivelig vakkert vesen. Og han var jo ikke akkurat guds beste barn selv heller. Han hadde jo en fortid som få kjente til. En fortid som aldri måtte bli kjent. Den eneste som visste sannheten var hun, Anine.

8

På andre siden av byen satt en tjuefire år gammel mann og gråt. Med skjelvende ben og et hovent ansikt, beveget han seg bort til vasken på badet. Der sto pilleesken og ventet på han. Han tok først én sovetablett, og så enda én.

Først når det bare var én tablett igjen av pakken med hundre, angret han. Han prøvde å rekke bort til telefonen, men tablettene var for effektive. Han hadde allerede begynt å forsvinne, inn i en dyp tåkeverden. Det var for sent. Livet tok slutt. Karl tok farvel med livet, nok var nok.

9

Dr. Kristoffersen sto og betraktet seg selv i speilet i herregarderoben, var han ikke en ganske så kjekk kar? Jo, han så meget bra ut til å ha rundet førti, det var han helt sikker på. Det mørkebrune krøllete håret som nådde han ned til skuldrene, hadde enda ikke begynt å skifte farge til grått. De isblå vakre øynene hans visste han at kunne smelte enhver kvinne. Han var flott. Muskler hadde han også, man kunne jo ikke akkurat unngå det, med tanke på hans daglig trening på treningssenteret.

Anine kom inn til han, kun iført en sort gjennomsiktig nattkjole med blonder. Han tok henne hardt, opp etter veggen. Presset seg inn i henne. Hun stønnet og ropte i ekstase. Han visste virkelig hva han drev med.

Et nytt liv ble til, inni henne. Nok et barn ville komme til verden.

Verden surret rundt henne, rundt og rundt. Hva var virkelig? Var dette virkelig? Eller var alt bare en drøm, en forestilling …

Utfordringer · Hverdag, tanker og meninger

Å danse i høstmørket

Det går mot helg og jeg skal bruke resten av uken på å hvile. Samle krefter og nyte livet. Være alene, kun med pelsbarnet mitt som eneste selskap. Kanskje går jeg meg en liten tur alene og fotograferer naturen, lytter til fuglene på morgenen eller bare er til. Jeg liker å eksistere, uten å trenge å gjøre så mye bestandig.


Jeg begynner
å lengte etter høsten. De lange sommerdagene kan være litt overveldende noen ganger. Jeg venter på mørkere tider, tidligere solnedgang og fredfulle mørke gater. Det er kanskje litt vanskelig for andre å forstå at noen lengter etter mørket i juli.

Sannheten er vel bare at jeg ikke liker at alt er så synlig hele tiden. I lyset. Jeg ønsker å vandre i fred, på kvelder og tidlige morgener. I det minste at jeg ikke er opplyst av noe annet enn gatelykter om jeg møter på noen. Nå er solen tilstede store deler av døgnet, og jeg føler jeg møter flere mennesker på min vei. Logisk nok tilbringer også flere mennesker mer tid ute, i sommervarme og ferie.


Jeg ønsker dere alle
en god avslutning på uken, enten du tilbringer tid med andre eller alene. Livet er vakkert, aldri glem det! Hva med å bruke helgen på å gjøre noe fint sammen med en du er glad i? Eller kanskje bruke litt tid på hobbyer du har forsømt i det siste?

Vi former vår egen fremtid, og ikke minst nåtid. Det er viktig å huske, at det er du som velger hvor veien går videre. Vi kan ikke endre det som har vært, men vi kan velge en annen fremtid for oss selv. Vi kan velge å lære av våre feil, og se på alle erfaringer som som noe positivt – både de gode og de vonde. For det er ofte motgang som gjør oss sterkere, enda hvor klisjéaktig det kan høres ut. Jeg vet i hvert fall at det er utfordringer, motgang og smerte som har fått meg til å utvikle meg mest.

Gode erfaringer er selvsagt viktig, men det er ikke nødvendigvis disse man vokser på. Jeg tror det handler om en balanse. Det finnes ikke smerte uten glede, og vi kunne ikke hatt noe å sammenligne med om alt bare var rosenrødt. Jeg setter pris på alt det som har formet meg, og alt det som har latt seg forme av mine valg på livets vei.

Bildene i dette innlegget er en del av bloggutfordring 11: et bilde av utsikten fra valgfritt vindu i leiligheten din. Disse er riktignok fra verandaen.

Hverdag, tanker og meninger · Utfordringer

Fremtidens mål og drømmer

Fremtiden kommer raskere enn vi noen ganger er i stand til å fatte. Uker blir til måneder og år. Og nettopp fremtiden tenkte jeg å skrive litt om når jeg nå tar for meg bloggutfordring nummer ti: en situasjon du kunne tenke deg å være i om 5 år. Jeg tenker å skrive om hvordan jeg ser for meg livet i sin helhet, og hvordan jeg ønsker at min livssituasjon skal være.

Om 5 år håper jeg at livet mitt innebærer mye av det samme, men også er fylt med spennende, nye impulser. Jeg bor fremdeles i Kragerø sammen med pelsbarnet mitt, men jeg håper at jeg har reist til litt flere steder som står på reiselista mi. Noen små reiser, slik som en Stockholmstur, flere turer til Oslo og kanskje en tur til Danmark, der er det mange år siden jeg har vært. Jeg håper også at jeg har fått oppleve Island igjen, og har hatt minst én tur til varmere strøk.

Tiden får vise hvor jeg reiser, men jeg håper jeg sitter igjen med mange fine minner og fotografier. Kanskje har jeg reist litt mer rundt i Norge også. Opplevd fine perler i eget land, som bare venter på å bli besøkt.


Om 5 år
er jeg selvsagt fremdeles veganer, men jeg håper jeg har prøvd ut enda flere spennende matretter. Jeg er allerede en brukbar kokk (i mine øyne), men jeg blir aldri lei av å eksperimentere på kjøkkenet. Forhåpentligvis har jeg også delt flere oppskrifter her på bloggen og tipset om mange gode veganske produkter, til inspirasjon og glede for andre.

Jeg er noen ganger litt redd for å sette for mange mål, dele for mange drømmer. For fem år kan endre mye, men det er viktig å huske at ønsker kan endre seg, i takt med hvordan livet former oss. Jeg ser bare hvor mye jeg har endret meg de to siste årene. Mer enn jeg noensinne kunne drømt om. Så hva vil fem år føre med seg?

Om 5 år skriver jeg like mye, om ikke flere kreative tekster. Jeg har antageligvis hverken gitt ut en bok eller blitt en kjent blogger, men det er heller ikke målet. Det viktigste er hvilke erfaringer og tekster jeg sitter igjen med, for min egen del. Jeg har trolig fullført skrivekurs 1 på Forfatterskolen til NooA, og kanskje flere. Jeg tenker å begynne på det første kurset til neste år. Kanskje blir det flere, kanskje ikke. Det får tiden vise.


Jeg ønsker å være
mer i aktivitet om fem år. Kanskje har jeg gått ned noe i vekt, men det er ikke det viktigste. Det viktigste er at jeg er relativt sunn og mer fysisk aktiv. Vektnedgang er bare en bonus, ikke det overordnende målet i første omgang. Men jeg bør med tiden gå ned en god del, slik at jeg kan få en kropp det er bedre å bli gammel i. Å ha god helse er ikke noe man bør ta for gitt.

Om 5 år håper jeg fremdeles å leve et harmonisk liv, med sinnsro og rom for videre utvikling. Jeg har kommet langt til nå, men jeg håper årene bringer med seg en enda dypere ro, og at jeg kommer enda mer i kontakt med egne følelser. At jeg fortsetter å leve hver dag som om det var min siste. At jeg fortsetter å verdsette alle de små (og store) hverdagsgledene rundt meg, og blir enda litt mer bevisst på hva jeg ønsker med livet mitt – og lever deretter.

Hvordan vil du at livet ditt skal være om 5 år?

Minimalisme · Utfordringer

Ti ting jeg trenger i hjemmet mitt

Da er det tid for bloggutfordring 9: ti artige/fine ting i huset/leiligheten din. Jeg synes egentlig det er et vanskelig tema, siden jeg ikke har noen spesielt «fine ting», men heller funksjonelle ting som jeg enten trenger i hverdagen eller som beriker livet mitt på ulike måter. Derfor tenkte jeg heller å gjøre litt om på denne utfordringen, ved å dele ti grunnleggende gjenstander som er nødvendige, og noen ting som gjør livet mitt bedre.

Som dere kanskje vet er jeg minimalist og har redusert store mengder av eiendelene mine i løpet av de siste månedene. Dette har blant annet ført til at jeg ikke har noen ting jeg samler på i hjemmet mitt, ingen pyntegjenstander (utenom vaser til blomster) og heller ingen bilder på veggene lenger.

Hadde noen spurt meg for et år tilbake, ville jeg sagt at det hørtes ut som et kaldt og sterilt hjem. Jeg så aldri for meg at jeg kom til å ønske et «typisk minimalistisk hjem», men så feil kan man altså ta. Jeg ser ikke på det som kaldt og upersonlig, men heller ryddig, rent og med rom for kreative tanker og en fargerik personlighet. Jeg trenger ikke lenger farger, mønstre og dekorasjoner rundt meg, for det er mer enn nok med alt det fine jeg bærer på inni meg.

Det siste året har mange møbler blitt fjernet, som jeg skrev litt om i innlegget møbler og minimalisme. Siden den gang har jeg redusert enda mer. Blant annet har jeg fjernet et konsollbord på kjøkkenet, et fryseskap, skjenk og vitrineskap i stua, den ene skrivepulten min og kommoden på badet. Jeg har også byttet ut den store spisestuen min med et lite kjøkkenbord med to stoler. I tillegg har jeg fjernet flere personlige eiendeler, som jeg ikke trodde jeg kunne gi slipp på.

Så hva føler jeg egentlig at jeg trenger i hjemmet mitt? Jeg trenger et sted å sove. En dusj, en vask og toalett. En vaskemaskin. En komfyr, et kombiskap, servise/kjøkkenredskaper, en stol og en skrivepult (som fungerer både som spisebord og til å ha macen på). Dette er altså ti grunnleggende ting jeg trenger. Tørketrommelen er for lengst kastet ut og jeg har ingen ovner til oppvarming.

Det betyr likevel ikke at jeg kun har disse gjenstandene, men selv om jeg for eksempel har sofa og salongbord, spiser jeg likevel som regel i senga eller på skrivepulten på kontoret. Jeg har muligens et litt annet forhold til møbler og hva rommene brukes til, enn det «tradisjonelle». At jeg sjeldent har gjester har jo også en innvirkning.

Hvis vi går over til de tingene som gjør livet mitt bedre, vil jeg aller først nevne oppvaskmaskinen. Det er ingen nødvendighet, men uten den ville det vært et ork med oppvask, og det ville gått utover matgleden min. Som regel er maskinoppvask mer energieffektivt enn håndvask, så det er uansett lite å spare på å vaske opp ting for hånd.

Når det gjelder mine hobbyer og interesser, har jeg behov for speilreflekskameraet med objektiver og utstyr, samt iMacen min, som med årene trolig vil byttes ut med en bærbar variant. Av annen eletronikk har jeg en smarttelefon, som dekker mitt behov for kart, avis, notatbok, handleliste, musikkspiller og internettilgang utenfor hjemmet. Det sparer meg for både tid og unødvendige papirutskrifter, enten det er snakk om kvitteringer i pdf-format, bussbilletter eller annen informasjon.

Jeg har hatt mye unødvendig elektronikk opp gjennom årene. Både tv, blu-ray spiller, fotoskriver, iPod, en arvet iPad, eksterne harddisker og antageligvis flere andre ting jeg ikke kommer på i farten. Nå er alle mine viktige dokumenter i nettskyen og jeg har kun den elektronikken jeg føler er nødvendig.

Det siste jeg vil nevne er komfortable klær, som jeg føler meg vel i. Jeg bryr meg overhodet ikke om mote og har få klær, ikke stort mer enn akkurat det jeg trenger. Jeg kjøper minimalt med klær, og har ingen planer om å kjøpe noe dette året i hvert fall. Jeg har fått nye joggesko i forskudd på bursdagsgave, og kjøpte en 5-pakning med sorte sokker tidligere i år. Jeg har alt jeg trenger.

Minimalisme · Utfordringer

Klær og minimalisme

Jeg har kommet langt på reisen mot et minimalistisk liv. Som nevnt tidligere har jeg fjernet mange møbler, redusert boksamlingen betrakelig og fått et mye bedre liv som minimalist. Jeg har ryddet opp både i det rundt meg og i tankene mine.

De siste månedene har jeg kvittet meg med enda flere ting som ikke beriker livet mitt, og jeg kunne tatt for meg mange temaer og gjenstander jeg mener noe om. Men nå er det på tide å snakke om minimalisme når det gjelder klær, mote og sminke – som jeg har lovet dere.

Aller først må jeg si at jeg aldri har vært glad i å kjøpe klær, og har null interesse for mote. Jeg kjøper kun nye klær når jeg må, og ikke fordi det er noe som gir meg glede. Likevel har jeg anvendt minimalisme en god del på mine holdninger til klær og utseende. Jeg har et mye mer avslappet forhold til kroppen min, blant annet på grunn av enkelte standpunkter jeg har tatt:

– I stedet for å bruke sminke en sjelden gang, har jeg kastet all sminken min, og jeg vil aldri kjøpe noe nytt.

– Jeg har sluttet helt å bruke bh, da det er ubehagelig og ikke har noen nødvendig funksjon for meg. For meg er dette også et slags oppgjør med alt som heter kroppspress. Jeg trenger ikke en stram bh for å føle meg vel, og da er det helt irrelevant hva andre måtte synes.


(Dette innlegget er også en del av bloggutfordring 8: et outfibilde. Dette er det nærmeste jeg kunne få til, så det får duge).

For meg er det viktig
å ha bare klær jeg føler meg vel i, og at jeg har såpass få klesplagg at jeg har oversikt over antallet, og ikke har noe jeg ikke bruker. Det utelukker en god del klesplagg som du kanskje ser på som en nødvendighet i din garderobe. Det finnes ingen fasit, rett eller galt. Det eneste som finnes, er det som er rett for deg eller meg. Jeg bruker for eksempel aldri kjoler, skjørt eller dongeribukser. Jeg har også sluttet helt å bruke smykker og eier ingen pynteskjerf.

Det bringer meg over til neste tema, som er yttertøy. Jeg tipper det er mange som har overfylte skaper i gangen og eier minst et dusin sko. Kanskje er du av typen som elsker fine sko eller har ti jakker i ulike farger. Da er det riktig for deg, hvis det gir deg glede.

Jeg har to jakker, en jeg kan bruke hele året, og en jeg bruker som en ekstrajakke på vinteren. Utover det har jeg én lue, to par vanter og et skjerf til vinteren, som også kan brukes som en hals. Det er alt jeg trenger.

Godt fottøy er viktig, men det betyr ikke at jeg trenger mange ulike. Jeg har to par vintersko, og to par joggesko til resten av året. I tillegg har jeg et par sandaler, crocs og brodder til vinteren. Jeg eier ikke pensko overhodet og heller ikke gummistøvler.

For meg er det svært befriende å ha oversikt over alt jeg har. Jeg har god orden i klesskapet, alt er nøye organisert. Det sier seg selv at det også er lettere å holde orden på klærne dine, når du ikke har så mye. Mens andre kanskje ønsker en stor og variert garderobe, velger jeg å ha minst mulig. Det er rikdom for meg. Å kunne pakke alle klærne mine i en koffert, om det skulle være nødvendig.

Jeg foretrekker nøytrale farger, mens jeg i fortiden likte mye mønstre og sterke farger. Likevel er jeg bevisst på miljøet og velger å slite ut de klærne jeg allerede har, selv om jeg helst hadde sett at alt var svart, hvitt og grått. Det kommer en dag for det også. Jeg er kresen på klær, men ikke når det gjelder hverken merker eller kvalitet. Det handler om hvordan det føles på kroppen.

Jeg har tilnærmet lik garderobe sommer som vinter. Det vil si tights og tunikaer/tynne gensere med singlet under. På vinteren har jeg noen gensere, men de er ikke spesielt tykke. Jeg ønsker å kunne bruke de også på våren og høsten. Den største forskjellen i vinterhalvåret er at jeg bruker jakke.

Dette høres kanskje litt rart ut for deg, når jeg ramser opp ting jeg ikke bruker, eller at jeg har oversikt over antall skjerf, sokker eller gensere. Det er viktig å påpeke at alle har sin egen definisjon på minimalisme, og at det i bunn og grunn handler om å redusere antallet gjenstander til det du virkelig trenger og har glede av. Kanskje har du interesser som gjør at du har flere av en gjenstand enn meg og motsatt. Da er ikke dette nødvendigvis overflødige gjenstander i ditt hjem.

Det handler om å være bevisst, både på eget forbruk og hva du virkelig har behov for i livet ditt. Hva som gjør deg lykkelig. Penger kan ikke kjøpe lykke sies det, men vi trenger likevel å få dekket grunnleggende behov og gjerne litt utover det. Jeg trenger godt fotoutstyr i livet mitt for å leve best mulig, og du trenger kanskje den kjolen som får deg til å føle deg fin. Vi har ulike prioriteringer, og det er helt greit. Det handler om å finne din egen vei.

Hverdag, tanker og meninger · Utfordringer

Fem ting jeg elsket da jeg var yngre

Da har det blitt mai og jeg er godt i gang med bloggingen igjen. Jeg tenkte å ta for meg det syvende temaet i bloggutfordringenfem ting du elsket da du var yngre. Hvor skal man begynne? Og hvor ung er det snakk om når vi sier «yngre». Jeg tenkte å ta for meg ting jeg likte i barndommen. Altså før jeg gikk ut av barneskolen. Det er litt enklere.


1. Pokémon
Jeg var en stor pokémon-fan i barndommen. Jeg spilte pokémonspill på gameboyen min, hadde en stor Pikachubamse på rommet og var en ivrig samler av pokémon-kort og figurer. Gode minner!

Jeg spilte litt Pokémon Go når det kom ut i fjor, men følte det bare gjorde at jeg gikk saktere. Mira fikk kanskje litt lengre turer, men til gjengjeld bevegde jeg meg i sneglefart. Men jeg synes absolutt Pokémon Go er et godt alternativ for de som for eksempel spiller mye dataspill inne, eller generelt folk som trenger en motivasjon til å komme seg ut. For meg som uansett går flere turer med Mira daglig og heller ikke spiller noen former for mobilspill, pc-spill eller lignende – ble det mer negativt enn positivt.


2. Mummi
Jeg elsket alt som hadde med mummi å gjøre når jeg var liten. Bøkene og filmene. Jeg husker jeg hadde et slags mummihus med små mummifigurer, og sist, men ikke minst: mummispill! Et av mine første møter med datamaskinen foregikk på en gammel stasjonær-pc. Jeg var vel rundt fire år gammel første gangen jeg spilte, og hadde stor glede av pippi og mummi-spill i barndommen.

Mummi har jo blitt værende populært, spesielt med mummikoppene som mange samler på, samt andre mummi-effekter. Jeg samler ikke på noe som helst som minimalist, men før om årene vurderte jeg å kjøpe de fine mummikoppene.

55310
3. Blåfjell
Som barn var jeg helt opphengt i julekalenderen Jul i blåfjell og også jul på månetoppen som kom ut litt senere. Jeg sang blånissesanger, hadde en blånisselue og med tiden pc-spillet til blåfjell. Jeg lekte mye i min egen fantasiverden når det var desember og blåfjell på tv. Jeg lagde meg en egen liten fantasilek basert på nissejenta i jul på månetoppen. For de som har sett serien, er kanskje ikke begrepene «nissegleder» og «nissestreker» helt ukjente. Det var nettopp det leken min gikk ut på. Jeg gjorde gode og mindre gode gjerninger, som om det var et slags spill. Heldigvis ganske uskyldig, men det sier jo litt om hvor mye jeg «lever meg inn i ting», spesielt i barndommen.

4. Bøker
Jeg har alltid vært glad i å lese. Så lenge jeg kan huske har jeg elsket bøker. Først når jeg var liten og mine foreldre leste for meg, og så fort jeg lærte å lese selv var det bare å gyve løs på bok etter bok. Jeg slukte dem, slik man sluker en god is eller leskedrikk. Det startet med barnebøker, men jeg var ikke så gammel når jeg fattet interesse for litt tyngre romaner. Lesetempoet mitt var raskt og jeg kunne lese i flere timer i strekk. Nå leser jeg ikke like mye lenger. Jeg er ikke den ivrige lesehesten jeg en gang var. For all del, jeg setter pris på en god diktbok eller roman. Kanskje en historie fra virkeligheten eller en novellesamling, men jeg bruker ikke like mye tid på bøker.

gunther
5. Gunther & the sunshine-girls
Det er kanskje ikke helt normalt at en 9 år gammel jente blir helt oppheng i sanger med såpass seksualisert innhold. Mens jevnaldrende lyttet mer til Westlife, Backstreet boys og andre artister jeg ikke kommer på i farten, lyttet jeg til Günther. Det var jo også barn på min alder som fremdeles lyttet til barnesanger på den tiden. Jeg kan forstå at læreren på barneskolen reagerte på at jeg lyttet til (og så på) musikkvideoene til denne gruppen i datatimene når vi hadde «fri-tid». Jeg var en stor Günther-fan. Med plakater på skapdørene og sangene Ding dong song, Teeny weeny string bikini og Touch me høyt ut av stereoanlegget.

Muligens sært, men det viktigste er jo at jeg hadde glede av musikken. Jeg har vært veldig glad i ulike typer musikk allerede fra ung alder. Og det var en sann glede når jeg oppdaget mine foreldres musikkhylle. De første minnene jeg har fra musikken jeg lånte er Modern talking og Olsen brother. Spesielt sangen fly on the wings of love av sistnevnte. Jeg husker jeg hørte den for første gang på tv når vi var på ferie i Danmark. Jeg tror dette var året etter de vant Eurovision song contest, muligens på et tv-program i forbindelse med Eurovision som da hadde blitt arrangert i Danmark et par måneder før. Det var året jeg skulle begynne på skolen, så detaljene er litt så som så. Det er tross alt snart 16 år siden.

Med dette avslutter jeg innlegget og vil gjerne høre hva DU likte eller var «hektet» på når du var yngre!

Hverdag, tanker og meninger · Utfordringer

En rød tråd

Jeg liker å ha en rød tråd gjennom en tekst og binder ofte sammen blogginnlegg på min egen måte, i et eget system. Jeg tror ikke dere blogglesere alltid ser alle disse sammenhengende, men det er heller ikke viktig. For meg er det viktig at den røde tråden gir flyt i teksten, og kan gjøre en tung, lang tekst – litt lettere. Jeg bestemte meg for å ha en slags usynlig rød tråd gjennom de ti temaene i skriveutfordringen jeg postet hver fredag, og nå som alle temaene er skrevet til, tenkte jeg å dele litt tanker rundt «tråden».

Jeg startet med temaet følelser og skrev om hvordan jeg kamuflerer og får gitt uttrykk for følelser gjennom kreative tekster. Jeg nevner også litt om gråsonene av akseptable følelser og hvordan dette helt fra barndommen kan virke forvirrende. At noen av oss aldri blir helt klok på følelser.

Videre binder jeg sammen neste tema som er barnehage, med smerten over å være annerledes. Jeg skriver om barndomsår og de vonde følelsene som oppstod tidlig. Om hvordan jeg viklet meg inn i mørket, og at det tok lang tid å komme seg ut av det igjen. Med andre ord: jeg bygger videre på teksten om følelser.

img_0613
Jeg skriver om hverdagen som jeg føler spinner litt videre på dette om å være annerledes, som jeg skriver om i de to temaene før. Jeg kobler sammen følelser og fortiden, og forteller om nåtiden. Hverdagen min som ikke er gjennomsnittlig, men som er god og det jeg trives med.

Jeg nevner også innledningsvis at spørsmålet om hvordan hverdagen min er, ofte kan komme opp i forbindelse med det faktum at jeg hverken jobber eller studerer. Videre kommer temaet skole, som utdyper mine tanker rundt skolegang. En slags fortsettelse på innlegget om hverdagen.

Det femte temaet i skriveutfordringen er minner. Jeg vil ikke utdype altfor mye rundt denne teksten. Men her går jeg over i halvveis fiksjon, en blanding av fantasi og minner. Og jeg spinner helt klart videre på forrige tema. Pakker inn, frykter det jeg ikke selv klarer å se. Kamuflerer som jeg skrev om over. Andre ord, andre varianter av følelser. Kun for å få det ut. Det som ikke kan sies. Det jeg ikke vet. Det som er som en mørk tåke. Og videre går jeg fra fortidens minner til følelser i nuet. Temaet er episode og jeg skriver om en dag hvor følelsene ble alt for overveldende.

img_1630
Det magiske tallet syv bringer oss videre til temaet glede og jeg skriver om hverdagsgleder. Vi går videre til temaet fengsel og jeg tar dere med til et mørkere sted. Fiksjon og fantasi, i en fengslende tekst. Vi befinner oss fremdeles i mørket når jeg skriver til temaet relasjoner og beskriver en mørk en. En slik relasjon, et slikt menneske – som man helst vil forsøke å glemme. Og videre fra ønsket glemsel går vi til skriveutfordringens siste tema, pleiehjem. Jeg skriver om livets høst, avslutningen på det hele – i diktform.

Kreative tekster · Utfordringer

Livets høst

Jeg går mot livets høst
Alderen stiger og jeg går
tom for år

Bladene faller
og jeg visner

Det går mot slutten
Alderen forsvinner
og jeg –
gjenstår ikke som noe annet
enn jord i en kiste

img_5341
Noen tanker om livets høst. Jeg er fremdeles tilstede i en tidlig vår og livet har enda masse å by på. Likevel; det føles riktig å gjøre seg opp noen tanker om høsten. Alderdommen. Når vi før eller senere dømmes til døden av livets timeglass.

Pleiehjem er det siste temaet i skriveutfordringen sammen med Helene.

Kreative tekster · Personlig · Utfordringer

Ingen symbiose

Jeg trodde jeg var som deg. Det var en stund jeg trodde vi bar på det samme. At vår felles forståelse bunner i det samme mørket.

Smerten hadde bundet oss sammen til én. Holdt meg fast inntil deg. Tett, altfor tett. Ikke luft nok til oss begge. Ingen symbiose, kun bedrag. Du var en parasitt som sugde livet ut av meg. Sakte. Så sakte at jeg ikke kjente hvordan livet forsvant mellom hendene på meg.

Vi er ikke like.

img_2771
For litt mer «kjøtt på beina» til historien over, les innlegget Luftslott. Relasjoner er det nest siste temaet i skriveutfordringen sammen med Helene. Neste uke avslutter vi med temaet pleiehjem.

Kreative tekster · Utfordringer

Vinterblomst

Fengslet, dømt til å leve. Han som sitter fast i egne ugjerninger og som blir tvunget til å gjenoppleve det, gang på gang. Time etter time. I hvert endeløse sekund på cella. Hvorfor tar ikke dette snart slutt? Hun som sitter fast i egne tankebaner, og som blir tvunget til å fortsette livet – dag etter dag. Hvorfor tar det aldri slutt?

De som møtes i luftegården, med et gitter mellom seg. Som om avstanden er hundretusen mil. Stående blant vinterblomster og en forsiktig løvetann som titter frem. Den vokser der hvor ingen andre tør å vokse. Gjennom asfall eller i en skitten grøftekant. Ingen grenser. Ingen diskriminering. Roser kan også være ganske tolerante. Jeg har observert dem i januarsnø og i julihagl. Solskinn og skygge. Blandet med følelser av hat og kjærlighet.

Sorte roser gir han henne første gang de møtes. De varer evig sier han, mens hun klemmer forsiktig rundt plastblomstene. Et svakt smil titter forsiktig frem, og en tåre triller stille ned. «Takk» sier hun, før hun forsvinner ned i jorden.

img_1222
Fengsel er denne ukens tema i skriveutfordringen sammen med Helene.

Hverdag, tanker og meninger · Utfordringer

Hverdagsgleder

Livet kan være ufattelig vakkert på så mange plan. På slutten av fjoråret skrev jeg innlegget Pessimisten og jeghvor jeg skriver litt om dette med hverdagsgleder. Hva som gjør meg glad, hva som betyr noe.

Hverdagsgleder handler ikke om de store tingene som kanskje bare skjer en gang eller to i livet. Tvert imot handler det om det hverdagslige. Å finne glede i de små tingene vi omgir oss med. Å se skjønnheten i verden vi møter på vår landevei, ikke bare i det helt ekstraordinære. Hva synes jeg er vakkert? Hva er mine hverdagsgleder?

Når årstidene skifter. Aller best liker jeg overgangen fra sommer til høst.
img_2916-as-smart-object-1
Å spise deilig vegansk mat.

Hver soloppgang og solnedgang jeg får oppleve.
img_3367-2
Å lese vakker poesi.

Å snakke med mennesker jeg er glad i.
img_4667
Å finne inspirerende blogger eller nettsider.

Å skrive tekster som betyr noe (for meg).
img_3871
Å sovne til rolig instrumental musikk.

Å gå turer når det er kaldt ute, og gleden over å komme seg inn i varmen når man fryser.
img_6355-as-smart-object-1
Å stryke over en hunds myke pels, og se det vakre lille fjeset. Miras fjes.

Glede
 er denne ukens tema i skriveutfordringen sammen med Helene.

Hverdag, tanker og meninger · Personlig · Utfordringer

Før jeg dør

Tittelen høres kanskje fæl ut, men det jeg skal skrive om er langt fra fælt. Det sjette temaet i bloggutfordringen jeg skriver på i ny og ne er nemlig ti ting du vil gjøre før du dør. Så hva ønsker jeg å gjøre? Livet er langt og jeg har ikke fylt tredve engang, det er enda en god del år til. Jeg ser for meg et langt og innholdsrikt liv. Nettopp fordi jeg har så mange ønsker, mål og drømmer – føles temaet ganske overveldende. Men jeg skal forsøke å nevne ti ting.

1. Flytte til Oslo
Som nevnt tidligere ønsker jeg med tiden å bosette meg i Oslo. Dette blir tidligst i en alder av 35, og muligens senere. En by med langt flere muligheter, god kollektivtransport og å kunne leve mer sentralt. Uten tvil skyhøye boligpriser sammenlignet med Kragerø, men så absolutt verdt det.

2. Skrive en bok
Det betyr ikke nødvendigvis at den blir utgitt eller overhodet sendt inn til et forlag. Men jeg ønsker å skrive én, hvis ikke flere bøker. Samle diktene mine i en bok. Skrive en roman. Ikke minst: skrive en slags selvbiografi i løpet av livet.

3. Oppleve nordlyset
Jeg har jaktet på nordlyset én gang, når jeg var på fototur til Island i 2011. Det var varslet om mulig nordlys, men så heldige var vi ikke. Men en dag skal jeg stå der med magien dansende over hodet på meg. Bare tanken gjør meg rørt, jeg blir lett rørt av vakre ting.

img_6875-as-smart-object-1

4. Bo i utlandet for en periode
Her er mulighetene veldig mange. Jeg har en god del tanker rundt dette, men siden det er veldig langt fram, vil jeg ikke dele for mye tanker rundt det. Mye kan være endret på over 20 år for å si det slik. Både hvem jeg er og hvordan verden er, kan endres radikalt bare det neste tiåret. Den som lever får se hvor veien fører hen.

5. Fotografere Taj Mahal
Et mausoleum med en merkelig tiltrekning på meg. For all del, det er et kjent sted – men helt siden jeg oppdaget bilder av det på barneskolen, har jeg drømt om å reise til India. Med kameraet rundt halsen er alle steder interessante. Men en dag skal jeg stå ved Taj Mahal ved soloppgang. Fotografere og trekke inn atmosfæren rundt meg.

6. Hoppe i fallskjerm
En drøm jeg har hatt siden barndommen. Dette er også en motivasjon til å gå ned i vekt, siden det er et vektkrav på Tandemhopp. Etter flere søk, ser jeg at det er en maksvekt på 95-100 kg. Med tanke på nåværende vekt på 130, har jeg litt å jobbe med for å oppnå denne drømmen.
img_6590

7. Reise til Thailand
Det er mange steder jeg drømmer om å få oppleve, og Thailand står høyt på ønskelista.

8. Ta et oppgjør med fortiden
Jeg har kommet langt når det gjelder min egen utvikling. Jeg har sakte, men sikkert begynt å legge ting ordentlig bak meg. Tilgi, gi slipp. Men jeg har fortsatt et stykke igjen å gå. Med oppgjør mener jeg ikke nødvendigvis å ta et oppgjør med andre mennesker, men heller å virkelig frigjøre meg fra fortidens spøkelser. Lære meg å leve enda litt mer i nuet.

9. Forberedelser til egen død
Jeg ønsker å bli organdonor, testamentere gjenværende formue etter min død til en egnet dyrevernorganisasjon og søke om askespredning utover havet på et sted jeg i fremtiden har mest tilknytning til. Jeg ønsker ingen gravstein når jeg ikke finnes lenger. Det vil ikke finnes etterkommere til meg, så for meg er det en viktig avslutning på livet. Å kremeres før jeg blir spredd for alle vinder.

10. Ha et jævlig bra liv!
Livet er godt den dag i dag, virkelig godt. Men det kan alltid bli bedre. Jeg håper jeg kan stå som gammel og skrike høyt til den delen av meg som en gang ønsket å gi opp: fuck deg, dette klarte jeg! Livet ble bra, og det var verdt å kjempe for.

Hva ønsker du å oppleve i løpet av livet?

Personlig · Utfordringer

Følelsene utenpå kroppen

Jeg trodde jeg skulle være sterkere. At ikke jeg skulle måtte oppleve en slik episode igjen. Overbelastet hjerne, sanseinntrykk som blir for smertefulle. Følelsene utenpå kroppen. Et lite vindpust er nok til å bli blåst over ende. Mine 172 centimeter og 130 kilo. Som en statue, men for øyeblikket skjør. Ikke lenger værfast og stødig.

Mister meg selv. Rett før jeg blogget om å finne seg selv. Gud, så patetisk! Selv om det ikke hadde noe med hverandre å gjøre ble det bare så feil. Planlagt innlegg dagen etter, overveldende mandag i nuet.

Jeg forsøkte å holde hardt om grepet. Må ikke miste, kan ikke gi slipp – ikke nå. Nest siste januardag. Kaotisk. Smertefullt. Hvorfor lærer jeg aldri? Hvorfor flater jeg ut paddeflat før jeg rekker å tolke egne faresignaler?

img_9495
Presser meg, ser ikke helheten. Detaljene overskygger for den vonde realiteten. Presser meg litt til. Følelsene tar overhånd og jeg kortslutter. Menneskene rundt meg blir fjerne, lyset skjærer inn i øynene. Må bort fra situasjonen. Blir værende. Snakker. Oppfører meg tilsynelatende normalt.

Folkemengden går hjem og jeg bryter ut i tårer. Klarer ikke holde inne smerten lenger. Luften har gått ut av meg. Apatisk ankommer jeg hjemmet.

Forsøker å ta meg sammen. Musikken skjærer i ørene, Miras bjeffing provoserer noe fryktelig. Persiennene må ned, lyset av. Stapper sov-i-ro i ørene selv om jeg vet de er tilnærmet ubrukelige. Hørselen er forsterket, alle sansene er forsterket. Blir plaget av egen pust, luften tykner rundt meg. Og jeg forsvinner lenger og lenger bort. Altfor overveldende, mer enn et menneske kan takle.

Det blir stille nå. Helt stille.
img_9493
Episode er denne ukens tema i skriveutfordringen sammen med Helene.
Neste uke går vi over til noe litt mer lystig. Da skriver vi om glede.

Kreative tekster · Personlig · Utfordringer

I grenseland

Han holder meg fast med nebb og klør. Selv uten fysisk kontakt har han dette grepet rundt meg. Hardt, så hardt at man så vidt klarer å puste. Klarer ikke flykte fra hans stålblikk, fra ord – nesten som i en hypnose. Mykt, som i en seng av roseblader. Svevende, i et trygt grep. Så mykt at du ikke kjenner virkeligheten.

Han drar meg bort. Drar meg ned. Grepet skifter mellom hardt og mykt. Følelsene mellom hat og begjær. Fremmed og så kjent på samme tid. Noen ganger får jeg lyst til å gripe rundt han, hardt. Vise han hva smerte er. Likevel vet jeg at grepet mitt rundt meg selv er for mykt, for svakt. Jeg har ikke styrke til å stå opp for meg selv. Ikke engang i mine indre monologer. Jeg er så svak når han griper om mine tanker. Han er så sterk når han bergtar og bedrar. Fyller meg med smerte og et bankende hjerte. Sorgen over å aldri komme helt til. Bare litt. I bølger. Bit for bit.

Han griper rundt meg for siste gang. Denne gangen fysisk. Sinne og redsel. Kanskje var han redd for å miste meg. Noe han aldri hadde. Noe vi aldri hadde. Tankene svirrer og jeg snurrer. Min verden snurrer rundt og etterlater meg svimmel i tåkeland. Alt er så mørkt og fremmed. I grenseland.

img_3103-as-smart-object-1
Minner er temaet for denne ukens skriveutfordring med Helene. Ikke spør meg om hva som er ekte eller ikke, det kan jeg ikke besvare. Ikke nå, heller ikke den gang. Kall det fiksjon, så er vi ferdig med det.

Hverdag, tanker og meninger · Personlig · Utfordringer

Tanker rundt skolegang

Med jevne mellomrom kommer det spørsmål om hva jeg bruker dagene mine på. Hva studerer jeg? Studerer jeg ikke? Jeg jobber vel da? Nei. Jeg synes det er slitsomt de gangene jeg må forklare, forsvare – at jeg ikke fortsettet med videre skolegang.

Høsten 2015 var det meningen at jeg skulle starte siste året på videregående, etter to fullførte år. Før disse årene ble jeg forsinket aldersmessig i to år grunnet permisjon og innleggelser. 2015 var året for mange forandringer, som jeg har nevnt tidligere. Og jeg valgte dermed å ta et friår, da jeg ikke orket tanken på det fryktelige presset jeg legger på meg selv. Eller å spille russisk rulett med psyken.

Etter å ha bryte bånd, sluttet på medisiner og mer eller mindre snudd livet mitt på hodet følte jeg meg ikke sterk nok til å ta fatt på et nytt skoleår. Før om årene så jeg ingen annen mulighet enn å fullføre skolen. Det var slik det skulle være, uansett hva. Jeg skulle fullføre videregående, gå på folkehøgskole og deretter ta fatt på videre studier i Oslo.

Etter som tiden gikk føltes dette som en mer og mer kvelende tanke. Som om hele livet var bestemt på forhånd. Det jeg ikke hadde tatt med i beregningen var alle endringene som skulle oppstå underveis. Faktisk var min avgjørelse om å slutte på skolen en av de mest fornuftige jeg tok i 2015.

img_1712-beskjaert
Noen ganger har jeg følt på skammen over å ikke ha fullført videregående. Jeg har vært redd for å bli sett på som lat og dum. Men samtidig har jeg innsett at det er så utrolig mye viktigere at jeg er lykkelig. At jeg har det livet jeg ønsker. Jeg trenger ikke gå i alle andres fotspor, kun fordi det er hva gjennomsnittet gjør.

Jeg har alltid hatt gode karakterer, vært skoleflink og oppriktig glad i å lære. Men samtidig har årene på ungdomsskolen og de to årene på videregående ført til et ekstremt press på meg selv. Frykten for å ikke være god nok. Og de få gangene jeg feilet (i mine øyne) fikk det fatale konsekvenser. Det er ikke verdt å utsette seg for følelsen av å være så lite verdt igjen.

Det er uansett slik at jeg vil bli boende i Kragerø i mange år fremover. Om jeg hadde tatt det siste året på videregående, ville det uansett ikke ført til videre studier. Med andre ord er det totalt meningsløst å påføre meg selv et slikt stress, en kaotisk hverdag – kun fordi andre forventer at det er sånn det skal gjøres.

Jeg har fått høre at «det er jo greit å bli ferdig med det», når jeg har sagt at jeg har et år igjen på videregående. Det er sikkert veldig greit om man faktisk ønsker det. Jeg har etablert et godt liv i Kragerø, og om jeg fullføre videregående om et par år eller om ti år – utgjør det ingen forskjell. Jeg kommer uansett ikke til å studere videre før om mange år, hvis det noensinne skjer. Jeg kommer til å bo her så lenge Mira er i live, hun skal ikke måtte flytte flere ganger. Det er heller ikke praktisk mulig. Jeg trives godt med leiligheten jeg eier, og vil uansett trenge mange år for å spare opp tilstrekkelig egenkapital til å flytte til Oslo.

img_1224
Jeg kan bli møtt med litt dømmende eller skeptiske blikk når jeg ytrer ordene som for mange dessverre er skamfulle: jeg er uføretrygdet. Og jeg skammer meg på ingen måte over det! Flertallet av de som dømmer, har overhodet ikke peiling på hvordan livet mitt har vært. Det er lett å leke bedreviter når du ikke vet.

Er ikke det viktigste at jeg mestrer livet? At jeg for en gang skyld faktisk har det godt og stabilt? Jeg trenger ingen lang utdanning, søvnløse netter eller psykisk smerte for å få det livet andre kanskje forventer.

Slik jeg ser det den dag i dag, er videre utdanning utenkelig. Det samme gjelder å fullføre videregående. Det kan forandre seg, men dette er min avgjørelse per dags dato. Så vær så snill og slutt å mas på folk om skole og utdanning, spesielt når du ikke aner hva som ligger bak avgjørelsen deres. Det er greit å spørre, men ikke greit å bare forvente svar som passer din standard.

img_1716
Skole er det fjerde temaet i skriveutfordringen sammen med Helene. Sjekk gjerne ut hennes innlegg også. Neste fredag skriver vi om minner.

Hverdag, tanker og meninger · Utfordringer

Tidløs hverdag

Hva gjør jeg i hverdagen? Hva fylles dagene mine med? Et spørsmål som kan bli stilt, med tanke på at jeg hverken jobber eller studerer. Men det er ikke tid for å snakke om skole nå, det er temaet for neste ukes skriveutfordring.

Jeg kan bli møtt med spørrende nysgjerrige mennesker når jeg sier at jeg aldri kjeder meg. Har jeg et så spennende liv? Vel, både óg. Flertallet vil kanskje se på hverdagen min som kjedelig. Men jeg trives med det jeg gjør, det jeg fyller dagene med. Så la oss komme til saken, hvordan ser en typisk hverdag ut for meg?

Først vil jeg nevne at døgnrytmen min svinger omtrent like mye som været. Og som flesteparten sikkert har fått med seg, svinger været mye. På samme måte er døgnrytmen min veldig varierende. Dagen starter ikke før frokost skriver min bloggvenninne – for meg starter dagen et sted mellom midnatt og midnatt. Noen dager våkner jeg så tidlig som fem om morgenen, andre ganger fem på ettermiddagen. Så for å få et innblikk i hverdagen min må du se bort fra at jeg følger klokka. Svært lite i min hverdag blir påvirket av tiden.

img_0607-as-smart-object-1
Mira får selvfølgelig sine daglige turer, men hun tilpasser seg døgnrytmen min veldig godt. Så på denne tiden av året med mange mørketimer, går vi mye turer i mørket. For noen kan det være vanskelig å forstå at jeg går morgentur med hunden på ettermiddagen, spiser middag når andre sover eller går meg en tur rundt frokosttider før jeg tar kvelden.

Det er ikke nødvendig å forstå det. Det viktigste er bare å påpeke at jeg på ingen måte har søvnproblemer. Jeg har null problemer med å sovne, det er vel heller at jeg ikke har behov for en naturlig, gjennomsnittlig døgnrytme. Jeg får all søvnen jeg trenger, bare på veldig varierende tidspunkter. Jeg sover når jeg ønsker det.

Det faktum at jeg er lite sosial, påvirker nok den avslappede holdningen min til søvn og tid. Jeg har tilnærmet ingen faste rutiner som er avhengig av spesifikke klokkeslett. Det eneste unntaket er hvis jeg skal utenbys og er avhengig av for eksempel buss. Utover det er det egentlig bare åpningstidene i matbutikken som må følges, og når jeg tar blodprøver omkring tre ganger i året, da møter jeg opp på laboratoriet tidligst mulig på morgenen. Utenom det kan du kalle meg tilnærmet tidløs.

img_9452
En typisk dag starter med god vegansk mat. Jeg spiser ikke nødvendigvis typiske frokostmåltider til frokost eller middag til middag. Men jeg starter enten dagen med mat eller tur med Mira. Det kommer an på hvor sulten jeg er, og hvor tid jeg gikk tur sist.

Videre bruker jeg dagene på å skrive ulike tekster, kreative og personlige. Noen dager leser jeg jeg litt, ser på filmer eller serier. Kanskje tar jeg meg en tur ut med kamera eller sitter foran macen og redigerer fotografier fra tidligere. Som regel foregår sosialisering gjennom mail og digital kommunikasjon eller på telefon med mamma. Jeg snakker med moren min daglig. Noen synes det er litt rart, men for oss er det en vane. Vi deler små og store ting fra hverdagen, tanker, gleder og bekymringer. Utenom mine foreldre, nettvenner og tilfeldige møter med fremmede – er jeg lite sosial. Det er slik jeg ønsker å ha det.

Noen dager bruker jeg mye tid på kjøkkenet og lager spennende veganske retter, andre dager blir det noe lettvint eller rester fra dagen før. Jeg elsker restemat, og kan nesten ikke forstå meg på de som misliker det.

IMG_9468
Dagene flyter forbi, med mat, søvn, fotografier, tekster og tanker. Jeg tenker mye, men gjør ikke like mye. Jeg lytter til vakker musikk, tilbringer tid sammen med pelsbarnet mitt og nyter livet. Noen ganger reiser jeg bort, men det er ikke spesielt ofte. Jeg skal til Stockholm i april, men før den tid har jeg ingen planer om å dra utenbys egentlig. Antageligvis en tur til Stavern for å besøke min kjære mormor, men ingen planer utover det. Når våren trer frem blir det nok litt fototurer rundt omkring i byen.

Hverdagen er det tredje temaet i skriveutfordringen sammen med Helene.

Hverdag, tanker og meninger · Personlig · Utfordringer

Bare begynnelsen

Noen ganger blir hun sittende å tenke på tidlig barndom. Hvordan livet var harmonisk og fredfullt. At hun var et trygt og selvsikkert barn, før alt med årene skulle rase sammen. Samtidig vet hun at alt det som var i ferd med å komme, antageligvis ville kommet til syne uansett. Selv om årevis med mobbing ikke hadde eksistert, hadde hun likevel skilt seg ut. Om hun så hadde passet litt bedre inn blant gjennomsnittet, er det tvilsomt at det hadde utgjort den helt store forskjellen.

Kanskje hadde problemene vært annerledes om hun ikke hadde opplevd mye vondt, men tilstede ville de nok vært uansett. Psykiske lidelser kan utvikles av mange ulike årsaker, derimot Asperger syndrom er ikke noe man pådrar seg. Det er man født med. Men det er ingen tvil om at fremtidsutsiktene hadde vært annerledes, om hun ble fanget opp tidligere av systemet, fikk tilstrekkelig veiledning og støtte. Mye kunne vært annerledes om ikke smerten over å være annerledes fikk vokse og gro.

Ti år gammel sto hun og skrek til foreldrene sine at hun ikke ville leve mer. Hun ville bare dø. Og dette skulle bli starten på et mange års langt mareritt.

img_6749-as-smart-object-1
La oss gå tilbake til tiden før hun begynte på skolen. Da var hun var en glad unge. Alltid ganske sta og spesiell, men glad. Og på den tiden var hun enda så liten at det ikke ble oppfattet av omverdenen at noe ikke var som det skulle.

Minnene fra barnehagen gjorde det ekstra vondt når hun tidlig på barneskolen begynte å skille seg ut. Alt var så mye lettere da, tenkte hun ofte. De første årene på skolen var hun fremdeles fylt med selvtillit og uten bekymringer – men det var bare et spørsmål om tid.

Hun lærte raskt og hadde det enkelt både i forhold til fag og andre elever. Hun hadde venner, og mobbing visste hun så vidt hva var. Så gikk årene sakte fremover. 1. klasse var over, og når hun ser tilbake husker hun at utover i 2. og 3. klasse begynte mobbingen.

Hun var annerledes enn de andre barna. Hun hadde kort hår, og lignet ikke like mye på en jente som de andre jentene. Hun likte å sitte for seg selv å tenke, lese og gjøre andre ting enn de andre barna. Selvfølgelig likte hun også å leke, men bare i en annen form og kanskje mer på egenhånd. Den selvsikre og trygge jenta som hadde begynt på skolen ble til noe annet. En skygge av seg selv. Kanskje nettopp derfor var hun mye sint allerede fra ung alder.

img_0436
Hun skulle bli tretten år gammel før hun ble diagnostisert med tre diagnoser. Først da begynte hun å forstå hvorfor hun var annerledes. Hun fikk et navn på annerledesheten. En slags forklaring. Det forandret mye. Men på den tiden hadde hun allerede viklet seg altfor langt inn i mørket. Det ble bare begynnelsen på enda flere år i mørket. Lyset var slukket i henne. Hun gikk ut fra barneskolen og inn i psykiatrien.

Barnehage
 er temaet for denne ukens skriveutfordring med Helene. Jeg har flere klare minner fra tiden før jeg begynte på skolen. Aller mest fyller de meg med en god og varm følelse. Det er over 15 år siden jeg satt mine bein innenfor skolen for første gang. Likevel er noen minner så krystallklare og like vonde den dag i dag.

Jeg har kommet langt, og jenta du leste om er meg. Grunnen til at jeg omtaler meg selv i tredjeperson, er fordi dette heldigvis føles som en fjern fortid. Jeg er trygg på meg selv igjen. Selvsikker. Og jeg er ute av mørket.

Filmer, bøker og musikk · Utfordringer

Musikk i mine ører

Til tider hører jeg mye på musikk. Mengden varierer veldig, noen måneder kan jeg høre mange timer på musikk, andre måneder omtrent ingenting. Jeg vil si at musikk i utgangspunktet er en ganske viktig del av livet mitt, i ulike faser og livssituasjoner. Jeg tenkte derfor å ta fatt på det femte temaet i bloggutfordingen jeg startet for en god stund tilbake, nemlig hvilken sang jeg liker best for tiden.

Det er svært vanskelig å velge én sang i en jungel med hundrevis av gode sanger. Jeg fikk sjokk når jeg i slutten av fjoråret fikk beskjed i Spotify at jeg ikke kunne legge til flere sanger, grensen var 10 000. Det er ikke i spillelister, men blant de du lagrer under sanger. Det var en liten tankevekker, for jeg kunne da umulig like så mange sanger? Det får være måte på, selv om jeg har variert musikksmak! Det var på tide å rydde opp i musikkbiblioteket.

img_2187
En sang jeg aldri blir lei av er Enter the ninja av Die Antwoord. Jeg har sansen for denne litt merkelige musikkgruppen fra Sør-Afrika. Sangene har vært en del av livet mitt i omkring to år nå, og de passer til mange ulike formål. Jeg synes også sangen Banana brain som de kom ut med i fjor er fengende.

En annen sang jeg vil nevne er Little do you know av Alex & Sierra. En sang jeg hørte ufattelig mye på i løpet av fjoråret. En sang jeg sovnet til, skrek til eller lå gråtende i senga eller på badegulvet og lyttet til. En sang som fant meg i en tung stund. Selv om dagene er mye lysere nå, og jeg sjeldent har slike dystre øyeblikk – er sangen beroligende og fin. Det går sjeldent en måned uten at den spilles av.

Little do you know
how I’m breaking while you fall asleep
Little do you know
I’m still haunted by the memories
Little do you know
I’m trying to pick myself up piece by piece

img_2776
Da er helgen her, med god mat og Mira-kos. På menyen står det vegansk schnitzel og fløtegratinerte poteter av havrefløte. Og bakte epler med vaniljesaus, det faller alltid i smak. Kanskje bruker jeg helga på litt bilderedigering eller bare skrur av iMacen helt. Jeg har tenkt til å ha et lite matprosjekt i februar, som jeg forteller litt om til neste uke.

Jeg kommer til å legge ut den sjette bloggutfordringen i februar. Da skal jeg skrive om ti ting jeg vil gjøre før jeg dør. Det blir et spennende innlegg å skrive, som virkelig kommer til å få meg til å tenke. Ønsker dere en riktig god helg!

Hverdag, tanker og meninger · Personlig · Utfordringer

Følelser og (ikke) fornuft

Noe av det enkleste og samtidig vanskeligste å skrive om er følelser. Vi føler alle på et vidt spekter av følelser. Noen av oss har flere av de vonde, andre flere av de gode. Nyansene varierer fra person til person. Så hvem er jeg, hvordan ser nyansene mine ut?

Jeg kan gjerne skrive langt og lenge om gode opplevelser, tanker og drømmer. Eller vonde følelser, depresjoner og smerte. Likevel føler jeg ofte det kan bli litt for generelt. Som om jeg ikke får frem selve essensen i følelsene mine. Når jeg skriver dikt og andre kreative tekster har jeg lettere for å spille på alle tangentene, både de lyse og mørke tonene. Brette ut hele følelsesspekteret. Hvorfor er det sånn, spør jeg meg selv. 

Kanskje er det fordi det er lettere å åpne opp når man samtidig distanserer seg. Mine mest følelsesladde tekster i fortiden er vel egentlig noveller og andre tekster som er diktet opp. Mange noveller er groteske og dystre, det er kanskje min måte å få ut smerte på. La hovedpersonen i fortellingen oppleve min smerte, i overført betydning. Ofte blir det brutalt og fælt. Mine problemer og vonde minner føles nesten små i forhold. Men jeg vil ikke sammenligne, jeg vil bare uttrykke meg på ulike måter.

img_1481
Dikt føles som en gråsone. Novellen er så tydelig distansert fra eget liv, i et eget univers. En fantasiverden. Mens diktet er vanskelig for andre å tyde. Er det hele sannheten? Inneholder det ingen sannhet overhode? Jeg liker å leke med ord, skape historier – og mest av alt føle på friheten ordene kan gi meg. Friheten til å føle på egne følelser. For bak ord og setninger, avsnitt og historier – finnes det ikke rett og galt. Ingen moralsk domstol.

Følelser får vi derimot helt fra barndommen høre om er riktige eller ikke. Kanskje ikke vondt ment, for egentlig blir vi jo ofte opplært til at det er akseptabelt å ha det vondt. Det er greit å gråte når man faller og slår seg som barn eller når man blir plaget på skolen. Det et greit å bli sint når noe er urettferdig. Også skal man være glad og takknemlig. Si takk når man får noe og vise tilstrekkelig glede når det er forventet.

Likevel er det alle disse gråsonene. Vi får aldri noe opplæring i disse. Kanskje derfor kan livet virke så overveldende for mange av oss. Selv om vi lærer om lover og regler og mer usynlige sosiale normer – kan det kanskje ta et helt liv å bli klok på følelser. Noen blir det aldri.

2-img_0247
Det kan virke logisk for deg om jeg er trist og årsakene er noe du kan kjenne deg igjen i. Hvis jeg har mistet noen, blitt såret eller skadet. Et tap på et eller annet vis. På samme måte forstår du at jeg er glad hvis gledene mine er gjenkjennelig fra ditt eget liv.

Likevel rister du støtt og stadig på hodet. Ja, jeg ser det nok – selv om det ikke er en fysisk hoderisting. Er det fordi følelsene mine er så fryktelig annerledes enn dine? At jeg er så annerledes? Jeg tror egentlig ikke det. Men jeg tror vi alle burde bli litt mer bevisst på at følelser og tanker aldri kan være feil. Du er ikke et ondt menneske om du tenker fæle tanker, ikke nødvendigvis. Tanker er ikke farlige. Det er heller ikke noe galt ved at du finner glede i andre ting enn det flertallet gjør.

Små hverdagsgleder er nødvendige for et godt liv. Hvis du tenker over det, er det faktisk disse det er flest av. For all del, det kan godt være du får til å oppleve den fantastiske drømmereisen din, får den jobben du ønsker deg, og den «perfekte» familie – men det er ikke disse store tingene det skjer flest av. Forsøk å finne noe som gjør deg glad, men aldri tillatt noen å forlange hva du skal føle.

Våg å føle på følelsene dine. Det er greit å gråte, greit å føle sinne og sjalusi. Du skal aldri la noen få bestemme over dine følelser. De er bare dine, og det er ingen som har noen rett til å måle de opp mot rett og galt.


Følelser er det første temaet (av ti) i skriveutfordringen sammen med Helene bak bloggen Aspergerinformator. Vi kommer til å skrive rundt et nytt tema hver fredag fremover.