Den gode ensomheten

Jeg fyller opp glasset med frisk, ferskpresset appelsinjuice. Klokken slår ni og jeg tar ut rundstykkene av ovnen, smører på et tykt lag med hjemmelaget kikertpostei. Solen står allerede overraskende høyt på himmelen, det er sommer og livet smiler.

Dagen fylles med små, fine hverdagsgleder. Et bad i ferskvann, musikk som strømmer utover terrassen. Røde, saftige jordbær. En bok i junisolen. Snart er den lest ut og jeg skal erstatte den med podcaster for en stund. Finne noe annet å bli opphengt i. Noe som tankene kan kveile seg rundt.

Det går mot kveld og jeg finner meg selv vandrende på asfalten. Hunden i bånd, solen i ferd med å forlate horisonten. Jeg kjenner et svakt vindpust og kjenner på hvor deilig det er å leve. Hvor fin denne sommeren er.


Månedene passerer og det har blitt høst. Novembermørket omfavner kroppen min i det jeg passerer midnatt på kirkegården. Luften er frisk, en smule kald, men likevel deilig. Jeg kjenner vinden suse i ørene, håret som blåser opp til storm. Pelsbarnet løper foran meg, det glinser i refleksvesten.

Jeg åpner inngangsdøren. Tørker hundepotene, tar av meg jakken. Låser døren og henger nøkkelen i det sorte, lille nøkkelskapet. Det henger bare én annen nøkkel der.

Inn i en litt for kald leilighet vandrer jeg. Skrur på nattbordslampa, finner frem et stykke poesi. Leser og vandrer i ordene, skrevet av et annet menneske. Klemmer hardt rundt hånden min, som et kjærtegn til meg selv. Nesten som å si: jeg er glad for at du finnes.


Finner meg selv vandrende inn i en ny morgen. Boken er lest ut, pastaretten oppspist og et par våte sokker henger over vaskemaskinen. Det er på tide å gå nok en ny dag i møte, og med min døgnrytme, ser jeg lite dagslys. Det blir ofte sånn i høst- og vintermånedene. Jeg lever et liv i mørket og jeg trives med det.

Igjen slår det meg hvor deilig det er å være alene. Denne gode ensomheten. Ikke en slik en som gnager, nei på ingen måte! Jeg omfavner meg selv i det jeg kryper under dynen. Jeg trenger ingen armkrok å krype opp i. Helt enkelt legger jeg armene i kors over brystet. Holder rundt englevingene mine. Og slik sovner jeg, i stillhet, på det 18 graders-soverommet. Det er morgengry og jeg tar imot søvnens trygge hinne.

Foccaciabrød

Hva er vel bedre til en varmende høstsuppe enn rykende varmt foccaciabrød?
IMG_7645

Du trenger:
• 7 dl lunkent vann
• 3 ss olivenolje (eventuelt annen olje)
• 1 pakke tørrgjær
• 1.5 ts salt
• 1 ts sukker
• 14 dl hvetemel

Fremgangsmåte:
• Bland sammen ingrendiensene og la deigen heve i 30-40 minutter.
• Smør langpannen eller legg et bakepapir i bunnen, og spre deigen utover (den skal være litt klissete).
• Strø over ønsket mengde havsalt.
• Stekes på 225 grader i 25-30 minutter nederst i ovnen.

Oppskriften holder til en stor langpanne. Bruk eventuelt en liten langpanne for tykkere foccaciabrød.

Tips: foccaciabrød blir også godt med oliven eller soltørkede tomater i. Eller hva med litt vegansk ost på toppen? Mulighetene er mange.

Frihet til å velge


Noe av det vakreste jeg vet om i hele verden, er norsk natur. Jeg liker å vandre mellom trær og blomster og fange blinkskudd. Friheten til å velge mellom blomster eller bier, trær eller mose. Og hvis jeg får tid kan jeg forsøke å fange alt sammen. Blomster fanget i makrobilder, eller store, ruvende trær som dekker hele bildet.


Frihet for meg er å kunne fotografere akkurat det jeg ønsker. Leke med fargene og redigere det slik at det gir den rette følelsen. Ikke alle fargene er ekte eller naturlige, men de er ekte for meg. Skjønner du forskjellen? Jeg gir farger til bildene akkurat som jeg farger mine egne tanker og tekster. Jeg setter mitt personlige preg på verden rundt meg. Den lille delen jeg er i stand til å forme.


Jeg samler på bilder, minner og mennesker. De to første høres kanskje mer vanlig ut. Mens du forteller dine innerste hemmeligheter, en vond livshistorie eller bare noe helt dagligdags – så samler jeg det i minneboksen. Minneboksen er den delen av hjernen min hvor jeg samler. Kanskje er det OCD-en i meg som har dette behovet for å kategorisere, samle og bevare. Jeg vet ærlig talt ikke.


Det jeg derimot vet er at jeg ikke blir noen dårligere samtalepartner selv om du er et objekt i samlingen min. Det kan høres nærmest grotesk ut, nesten som en psykopat som samler på troféer etter ofrene sine. Fullt så skremmende er det riktignok ikke. Det handler bare om at jeg suger til meg historier og dine minner. Det du deler med meg. Og med det samme blir du et menneske i samlingen. Det finnes mange mennesker der. Mange mennesker som jeg aldri kommer til å møte igjen. Noen har gitt meg mye, andre har tatt noe ifra meg. Men alle sammen har de bidratt med noe. Noe som beriker livet mitt.

Fra shoppestopp til varig livsstil

I november i fjor bestemte jeg meg for innkjøpsstopp frem til mai, altså et halvt år. Det gjaldt alt jeg ikke trengte, altså utenom mat og husholdningsartikler. Jeg kom faktisk ikke på dette før i midten av august, fordi det har skjedd så massive endringer på dette punktet fra fjoråret og til nå.

Nå handler ikke livet om innkjøpsstopp over en kortere periode, men en varig livsstil. For ett år siden trodde jeg aldri at jeg skulle få det jeg regnet som et «typisk» minimalistisk hjem, med svært få gjenstander. Jeg trodde heller ikke jeg skulle slutte helt å kjøpe bøker, pyntegjenstander, servise eller annet unødvendig dill dall.

Jeg hadde ikke trodd det om noen fortalte meg at jeg skulle fjerne kanskje 75% av alle eiendelene mine, grovt regnet.


Jeg kjøper ikke lenger ting jeg ikke trenger. Det vil si: jeg bruker gjerne litt ekstra penger på spennende vegansk mat som frister eller opplevelser. Slik som Osloturen i august da jeg lå 4 netter på hotell og spiste ute hver dag. Turen kom på flere tusen totalt, men var en opplevelse jeg kunne leve lenge på. Jeg reiser sjeldent noe sted.

De eneste unntakene jeg har gjort i år, var innkjøp av en ny telefon (da den gamle var treg og upålitelig) og et nytt objektiv til speilreflekskameraet mitt. Fotografering kan være en dyr hobby, men gode objektiver holder i mange, mange år. Og det er tross alt den eneste hobbyen jeg har som koster noe. Jeg kommer ikke til å kjøpe noe nytt utstyr i fremtiden, før det takker for seg.

Så ja, jeg har kjøpt noe. Jeg må også legge til at jeg kjøpte én bok, en såpedispenser og en 5-pakning med sokker i begynnelsen av året. Det er alt. Jeg kommer ikke til å kjøpe klær jeg ikke trenger, og jeg trenger virkelig ikke nye klær hvert år! Og bøker låner jeg alltid på biblioteket, dette var et unntak, da den ikke fantes på biblioteket og ble skrevet av en jeg kjenner (Helene fra Aspergerinformator).


Tidligere så jeg på det som en slags «utfordring» å ikke kjøpe noe til hjemmet. Nå er det ikke engang et alternativ. De få møblene jeg har skal vare i mange, mange år. Jeg kommer ikke til å bruke penger på det de neste 10 årene i hvert fall. Hvitevarer og elektronikk er ikke noe jeg kan bestemme over på samme måte, men jeg tar godt vare på tingene mine og har alltid nok penger i bakhånd til å erstatte det, om det skulle bli ødelagt.

Jeg har tidligere skrevet om noen ting jeg ikke bruker lenger. Lista har vokst mye siden den gang. Så i stedet for å skrive om alt det jeg ikke bruker penger på, nevner jeg heller de få tingene jeg faktisk bruker penger på ÅRLIG:

• faste utgifter: strøm, mobil, internett, forsikringer og felleskostnader på leiligheten.
• mat og husholdningsartikler, samt noe hygieneartikler.
• reiser og opplevelser.
• hundemat, pelsklipp og eventuelle veterinærutgifter.
• stoffskiftetabletter.
• p-sprøyte hver 3. måned (og til gjengjeld aldri bind eller tamponger).


Jeg er så glad for at denne lista hverken inneholder animalske produkter, bil, drivstoff, tv-lisens, frisør, sminke, kjoler, røyk, alkohol eller utgifter på barn. Jeg er svært fornøyd med livsstilen jeg lever.

I stedet for å samle på ting, samler jeg på tanker om alt jeg ikke trenger. Gleden over å slippe. For meg er det rikdom. Jeg har lite fordi jeg vil og ikke fordi jeg må. Trolig vil mange se på hjemmet mitt som stusselig eller noe som kunne tilhørt en fattig person. Jeg tenker at man er fattig når man ikke ser rikdommen i nettopp det.

Når jeg hadde en overfylt leilighet var jeg fattig innvendig. Overlesset av stress og med dårligere livskvalitet. Ikke nødvendigvis bare på grunn av tingene, men det er klart de spilte en avgjørende rolle på mange måter. Som minimalist har jeg endelig funnet harmoni og lykke i livet.

Abstrakt barndom



Disse ble skapt da jeg var 3 år gammel. Jeg har alltid vært glad i å male og tegne. Gjerne abstrakt og med masse farger. Kanskje nettopp derfor ble jeg mest grepet av maling. Det var lettere å la fargene flyte, lettere å gi seg hen til det formløse. Jeg savner virkelig den tiden jeg malte. Når staffeliet sto på rommet mitt og oljemalingen ble blandet på paletten, penselen ble dratt nedover lerretet eller arket. Eller når jeg rett og slett bare brukte fingrene.

Jeg håper jeg en dag kan finne tilbake til gleden med å tegne eller male. Men det får bli et annet år. Et annet prosjekt.

Å tillate seg selv å føle

Livet er vakkert og jeg vil bare nyte det så lenge jeg kan. Høre på de vakre tonene som strømmer ut av høyttalere eller ørepropper, kjenne nytelsen når jeg spiser deilig mat, kjenne tilfredstillelsen av å hvile, ligge lenge å dra meg når jeg egentlig er utvilt.

Kjenne vinden som tar tak i håret mitt. Øynene som blir fylt med tårer, enten det er av smerte eller fordi jeg er glad, rørt. Jeg vil så gjerne bare kjenne på alt sammen.

Send meg opp og ned i bølgedaler som om det var en berg-og-dal-bane. La meg føle på ekstase og den euforiske følelsen selve livet kan være. La meg skrike av fortvilelse, eller hysterisk sende armen hardt mot murveggen. Jeg vil ikke slutte å føle.

Og det innebærer å måtte føle på både det gode og det vonde. Jeg finner inspirasjon i gleden, og jeg finner inspirasjon i sorgen. Mest av alt finner jeg mange magiske følelser et sted i mellom alt dette. Et sted på følelsesspekteret. Jeg har behov for å tillate meg selv å føle. For følelser er ikke farlig, uansett hvor vonde de måtte være.

Processed with VSCO with b4 preset

I drømmenes verden

Jeg blir stadig svært fascinert over drømmer. Som om natten åpner for en helt ny verden, av ukjente dimensjoner. Det er noe mystisk og til tider veldig vakkert med drømmer. Jeg tror kanskje at min livlige fantasi gir meg mer voldsomme drømmer til tider. Både skremmende og forvirrende, men noen ganger også utenomjordisk vakre.

Det er nettopp en slik drøm jeg skal skrive om i dag, når jeg tar for meg bloggutfordring 15: en rar/fin drøm du har hatt.


Jeg husker ofte drømmer svært detaljert, og de kan henge ved meg i mange år fremover. De gangene jeg har mareritt eller ekle drømmer, kan jeg slite med det flere måneder i etterkant. Nettopp fordi jeg er så følsom og sensitiv. At jeg har god hukommelse spiller nok også en avgjørende rolle. Jeg husker fremdeles en kvalm og absurd drøm fra 2007. Den slipper ikke taket.

Over til utfordringen, en rar eller fin drøm jeg har hatt. Denne drømmen kom til meg en natt for et par år siden. Fargesprakende og magisk som den var. Jeg befant meg ved et vann, med kameraet rundt halsen. Lyset var trolsk og magisk, og i drømmen – siden fysikken ikke setter grenser, kunne jeg gå på vannet. Ikke på overflaten, men rett og slett at jeg gikk ut i vannet og det aldri ble dypt. Jeg gikk over til den andre siden av vannet for å fotografere.

Fargene smeltet sammen og jeg fanget noen av de mest fantastiske bildene jeg noensinne har sett. Det var bare så synd at det ikke var virkelig. Jeg har faktisk besøkt dette stedet i drømmene mine mer enn én gang. Jeg ser meg selv gå gjennom vannet, inn i denne skogen som med ett virker så kjent. Men jeg har aldri vært der i det virkelige liv.


Drømmer kan være vanskelig å beskrive med ord. I hvert fall når hovedvekten av drømmen ligger i det visuelle. Hvis det er en konkret handling, kan det lettere gjenfortelles. Jeg har en kreativ hjerne, og min kreativitet både med fotografering og ord – finner jeg ofte igjen i drømmene mine. Faktisk har jeg skrevet flere dikt og korte tekster basert på nattens «opplevelser».

En lignende fotodrøm opplevde jeg i min barndoms hage. Der jeg vokste opp sammen med foreldrene mine. Plutselig var hagen fylt med vann, og jeg gikk med vann til hoftene. Denne gangen oppførte kameraet seg veldig merkelig, så det var ikke omgivelsene som egentlig var så vakre. Noe skjedde med fargene og perspektivet, så alt jeg så gjennom kameraet var som en annen verden.

Noen ganger kan jeg våkne nesten rørt av en vakker drøm. Og det vakreste med det hele, er at slike drømmer ikke trenger å omhandle andre mennesker. Bare møtet med naturen eller spesielle plasser kan røre hjertet mitt, akkurat slik som i våken tilstand. Jeg håper fremtiden bringer med seg spennende drømmer – både i våken og sovende tilstand. Et mål for 2018 er å føre drømmedagbok jevnlig.

Har du en drøm du husker spesielt godt?

Veganske lapper


Dette trenger du til 20 lapper:
• 
3.5 dl hvetemel
• 1 dl sukker
• 2 ts bakepulver
• 1 ts salt
• 3 ss vegansk margarin
• 3 ss soyayoghurt naturell (vanilje er også godt)
• 3.5 dl soyamelk
• Vegansk margarin eller olje til steking

Fremgangsmåte:
• Smelt margarin.
• Bland inn de våte ingrediensene først, deretter rør inn de tørre.
• La røren svelle i minst 15 minutter.
• Stek på middels varme i ca. 1/2 minutt på hver side. Bruk vegansk margarin eller olje til steking. Jeg bruker alltid steketakke eller non-stick panne for å slippe dette.
• Serveres med syltetøy eller sukker. Jeg nøt disse med plommesyltetøy.

Oppskriften er inspirert av pannekakeoppskriften til Mari Hult, men med endringer som gjør den mer egnet til tykke lapper. Sjekk gjerne ut bloggen hennes for mange spennende oppskrifter!

Det er jeg som kjenner hjerteslagene

Minnene dine har ikke større makt over deg enn det du velger å gi dem. Enklere sagt enn gjort kanskje, men like fullt et valg. Et valg om å tilgi, bearbeide og komme seg videre. Jeg sitter fremdeles fast i fortiden selv. Enkelte ting tar tid å bearbeide, gi slipp på. Men det betyr ikke at man skal slutte å kjempe. Jeg jobber med meg selv hver eneste dag for å bli en bedre utgave av meg selv. Det handler ikke om prestasjoner eller noe andre mennesker ser. Det handler om hjertet mitt. Om hvem jeg er innvendig og hvordan jeg best mulig skal kunne leve med meg selv, livet ut.


Jeg kommer aldri til å leve sammen med noen andre mennesker. Ingen partner, ingen sjelefrend. Om jeg noensinne kommer til å bo sammen med andre mennesker, vil det i såfall kun være i en overgangsperiode, aldri noe varig.

Den eneste jeg skal være sammen med for alltid, er meg. Det er jeg som er inne i mitt eget hodet, jeg som kjenner hjerteslagene – hurtige eller svake. Jeg som sier «god natt» til meg selv, før jeg sovner. I dag, i morgen og den dagen i fremtiden når jeg sier det for siste gang.

Problembarn

Var jeg et problembarn? spør jeg meg selv, når jeg tenker tilbake på barndommen. Mange ville kanskje kalt meg nettopp det. Jeg var en urokråke allerede i første klasse, og kom opp i mange konflikter i løpet av barneskoleårene. Både med lærere og andre elever. Jeg passet ikke inn noe sted.

Jeg hadde få venner, og var tidlig moden for alderen. Kanskje var jeg for annerledes, kanskje ble det bare sånn. Jeg tror jeg ble tvunget til å vokse opp for tidlig, nettopp fordi problemene, både psykisk og sosialt – kom tidlig. Og med det ble jeg straks enda mer ulik de andre.

Jeg var et følsomt barn, som ble svært overveldet av sanseinntrykk. På den tiden hadde jeg ikke funnet ordene for å beskrive det. Jeg kunne kjenne hvordan alle ordene danset inni hodet mitt, og at jeg ble utslitt av rom det var mange mennesker i. Allerede i sjette klasse begynte den sosiale angsten å utvikle seg. Jeg var også tidvis paranoid. Følte at hele verden var ute etter meg. Kanskje det var fordi det rett og slett ble for mye for meg. For mange inntrykk, for mange følelser. Å ikke bli forstått begynte å tære på psyken min.

Tre 4 annen bakgrunn

Jeg rømte hjemmefra utallige ganger. Noen ganger kom jeg tilbake på egenhånd, men det endte også med at jeg ble hentet inn av politiet flere ganger. Og i kontakt med politiet møtte jeg ikke alltid forståelse. Der har jeg blitt krenket, misforstått og møtt med blikk som sa «ta deg sammen». Etter vanskelige opplevelser med lærere, psykiatrien og nå en økende mistillit til politiet, førte det til et stadig mer anstrengt forhold til autoritetspersoner. Jeg har vanskeligheter med å stole på folk.

I psykiatrien var jeg til tider en «vanskelig  pasient» fordi jeg ikke ble møtt med den forståelsen jeg trengte. Etter diagnostisering med Asperger som trettenåring, burde de ikke da ha brukt tid på å virkelig se meg? Prøve å forstå at jeg kanskje så verden litt annerledes?

Untitled-10

Mange ville kanskje kalt meg et problembarn (og ungdom), men jeg liker ikke det negativt ladede ordet. Men jeg var uten tvil et barn med problemer og et av annerledesbarna. Mye kunne trolig vært annerledes om problemene ble tatt tak i, i stedet for å bare bli bagatellisert, som så altfor ofte skjedde. Store ting for meg ble sett på som filleting, mens små uviktige ting kunne bli blåst opp og ut av proporsjoner.

Mitt første og eneste råd er: lytt til det barnet som har det vanskelig. Det er ikke alltid behov for å overtolke og analysere alt. Noen ganger trenger du bare å lytte. Høre hva jeg faktisk sier med egne ord, min opplevelse av verden og min egen situasjon. Ikke hvordan du mener det er eller kanskje burde være.

Tacopizza

Helgen er på vei og jeg tenkte derfor å dele en enkel oppskrift på vegansk pizza. 

NB: husk fristen til å vinne den veganske kokeboken, kommenter her innen 3. november.

Bunn:
• 1 ts tørrgjær
• 1 ts salt
• 3.5 dl vann
• 1 ss vegansk margarin
• 10 dl hvetemel

Fyll:
• 100 gram Hälsans kök farse (du kan også bruke Anamma)
• 1/2 gul løk
• 1 boks mais
• 200 gram revet ost av typen Violife eller Astrid och aporna jeezly perfekt pizza/original

Saus:
• 1 pose Toro Spagettisaus
• 1 pose tacokrydder (du kan også bruke fajitas eller lignende)
• 4 dl vann


Fremgangsmåte:
• Bland sammen ingrediensene til pizzabunnen og la den heve i ca. 30 minutter.
• Kjevl ut og smør bunnen med et tynt lag av sausen.
• Stek farsen og tilsett resten av sausen.
• Strø over halvparten av osten.
• Ha på løk, mais og annet du måtte ønske.
• Spre pizzafyllet jevnt over pizzaen.
• Ha på resten av osten og pizzakrydder på toppen.
• Stekes på 225 grader i ca. 15 minutter.

Serveres med ønsket dressing. Til denne brukte jeg Toro kaldrørt saus med hvitløk og urter, blandet med 2 dl Oatly iMat fraiche. Du kan også bruke Alpro naturell soyayoghurt.

Oppskriften holder til 3-4 personer.

Å snakke med en katt

IMG_9344
IMG_9324
IMG_9347

Å snakke med en katt krever tålmodighet. Mens hunden løper mot deg, kan katten være svært egenrådig og sær. Jeg vokste opp med katter, og har i voksen alder hatt to hunder. Hunden min Mira som nå lever sammen med meg, er så totalt annerledes fra kattene jeg vokste opp sammen med. Og her er en helt annen katt, en jeg møtte på min vei for mange år tilbake. Hun var gravid og ikke særlig snakkesalig. Men jeg fikk i det minste fanget henne i noen fotografier.

Å følge sin egen vei

Lykke kan læres, sier lykkeforsker Lisa Vivoll Straume i Nrk’s artikkel om lykke. Og jeg er så absolutt enig i at det er noe man kan trene opp. Som alle andre vaner, vil jeg påstå at lykke er noe man må bli vant til! Jeg pleier å snakke om å praktisere lykke. Å være flink til å gjøre ting som jeg vet er godt for meg, og som gjør meg lykkelig. Ikke alt er like gledesfylt akkurat i øyeblikket, men det gjelder å se litt større på det.

Et godt eksempel på noe som ikke nødvendigvis gjør meg så strålende lykkelig der og da, men som på sikt gir meg et bedre liv: vektnedgang. Hadde jeg kunne valgt, ville jeg gjerne ha spist store mengder sunn og usunn mat og samtidig gått ned i vekt. At all trening og bevegelse var lekende lett, uansett hvilken intensitet det var snakk om. Men slik er det selvsagt ikke. Man blir sliten når man beveger seg mye, og man må være bevisst på kostholdet om man ønsker endring.

Det betyr likevel ikke at jeg ikke kan ha stor glede av å være fysisk aktiv og spise litt annerledes. Jeg sier bare at alle og enhver kan synes det er ubehagelig å være skikkelig støl etter en treningsøkt, eller veldig tørst og vite at det fremdeles er en halv time til du er hjemme.


Tilbake til artikkelen om lykke. Jeg tror mange kan lære mye av å bli mer bevisst på hva som gjør dem glad. Ikke minst å skille mellom langvarig og kortvarig lykke. Begge deler er viktig, men det kan utarte seg svært ulikt. Som eksemplet mitt over med kostholdsendringer og vektnedgang. Den langvarige lykken jeg får av det, er å vite at jeg får en sunnere kropp å bli gammel i. Mindre bekymringer for å utvikle fysiske problemer grunnet min overvekt. Kortvarig lykke, er for eksempel gleden over å ha fullført en lang gåtur, når jeg er tilfreds etter et sunt og godt måltid, eller når jeg ser at det jeg gjør gir resultater.

Det er like viktig å oppleve disse korte, små øyeblikkene av lykke – som den langvarige, gode følelsen. I hvert fall for meg. For å oppleve lykke over lenger tid, er jeg avhengig av stabilitet og at grunnleggende behov er dekket. Også mine personlige behov, utfra mine interesser, følelser og hvordan jeg ser verden. Jeg trenger å føle mestring, inspirasjon, glede og at jeg fortsetter å utvikle meg som menneske. Min definisjon på lykke, er kanskje ikke den samme som din.

Nettopp det slo meg da jeg tok lykketesten til NRK. Jeg reagerte på at jeg bare fikk 80 av 100. Kanskje ikke noe å reagere på tenker du, da gjennomsnittet i Norge ligger på 67. Med andre ord er jeg over gjennomsnittet lykkelig. Hvorfor reagerte jeg?


Et av spørsmålene i lykketesten gjorde at resultatet mitt sank fra 87 til 80. Hvert spørsmål besvares på en skala fra 1 til 7, og spørsmålet som dukket opp var: I hvor stor grad synes du at du kan bidra i andres liv? Jeg svarte 3, altså under middels.

Videre gis det forslag til praktiske øvelser som kan påvirke lykkenivået ditt. Det er her det blir feil for meg. Utfra svarene jeg ga kommer det opp tips i kategoriene sosialt samvær, hjelpsomhet/å gi og tilgivelse. Jeg forstår selvfølgelig at flertallet av Norges befolkning er avhengig av gode sosiale relasjoner. At det er en viktig del av livene til de fleste mennesker. Det betyr riktignok ikke at alle har dette sterke behovet.

«Å ha gode og nære sosiale relasjoner med andre mennesker er et grunnleggende behov for oss og betyr mye for hvor lykkelige vi er» står det. Det er klart jeg skjønner at det er sannheten for de fleste mennesker. Ikke alle er introverte einstøinger, har Asperger syndrom eller et stort ønske om å være alene. Men det finnes noen av oss. Noe som ikke ønsker denne sosiale tilhørigheten.


Jeg vil ta deg med noen år tilbake i tid. Vi kan gå tilbake til da jeg var atten år gammel. På den tiden hadde jeg mange sosiale relasjoner. Venner og bekjente. Noen veldig nære, og noen ikke fullt så nære. Men nettverket mitt av mennesker var antagelig ganske gjennomsnittlig. Jeg levde et liv på høygir, der alt skulle være mest mulig perfekt. Jeg skulle få gode skolekarakterer, være pliktoppfyllende og behjelpelig, oversosial, kreativ og alt annet jeg krevde av meg selv. Samtidig slet jeg alvorlig psykisk.

Det jeg skal frem til er at mine sosiale relasjoner ble nok en ting som slet meg ut. Det er fint med et par nære venner, hvis du er i stand til å følge opp vennskapene. Det er ikke jeg, den dag i dag. Ikke fordi jeg ikke kan, men fordi jeg ikke ønsker det. Ved å trekke meg tilbake fra alle disse menneskene, og søke inn i meg selv – fant jeg det livet jeg ønsket. Et liv som innebærer harmoni og en lykkefølelse jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve.

Sosialt samvær er ikke spesielt viktig for meg. Og i mitt tilfelle har denne selvvalgte aleneheten faktisk ført til at jeg har blitt lykkelig. Jeg trenger ikke alle disse menneskene i livet mitt. Jeg har én venn som jeg møter noen ganger i året, og god kontakt med mine foreldre. For meg er det mer enn nok.


For meg er det viktig å ha ting i livet mitt som interesserer meg. Noe jeg er lidenskapelig opptatt av, og som jeg kan fylle tiden min med. For meg er det ting som å fotografere, lese og skrive poesi og å være sammen med hunden min. Å lage spennende vegansk mat og leve som minimalist er også en viktig del av livet mitt. Jeg er også avhengig av å føle meg tilstede i nuet, samtidig som jeg er flink til å drømme, og setter meg mål og ønsker for fremtiden.

Lykke trenger ikke være så vanskelig. Man trenger ikke å følge alle andres vei til lykke. For det finnes ikke én, men mange. Det aller viktigste er at du lærer deg å identifisere hva som gjør deg lykkelig. Enten det er snakk om små øyeblikk av lykke, eller en altomfattende følelse. Kanskje trenger ikke du å være like mye sosial som naboen, mens han ikke er avhengig av hobbyene som du så lidenskapelig er opptatt av.

Vi trenger ikke være like.

Oppskrifter med gresskar

Det er høst, og hva er vel bedre enn en varmende suppe om høsten? Jeg tenkte å minne om tre gode oppskrifter jeg la ut i fjor, med gresskar som hovedingrediens.


Gresskarsuppe.


Gresskar- og potetsuppe.


Kanskje du har kjøpt et stort gresskar og begynner å gå lei av suppe? Da kan du lage disse spennende gresskarmuffinsene og nyte i høstmørket. Vil forresten nevne at no-egg/annen vegansk eggerstatning i oppskriften fint kan sløyfes. Du trenger ingen fancy ingredienser for å lage disse!

Jeg ønsker dere alle en fin høstdag videre!
Husk at du kan vinne en vegansk kokekok, meld deg på her.