Hvilke produkter har jeg på badet?

Jeg har tidligere i innlegget klær og minimalisme skrevet om den manglende interessen for mote, og at jeg ikke kjøper sminke. Som minimalist bruker jeg få produkter, og derfor blir nok dette et kortfattet innlegg. Bloggutfordring 22 er nemlig favorittproduktene dine (hår, sminke, hygiene osv).

Jeg har ingen favoritter. Det eneste viktige for meg er at jeg har produkter som er veganske, billige og som fungerer greit. Håret mitt er ikke kresent, og kroppen blir alltids ren. Sminke er noe jeg aldri mer kommer til å bruke. For meg finnes det ingenting positivt med det. Det er for meg helt ulogisk å smøre noe utenpå huden sin som ikke hører hjemme der. Bortkastet tid er det også!

Så hvilke produkter bruker jeg?

IMG_2487
• Sjampo og balsam fra Urtekräm
• Tannkrem fra First price
• Bambustannbørste fra Humble brush
Fluorid tannskyll

For meg dekker sjampo også behovet for dusjsåpe. Jeg bruker aldri kremer eller bodylotion, kjøper ikke parfyme og bruker heller ikke deodorant til vanlig.

Nå skal det sies at jeg ønsker å slippe billig unna med slike produkter. Jeg kommer med andre ord ikke til å fortsette å kjøpe produkter fra Urtekräm, som er unødvendig dyrt og ikke noe bedre enn billigere merker. Den billige tannkremen er vel så bra som dyrere varianter, og jeg kjøper det rimeligste toalettpapiret som finnes på markedet (10.26 kr for 8 ruller på Rema 1000, med Æ-appen).

Noen synes kanskje det er å «spare seg til fant», men jeg ser ærlig talt ikke poenget med bleket, dyrt og altfor mykt toalettpapir fra Lambi (som loer) eller dyre hårprodukter jeg ikke trenger.

Hvilke produkter trenger du på badet?

En bok som har betydd mye for meg

Den tjueførste bloggutfordringen fikk meg til å tenke over hvilke bøker som virkelig har truffet meg. Jeg har lest innenfor mange ulike sjangre opp gjennom årene. Før leste jeg mange historier fra virkeligheten, samtidig som jeg elsket serieromaner og romantikk i ulike former. Nå unngår jeg romantikk, men mindre det kommer som poesi. Seriebøker er for langtekkelig og historier fra virkeligheten? Vel, en gang i blant.

Lesesmaken endrer seg med årene, samtidig som jeg har endret meg. De siste månedene har jeg lest mye poesi. Ikke at det er noe nytt, for jeg har lest det i mange år, samtidig som jeg selv har skrevet dikt selv siden begynnelsen av 2009. Men jeg merker jeg oftere leser flere bøker av samme forfatter, i stedet for å bare lese tilfeldige verk jeg kommer over. Mye av grunnen er trolig at jeg ikke eier én eneste boken lenger, men bestiller alle bøkene på biblioteket. Det er gratis og praktisk, siden min far som regel henter dem etter jobb, og jeg på forhånd har bestilt dem, så de er klargjort til henting.

Jeg har en huskeliste på bibliotekets side som er til stor hjelp når de altfor mange titlene jeg ønsker å lese blir vanskelig å huske. For øyeblikket står det nesten 300 bøker på huskelista mi, og jeg vil trolig lese omkring 1/6 av disse i år. Kanskje flere, kanskje færre. Etter som tiden går, legger jeg til nye og fjerner noe av de gamle. For ikke alle bøker virker like interessant som da jeg oppdaget dem.

IMG_9938 as Smart Object-1
Over til bloggutfordringen som er: en bok som har betydd mye for deg. Det er vanskelig å velge bare én bok. Jeg har lest et hundretalls bøker, kanskje over tusen – og da å måtte velge én føles som en umulig oppgave.

Men jeg har tenkt litt, og kommet frem til at jeg uten tvil må nevne boken den niende innsikt av James Redfield. Første gangen jeg oppdaget den, var ganske tilfeldig på en bokhandel der jeg rasket den med meg. Jeg ble grepet av baksideteksten og den ble stående i bokhylla i flere måneder. Helt til jeg i 2010 nok en gang skulle møte på den, ulest som den fremdeles var. Jeg var innlagt, helt på bunnen og livet var for jævlig. I en helt uformell samtale med en medpasient ble vi sittende å snakke om bøker og livserfaringer. Han nevne den niende innsikt og hvordan den hadde vært med å endre han som menneske. Denne fyren hadde et litt mystisk preg over seg. Veldig vanskelig å forklare egentlig.

Men jeg tok ordene til meg og fant frem boken når jeg kom hjem (og den neste gangen jeg tenkte på boken, møtte jeg igjen den samme fyren). Det har vært en bok som av mange årsaker har fått en stor betydning for meg. En bok som ga meg håp i tunge stunder, en bok som førte til personlig utvikling og nytenkende tanker. Jeg vet ikke akkurat hva det er med denne boken som treffer meg så sterkt. Det er en roman, men på samme tid så mye mer enn det.

Denne boken setter i gang tankene mine, treffer hjertet, gjør meg ydmyk og ettertenksom. Det er en bok som får ting til å skje i livet mitt, på ulike måter. Og jeg har tatt den frem flere ganger i løpet av årene.

img_2739
I 2014 skrev jeg dette i dagboka mi:
Jeg føler meg annerledes etter jeg har lest boka denne gangen også. Noe er forandret med meg. Jeg har blitt mer oppmerksom på ting i livet. Jeg merker det allerede nå. Og jeg vet at det kommer til å fortsette.

Nok en gang har jeg fått bekreftet at det ikke er noe som heter tilfeldige sammentreff i livet. Alt har en mening, og også et budskap. Hvis alle mennesker bare kunne innse det, tror jeg vi ville trådd litt mer varsomt omkring oss, vært mer i ett med oss selv og mer oppmerksomme på selve livet.


Jeg kunne skrevet så mye mer om denne boka. Den kan vanskelig beskrives, bare oppleves. Når jeg nå publiserer dette innlegget skal jeg igjen ta for meg boka, og se hva den kan gi meg denne gangen. Den finnes i nettversjon hos nasjonalbiblioteket her.

De vakre årstidene


Det vakreste med våren:

• Hvitveis og løvetann som stikker hodene sine fram.
• Å se at verden våkner til live igjen, etter en lang vinter.
• Å kjenne frisk vårluft, samtidig som varmen stiger og jeg kan legge bort jakke og vintersko.
• Når det blir varmt nok til å spise frokost på verandaen.
• Når kirsebærtrærne står i full blomst med sine praktfulle farger.

IMG_2955Det fine med sommeren:
• Å svømme i stille ferskvann.
• At det er lyst nesten hele døgnet og døgnrytme dermed ikke har stor betydning for mengde dagslys.
• Varme sommernetter når jeg kan vandre gatelangs med Mira.
• Å fotografere soloppgangen grytidlig om morgenen når byen sover.
• Å nyte kald isté i varmen.

IMG_7837 - lønnDet herligste med høsten:
• Vinden som danser med håret mitt.
• Å fotografere og oppleve de fargerike bladene på trærne.
• Kraftig regn som slår mot vindusruta.
• Å kose seg inne med varm drikke eller god mat, når det er ordentlig guffent ute.
• Luften som klarner alle sansene.

IMG_9502Det gode med vinteren:
• Å fotografere den første frosten på blader og busker.
• Magien når jeg ser Mira hopper rundt i nysnø.
• Når det på det mørkeste kun er daglys i drøye 6 timer og jeg kan leve et liv i konstant mørke (med den «rette» døgnrytmen).
• Snø og julestemning (selv om jeg ikke feirer jul, liker jeg å fotografere dekorasjoner)
• At jeg etter hvert begynner å lengte etter våren og tenker på alt jeg skal fylle det nye året med.

img_7884Denne listen er en del av spalten fem på topp og er også til bloggutfordring 20: Fem fine ting med våren, sommeren, høsten og vinteren.

Bananmuffins

I dag tenkte jeg å dele oppskriften på mine seige og smakfulle bananmuffins. Disse er uten sukker og du trenger hverken olje eller vegansk margarin. Bruk helst godt modne bananer, for mest mulig søtsmak.

IMG_2122
Du trenger:
• 2 modne bananer
• 2 ts bakepulver
•1 ts salt
• 1 ts sukrin (kan sløyfes)
• 2 dl hvetemel
• 1 dl lett kokosmelk (eller annen plantemelk)

Fremgangsmåte:
• Mos bananene med en gaffel
• Rør inn de andre ingrediensene
• Stek på 180 grader i 25-30 minutter

Oppskriften gir 10-12 muffins.

IMG_2093Sjekk gjerne ut mine andre oppskrifter på muffins:
Vaniljemuffins
Gresskarmuffins
Plommemuffins

Dette innlegget er en del av bloggutfordring 19: oppskrift på noe godt.

Hun som rører ved hjertet mitt

IMG_9507
IMG_0275

Mira. Hun som rører ved hjertet mitt. Hun som fanger smilene, gjør meg omsorgsfull og varsom. Hun som får meg til å legge hodet forsiktig mot brystet hennes, kun for å høre at hun puster. Hurtige hjerteslag som varmer et mammahjerte. Jeg «burper» på magen hennes, slik man gjør med et lite barn. Hun kikker rart på meg og synes det er litt rart og litt artig. Det går mot kveld og hun kryper tett opp ved beina mine. Selv om senga mi er 150 cm bred sover hun helst på min side. Hun blir aldri mett på kos.

Jeg klør henne bak ørene, kikker inn i de nøttebrune, små øynene og sier: takk for at du er til. Takk for at du rører ved hjertet mitt.


Dette innlegget er en del av bloggutfordring 18: noe som rører deg.

Fem ting jeg har oppnådd i livet

Den syttende bloggutfordringen banker på døren nå i begynnelsen av uken. Jeg skal skrive om fem ting jeg har oppnådd i livet. Denne har jeg tenkt en stund på, fordi jeg synes det er vanskelig å velge bare fem ting.


1. Jeg har funnet roen i livet
Etter mange år med et turbulent liv er jeg glad for å endelig ha funnet ro og harmoni i livet mitt. Jeg har kanskje ikke oppnådd det helt store i andres øyne, da jeg hverken jobber eller studerer, utmerker meg i samfunnet eller gjør noe storartet. Likevel har jeg oppnådd noe av det aller største for min egen del: jeg har lært å mestre livet. Lært meg å være takknemlig og leve hver dag som om det var den siste. Det er en stor bragd for en som i mange år har ønsket seg bort fra dette livet.

2. Jeg har funnet noe jeg er lidenskapelig opptatt av
Jeg var ikke gamle jenta da jeg oppdaget det som nå er mine to store lidenskaper: fotografering og skriving. Allerede som seksåring så jeg inn i mitt første kamera. Den gang med filmrull, og med en stor glede i øynene. Jeg fanget verden i mange vinkler allerede da. Lite visste jeg at det skulle utvikle seg til å bli den hobbyen som betyr aller mest for meg. Uten fotografering er jeg ikke Marthe. Og uten ordene mine, som kan formes til poesi, tanker eller meninger – har jeg ikke språk. Det føles i hvert fall slik. For selv om jeg uttrykker meg helt utmerket muntlig, er det ikke rom for den samme poesien, de samme historiene, nyansene. Derfor er jeg svært glad for at jeg har denne brennende lidenskapen, dette ønsket om å formidle. Mest for min egen del, men også noe dere lesere får ta del i.


3. Jeg har lært meg hva som betyr noe
Å bli kjent med seg selv kan være en utfordring og en stor oppgave. På sett og vis tror jeg aldri vi kommer helt til bunns i vår egen eksistens eller hvem vi er. Likevel har jeg kommet langt, og lært hva som er viktig for meg. Hva som betyr noe i mitt liv. Hvilke grunnleggende og personlige behov jeg må ha dekket. Hva jeg trenger og ønsker å bruke tiden min på.

4. Jeg har sluttet å følge andres drømmer
Jeg har sluttet å følge andre menneskers drømmer, og med det mener jeg at jeg ikke har et behov for å prestere. Jeg kan finne mine egne veier å gå, uten å trenge å være god nok for noen. Jeg har levd altfor mange år i et rotterace der alt handlet om å være best. Være god nok for å leve. Nå vet jeg at det ikke er det livet handler om. Det handler ikke om hva andre måtte forvente av meg, men heller hva jeg ønsker å oppleve i livet.

5. Jeg ser på kroppen min som et verktøy
I stedet for å være opptatt av å se bra ut, ser jeg heller på kroppen min som et verktøy. Et hjem til hjertet mitt, en maskin som holder i gang hjernen. Så lenge kroppen min er frisk, betyr det ikke noe om den er litt for stor, har litt for mange arr eller ikke er perfekt. Jeg trenger ikke en kropp som tar seg godt ut. Kroppspress føles helt fjernt for meg. Egentlig har jeg aldri opplevd press fra mennesker rundt meg. Det presset jeg har følt på i fortiden, er kun basert på mine egne tanker. Nedlatende tanker og holdninger til meg selv. Livet er for kort til å bry seg om estetikken på en kropp. Det finnes mye annet vakkert å betrakte her i verden. Jeg ser ikke lenger på kroppen min som pen eller stygg – den bare er.

Å ønske seg et godt liv

Det er mange interessante temaer i bloggutfordringen jeg skriver på i ny og ne. Nå har jeg kommet til tema seksten: fem ting du ønsker deg til jul. Aller først må jeg si at jeg ikke lenger feirer jul, i hvert fall ikke en tradisjonell jul. Jeg feirer livet i stedet. Dette handler for meg om en frigjøring fra tradisjoner som jeg ikke har noen spesiell tilknytning til lenger.

Jeg pynter ikke med julepynt, kjøper juletre eller har en tradisjonell julemiddag. Ikke gir jeg julegaver til noen heller. Med andre ord: ikke den enkleste bloggutfordringen å skrive til. Jeg får riktignok fremdeles julegaver av mine foreldre og mormor. Sistnevnte gir meg penger hvert år og av mine foreldre får jeg ting jeg trenger. Som minimalist er det viktig for meg å få noe nyttig, om noen først skal gi meg noe.

Så hva ønsker jeg meg? Av ting til hjemmet er det ingenting jeg trenger. I år kommer jeg til å ønske meg vegansk hundefôr til Mira, b12-tabletter til året som kommer og kanskje noe vegansk mat fra nett. Alt etter som hva det koster.


Jeg vil heller benytte anledningen til å skrive litt om hva jeg ønsker meg for desembermåned. Hele måneden er viet til å feire livet, reflektere over året som har gått og legge planer for 2018. For det jeg ønsker meg, kan ikke kjøpes for penger eller pakkes inn som gave: jeg ønsker meg et godt liv. Noe jeg allerede har oppnådd, men likevel noe man ikke skal ta for gitt.

Jeg ønsker å bli enda mer tilfreds med livet jeg lever. At jeg fortsetter å utvikle meg som menneske, både med erfaringer og kunnskap. At jeg blir enda litt mer nøye med å lytte til hjertet mitt. Flinkere til å spørre meg selv hva som er viktig og leve deretter.

Jeg håper desember bringer med seg mange fine vinterbilder og kreativ skriving. At jeg kan avslutte året med et jubelrop, akkurat slik som den pangstarten jeg startet 2017 med.


Hva betyr det å ønske seg et godt liv, kan man kanskje spørre. Det er et ytterst personlig og svært individuelt spørsmål. Det som gjør meg lykkelig, er ikke nødvendig det samme for deg. Jeg vil trekke frem tre tidligere innlegg som sier litt om hva som betyr noe for meg:

Fem ting som får meg til å le
Pessimisten og jeg
Lykke er et valg

Hva ønsker du å fylle årets siste måned med?

I drømmenes verden

Jeg blir stadig svært fascinert over drømmer. Som om natten åpner for en helt ny verden, av ukjente dimensjoner. Det er noe mystisk og til tider veldig vakkert med drømmer. Jeg tror kanskje at min livlige fantasi gir meg mer voldsomme drømmer til tider. Både skremmende og forvirrende, men noen ganger også utenomjordisk vakre.

Det er nettopp en slik drøm jeg skal skrive om i dag, når jeg tar for meg bloggutfordring 15: en rar/fin drøm du har hatt.


Jeg husker ofte drømmer svært detaljert, og de kan henge ved meg i mange år fremover. De gangene jeg har mareritt eller ekle drømmer, kan jeg slite med det flere måneder i etterkant. Nettopp fordi jeg er så følsom og sensitiv. At jeg har god hukommelse spiller nok også en avgjørende rolle. Jeg husker fremdeles en kvalm og absurd drøm fra 2007. Den slipper ikke taket.

Over til utfordringen, en rar eller fin drøm jeg har hatt. Denne drømmen kom til meg en natt for et par år siden. Fargesprakende og magisk som den var. Jeg befant meg ved et vann, med kameraet rundt halsen. Lyset var trolsk og magisk, og i drømmen – siden fysikken ikke setter grenser, kunne jeg gå på vannet. Ikke på overflaten, men rett og slett at jeg gikk ut i vannet og det aldri ble dypt. Jeg gikk over til den andre siden av vannet for å fotografere.

Fargene smeltet sammen og jeg fanget noen av de mest fantastiske bildene jeg noensinne har sett. Det var bare så synd at det ikke var virkelig. Jeg har faktisk besøkt dette stedet i drømmene mine mer enn én gang. Jeg ser meg selv gå gjennom vannet, inn i denne skogen som med ett virker så kjent. Men jeg har aldri vært der i det virkelige liv.


Drømmer kan være vanskelig å beskrive med ord. I hvert fall når hovedvekten av drømmen ligger i det visuelle. Hvis det er en konkret handling, kan det lettere gjenfortelles. Jeg har en kreativ hjerne, og min kreativitet både med fotografering og ord – finner jeg ofte igjen i drømmene mine. Faktisk har jeg skrevet flere dikt og korte tekster basert på nattens «opplevelser».

En lignende fotodrøm opplevde jeg i min barndoms hage. Der jeg vokste opp sammen med foreldrene mine. Plutselig var hagen fylt med vann, og jeg gikk med vann til hoftene. Denne gangen oppførte kameraet seg veldig merkelig, så det var ikke omgivelsene som egentlig var så vakre. Noe skjedde med fargene og perspektivet, så alt jeg så gjennom kameraet var som en annen verden.

Noen ganger kan jeg våkne nesten rørt av en vakker drøm. Og det vakreste med det hele, er at slike drømmer ikke trenger å omhandle andre mennesker. Bare møtet med naturen eller spesielle plasser kan røre hjertet mitt, akkurat slik som i våken tilstand. Jeg håper fremtiden bringer med seg spennende drømmer – både i våken og sovende tilstand. Et mål for 2018 er å føre drømmedagbok jevnlig.

Har du en drøm du husker spesielt godt?

Fem fine ting

Jeg tenkte å skrive litt til den fjortende bloggutfordringen, der temaet er: fem ting som er bra med livet ditt akkurat nå. Hva er bra med livet mitt akkurat nå? Vel, det er svært mye! Det er så mye fint jeg setter pris på i hverdagen, av store og små hverdagsgleder. Det er nesten litt vanskelig å bare nevne fem ting.

1. Oslotur
Når dette innlegget publiseres er jeg på en liten ferie i Oslo. Jeg skal spise mye spennende vegansk mat, hvile på hotellet, fotografere i botanisk hage og antageligvis mange andre fine steder. Jeg deler litt bilder fra turen til neste uke.

2. Snart høst
August går mot slutten og jeg gleder meg som vanlig til høsten kommer. Det er ingen årstid som er vakrere enn høsten. Jeg klarer nesten ikke vente på den friske luften, de vakre fargene og hele atmosfæren som bare er ubeskrivelig flott. September, jeg er klar!

3. Fotoglede
Som vanlig opplever jeg stor glede ved fotografering. Det er en av mine største lidenskaper her i livet og en interesse som opptar mye av tiden min. Jeg gleder meg til alle nyansene og detaljene jeg skal fange i løpet av høsten. Både vakre farger og kanskje noen mennesker (hvis jeg får tatt noen nye portretter).

4. Et liv i flyt
Jeg har det godt for tiden, veldig godt! Livet flyter videre, meget raskt – fordi jeg har så mye fint å fylle livet mitt med. Jeg liker når jeg kan være ordentlig tilstede i livet mitt. Når jeg blir så oppslukt i det jeg driver med at jeg glemmer både tid og sted. Helt siden psykologen jeg hadde for 9 år siden snakket om flyt i livet og hvor viktig det er, har jeg blitt stadig mer bevisst på det.

5. Drømmer om fremtiden
Kanskje noe som går litt imot det forrige punktet, med å være tilstede i nuet. Men selv om jeg er flink til å være tilstede akkurat her og nå, synes jeg også det er viktig å tenke fremover. Hvor jeg er nå og hvor jeg ønsker meg til. Sette meg mål, drømmer eller i hvert fall gjøre meg opp noen tanker om hva jeg ønsker å fylle livet mitt med. Bare noe så enkelt som å skrive opp noen mål for neste uke, neste måned eller neste år kan være fint. Det trenger ikke alltid være så konkret, men jeg synes likevel det er viktig. Jeg vil ikke planlegge alt ned til punkt og prikke, men jeg vil være i stand til å se for meg livet i andre situasjoner og med andre opplevelser enn kun det som er akkurat nå.

Hva synes du er fint med livet ditt akkurat nå?

10 ting jeg virkelig setter pris på

Det er så mye fint i livet mitt som jeg setter pris på. Så i dag tenkte jeg å nevne ti av de største tingene:

• Gleden ved å trives best alene (og bo alene).
• Takknemligheten over å bo i Norge og at jeg har mulighet til å ha et verdig og godt liv, takket være velferdssystemet.
• To flotte foreldre som alltid stiller opp for meg.
• Mira, den vakre hunden min.

• Alle erfaringene og minnene jeg har samlet hittil.
• Evnen til å skrive gode kreative tekster, slik som dikt og noveller.
• Fotointeressen og gleden over alle de vakre, små detaljene i verden rundt meg.

• Tanken på alle mulighetene jeg har i livet. Alle fotografiene jeg skal fange, tekstene jeg skal skrive og stedene jeg skal besøke.
• Å bo i et land med variert klima og fire årstider. Jeg elsker variasjonene når årstidene skifter. Høsten er den vakreste tiden jeg vet om.
• Å leve som veganer. All den deilige maten, den gode samvittigheten og ikke minst interessen for dyrevelferd og miljø.

Innlegget er en del av bloggutfordring 13: ti ting du virkelig setter pris på.

Løgnerens sinnssykdom

I den tolve bloggutfordringen skulle jeg dele en spennende/artig historie. Derfor tenkte jeg det kunne passe å dele en historie jeg skrev for 4 år siden. Om jeg skulle ha skrevet den i dag, ville det vært en god del forandringer – ikke minst et mer variert språk. Men jeg synes historien er litt spennende, så jeg poster den som den er.


1

Tiden så ut til å stå stille, alt virket så stille nå. Mørkt og stille. Fremtiden var ikke lenger lysende, slik hun hadde regnet med. Hun tok bena fatt og gikk videre, i livets syklus. Videre i korridoren.

Anine var en nitten år gammel jente. En ung jente, med så ufattelig mye sorg. Hun kikket seg rundt, og så opp på de rutete gardinene. Vinden blåste kraftig på utsiden, det var en stormfull natt. Både i været og i hennes hjerte.

Varme tårer rant nedover hennes kalde kinn, snart kom vel minnene strømmende de også. Hvordan skulle hun takle dette? Var hun ment til å takle et slikt tap? Ingen mennesker fortjente noe slikt, å miste sitt eget barn.

Anja Sofie hadde vært ei nydelig lita jenta, nesten som en dukke. En skjør liten dukke som var hennes. Et lite mirakel som hadde kommet ut av hennes uforsiktighet, med kjæresten Karl.

Tårene ble til kraftig hiksting, dette var så ubeskrivelig vondt, så ufattelig å forstå. Datteren var død. Død? Det var et slikt kraftfullt ord som alle var redd for.

2

De hadde hatt det så fint, på ferie i utlandet. De hadde badet og spist is. De hadde nyte livet og hatt en fantastisk ferie. Karl, Anja Sofie og henne – trekløveren, de tre som passet så godt sammen – alle gode ting er tre. Hun og hennes lille familie, de hadde vært en flott familie. Og nå var de oppløst. Spredd for alle vinder.

Anja Sofie var i himmelen, og Karl var borte. Hun orket ikke tanken på å se han i øynene igjen. Det var for smertefullt. Hun kjente trangen til å holde hodet hans lenge under vann, slik han hadde gjort med den lille. Hun kjente hvor mye hun trengte å hevne seg på Karl.

Han hadde drept henne. Han hadde drept hennes lille dukke, barnet hennes. Hvordan kunne et menneske gjøre noe slikt? Hvordan kunne noen være i stand til å skade et uskyldig lite barn. Det var ikke til å forstå.

Karl var forsvunnet. Han hadde rømt fra landet. Han hadde rømt fra all skyld, fra all straff. Og her satt hun, innelåst på galehus. Ensom og fortapt. Umåtelig trist.

3

Anine gikk inn på rommet sitt, inn på det iskalde rommet med det smårutete vinduet. Rommet var trangt og motbydelig. Det var en hard seng der, med et slikt ekkelt brunt sengetøy. Gardinene var knall grønne, og gulvteppe var fullt av blodflekker fra tidligere pasienter.

Det var et lite klesskap der, med de få eiendelene hun hadde. Oppe på klesskapet fantes det en kniv, en skarp kniv som hun hadde stjålet fra kjøkkenet. Den lå trygt der oppe i høyden.

Morgendagen kom smygende, solen hadde begynt å stå opp – dagen hadde begynt. Det var klart for frokost, deretter samtale med psykologen og turgruppe.

Anine satt seg ned på den ene knirkete stolen ved bord nummer to. Hun spiste en skive med makrell i tomat og en med jordbærsyltetøy. Til drikke hadde hun rød saft og druejuice. Alt var rødt. Rødt som blod, rødt som røde roser.

Anine falt ned trappen på vei opp til psykologen. Hun ble liggende som en ball på bunnen, og jamret og skrek. En sykepleier kom løpende og fikk henne inn på undersøkelsesrommet. Hun hadde bare forstuet ankelen, og heldigvis ikke brukket noe.

4

Karl satt og kikket ut i intet, ut i det fjerne. Det var flott her i India, vakker natur og ikke minst arkitektur. For Karl som var fotograf var dette drømmen, i hvert fall når det gjaldt motivene. Han ville så gjerne hatt en annen fremtid, en annen hverdag. Han savnet Anja Sofie så fryktelig. Det var helt forferdelig det som hadde hendt.

Han hadde ikke ord for hvor mye han hatet henne. Hvor mye han hatet Anine. Hun var sinnsyk, psykosen hadde tatt helt overtaket på henne. Han husket godt sin forrige fototur til Roma, da han hadde fått telefonen. Telefonen fra politiet.

Det føltes som om det var i går, da han fikk vite at Anine hadde druknet sin egen datter i badekaret.

Det var en kald og mørk septemberdag, da han fikk beskjeden. Han hadde akkurat lagt seg ned på sengen på det koselige lille hotellet, da telefonen ringte.

Han hadde dratt utenlands for å tenke gjennom forholdet deres. Han hadde vurdert å forlate henne, og prøve å få foreldreretten til Anja Sofie, men han ville tenke over saken. Det var ikke noe man bestemte seg for over natten.

Han hadde reist til Roma mandags morgen, og på torsdag fikk han beskjeden. Anja Sofie, hans lille pike – var død. Anine, hans ustabile kone – var på mentalsykehus. Det var så ufattelig rart, så vondt og sårt. Han forsto ikke hvordan hun kunne gjøre dette, mot sitt eget barn.

Karl hadde fått psykiatrisk oppfølging etter tapet av datteren. Han hadde gått til flere psykologtimer, og fått snakket ut om alt det vonde. Det verste var at han savnet Anine. Selv om hun hadde gjort dette helt forferdelige – så var ikke følelsene borte. Han rådde ikke over det, han klarte simpelthen ikke å slutte å elske henne. Kjærligheten var ikke helt død.

Han hadde ikke truffet Anine på lenge nå. Det var tungt å komme over sjokket hun etterlot seg, etter å ha gitt han skylden for det hele. Hun var overbevist om at han hadde drept Anja Sofie.

Han, som var på fototur til Roma? I hennes hode hadde de vært på sydenferie sammen, og Karl hadde druknet Anja Sofie på stranda.

Det var vondt for Karl å vite hvor forvirret hun var. For et fryktelig menneske. For uansett hvor syk man er, så dreper man vel ikke sitt eget barn? Anine hadde gjort det utenkelige.

5

Ei ung jente satt i enden av korridoren og ventet på at psykologen skulle komme for å snakke med henne. Hun gråt noen få tårer, som hun klarte å presse frem rett før Dr. Kristoffersen kom gående.

Hun hadde regnet med at han skulle klappe henne på skulderen og synes synd på henne, men det gjorde han slettes ikke. Kanskje han hadde glemt det flotte forholdet de hadde hatt i disse månedene? Hun husket da blikkene hans, det kunne han ikke komme bort fra. Hun husket hans klamme hender mot hennes unge hud, hvordan han rytmisk masserte brystene hennes.

«Da var det oss da, Anine» sa Kristoffersen. Anine kikket opp, med et lurt smil om munnen og en åpen bluse. «Anine, jeg tror du burde lukke igjen blusen din, vi skal ikke ha noe blotting her, det har vi jo snakket om.» Anine ble med ett en helt annen, hun kastet stolen i veggen og spyttet Kristoffersen i trynet.

Regnet fosset ned på utsiden av vinduet i korridoren, den unge sinnsforvirrede jenta ble med inn på kontoret til psykologen. «Vi må snakke litt om behandlingen videre, Anine» sa Kristoffersen. Anine lyttet ikke. Hun var i sin egen verden, langt borte fra denne verden. Hun dissosierte, forsvant bort – langt bort.

«Anine! Hør på hva jeg har å si til deg.» Anine ristet på hodet, og kom til seg selv. Anine gråt, fossende store krokodilletårer. Kristoffersen strak seg bort på skrivebordet og hentet et papirlommetørkle.

Anine ble mer oppmerksom etter hvert, og samtaleemne de begge fryktet, kom frem. Sannheten hun ikke kunne tro, og ikke ville høre – ble slengt rett i trynet på henne. «Du kan ikke fornekte dette mer, Anine. Jeg vet det er vanskelig og utrolig smertefullt å innse at du drepte ditt eget barn, men det er sannheten. Enten du tror det eller ei. Politiet fant deg stående med det døde barnet i armene, klissvått – etter du hadde druknet henne i badekaret. Du skrek og lo om hverandre, før du kastet lille Anja Sofie ned på gulvet, og prøvde å løpe fra åstedet.»

Anine snufset, spyttet ut tyggisen i potteplanta, og åpnet øverste knapp i blusen.

«Jeg vet du vil ha meg, doktor. Du trenger ikke nekte for deg. Jeg vet hvor mye du lengter etter å omfavne meg. Ta på meg med dine sterke hender.»

«Anine, nå er det nok! Jeg vet du spiller et spill, og ser på meg som et brikke i ditt spill – men det er jeg søren ikke. Jeg er psykologen din, og jeg har ingen gale intensjoner.»

Hun ville ikke snakke mer. Anine reiste seg brått og trampet tilbake til rommet sitt. Misforstått og forslått etter fallet i trappen. En tåre falt ned, drypte ned på gulvteppe – og denne gangen var det ikke en krokodilletåre.

6

Karl var ankommet landet, og var på vei tilbake til leiligheten som han nylig hadde leid. Det føltes så tomt, så ubeskrivelig tomt. Anja Sofie var død, Anine var innlagt, og han selv følte seg fortapt. Ensom og alene, uten håp om en fremtid.

Potteplanten var død, melka i kjøleskapet hadde gått ut på dato. Snart gikk vel han ut på dato også. Han visste virkelig ikke hvordan han skulle takle dette uforståelige.

7

Det var tid for behandlingsmøte, Tove ledet møte, og var klar til å snakke om hvordan det sto til med de elleve pasientene som var på sikringspost 5C. Dr. Kristoffersen var tilstede, og var redd for utfallet av dette møtet. Hadde noen oppdaget forholdet han hadde til Anine? Ville han bli sparket, eller hadde ikke noen oppdaget noe? Det gjensto å finne ut.

Møtet gikk fint, Tove snakket om videre behandling i forhold til Anine og Paul, de var de nyeste pasientene deres. Kristoffersen satt og lyttet, med en klump i halsen. Han hadde jo ingen planer om å vikle seg inn i dette forholdet med Anine.

Det hadde bare blitt slik. Han kunne ikke noe for det. Anine var jo som en modell, en vakker ung jente med oppstopper pupper og ren hud. Han selv var en middelaldrende mann, i sin beste alder – men likevel mye eldre enn henne.

Han kunne vært faren hennes aldersmessig. Det var dessverre ingen hindring. Han visste hvor galt det var. Anine var pasienten hans, attpåtil en veldig syk person, som trengte god oppfølging og behandling for å noensinne kunne innse hva hun hadde gjort. Hun hadde trossalt drept et lite barn.

Det aller verste var jo at han aksepterte det, han likte henne fremdeles for den hun var. Morder eller ikke. Hun var faen så god i senga, og et ubeskrivelig vakkert vesen. Og han var jo ikke akkurat guds beste barn selv heller. Han hadde jo en fortid som få kjente til. En fortid som aldri måtte bli kjent. Den eneste som visste sannheten var hun, Anine.

8

På andre siden av byen satt en tjuefire år gammel mann og gråt. Med skjelvende ben og et hovent ansikt, beveget han seg bort til vasken på badet. Der sto pilleesken og ventet på han. Han tok først én sovetablett, og så enda én.

Først når det bare var én tablett igjen av pakken med hundre, angret han. Han prøvde å rekke bort til telefonen, men tablettene var for effektive. Han hadde allerede begynt å forsvinne, inn i en dyp tåkeverden. Det var for sent. Livet tok slutt. Karl tok farvel med livet, nok var nok.

9

Dr. Kristoffersen sto og betraktet seg selv i speilet i herregarderoben, var han ikke en ganske så kjekk kar? Jo, han så meget bra ut til å ha rundet førti, det var han helt sikker på. Det mørkebrune krøllete håret som nådde han ned til skuldrene, hadde enda ikke begynt å skifte farge til grått. De isblå vakre øynene hans visste han at kunne smelte enhver kvinne. Han var flott. Muskler hadde han også, man kunne jo ikke akkurat unngå det, med tanke på hans daglig trening på treningssenteret.

Anine kom inn til han, kun iført en sort gjennomsiktig nattkjole med blonder. Han tok henne hardt, opp etter veggen. Presset seg inn i henne. Hun stønnet og ropte i ekstase. Han visste virkelig hva han drev med.

Et nytt liv ble til, inni henne. Nok et barn ville komme til verden.

Verden surret rundt henne, rundt og rundt. Hva var virkelig? Var dette virkelig? Eller var alt bare en drøm, en forestilling …

Å danse i høstmørket

Det går mot helg og jeg skal bruke resten av uken på å hvile. Samle krefter og nyte livet. Være alene, kun med pelsbarnet mitt som eneste selskap. Kanskje går jeg meg en liten tur alene og fotograferer naturen, lytter til fuglene på morgenen eller bare er til. Jeg liker å eksistere, uten å trenge å gjøre så mye bestandig.


Jeg begynner å lengte etter høsten. De lange sommerdagene kan være litt overveldende noen ganger. Jeg venter på mørkere tider, tidligere solnedgang og fredfulle mørke gater. Det er kanskje litt vanskelig for andre å forstå at noen lengter etter mørket i juli.

Sannheten er vel bare at jeg ikke liker at alt er så synlig hele tiden. I lyset. Jeg ønsker å vandre i fred, på kvelder og tidlige morgener. I det minste at jeg ikke er opplyst av noe annet enn gatelykter om jeg møter på noen. Nå er solen tilstede store deler av døgnet, og jeg føler jeg møter flere mennesker på min vei. Logisk nok tilbringer også flere mennesker mer tid ute, i sommervarme og ferie.


Jeg ønsker dere alle en god avslutning på uken, enten du tilbringer tid med andre eller alene. Livet er vakkert, aldri glem det! Hva med å bruke helgen på å gjøre noe fint sammen med en du er glad i? Eller kanskje bruke litt tid på hobbyer du har forsømt i det siste?

Vi former vår egen fremtid, og ikke minst nåtid. Det er viktig å huske, at det er du som velger hvor veien går videre. Vi kan ikke endre det som har vært, men vi kan velge en annen fremtid for oss selv. Vi kan velge å lære av våre feil, og se på alle erfaringer som som noe positivt – både de gode og de vonde. For det er ofte motgang som gjør oss sterkere, enda hvor klisjéaktig det kan høres ut. Jeg vet i hvert fall at det er utfordringer, motgang og smerte som har fått meg til å utvikle meg mest.

Gode erfaringer er selvsagt viktig, men det er ikke nødvendigvis disse man vokser på. Jeg tror det handler om en balanse. Det finnes ikke smerte uten glede, og vi kunne ikke hatt noe å sammenligne med om alt bare var rosenrødt. Jeg setter pris på alt det som har formet meg, og alt det som har latt seg forme av mine valg på livets vei.

Bildene i dette innlegget er en del av bloggutfordring 11: et bilde av utsikten fra valgfritt vindu i leiligheten din. Disse er riktignok fra verandaen.

Fremtidens mål og drømmer

Fremtiden kommer raskere enn vi noen ganger er i stand til å fatte. Uker blir til måneder og år. Og nettopp fremtiden tenkte jeg å skrive litt om når jeg nå tar for meg bloggutfordring nummer ti: en situasjon du kunne tenke deg å være i om 5 år. Jeg tenker å skrive om hvordan jeg ser for meg livet i sin helhet, og hvordan jeg ønsker at min livssituasjon skal være.

Om 5 år håper jeg at livet mitt innebærer mye av det samme, men også er fylt med spennende, nye impulser. Jeg bor fremdeles i Kragerø sammen med pelsbarnet mitt, men jeg håper at jeg har reist til litt flere steder som står på reiselista mi. Noen små reiser, slik som en Stockholmstur, flere turer til Oslo og kanskje en tur til Danmark, der er det mange år siden jeg har vært. Jeg håper også at jeg har fått oppleve Island igjen, og har hatt minst én tur til varmere strøk.

Tiden får vise hvor jeg reiser, men jeg håper jeg sitter igjen med mange fine minner og fotografier. Kanskje har jeg reist litt mer rundt i Norge også. Opplevd fine perler i eget land, som bare venter på å bli besøkt.


Om 5 år
er jeg selvsagt fremdeles veganer, men jeg håper jeg har prøvd ut enda flere spennende matretter. Jeg er allerede en brukbar kokk (i mine øyne), men jeg blir aldri lei av å eksperimentere på kjøkkenet. Forhåpentligvis har jeg også delt flere oppskrifter her på bloggen og tipset om mange gode veganske produkter, til inspirasjon og glede for andre.

Jeg er noen ganger litt redd for å sette for mange mål, dele for mange drømmer. For fem år kan endre mye, men det er viktig å huske at ønsker kan endre seg, i takt med hvordan livet former oss. Jeg ser bare hvor mye jeg har endret meg de to siste årene. Mer enn jeg noensinne kunne drømt om. Så hva vil fem år føre med seg?

Om 5 år skriver jeg like mye, om ikke flere kreative tekster. Jeg har antageligvis hverken gitt ut en bok eller blitt en kjent blogger, men det er heller ikke målet. Det viktigste er hvilke erfaringer og tekster jeg sitter igjen med, for min egen del. Jeg har trolig fullført skrivekurs 1 på Forfatterskolen til NooA, og kanskje flere. Jeg tenker å begynne på det første kurset til neste år. Kanskje blir det flere, kanskje ikke. Det får tiden vise.


Jeg ønsker å være
mer i aktivitet om fem år. Kanskje har jeg gått ned noe i vekt, men det er ikke det viktigste. Det viktigste er at jeg er relativt sunn og mer fysisk aktiv. Vektnedgang er bare en bonus, ikke det overordnende målet i første omgang. Men jeg bør med tiden gå ned en god del, slik at jeg kan få en kropp det er bedre å bli gammel i. Å ha god helse er ikke noe man bør ta for gitt.

Om 5 år håper jeg fremdeles å leve et harmonisk liv, med sinnsro og rom for videre utvikling. Jeg har kommet langt til nå, men jeg håper årene bringer med seg en enda dypere ro, og at jeg kommer enda mer i kontakt med egne følelser. At jeg fortsetter å leve hver dag som om det var min siste. At jeg fortsetter å verdsette alle de små (og store) hverdagsgledene rundt meg, og blir enda litt mer bevisst på hva jeg ønsker med livet mitt – og lever deretter.

Hvordan vil du at livet ditt skal være om 5 år?

Ti ting jeg trenger i hjemmet mitt

Da er det tid for bloggutfordring 9: ti artige/fine ting i huset/leiligheten din. Jeg synes egentlig det er et vanskelig tema, siden jeg ikke har noen spesielt «fine ting», men heller funksjonelle ting som jeg enten trenger i hverdagen eller som beriker livet mitt på ulike måter. Derfor tenkte jeg heller å gjøre litt om på denne utfordringen, ved å dele ti grunnleggende gjenstander som er nødvendige, og noen ting som gjør livet mitt bedre.

Som dere kanskje vet er jeg minimalist og har redusert store mengder av eiendelene mine i løpet av de siste månedene. Dette har blant annet ført til at jeg ikke har noen ting jeg samler på i hjemmet mitt, ingen pyntegjenstander (utenom vaser til blomster) og heller ingen bilder på veggene lenger.

Hadde noen spurt meg for et år tilbake, ville jeg sagt at det hørtes ut som et kaldt og sterilt hjem. Jeg så aldri for meg at jeg kom til å ønske et «typisk minimalistisk hjem», men så feil kan man altså ta. Jeg ser ikke på det som kaldt og upersonlig, men heller ryddig, rent og med rom for kreative tanker og en fargerik personlighet. Jeg trenger ikke lenger farger, mønstre og dekorasjoner rundt meg, for det er mer enn nok med alt det fine jeg bærer på inni meg.

Det siste året har mange møbler blitt fjernet, som jeg skrev litt om i innlegget møbler og minimalisme. Siden den gang har jeg redusert enda mer. Blant annet har jeg fjernet et konsollbord på kjøkkenet, et fryseskap, skjenk og vitrineskap i stua, den ene skrivepulten min og kommoden på badet. Jeg har også byttet ut den store spisestuen min med et lite kjøkkenbord med to stoler. I tillegg har jeg fjernet flere personlige eiendeler, som jeg ikke trodde jeg kunne gi slipp på.

Så hva føler jeg egentlig at jeg trenger i hjemmet mitt? Jeg trenger et sted å sove. En dusj, en vask og toalett. En vaskemaskin. En komfyr, et kombiskap, servise/kjøkkenredskaper, en stol og en skrivepult (som fungerer både som spisebord og til å ha macen på). Dette er altså ti grunnleggende ting jeg trenger. Tørketrommelen er for lengst kastet ut og jeg har ingen ovner til oppvarming.

Det betyr likevel ikke at jeg kun har disse gjenstandene, men selv om jeg for eksempel har sofa og salongbord, spiser jeg likevel som regel i senga eller på skrivepulten på kontoret. Jeg har muligens et litt annet forhold til møbler og hva rommene brukes til, enn det «tradisjonelle». At jeg sjeldent har gjester har jo også en innvirkning.

Hvis vi går over til de tingene som gjør livet mitt bedre, vil jeg aller først nevne oppvaskmaskinen. Det er ingen nødvendighet, men uten den ville det vært et ork med oppvask, og det ville gått utover matgleden min. Som regel er maskinoppvask mer energieffektivt enn håndvask, så det er uansett lite å spare på å vaske opp ting for hånd.

Når det gjelder mine hobbyer og interesser, har jeg behov for speilreflekskameraet med objektiver og utstyr, samt iMacen min, som med årene trolig vil byttes ut med en bærbar variant. Av annen elektronikk har jeg en smarttelefon, som dekker mitt behov for kart, avis, notatbok, handleliste, musikkspiller og internettilgang utenfor hjemmet. Det sparer meg for både tid og unødvendige papirutskrifter, enten det er snakk om kvitteringer i pdf-format, bussbilletter eller annen informasjon.

Jeg har hatt mye unødvendig elektronikk opp gjennom årene. Både tv, blu-ray spiller, fotoskriver, iPod, en arvet iPad, eksterne harddisker og antageligvis flere andre ting jeg ikke kommer på i farten. Nå er alle mine viktige dokumenter i nettskyen og jeg har kun den elektronikken jeg føler er nødvendig.

Det siste jeg vil nevne er komfortable klær, som jeg føler meg vel i. Jeg bryr meg overhodet ikke om mote og har få klær, ikke stort mer enn akkurat det jeg trenger. Jeg kjøper minimalt med klær, og har ingen planer om å kjøpe noe dette året i hvert fall. Jeg har fått nye joggesko i forskudd på bursdagsgave, og kjøpte en 5-pakning med sorte sokker tidligere i år. Jeg har alt jeg trenger.

Klær og minimalisme

Jeg har kommet langt på reisen mot et minimalistisk liv. Som nevnt tidligere har jeg fjernet mange møbler, redusert boksamlingen betrakelig og fått et mye bedre liv som minimalist. Jeg har ryddet opp både i det rundt meg og i tankene mine.

De siste månedene har jeg kvittet meg med enda flere ting som ikke beriker livet mitt, og jeg kunne tatt for meg mange temaer og gjenstander jeg mener noe om. Men nå er det på tide å snakke om minimalisme når det gjelder klær, mote og sminke – som jeg har lovet dere.

Aller først må jeg si at jeg aldri har vært glad i å kjøpe klær, og har null interesse for mote. Jeg kjøper kun nye klær når jeg må, og ikke fordi det er noe som gir meg glede. Likevel har jeg anvendt minimalisme en god del på mine holdninger til klær og utseende. Jeg har et mye mer avslappet forhold til kroppen min, blant annet på grunn av enkelte standpunkter jeg har tatt:

– I stedet for å bruke sminke en sjelden gang, har jeg kastet all sminken min, og jeg vil aldri kjøpe noe nytt.

– Jeg har sluttet helt å bruke bh, da det er ubehagelig og ikke har noen nødvendig funksjon for meg. For meg er dette også et slags oppgjør med alt som heter kroppspress. Jeg trenger ikke en stram bh for å føle meg vel, og da er det helt irrelevant hva andre måtte synes.


(Dette innlegget er også en del av bloggutfordring 8: et outfibilde. Dette er det nærmeste jeg kunne få til, så det får duge).

For meg er det viktig
å ha bare klær jeg føler meg vel i, og at jeg har såpass få klesplagg at jeg har oversikt over antallet, og ikke har noe jeg ikke bruker. Det utelukker en god del klesplagg som du kanskje ser på som en nødvendighet i din garderobe. Det finnes ingen fasit, rett eller galt. Det eneste som finnes, er det som er rett for deg eller meg. Jeg bruker for eksempel aldri kjoler, skjørt eller dongeribukser. Jeg har også sluttet helt å bruke smykker og eier ingen pynteskjerf.

Det bringer meg over til neste tema, som er yttertøy. Jeg tipper det er mange som har overfylte skaper i gangen og eier minst et dusin sko. Kanskje er du av typen som elsker fine sko eller har ti jakker i ulike farger. Da er det riktig for deg, hvis det gir deg glede.

Jeg har to jakker, en jeg kan bruke hele året, og en jeg bruker som en ekstrajakke på vinteren. Utover det har jeg én lue, to par vanter og et skjerf til vinteren, som også kan brukes som en hals. Det er alt jeg trenger.

Godt fottøy er viktig, men det betyr ikke at jeg trenger mange ulike. Jeg har to par vintersko, og to par joggesko til resten av året. I tillegg har jeg et par sandaler, crocs og brodder til vinteren. Jeg eier ikke pensko overhodet og heller ikke gummistøvler.

For meg er det svært befriende å ha oversikt over alt jeg har. Jeg har god orden i klesskapet, alt er nøye organisert. Det sier seg selv at det også er lettere å holde orden på klærne dine, når du ikke har så mye. Mens andre kanskje ønsker en stor og variert garderobe, velger jeg å ha minst mulig. Det er rikdom for meg. Å kunne pakke alle klærne mine i en koffert, om det skulle være nødvendig.

Jeg foretrekker nøytrale farger, mens jeg i fortiden likte mye mønstre og sterke farger. Likevel er jeg bevisst på miljøet og velger å slite ut de klærne jeg allerede har, selv om jeg helst hadde sett at alt var svart, hvitt og grått. Det kommer en dag for det også. Jeg er kresen på klær, men ikke når det gjelder hverken merker eller kvalitet. Det handler om hvordan det føles på kroppen.

Jeg har tilnærmet lik garderobe sommer som vinter. Det vil si tights og tunikaer/tynne gensere med singlet under. På vinteren har jeg noen gensere, men de er ikke spesielt tykke. Jeg ønsker å kunne bruke de også på våren og høsten. Den største forskjellen i vinterhalvåret er at jeg bruker jakke.

Dette høres kanskje litt rart ut for deg, når jeg ramser opp ting jeg ikke bruker, eller at jeg har oversikt over antall skjerf, sokker eller gensere. Det er viktig å påpeke at alle har sin egen definisjon på minimalisme, og at det i bunn og grunn handler om å redusere antallet gjenstander til det du virkelig trenger og har glede av. Kanskje har du interesser som gjør at du har flere av en gjenstand enn meg og motsatt. Da er ikke dette nødvendigvis overflødige gjenstander i ditt hjem.

Det handler om å være bevisst, både på eget forbruk og hva du virkelig har behov for i livet ditt. Hva som gjør deg lykkelig. Penger kan ikke kjøpe lykke sies det, men vi trenger likevel å få dekket grunnleggende behov og gjerne litt utover det. Jeg trenger godt fotoutstyr i livet mitt for å leve best mulig, og du trenger kanskje den kjolen som får deg til å føle deg fin. Vi har ulike prioriteringer, og det er helt greit. Det handler om å finne din egen vei.

Fem ting jeg elsket da jeg var yngre

Da har det blitt mai og jeg er godt i gang med bloggingen igjen. Jeg tenkte å ta for meg det syvende temaet i bloggutfordringenfem ting du elsket da du var yngre. Hvor skal man begynne? Og hvor ung er det snakk om når vi sier «yngre». Jeg tenkte å ta for meg ting jeg likte i barndommen. Altså før jeg gikk ut av barneskolen. Det er litt enklere.


1. Pokémon
Jeg var en stor pokémon-fan i barndommen. Jeg spilte pokémonspill på gameboyen min, hadde en stor Pikachubamse på rommet og var en ivrig samler av pokémon-kort og figurer. Gode minner!

Jeg spilte litt Pokémon Go når det kom ut i fjor, men følte det bare gjorde at jeg gikk saktere. Mira fikk kanskje litt lengre turer, men til gjengjeld bevegde jeg meg i sneglefart. Men jeg synes absolutt Pokémon Go er et godt alternativ for de som for eksempel spiller mye dataspill inne, eller generelt folk som trenger en motivasjon til å komme seg ut. For meg som uansett går flere turer med Mira daglig og heller ikke spiller noen former for mobilspill, pc-spill eller lignende – ble det mer negativt enn positivt.


2. Mummi
Jeg elsket alt som hadde med mummi å gjøre når jeg var liten. Bøkene og filmene. Jeg husker jeg hadde et slags mummihus med små mummifigurer, og sist, men ikke minst: mummispill! Et av mine første møter med datamaskinen foregikk på en gammel stasjonær-pc. Jeg var vel rundt fire år gammel første gangen jeg spilte, og hadde stor glede av pippi og mummi-spill i barndommen.

Mummi har jo blitt værende populært, spesielt med mummikoppene som mange samler på, samt andre mummi-effekter. Jeg samler ikke på noe som helst som minimalist, men før om årene vurderte jeg å kjøpe de fine mummikoppene.

55310
3. Blåfjell
Som barn var jeg helt opphengt i julekalenderen Jul i blåfjell og også jul på månetoppen som kom ut litt senere. Jeg sang blånissesanger, hadde en blånisselue og med tiden pc-spillet til blåfjell. Jeg lekte mye i min egen fantasiverden når det var desember og blåfjell på tv. Jeg lagde meg en egen liten fantasilek basert på nissejenta i jul på månetoppen. For de som har sett serien, er kanskje ikke begrepene «nissegleder» og «nissestreker» helt ukjente. Det var nettopp det leken min gikk ut på. Jeg gjorde gode og mindre gode gjerninger, som om det var et slags spill. Heldigvis ganske uskyldig, men det sier jo litt om hvor mye jeg «lever meg inn i ting», spesielt i barndommen.

4. Bøker
Jeg har alltid vært glad i å lese. Så lenge jeg kan huske har jeg elsket bøker. Først når jeg var liten og mine foreldre leste for meg, og så fort jeg lærte å lese selv var det bare å gyve løs på bok etter bok. Jeg slukte dem, slik man sluker en god is eller leskedrikk. Det startet med barnebøker, men jeg var ikke så gammel når jeg fattet interesse for litt tyngre romaner. Lesetempoet mitt var raskt og jeg kunne lese i flere timer i strekk. Nå leser jeg ikke like mye lenger. Jeg er ikke den ivrige lesehesten jeg en gang var. For all del, jeg setter pris på en god diktbok eller roman. Kanskje en historie fra virkeligheten eller en novellesamling, men jeg bruker ikke like mye tid på bøker.

gunther
5. Gunther & the sunshine-girls
Det er kanskje ikke helt normalt at en 9 år gammel jente blir helt oppheng i sanger med såpass seksualisert innhold. Mens jevnaldrende lyttet mer til Westlife, Backstreet boys og andre artister jeg ikke kommer på i farten, lyttet jeg til Günther. Det var jo også barn på min alder som fremdeles lyttet til barnesanger på den tiden. Jeg kan forstå at læreren på barneskolen reagerte på at jeg lyttet til (og så på) musikkvideoene til denne gruppen i datatimene når vi hadde «fri-tid». Jeg var en stor Günther-fan. Med plakater på skapdørene og sangene Ding dong song, Teeny weeny string bikini og Touch me høyt ut av stereoanlegget.

Muligens sært, men det viktigste er jo at jeg hadde glede av musikken. Jeg har vært veldig glad i ulike typer musikk allerede fra ung alder. Og det var en sann glede når jeg oppdaget mine foreldres musikkhylle. De første minnene jeg har fra musikken jeg lånte er Modern talking og Olsen brother. Spesielt sangen fly on the wings of love av sistnevnte. Jeg husker jeg hørte den for første gang på tv når vi var på ferie i Danmark. Jeg tror dette var året etter de vant Eurovision song contest, muligens på et tv-program i forbindelse med Eurovision som da hadde blitt arrangert i Danmark et par måneder før. Det var året jeg skulle begynne på skolen, så detaljene er litt så som så. Det er tross alt snart 16 år siden.

Med dette avslutter jeg innlegget og vil gjerne høre hva DU likte eller var «hektet» på når du var yngre!

Før jeg dør

Tittelen høres kanskje fæl ut, men det jeg skal skrive om er langt fra fælt. Det sjette temaet i bloggutfordringen jeg skriver på i ny og ne er nemlig ti ting du vil gjøre før du dør. Så hva ønsker jeg å gjøre? Livet er langt og jeg har ikke fylt tredve engang, det er enda en god del år til. Jeg ser for meg et langt og innholdsrikt liv. Nettopp fordi jeg har så mange ønsker, mål og drømmer – føles temaet ganske overveldende. Men jeg skal forsøke å nevne ti ting.

1. Flytte til Oslo
Som nevnt tidligere ønsker jeg med tiden å bosette meg i Oslo. Dette blir tidligst i en alder av 35, og muligens senere. En by med langt flere muligheter, god kollektivtransport og å kunne leve mer sentralt. Uten tvil skyhøye boligpriser sammenlignet med Kragerø, men så absolutt verdt det.

2. Skrive en bok
Det betyr ikke nødvendigvis at den blir utgitt eller overhodet sendt inn til et forlag. Men jeg ønsker å skrive én, hvis ikke flere bøker. Samle diktene mine i en bok. Skrive en roman. Ikke minst: skrive en slags selvbiografi i løpet av livet.

3. Oppleve nordlyset
Jeg har jaktet på nordlyset én gang, når jeg var på fototur til Island i 2011. Det var varslet om mulig nordlys, men så heldige var vi ikke. Men en dag skal jeg stå der med magien dansende over hodet på meg. Bare tanken gjør meg rørt, jeg blir lett rørt av vakre ting.

img_6875-as-smart-object-1

4. Bo i utlandet for en periode
Her er mulighetene veldig mange. Jeg har en god del tanker rundt dette, men siden det er veldig langt fram, vil jeg ikke dele for mye tanker rundt det. Mye kan være endret på over 20 år for å si det slik. Både hvem jeg er og hvordan verden er, kan endres radikalt bare det neste tiåret. Den som lever får se hvor veien fører hen.

5. Fotografere Taj Mahal
Et mausoleum med en merkelig tiltrekning på meg. For all del, det er et kjent sted – men helt siden jeg oppdaget bilder av det på barneskolen, har jeg drømt om å reise til India. Med kameraet rundt halsen er alle steder interessante. Men en dag skal jeg stå ved Taj Mahal ved soloppgang. Fotografere og trekke inn atmosfæren rundt meg.

6. Hoppe i fallskjerm
En drøm jeg har hatt siden barndommen. Dette er også en motivasjon til å gå ned i vekt, siden det er et vektkrav på Tandemhopp. Etter flere søk, ser jeg at det er en maksvekt på 95-100 kg. Med tanke på nåværende vekt på 130, har jeg litt å jobbe med for å oppnå denne drømmen.
img_6590

7. Reise til Thailand
Det er mange steder jeg drømmer om å få oppleve, og Thailand står høyt på ønskelista.

8. Ta et oppgjør med fortiden
Jeg har kommet langt når det gjelder min egen utvikling. Jeg har sakte, men sikkert begynt å legge ting ordentlig bak meg. Tilgi, gi slipp. Men jeg har fortsatt et stykke igjen å gå. Med oppgjør mener jeg ikke nødvendigvis å ta et oppgjør med andre mennesker, men heller å virkelig frigjøre meg fra fortidens spøkelser. Lære meg å leve enda litt mer i nuet.

9. Forberedelser til egen død
Jeg ønsker å bli organdonor, testamentere gjenværende formue etter min død til en egnet dyrevernorganisasjon og søke om askespredning utover havet på et sted jeg i fremtiden har mest tilknytning til. Jeg ønsker ingen gravstein når jeg ikke finnes lenger. Det vil ikke finnes etterkommere til meg, så for meg er det en viktig avslutning på livet. Å kremeres før jeg blir spredd for alle vinder.

10. Ha et jævlig bra liv!
Livet er godt den dag i dag, virkelig godt. Men det kan alltid bli bedre. Jeg håper jeg kan stå som gammel og skrike høyt til den delen av meg som en gang ønsket å gi opp: fuck deg, dette klarte jeg! Livet ble bra, og det var verdt å kjempe for.

Hva ønsker du å oppleve i løpet av livet?

Musikk i mine ører

Til tider hører jeg mye på musikk. Mengden varierer veldig, noen måneder kan jeg høre mange timer på musikk, andre måneder omtrent ingenting. Jeg vil si at musikk i utgangspunktet er en ganske viktig del av livet mitt, i ulike faser og livssituasjoner. Jeg tenkte derfor å ta fatt på det femte temaet i bloggutfordingen jeg startet for en god stund tilbake, nemlig hvilken sang jeg liker best for tiden.

Det er svært vanskelig å velge én sang i en jungel med hundrevis av gode sanger. Jeg fikk sjokk når jeg i slutten av fjoråret fikk beskjed i Spotify at jeg ikke kunne legge til flere sanger, grensen var 10 000. Det er ikke i spillelister, men blant de du lagrer under sanger. Det var en liten tankevekker, for jeg kunne da umulig like så mange sanger? Det får være måte på, selv om jeg har variert musikksmak! Det var på tide å rydde opp i musikkbiblioteket.

img_2187
En sang jeg aldri blir lei av er Enter the ninja av Die Antwoord. Jeg har sansen for denne litt merkelige musikkgruppen fra Sør-Afrika. Sangene har vært en del av livet mitt i omkring to år nå, og de passer til mange ulike formål. Jeg synes også sangen Banana brain som de kom ut med i fjor er fengende.

En annen sang jeg vil nevne er Little do you know av Alex & Sierra. En sang jeg hørte ufattelig mye på i løpet av fjoråret. En sang jeg sovnet til, skrek til eller lå gråtende i senga eller på badegulvet og lyttet til. En sang som fant meg i en tung stund. Selv om dagene er mye lysere nå, og jeg sjeldent har slike dystre øyeblikk – er sangen beroligende og fin. Det går sjeldent en måned uten at den spilles av.

Little do you know
how I’m breaking while you fall asleep
Little do you know
I’m still haunted by the memories
Little do you know
I’m trying to pick myself up piece by piece

img_2776
Da er helgen her, med god mat og Mira-kos. På menyen står det vegansk schnitzel og fløtegratinerte poteter av havrefløte. Og bakte epler med vaniljesaus, det faller alltid i smak. Kanskje bruker jeg helga på litt bilderedigering eller bare skrur av iMacen helt. Jeg har tenkt til å ha et lite matprosjekt i februar, som jeg forteller litt om til neste uke.

Jeg kommer til å legge ut den sjette bloggutfordringen i februar. Da skal jeg skrive om ti ting jeg vil gjøre før jeg dør. Det blir et spennende innlegg å skrive, som virkelig kommer til å få meg til å tenke. Ønsker dere en riktig god helg!

Det motsatte kjønn

Det fjerde temaet i bloggutfordringen jeg bega meg ut på i fjor høst er ti ting som er superfint hos det motsatte kjønn. I stedet for å irritere meg over ordlyden og at og at jeg ikke endret noen av punktene i utfordringen før jeg startet, skal jeg forsøke å dele noen tanker rundt temaet.

Aller først må jeg si at det er vanskelig å finne ti ting som utmerker seg spesielt hos det motsatte kjønn. Det jeg synes er fint hos andre mennesker, gjelder som regel begge kjønn. Ikke minst fordi jeg er singel og det er helt utenkelig å innlede et forhold til noen, i hvert fall på veldig lenge.

Men hva er fint med menn? Jeg lister opp tre punkter som menn utmerker seg på. Og det handler hverken om skjeggstubber eller utseende på noe vis.

img_0991
1. Unngår dramatikk. Gjennomsnittsmannen slik jeg ser det, unngår i større grad drama enn kvinner. Flertallet går mindre «rundt grøten». Mens kvinner både i ung og voksen alder oftere bedriver sladder, baksnakking, og er mer manipulerende – ser jeg rett og slett på menn som mer åpne og rett fram. Ærlige om du vil. Uten tvil er det også haugevis med menn som er både slu og manipulerende, men jeg tror gjennomsnittet unngår dramatikk om de kan. Konflikter oppstår selvsagt uansett.

2. Variasjon i stemmeleie. Jeg finner det fascinerende hvort ulike stemmer menn kan ha. Dype og mørke, eller lyse og lette. Jeg føler stemmen sier mye om et menneske. Selv om vi ikke velger stemmen vår, føler jeg likevel det kan gjenspeile personligheten på et vis. En trygg mannestemme, eller inspirerende vise ord fra en dyp røst? Jeg liker at menn har større variasjoner i dybden på stemmen sin.

img_5905-as-smart-object-1
3. Ærlighet og forståelse
Som jeg nevnte i det første punktet føler jeg menn generelt er mer ærlige og rett fram. Derfor finner jeg også menn enklere å omgås. Enten det gjelder venner, bekjente eller autoritetspersoner – føler jeg det er lettere. I barneskoleårene var mine nærmeste venner gutter. Per i dag har jeg ikke spesielt mange nære venner, men han som står ved min side som en venn i alle år er Simon. En jevnaldrende, noe som også er svært sjeldent for meg, at vennskap med jevnaldrende ikke går i stykker med tiden. Jeg tror det rett og slett er lettere for meg å forholde meg til det motsatte kjønn. Jeg tror det handler om en annen type forståelse, kanskje fordi menn og kvinner tross alt tenker litt ulikt. Hva denne forskjellen er vet jeg ikke, jeg bare vet at den er tilstede.

Hva liker du best med det motsatte kjønn?

Fem ting som får meg til å le

I bloggutfordringen jeg startet høsten 2015 som ikke går på tid har jeg tidligere skrevet innlegg med fakta om meg selv og om noe jeg hadde kjempelyst på akkurat nå. Neste tema i utfordringen er fem ting som får deg til å le. 

Først vil jeg si at uttrykket en god latter forlenger livet både er noe jeg liker og hater. Jeg liker når jeg virkelig kan le av ting, men jeg trenger ikke mye humor, og i hvert fall ikke falsk forventet latter av dine dårlige vitser. Er jeg skikkelig treg og kjedelig? Det var jo bare en spøk!

Det er flott om du synes det du fortalte var hysterisk morsomt. Det handler ikke om at jeg ikke forstår vitsen og går ikke på deg personlig. Men om vi så hadde vært en stor gruppe og alle lo, hadde du ikke fått latteren min kun fordi det var sosialt forventet. Er du morsom ler jeg høyt. Men ikke ta det som en fornærmelse eller se på meg som sur og gretten fordi jeg ikke ler. Du kan ikke forvente latteren min.

tannfeen-grotesk-versjon
Så ler jeg ikke av noe? Er verden min grå, trist og dyster? Blodig alvor? Nei, men du må lære deg å ikke forlange hva jeg skal føle. Selvfølgelig er latter positivt, men det er også andre følelser som glede og lykke. Jeg har ikke behov for å gå rundt å smile og le hele tiden. Kanskje jeg er alvorlig. For meg handler det heller om å være seriøs. Jeg har alltid mislikt mennesker som fniser og skal tulle bort alt mulig.

Aldri forvent latteren eller gleden min. Den er min! Ikke noe du kan styre. Forvent heller ikke mine tårer, min sorg eller mitt savn. Følelser er ytterst personlig. Selv om jeg gjerne deler følelsene og tankene mine med deg, er det ikke sikkert mine reaksjoner er slik du ønsker eller så for deg.

img_2430
Over til utfordringen er det selvsagt ting som får meg til å le! Jeg koser meg når jeg finner en komedie som får meg til å le så tårene spretter. Det er ingen fasit på hvilken type humor som får meg til å le, det kan være alt fra barnslige ting, til absurd og grov humor.

Fortell meg en grov grisevits og det er stor sannsynlighet for at latteren sitter løst. Som voksen er det selvsagt akseptert å le av det, men det var faktisk en utfordring når jeg i (altfor) ung alder fant slike vitser morsomme. Man skulle ikke forstå hva de voksne rundt en snakket om.

Noen ganger må jeg le av Mira. Når hun bjeffer og blir så gira at hun henger i sokkene mine og fillerister dem, eller båndet på tur. Hun er litt underbitt, noe man vanligvis ikke legger så mye merke til. Hun er uansett mitt vakre pelsbarn. Men når hun er en ordentlig ramp og holder på, er det ofte litt mer synlig med tennene som stikker ut. Da må jeg le, selv om hun bare er skjønn og herlig! Hun ser bare ekstra rampete ut.

img_2806
En annen ting jeg kan le av så jeg nesten tisser på meg er videoer av folk som slår seg og opplever uhell. Ikke alvorlig selvsagt, men slike videoer som sirkulerer rundt. Folk som bommer på stolen, når de skal gjøre triks eller lignende. Underholdning på andres bekostning, men jeg ler!

Den siste tingen jeg vil dra frem er galgenhumor. Mørk humor som du kanskje ikke kan forstå, fordi du ikke er meg. Galgenhumor er nok det jeg anser som mest personlig når det gjelder humor. Etter mange år med innleggelser i fortiden har spesielt jeg og min mor ledd av mye absurd. Kanskje fælt og ufølsomt i andres øyne, men for meg har det vært avgjørende for å holde motet oppe. La meg få spøke med egne problemer og le av vår interne humor. Takk, mamma! Lyspæreavtalen glemmer jeg aldri 😉