En bok som har betydd mye for meg

Den tjueførste bloggutfordringen fikk meg til å tenke over hvilke bøker som virkelig har truffet meg. Jeg har lest innenfor mange ulike sjangre opp gjennom årene. Før leste jeg mange historier fra virkeligheten, samtidig som jeg elsket serieromaner og romantikk i ulike former. Nå unngår jeg romantikk, men mindre det kommer som poesi. Seriebøker er for langtekkelig og historier fra virkeligheten? Vel, en gang i blant.

Lesesmaken endrer seg med årene, samtidig som jeg har endret meg. De siste månedene har jeg lest mye poesi. Ikke at det er noe nytt, for jeg har lest det i mange år, samtidig som jeg selv har skrevet dikt selv siden begynnelsen av 2009. Men jeg merker jeg oftere leser flere bøker av samme forfatter, i stedet for å bare lese tilfeldige verk jeg kommer over. Mye av grunnen er trolig at jeg ikke eier én eneste boken lenger, men bestiller alle bøkene på biblioteket. Det er gratis og praktisk, siden min far som regel henter dem etter jobb, og jeg på forhånd har bestilt dem, så de er klargjort til henting.

Jeg har en huskeliste på bibliotekets side som er til stor hjelp når de altfor mange titlene jeg ønsker å lese blir vanskelig å huske. For øyeblikket står det nesten 300 bøker på huskelista mi, og jeg vil trolig lese omkring 1/6 av disse i år. Kanskje flere, kanskje færre. Etter som tiden går, legger jeg til nye og fjerner noe av de gamle. For ikke alle bøker virker like interessant som da jeg oppdaget dem.

IMG_9938 as Smart Object-1
Over til bloggutfordringen som er: en bok som har betydd mye for deg. Det er vanskelig å velge bare én bok. Jeg har lest et hundretalls bøker, kanskje over tusen – og da å måtte velge én føles som en umulig oppgave.

Men jeg har tenkt litt, og kommet frem til at jeg uten tvil må nevne boken den niende innsikt av James Redfield. Første gangen jeg oppdaget den, var ganske tilfeldig på en bokhandel der jeg rasket den med meg. Jeg ble grepet av baksideteksten og den ble stående i bokhylla i flere måneder. Helt til jeg i 2010 nok en gang skulle møte på den, ulest som den fremdeles var. Jeg var innlagt, helt på bunnen og livet var for jævlig. I en helt uformell samtale med en medpasient ble vi sittende å snakke om bøker og livserfaringer. Han nevne den niende innsikt og hvordan den hadde vært med å endre han som menneske. Denne fyren hadde et litt mystisk preg over seg. Veldig vanskelig å forklare egentlig.

Men jeg tok ordene til meg og fant frem boken når jeg kom hjem (og den neste gangen jeg tenkte på boken, møtte jeg igjen den samme fyren). Det har vært en bok som av mange årsaker har fått en stor betydning for meg. En bok som ga meg håp i tunge stunder, en bok som førte til personlig utvikling og nytenkende tanker. Jeg vet ikke akkurat hva det er med denne boken som treffer meg så sterkt. Det er en roman, men på samme tid så mye mer enn det.

Denne boken setter i gang tankene mine, treffer hjertet, gjør meg ydmyk og ettertenksom. Det er en bok som får ting til å skje i livet mitt, på ulike måter. Og jeg har tatt den frem flere ganger i løpet av årene.

img_2739
I 2014 skrev jeg dette i dagboka mi:
Jeg føler meg annerledes etter jeg har lest boka denne gangen også. Noe er forandret med meg. Jeg har blitt mer oppmerksom på ting i livet. Jeg merker det allerede nå. Og jeg vet at det kommer til å fortsette.

Nok en gang har jeg fått bekreftet at det ikke er noe som heter tilfeldige sammentreff i livet. Alt har en mening, og også et budskap. Hvis alle mennesker bare kunne innse det, tror jeg vi ville trådd litt mer varsomt omkring oss, vært mer i ett med oss selv og mer oppmerksomme på selve livet.


Jeg kunne skrevet så mye mer om denne boka. Den kan vanskelig beskrives, bare oppleves. Når jeg nå publiserer dette innlegget skal jeg igjen ta for meg boka, og se hva den kan gi meg denne gangen. Den finnes i nettversjon hos nasjonalbiblioteket her.

Alkoholfri jul

Det nærmer seg jul og for mange betyr det feiring. Vi feirer gjerne med familie, venner og andre som står oss nær. For noen betyr det ribbe, pinnekjøtt, søtsaker og alkohol. Kanskje litt julegløgg, eggelikør eller en øl til maten. I disse førjulstider tenkte jeg å skrive om nettopp det: alkohol.

Først må jeg si at jeg ikke er ute etter å dømme de som tar seg en øl til maten eller koser seg med et glass vin i hyggelig selskap. Det er bare ikke riktig for meg. Ikke hygger jeg meg i juleselskap og ikke drikker jeg alkohol. Det er et personlig valg, som handler om frykten for å miste kontroll, at jeg er gjerrig med pengene mine og ikke ønsker å tilføre kroppen flere giftstoffer enn nødvendig. Ja, for alkohol er gift for kroppen, uansett hvor mye du nyter den.

IMG_0198 1
Jeg ønsker bare at du skal spørre deg selv hvorfor alkoholen er viktig for deg? Selvsagt har man tenåringer som sier at «det ikke blir noe gøy» uten alkohol. Men hva med deg som kanskje er en middelaldrende familiefar (eller mor)? Hva gjør alkoholen for deg? Er det virkelig smaken av vin du liker, eller den berusende følelsen av litt for mye alkohol?

Jeg spør ikke fordi jeg forventer et spesifikt svar. Jeg spør fordi jeg ber deg om å spørre deg selv. Stille spørsmål ved valgene dine. Identifisere hva alkohol betyr for deg.

IMG_3837
Jeg gir bort boken «alkoholfri» av Irina Lee. Den er en personlig beretning om en voksen kvinne som slutter å drikke. Ikke fordi hun må, men fordi hun vil. Hun ønsker et liv uten alkoholen som følgesvenn. Den norske drikkekulturen står på agendaen og Irina Lee stiller spørsmål ved det mange tar for gitt.

Hvis du vil vinne boken, skriv kort om ditt forhold til alkohol/tanker rundt alkohol. Jeg trekker en tilfeldig vinner om to uker (20. desember), men det må være minst 10 påmeldte.

Alkoholfri er helt klart en interessant bok, enten du er avholds eller nyter et glass rødt til maten.

Bokhøsten

Sommeren er over og vi var åpnet opp for neste årstid. Det er tid for nok en bokhøst, innunder pleddet, i hjørnet av sofaen. Jeg tenkte derfor å nevne noen bøker jeg var hatt glede av den siste tiden.

For en stund tilbake leste jeg boken en annerledes barndom av Iris Johansson. En bok jeg også leste for mange år tilbake, i tidlig tenårene. Faktisk skrev jeg om boken og forfatteren i en forfatterskapsoppgave i niende klasse. Det er en sterk beretning om å vokse opp med autisme, på en tid hvor det finnes lite kunnskap på området. Iris skriver så levende og ekte om barndommen og hvordan hennes verden oppfattes. Det er på mange måte en hjerteskjærende fortelling, samtidig som den vitner om håp. Om en far som aldri gir opp å kjempe for at datteren skal kommunisere med omverdenen. Og om overgangen til «den vanlige verdenen».  Jeg kunne ha skrevet mye om denne boken som jeg har lest et halv dusin ganger, men den må virkelig bare oppleves.


En annen bok i samme kategori, er boken Å leve med Asperger av Dinah Murray. Her møter vi flere forfattere som skriver om diagnosen fra ulike synsvinkler. Både mennesker som selv lever med Asperger, foreldre og fagpersoner. Det er en omfattende bok som jeg måtte lese over flere dager. Den er lærerik, tankevekkende og fin. Jeg har selv Asperger syndrom, og lever heldigvis svært godt med diagnosen den dag i dag. Men det har ikke alltid vært slik, og jeg finner gjenkjennelse i flere av tekstene.

Over til et annet tema vil jeg nevne boken Alkoholfri av Irina Lee, som jeg har skrevet om tidligere i høst. Boken er en personlig beretning om en voksen kvinne som slutter å drikke. Ikke fordi hun må, men fordi hun vil. Hun ønsker et liv uten alkoholen som følgesvenn. På samme tid er boken et viktig bidrag når det gjelder alkohol som samfunnsspørsmål. Hvorfor drikker vi? Hva skjer når man bryter ut av kjente vaner? Å bryte med tradisjoner og det som er forventet, kan for mange føre til reaksjoner fra omgivelsene. Den norske drikkekulturen står på agendaen og Irina Lee stiller spørsmål ved det mange tar for gitt.


Jeg leser i mange sjangre og noe som alltid har stått hjertet mitt nært, er poesi. For noen uker tilbake fikk jeg gleden av å lese en bok som har stått på leselisten min lenge. Om hvor langt det er til Ullern av Cecilie Cottis Østreng. Jeg har tidligere omtalt hennes andre diktsamling Mingvasevann. Begge bøkene er ufattelig sterke, og treffer meg midt i hjertet. Cecilie finner de rette ordene, og gjør den såre, nesten ugjennomtrengelige smerten til noe gjenkjennelig. Dette er på mange måter en mørk kjærlighetsfortelling, og jeg opplevde både gåsehud og sinne mens jeg leste. Det er noe utrolig vakkert med måten hun skriver på. Den hårfine grensen mellom det man kan holde ut og det som blir altfor destruktivt. Hvor går grensen i kjærlighetens navn?


En annen forfatter
jeg har fått opp øynene for, er Henning H. Bergsvåg. Jeg har lest bøkene Nemesis, Over elven Tweed og Du er ikke her. Tre meget innholdsrike diktsamlinger som har gitt meg svært mye. Inspirasjonen flommet over og etterlot meg med et rikere språk og egne tekster som ble skriblet ned. Jeg vet ikke riktig hvor forfatteren traff sterkest, jeg vet bare at han etterlot meg rikere enn jeg var før jeg åpnet bøkene. Rik på tanker, ideer og assosiasjoner som spredde seg like langt som vinden. Bergsvåg er absolutt en forfatter jeg skal lese mer av. Jeg utbringer en skål og takker for opplevelsen!

Har du en bok du vil anbefale?

Høstgave til en tilfeldig leser


I dag tenkte jeg
 å gi bort en spennende vegansk kokebok. Her er det oppskrifter for enhver smak, enten du er veganer eller bare litt nysgjerrig på grønn mat. Kanskje vil du prøve ut trenden kjøttfri mandag, eller lage noe søtt og godt til helgen? Mulighetene er mange.

Jeg har tidligere postet flere veganske oppskrifter her på bloggen. Ta gjerne en titt, så kanskje du finner noen idéer som faller i smak.

For å være med i trekningen av boken: skriv hva du liker å spise på kalde høstdager (det trenger ikke være vegansk).

Husk å skrive e-postadressen din i kommentarfeltet, så kontakter jeg deg om du vinner, og sender boken gratis i posten.

Jeg trekker en tilfeldig leser om én måned fra nå, altså 3. november. Ønsker dere alle en riktig god mat-uke!

Alkoholfri

For en tid tilbake oppdaget jeg et spennende menneske. En blogger, en forfatter – som hadde ord som kunne berike livet mitt og tankene mine. Navnet hennes var Irina Lee.

Etter å ha lest boken Shoppingfri som uten tvil appellerte til meg som minimalist, var jeg spent på den nye bok hennes: Alkoholfri.

Alkoholfri er en personlig beretning om en voksen kvinne som slutter å drikke. Ikke fordi hun må, men fordi hun vil. Hun ønsker et liv uten alkoholen som følgesvenn.

Boken er på samme tid et viktig bidrag når det gjelder alkohol som samfunnsspørsmål. Hvorfor drikker vi? Hva skjer når man bryter ut av kjente vaner? Å bryte med tradisjoner og det som er forventet, kan for mange føre til reaksjoner fra omgivelsene. Den norske drikkekulturen står på agendaen og Irina Lee stiller spørsmål ved det mange tar for gitt.

I møte med andre som har valgt et alkoholfritt liv, utforsker forfatteren hvordan et alkoholiserte samfunn oppleves uten promille. Historiene er inspirerende og til ettertanke! Enten det gjelder alkohol eller helt andre ting, tror jeg det er viktig at vi stiller et spørsmål ved valgene vi tar. Gjør vi dette fordi andre forventer det, eller fordi vi selv ønsker det?

Jeg er selv avholds og har heldigvis aldri følt på noen form for drikkepress, hverken i tenårene eller i voksen alder. Nå skal det riktignok sies at jeg aldri har hatt en stor omgangskrets og heller ikke mange jevnaldrende venner. I hvert fall ikke over lenger tid. Nå har jeg omtrent ingen omgangskrets i det hele tatt. Det passer meg utmerket! Jeg nyter gjerne en alkoholfri eplecider til helgen, i mitt eget selskap.

Det skal ikke være nødvendig å unnskylde eller forklare hvorfor du ikke drikker. Det er et personlig valg som kan komme av ytterst mange årsaker. For noen er det et helsespørsmål, for andre et ønske om å være edru og opplagt – enten det er helg eller hverdag. Alkohol har uten tvil andre virkninger på livet enn bare den kjemiske stimulansen i hjernen. Du sparer penger, slipper å tenke på hvordan du skal komme deg hjem fra fest eller hvordan morgendagen kommer til å bli.

Jeg burde kanskje si at det er helt greit om du velger å drikke, men det ville vært løgn. Jeg er en motstander av både røyk, alkohol og rusmidler. Fordomsfull og dømmende vil noen kalle meg, og det er også sannheten. At jeg selv har drukket alkohol i løpet av livet gjør meg ikke mer tolerant, heller tvert imot. Jeg vet hvor negativt alkohol var for mitt eget liv.

Men på samme tid tar vi alle våre egne valg. Jeg blander meg ikke oppi hva andre velger å gjøre med livet sitt, men jeg har likevel mange meninger om det. Det handler ikke om å være bedre enn andre, bare å leve et bedre liv for meg selv. Uten rus, promille eller nikotin i blodet. For meg er alkohol vanskelig å forstå vitsen med. Røyk er enda mer uforståelig.

Jeg gir boken terningkast 5 og anbefaler deg å lese den, enten du drikker eller ikke. Min personlige mening om alkohol trenger ikke samsvare med din. Det eneste jeg ber deg om, er å sette et lite spørsmålstegn ved valgene du tar. Alkohol, røyk eller noe helt annet. Tenk på fremtiden – hvem du ønsker å være om 10 år. Både fysisk og mentalt.

Onsdagstanker



Til fredag deler jeg et innlegg om lykke som faktisk ble skrevet på en ganske så kjip dag. Jeg forsøker å ikke la ytre hendelser, ubehag eller trivialiteter få ødelegge for min glede. Lettere sagt enn gjort, tenker du kanskje. Vel, det er en treningssak. Øvelse gjør mester (i eget liv).

Jeg ønsker dere alle en strålende dag videre. Det er juni og sommervær, forsøk å nyte det. Les en god bok i solen, gå en tur i nærmiljøet eller kanskje gi deg selv litt tid til å drømme om noe du skal i ferien. Lag litt god mat, mediter. Tenk på alt det fine som finnes i livet ditt. Selv på en grå dag, er jeg sikker på at du kan finne noe!

På vegne av venner

Når jeg hører navnet Kristopher Schau forbinder jeg det med en tullete, useriøs og litt smågal fyr. Egentlig vet jeg ganske lite om han, jeg husker bare i det fjerne at jeg for mange år tilbake, da jeg fremdeles var et barn – hørte om tv-serien De syv dødssynder. Jeg fikk aldri sett den selv, men etter hva jeg hørte folk si om den på den tiden – gjorde den et slags inntrykk. En følelse av nysgjerrighet og en smule avsky på samme tid. Jeg vet ikke riktig.

Nettopp derfor ble jeg så positivt overrasket og grepet av boken på vegne av venner. Jeg har lest den før, og jeg har nå lest den igjen. Utgitt på forlaget Oktober kommer den innbundet med et blomstrete omslag.

img_6837-as-smart-object-1
Vi møter en følsom Kristopher Schau. Kanskje fordi boken bærer på et så alvorlig tema, en så sterk følelse av ensomhet – griper den meg på en spesiell måte. Han har truffet en nerve, virkelig truffet blink. Jeg sitter igjen med en klump i halsen når jeg leser om alle begravelsene hvor ingen møter opp. Den gjennomgripende ensomheten. Kanskje et liv i ensomhet, for deretter å dø helt alene. Ingen ved din side til siste stund. Men det vet vi ikke.

Kanskje var det en snill og varm sykepleier som holdt en hånd frem til siste åndedrag. Kanskje var det et menneske som selv valgte å leve alene. Likevel; det er noe tragisk og dystert over disse begravelsene uten tilskuere. Uten familie, uten venner. Ingen som møter opp. Bare Kristopher.

Dette er en bok fylt opp av en mann som viser en annen side av seg selv. Selv om fokuset er på de døde, begravelsene og den endelige avskjeden – danner jeg meg et bilde av han. Han som starter boken med å skrive om om å ikke være redd for å dø, om behovet for å lage noe og manglende fornemmelse av tid. Han som får meg til å sitte igjen med en klump i halsen og samtidig en god følelse.

«Jeg har gjort så mye jeg angrer på at hjernen min har valgt å kapsle all fortid inn i det samme datoløse vakuumet.» (s. 6)

img_1165
En bok som traff meg sterkt. En annerledes bok, både brutal og fylt med sympati på samme tid.
Anbefales på det varmeste.

En rosehage av minner

Første gangen jeg begynte å lese Rosehagen-serien begynner å bli en god del år siden. Året var 2010 og det var vel så vidt blitt juni. Jeg hadde antageligvis begynt på første bok en gang i mai.

Rosehagen var det første jeg leste etter en alvorlig overdose, i uker fylt med fortvilelse og forvirring. Mamma abonnerte på serien. Jeg husker det var veldig viktig for meg å få bøkene opp. Nå i ettertid ser jeg sammenhengen.

Første bok beskriver hovedpersonen Emily og hennes hukommelsestap i barndommen. Ubevisst identifiserte jeg meg med henne. Jeg hadde ikke fått hukommelsestap, men jeg levde i en tykk tåke på den tiden. Minner fra barndommen, detaljene – var tåkelagte. Liksom fjerne. Så fjerne at jeg nesten ikke fikk tak på dem. Detaljene kom tilbake med tiden, men utelot elleve dager fra mai. Årsaken til forsøket om å avslutte mitt eget liv er borte, og det har aldri kommet tilbake. De maidagene er sorte, helt sorte.

I mange år forsøkte jeg å huske. Jeg forsøkte desperat å forstå. Hva hadde skjedd som fikk meg til å glemme? Hadde jeg opplevd noe traumatisk? Noe som var så smertefullt at jeg ikke var sterk nok til å huske?

Q12A0085 as Smart Object-1
Tilbake til rosehagen og minner. Jeg leste de seks første bøkene på den tiden, før jeg la de fra meg. Andre ting kom i fokus og andre bøker ble lest. Det skulle ta noen år før jeg gjenopptok bokserien. Jeg har vel lest de trettifem første bøkene tror jeg, kanskje litt flere. Men jeg stoppet. Historien er god, men langtekkelig. Mest av alt hadde jeg en merkelig dragning til bøkene etter det litt snodige inntrykket de gjorde på meg den gangen for mange år tilbake.

På veien mot et minimalistisk liv og fjerningen av hundrevis av bøker, ga jeg slipp på Rosehagen. Det handlet om langt mer enn bøker egentlig. En symbolsk handling, selv om disse bøkene bare var noen av en større mengde.

Uten å vite det på den tiden, for noen måneder tilbake – ga jeg slipp på min egen glemte rosehage. Jeg kan ikke bli værende i fortiden, der har jeg vandret alt for lenge. Jeg lar skogen og trærne få gro igjen nå. Lar blomstene få visne eller gjøres om til ugress. Lar min fortid få være i fred. Jeg lukker porten ut fra rosehagen, kaster nøkkelen og lar solen få skinne nedover meg. Fordi spøkelser og lukkede rom fra fortiden skal forbli lukket. Jeg vil åpne andre dører og skape nye minner.

Før jeg dør

Tittelen høres kanskje fæl ut, men det jeg skal skrive om er langt fra fælt. Det sjette temaet i bloggutfordringen jeg skriver på i ny og ne er nemlig ti ting du vil gjøre før du dør. Så hva ønsker jeg å gjøre? Livet er langt og jeg har ikke fylt tredve engang, det er enda en god del år til. Jeg ser for meg et langt og innholdsrikt liv. Nettopp fordi jeg har så mange ønsker, mål og drømmer – føles temaet ganske overveldende. Men jeg skal forsøke å nevne ti ting.

1. Flytte til Oslo
Som nevnt tidligere ønsker jeg med tiden å bosette meg i Oslo. Dette blir tidligst i en alder av 35, og muligens senere. En by med langt flere muligheter, god kollektivtransport og å kunne leve mer sentralt. Uten tvil skyhøye boligpriser sammenlignet med Kragerø, men så absolutt verdt det.

2. Skrive en bok
Det betyr ikke nødvendigvis at den blir utgitt eller overhodet sendt inn til et forlag. Men jeg ønsker å skrive én, hvis ikke flere bøker. Samle diktene mine i en bok. Skrive en roman. Ikke minst: skrive en slags selvbiografi i løpet av livet.

3. Oppleve nordlyset
Jeg har jaktet på nordlyset én gang, når jeg var på fototur til Island i 2011. Det var varslet om mulig nordlys, men så heldige var vi ikke. Men en dag skal jeg stå der med magien dansende over hodet på meg. Bare tanken gjør meg rørt, jeg blir lett rørt av vakre ting.

img_6875-as-smart-object-1

4. Bo i utlandet for en periode
Her er mulighetene veldig mange. Jeg har en god del tanker rundt dette, men siden det er veldig langt fram, vil jeg ikke dele for mye tanker rundt det. Mye kan være endret på over 20 år for å si det slik. Både hvem jeg er og hvordan verden er, kan endres radikalt bare det neste tiåret. Den som lever får se hvor veien fører hen.

5. Fotografere Taj Mahal
Et mausoleum med en merkelig tiltrekning på meg. For all del, det er et kjent sted – men helt siden jeg oppdaget bilder av det på barneskolen, har jeg drømt om å reise til India. Med kameraet rundt halsen er alle steder interessante. Men en dag skal jeg stå ved Taj Mahal ved soloppgang. Fotografere og trekke inn atmosfæren rundt meg.

6. Hoppe i fallskjerm
En drøm jeg har hatt siden barndommen. Dette er også en motivasjon til å gå ned i vekt, siden det er et vektkrav på Tandemhopp. Etter flere søk, ser jeg at det er en maksvekt på 95-100 kg. Med tanke på nåværende vekt på 130, har jeg litt å jobbe med for å oppnå denne drømmen.
img_6590

7. Reise til Thailand
Det er mange steder jeg drømmer om å få oppleve, og Thailand står høyt på ønskelista.

8. Ta et oppgjør med fortiden
Jeg har kommet langt når det gjelder min egen utvikling. Jeg har sakte, men sikkert begynt å legge ting ordentlig bak meg. Tilgi, gi slipp. Men jeg har fortsatt et stykke igjen å gå. Med oppgjør mener jeg ikke nødvendigvis å ta et oppgjør med andre mennesker, men heller å virkelig frigjøre meg fra fortidens spøkelser. Lære meg å leve enda litt mer i nuet.

9. Forberedelser til egen død
Jeg ønsker å bli organdonor, testamentere gjenværende formue etter min død til en egnet dyrevernorganisasjon og søke om askespredning utover havet på et sted jeg i fremtiden har mest tilknytning til. Jeg ønsker ingen gravstein når jeg ikke finnes lenger. Det vil ikke finnes etterkommere til meg, så for meg er det en viktig avslutning på livet. Å kremeres før jeg blir spredd for alle vinder.

10. Ha et jævlig bra liv!
Livet er godt den dag i dag, virkelig godt. Men det kan alltid bli bedre. Jeg håper jeg kan stå som gammel og skrike høyt til den delen av meg som en gang ønsket å gi opp: fuck deg, dette klarte jeg! Livet ble bra, og det var verdt å kjempe for.

Hva ønsker du å oppleve i løpet av livet?

Selvbilde

Slik en kjøpmann
selger sitt liv
til kundene –
selger hun sin sjel
til han

Slik en baker
baker store kaker
former han
hennes nye bryster

Operasjonsbordet
virket så skremmende
på avstand

Hvitt og sterilt
en slik skarp lukt
i nesen

Fremdeles
ønsker hun
å utslette seg selv

Den nye kroppen tar form
Myggbitt blir til bryster
Den tynne skikkelsen
blir sittende på benken

Bena dingler ned
fra den høye stigen
hun har klatret opp

Nok en gang
ser hun seg i speilet
med sorg i blikket
og en stor klump i halsen


I 2014 skrev jeg mange dikt. Dette er et av diktene jeg skrev, inspirert av et annet menneskes tekster. Noen ganger tar jeg for meg en diktbok, leser, assosierer og skaper egne tekster. Ofte helt ulike fra utgangspunktet. Et ord får meg til å tenke på noe annet, og før jeg vet ordet av det – har jeg skapt noe. Denne februardagen for omkring tre år siden skrev jeg dikt inspirert av boken Alt som ikke fins av Per Jonassen. Helt ulike tekster.

Å skrive

Jeg burde ha all tid i verden til å skrive noe viktig. Skrive en bok, skrive noe som betyr noe. Likevel blir jeg sittende her dag ut og dag inn. Livet er godt, men jeg lar det flyte videre. Jeg gjør ikke noe fornuftig. Jeg blir bare værende i denne zombieaktige tilstanden. Stillestående. Som rennende vann som stopper opp. Stenene i bunnen av elven som stopper det hele. Kommer ikke videre, kommer ikke fremover. Jeg lever, uten å virkelig leve. Jeg har det godt, men jeg utfordrer ikke egen tankegang. Hvorfor blir jeg værende i et stillestående liv? Hvorfor tar jeg ikke grep?

img_0811
Jeg har all tid i verden til å skrive, men skriver lite. Et blogginnlegg her og der, fra februar fem hver uke. Noen dikt, noen seksordsnoveller. Noen tanker om livet. Overfladisk. Meningsløst. Eller, nei. Det er ikke meningsløst, men det mangler en dypere mening. Jeg mangler en dypere mening. Jeg har jo så mange historier i hodet, så mye som burde få komme ut. Ned på papiret.

img_4950
Kanskje er jeg redd. Jeg som ikke frykter stort. Men jeg frykter ordene. Jeg blir redd for å feile. Redd for å ikke skrive godt nok. Selv om jeg bare skriver for meg selv, for min egen del. Det trenger ikke publiseres noe sted. Og jeg vet jo så forferdelig godt at jeg aldri har skrevet for andres del. Bloggen min har få lesere, og færre tilbakemeldinger. Det er ikke det som betyr noe. Da hadde jeg sluttet for lengst. Men jeg er redd for å legge sjela mi i en tekst, redd for å feile. Selv om det ikke betyr noe.

Det som betyr noe er at jeg finner noe å leve for. Selv med et godt liv trenger jeg det. Noe som drar meg videre. Jeg trenger å skrive.

img_8440
Jeg sier jeg skriver. Jeg er en dikter, en skribent, en blogger. Men nå for tiden skriver jeg lite. Selv de gangene jeg har hatt timeplanen så full at den tyter over, har jeg tatt meg tid til å skrive. Og nå som jeg har all den tiden jeg bare kunne drømt om tidligere, skriver jeg altså enda mindre. Hva kommer det av? Jeg forsøker å forstå, men alt jeg får tilbake er enda flere spørsmål.

img_1839
Et dagboknotat fra slutten av januar. Selv om jeg riktignok skriver en god i løpet av et år, kunne jeg så inderlig ønske jeg skrev mer. Jeg vet jeg har det i meg. At jeg har så ufattelig mange usagte ord. Historier som venter på å komme ut av meg.

Dette skal bli mitt år! Året for å skrive mye. Det er kun da jeg kan bli bedre, ved å fortsette å utfordre meg selv. Utvide vokabularet mitt. Utforske indre tankebaner. Likevel føler jeg kanskje det er frykt som har holdt meg tilbake. Den uendelige frykten for å feile.

img_7053
Jeg har tatt tak i mange store og små ting de siste to årene. Nå er det på tide å frigjøre meg enda litt mer. Jeg skal skrive mer, tørre å feile. Takle å skrive dårlig i blant, fordi det kun er det som kan gjøre meg bedre. I morgen deler jeg en liten tekst, på vei til skogen. Det viktigste er at jeg synes den ble bra, tankevekkende.

Januargleder

Januar går mot slutten og vi er faktisk ferdig med to tredjedeler av måneden. Dette har vært en fin og tankefull måned. Etter å ha tittet litt gjennom fjorårets innlegg, kom jeg over innlegget tolv tanker om tiden som har gått fra september. Som den liste-freaken jeg er, hvorfor ikke oppsummere måneden med 10 små og store ting jeg har gjort og tenkt?

1. Lykkeprosjektet jeg har startet denne måneden har ført til økt lykke. Jeg er mye mer bevisst på hva som gjør meg glad og prøver å nyte øyeblikket!

2. Jeg har innsett at det er helt greit å «kaste bort» litt tid med serier og filmer, ikke minst å spille The sims 4 igjen, en gang i blant. Jeg trenger ikke føle at noe er bortkastet tid om det faktisk gir meg glede!

3. Jeg har fått til å spare masse penger denne måneden, ved å ikke bruke en eneste krone på å kjøpe mer mat. Det har gått greit og i hvert fall gjort meg kreativ, når jeg har så mange «ufullstendige retter» i hus. Jeg skriver litt mer om sparingen i slutten av måneden.

img_2310
4. Jeg har lest boken Lykkeprosjektet av Gretchen Rubin igjen med stor glede. Denne leste jeg for rundt tre år siden, og jeg tenkte den kunne gi meg et par gode ideer til dette året.

5. Jeg har blitt mer bevisst på å holde meg unna unødvendige irritasjon. Leser jeg noe på nettet av fremmede mennesker som irriterer meg grenseløst, kan jeg faktisk la det ligge. Jeg trenger ikke la det påvirke følelsene mine. Noen ganger kan jeg tillate meg å skrive tekster inspirert av det eller dagboknotater for å få ut frustrasjon. Jeg skriver uansett ikke noe til dette mennesket! Jeg får legge det fra meg, eller bruke følelsene mine til noe konstruktivt.

6. Jeg har hørt på mye god musikk denne måneden, vakre toner og tekster.

img_2313
7. Jeg har fått ryddet og kastet enda litt mer og føler jeg kan si jeg endelig er i mål. Et ryddig hjem og en minimalistisk livsstil er virkelig noe for meg.

8. Jeg startet januar med et litt annerledes oppsett på bloggen og en header som gjør meg glad hver gang jeg ser den. Fortsatt en rose som bakgrunn, men en annen rose. En liten forandring som gir mye glede.

9. Jeg har skrevet flere gode tekster jeg er stolt av! Både seksordsnoveller, dikt, bloggtekster og personlige notater. En god start på skriveåret 2017.

10. Jeg har begynt å glede meg til våren kommer, med sol og blomster. Ikke minst Stockholm-tur og digital detox i april.

Hvordan har januar vært for deg hittil?

Gjennom natten

Jeg tenker på nattemørket som omfavner et fortvilet menneske. Ser meg selv der jeg har stått så mange ganger, uten mål eller mening. Kikket utover havet, inn i den tette skogen eller bare nedover min egen kropp. Tårer som har falt, smerte som har blitt opplevd – overlevd. Det gjør så vondt de dagene jeg blir grepet av fortiden. De kommer fremdeles, de dagene hvor jeg gråter hysterisk og føler jeg er i fortiden. Tilbake blant vonde minner, håpløshet og maktesløshet. Likevel, jeg vet at det bare er minner. At det er fortid, at jeg snart kommer tilbake til nåtiden.

Jeg har det godt nå, veldig godt. Og jeg prøver å omfavne denne gleden så godt jeg bare kan. Denne gangen tror jeg det er varig, jeg tror ikke jeg faller tilbake i mørket, i hvert fall ikke et virkelig fall. Men jeg er forberedt på at flashback vil komme, at jeg vil bli fastlåst i mitt eget hodet, mitt eget sinn – for kortere øyeblikk. Jeg føler ikke det kan unngås, det har jeg altfor god hukommelse og altfor mange minner og følelser til å tørre å håpe på.

Men i stedet for å spørre meg selv om jeg kommer meg gjennom natten, vet jeg allerede svaret. Jeg vet at det blir morgen, vet at lyset kommer tilbake. Kanskje nettopp derfor frykter jeg ikke lenger mitt eget sinn. Det er ingen tvil om at jeg vil oppleve mørke øyeblikk igjen i løpet av livet. Det gjør vi alle til tider. Men jeg velger å tro at jeg er bedre rustet til eventuelle kamper mot meg selv i framtiden, som kan komme.

img_4278
Jeg har ingen garanti, det har man aldri. Hverken for psykiske lidelser eller alt annet som kan komme til å ramme deg i livet. Det eneste jeg vet helt sikkert er hva jeg har akkurat her og nå. Og det er nok. Jeg må ikke tillate meg selv å dvele ved fortiden eller ta altfor mange sorger på forskudd. Livet skjer, enten du vil eller ei. Og nå vil jeg! Jeg vil så inderlig at livet mitt skal fortsette å være bra.

Tittelen på innlegget kommer fra boken med samme navn, Gjennom natten av Stig Sæterbakken. Den står på leselista og jeg tenkte å låne den på biblioteket litt senere.

Cappelen Damm skriver så vakkert om boken som jeg tror vil gjøre inntrykk på meg: «Gjennom natten er en mørk fortelling om sorgens og kjærlighetens uransakelige veier, med trekk fra drømmen, eventyret og skrekkromanen.»

Sæterbakken har gjort et sterkt inntrykk på meg tidligere, og jeg tror ikke denne boken er et unntak. Så mens jeg venter på å lese boken etter noen andre bokskatter, skal jeg holde fast ved tittelen. Gjennom natten, jeg kommer meg gjennom dager og netter for tiden – med et smil om munnen.

Bøker i fokus

I forrige måned kastet jeg to bøker jeg så vidt hadde begynt på. Akkurat det at de havnet i søpla var ikke så unikt, da jeg har ryddet opp og kastet mange gjenstander de siste månedene. Også bøker, som jeg har nevnt før.

Forskjellen denne gangen var at jeg kastet de i sinne. Den ene rev jeg i fillebiter og jeg følte meg nesten som en forbryter. Fordi jeg kunne la være å lese videre. Fordi jeg kunne bruke tiden på noe annet, noe som betydde noe.

Det har ikke noe å si hvilke bøker det er snakk om. I stedet vil jeg fokusere på noen bøker som gav meg noe i årets siste måned.

q12a0132
Jeg leste Linnéa Myhres tredje bok, hver gang du forlater meg. Den gjorde inntrykk på meg og inspirerte til litt egne tekster. Jeg er delt, splittet – når det gjelder Linnéas tre bøker. Likevel har de gitt meg mye. Hun skriver vakkert om det vonde, det sårbare. Jeg liker enkelte utsagn, tankene hennes. At hun ble omtalt som sinnabloggeren, at hun er rett fram.

Jeg følte noe manglet i boken, men vet ikke hva. Jeg vil anbefale den, det er hennes beste bok hittil synes jeg. Jeg håper det kommer flere, jeg ser at hun så absolutt har potensial til å skrive flere gode bøker.

Det er noe vemodig og vakkert med tittelen: hver gang du forlater meg. Jeg er glad for at ingen skal forlate meg, at det ikke finnes noen partner, tvillingsjel eller kjærlighet. Jeg trenger det ikke.

img_2830
En annen bok jeg hadde glede av å lese i slutten av 2016 var Sophie Elises Forbilde. Jeg ble imponert! Jeg følte meg heldig som kunne ta del i en litt større del av livet hennes, i bokform – uten det knall rosa sløret. Jeg har fulgt bloggen hennes i flere år nå. Og jeg blir glad når jeg ser mennesker utvikle seg til det bedre.

Ikke at jeg kritiserer hvordan hun eller andre var, jeg blir bare glad når hun treffer meg. Når boka er dypere enn bloggen, og ikke minst at de siste årene har fått frem en mer personlig og dyp side på bloggen hennes. Det er ikke bare fokus på kropp, pupper og hår. Det har det vel heller aldri vært. Et menneske vil alltid være så mye mer enn den brøkdelen vi får ta del i. Takk, Sophie Elise! Takk for en leseropplevelse som var av betydning.
img_0320-as-smart-object-1
Den siste boken jeg vil trekke frem er Magisk opprydding av Marie Kondo. Ryddemetoden omtalt som Konmari-metoden. Jeg sto på venteliste på biblioteket, og startet med den store opprydningen min en god stund før boken ankom hjemmet mitt i midten av desember.

Omtrent fra første øyeblikk jeg fattet interesse for minimalisme, har jeg hørt metoden bli nevnt. Men jeg var ganske klar på at det ikke var noe jeg ville starte ryddingen min med. Fra jeg reserverte den til jeg fikk begynt å lese hadde det skjedd store forandringer i hjemmet mitt.

Uten tvil var boka til stor inspirasjon og jeg tok tak i enda litt flere ting. Men med tanke på den (i mine øyne) ekstreme mengden ting jeg hadde, ville Konmari-metoden ha vært for overveldende som en begynnelse.

Jeg burde vel egentlig skrive hva boka går ut på, og hva den har gitt meg, men for meg som hadde ryddet ferdig over 80% av hjemmet mitt før jeg leste boka, har kanskje den ekstra inspirasjon til å rydde vært på andre punkter. Jeg tenker heller å gå nærmere inn på tips til å kvitte seg med ting senere. Hva som har fungert for meg, og hvilke ting jeg ikke trenger. Hvordan jeg innså hva som betydde noe. Det er jo det dette handler om!

Selv om jeg begynte å lese den sent i ryddeprosessen har den gitt meg verdifull inspirasjon og dermed hatt en litt annen funksjon. Du må gjøre det som virker best for deg. Jeg har lært å verdsette det jeg har enda litt mer. Og plukket bort flere ting jeg ikke trenger.

Et rop om hjelp

Ikke la meg visne, forsvinne bort fra deg. Vi har hatt mange år sammen nå, på godt og vondt. Jeg har observert deg, lenge. Sett deg gråte utallige ganger, etter telefonsamtaler. Sett deg lese poesi. Kledd deg opp til møte med kjæresten. Sett deg i bunnløs sorg etter bruddet.

Du har hatt middagsgjester. Men det har blitt sjeldnere med årene. Vennene har blitt byttet ut. Blitt færre i antall.

Noen ganger kikker du rett på meg, nesten med avsky. Men som regel kikker du forbi meg, ut vinduet – fra leiligheten i tredje etasje. Du lytter på regnet som pisker mot glassrutene. Noen ganger feller du en tåre. Noen ganger er ensomheten din til å ta og føle på.

Du har forsømt meg den siste tiden. Glemt at jeg eksisterer. Du har vært for opptatt med ditt. Altfor langt nede i bølgedalen. Omringet av mørket.

Men jeg ber deg, en siste gang – vann meg. Jeg har vært hos deg i flere år nå. Gjennom gode og dårlige perioder. I begynnelsen, når jeg flyttet inn – holdt du på å drukne meg. Men du lærte. Du vet bedre nå, at jeg ikke må ha så mye vann. Da dør jeg.

Det har også vært perioder hvor jeg har vært uttørket. Og du innelukket. Inne i din egen boble. Ikke forlatt leiligheten på flere dager.

Men vær så snill, gi meg vann. Så jeg kan fortsette å vokse. Jeg er tross alt bare en simpel stueplante. Jeg kan ikke leve uten vann. Ikke uten deg.


Inspirert fra en idé i boken «642 things to write about», der det opprinnelig står: «A houseplant is dying. Tell it why it needs to live.» Da valgte jeg heller å skrive om en døende plante, som ber eieren om å få leve. Artig og kreativt.

Tilbake på bølgen

Det har allerede blitt lørdag, og jeg føler dagene bare flyr forbi. Siden sist gang jeg skrev har det blitt augustmåned, og flyttingen nærmer seg med stormskritt! På mandags ettermiddag må alt være pakket og klart, for da kommer flyttebilen. Jeg gleder meg veldig til å flytte, men gruer meg litt til alle tunge tak og utpakking. Det er litt stressende, men selvfølgelig også litt gøy å pakke opp alle tingene igjen.

Rar som jeg er, blir det nesten julaften for meg, når jeg pakker opp de ørten eskene med bøker, og innser at oisann, den boka der har jeg glemt at jeg hadde.

IMG_8996

Over ser du et lite kunstverk som jeg lagde i photoshop av et gammelt, egentlig ubrukelig bilde. Det er fint mulig å bruke uskarpe, dårlige bilder til noe, bilder som man egentlig ville ha slettet. Litt leking i Photoshop kan gi gode resultater.

Så, hva har skjedd den siste tiden? Har jeg hoppet av bloggbølgen og fulgt min egen vei? Nei, og det kommer nok heller ikke til å skje. Jeg vil nok alltid være en blogger i hjertet, selv om det ikke alltid er god nok tid til jevnlig publisering av innlegg. Men jeg er her, bare ikke alltid like ofte.


I dag har jeg vært en tur i byen med foreldrene mine, og lille Mira. Mira er jo nå snart 4 måneder, og fortsatt like rampete, hvis ikke verre! Men hun er nydelig. Helskjønn er hun. Når jeg flytter har jeg ikke mulighet til å ha henne hos meg i ukedagene, da det viser seg å bli litt flere timer med skole + buss enn jeg trodde. Så derfor skal hun bo hos mamma og pappa fra mandag til torsdag (eller fredag), det kommer litt ann på hvordan skoletilbudet mitt blir. Så blir hun hos meg i helgene.

Dette var en liten oppdatering i hvert fall. Jeg skal blogge litt senere i kveld også, bare jeg har fått meg en dusj og spist kveldsmat.

Småprating om livet

IMG_7716
I dag har jeg sett mange episoder av Bloggerne, hatt besøk og vært på kjøretur til Drangedal.
IMG_9716 as Smart Object-1
Jeg har redigert bilder, hørt på god musikk (blant annet Die Antwoord og Per Gessle).
IMG_7732 as Smart Object-1
Jeg har spist himmelsk pose-potetsuppe, og kost meg med sitronyoghurt.
IMG_6995
Nå skal jeg spille The sims 4 og snart spise vegetar-lasagne til kveldsmat.
IMG_7804 as Smart Object-1
I morgen skal jeg bare nyte dagen. Lese ferdig boken «Tvang» av Kristin Marie Bergstad, som jeg har lest en gang før. Redigere flere bilder, og kanskje prøve å skrive litt dikt.
IMG_7161 as Smart Object-1
Til torsdag kommer June innom en tur, ei god venninne av meg.

Jeg fyller snart 20 år, og vet at dette bare er begynnelsen. Det er helt uvirkelig å tenke på hvor mange år til det faktisk er fysisk mulig å leve.IMG_9504
For det meste løse ord, småprat. Jeg liker slike innlegg. Vi blogges, jeg legger ut bildene av Mira senere i dag.

Fuglane – kanskje en av de vakreste bøkene jeg har lest

Fuglane – kanskje en av de vakreste bøkene jeg har lest!
Fuglane av Tarjei Vesaas
Fuglane av Tarjei Vesaas er en vakker bok, en unik og rik bok. En bok om Mattis og Hege, to søsken rundt førtiårene som bor sammen, litt bort fra andre mennesker. Mattis er ikke helt som alle andre voksne mennesker, så hvem er han?

Mattis er 37 år gammel og bor sammen med sin søster, Hege i et lite hus et stykke fra andre mennesker. Mattis er en puslete bygd fyr, uten muskler eller noe spesielt bemerkelsesverdig utseende. Han ser på seg selv som lite pen, og som en jenter ikke vil se etter.

Mattis er en stille person som ofte går mye i sine egne tanker. Han kan sitte i evigheter kun å tenke over livets forunderligheter. Mattis føler at han er annerledes, og merker at folk snakker om han. Han er en jordnær person, som gjerne vil fortelle om følelsene og tankene sine. Dessverre ender det ofte med at han snakker om ting som folk helst vil unngå. Han snakker rett fra hjertet, og dette kan ofte føre til problemer.

Mattis er på et vis arbeidssky, fordi han er redd for å feile og ofte ødelegger sine egne muligheter til jobb. Han sier ting som ikke passer seg, eller gjør upassende ting som ofte fører til at ingen vil ha han i arbeid. Han går under navnet «Tusten», og alle har hørt om hvordan det går når Mattis “tust” skal gjøre et arbeidsslag. Mattis blir ofte sendt ut av søsteren Hege for å prøve å finne seg jobb, så han gjør jo et forsøk. Han får noen småjobber her og der, og etter hvert blir han fergemann, i sin egen båt – hvor han frakter svært få.

Forholdet Mattis har til andre mennesker er innviklet. Han ripper opp i ting som folk helst ikke vil huske, og snakker generelt mye om ting folk ikke snakker om. Han forstår ikke hvorfor andre mennesker ikke har interesse for å høre om de små dagligdagse tingene som han finner så interessante. Dette fører til mange misforståelser og irritasjoner fra for eksempel søsterens side. Mattis er vel det man kan kalle sosialt tilbakestående. Ikke bare sliter han med forståelsen av ting og verden i sin helhet, han sliter også med sosial intelligens.

Mattis og naturen
Mattis har et unikt forhold til naturen, og da spesielt fuglene. Mattis snakker med fuglene, på fuglenes eget språk, og er veldig knyttet til dem. Han identifiserer seg med en fugletype som heter Rugde, som flyr over hustaket hans. Når en av rugdene dør, opplever han det som om han har mistet sin nærmeste venn. Grunnen til at han identifiserer seg med fuglene og naturen er nok nettopp fordi han føler han ikke passer inn blant andre mennesker. Når Rugda flyr over hustaket for første gang, ser han på dette som et tegn for forandring.

Det er også andre ting i naturen som Mattis har et unikt forhold til. Vi ser at han er veldig opptatt av lyn og tordenvær. Lynet ser han på som noe vakkert og spennende, samtidig som han er fryktelig redd for tordenvær. Han er fascinert over naturfenomenene, mens han også frykter at lynet skal slå ned. Når det er tordenvær forter han seg inn, og tilbringer helst tiden på do, der det aldri har slått ned før. Mattis ser også på søsteren Hege som et lyn. Hun er rask som lynet, og intelligent.

Mattis er glad i å ro ut på vannet, å fiske og sitte i sine egne tanker. Mattis ser ut til å få en frihetsfølelse av naturen. Både fugler, vann og lynet er noe som betyr mye for han.

Et rikt bildespråk
Språket til Mattis er fattig, samtidig som det kan sees på som veldig rikt. Det er mye bruk av bilder, og han snakker og tenker på en poetisk måte. Språket er enkelt og noen ganger nesten usammenhengende og ufullstendig, samtidig som det kan virke så fullstendig og gjennomtenkt. Et eksempel på en setning som virker meget gjennomtenkt, samtidig som den kommer helt ut av det blå er: Du mitt nebb imot stein. Dette er en tanke som Mattis får, og som ikke utdypes nærmere.

Språket til Mattis er ikke for alle. Store deler av det er kun for han. Dagligdagse ting får en magisk og symbolsk betydning som kun han ser. For han er det nykommene rugdetrekket over huset et symbol på forandring og håp. Mens andre mennesker ser sannsynligvis ikke på det som noe bemerkelsesverdig. Mye av det Mattis sier tror han at er med på å forandre den virkeligheten han lever i. Han finner også ting som han synes virker magisk, og bruker disse opplevelsene til å utforme sitt eget språk.

Hva mener jeg om språket til Mattis i Fuglane?
Jeg synes at språket til Mattis er poetisk og vakkert. Det er så mye han ser ute i den vide verden, som ikke andre mennesker ser. Han er meget oppmerksom på selve livet. Til tross for at han over-symboliserer betydningen av ting, er det likevel vakkert. Han ser på livet som et mirakel, hver enkelt ting i livet er fantastisk for han. Og det er vel nettopp slik vi burde se på livet – som et mirakel. Det er jo en underdrivelse og kalle det noe annet.

De poetiske utsagna han stadig kommer med er virkelig noe en kan ta med seg videre og spinne videre på. Det er så mye usagt i det han sier, så mye skjult. Og det er nettopp der vi mennesker finner svar på livets mysterier, når vi graver i det skjulte.

Mattis sitt språk fungerer på et vis også. Selv om andre mennesker kanskje ikke forstår riktig hva han mener bestandig, så skaper han i det minste reaksjoner hos dem. Når han graver i ting som han helst skal la være i fred, vekker det både sinne, frustrasjon og forvirring hos menneskene rundt han. Kanskje Mattis sitt språk ikke er så fremmed for dem likevel? I hvert fall den mest konkrete delen av det. Bildespråket hans får dem nok til å riste på hodet ganske så ofte, men noen ganger – noen ganger treffer han noe inni dem. Noe de helst hadde håpet at skulle få være i fred.


Fuglane er en rar bok. Den er rar, og kan virke fremmed – samtidlig som den er så vakker! Den er vond og sår, men som lyriker Einar Økland sa en gang: «Vesaas døyver smerten i boka ved å bruke eit poetisk språk»Flere steder i boka kan man finne igjen dette. Det vonde blir ikke fullt så vondt når man setter ord på det på en annen måte. Ved bruk av poetisk språk blir det triste noen ganger til og med vakkert.

Om du skulle ha lest kun 10 norske bøker i livet av ditt liv, burde Fuglane av Tarjei Vesaas stå på din liste.

Skole-snakk og krav

Jeg har videregående på en litt annen måte, da jeg har blokkfag. Det vil si at jeg har færre fag, men har dem for alle tre åra på en gang. Dette året har jeg norsk, samfunnsfag, gym og trykk & foto. Da vil jeg på 2. året være fullstendig ferdig med disse faga for videregående, og da ta 4-5 nye fag.

Fikk jo tilbake karakter for første halvår, for ikke så lenge siden.
Karakterene for 1. termin ble følgende:

Trykk & foto – karakter 6
Norsk hovedmål, skriftlig – karakter 5
Norsk hovedmål, muntlig – karakter 5
Samfunnsfag – karakter 5
Gym – karakter 5

IMG_9373

Jeg må si meg fornøyd med de karakterene. I norsk ligger jeg på en sterk femmer, men man får jo ikke + og – på karakterkort så. I de forskjellige fagene har jeg i løpet av halvåret på innleveringer/prøver har jeg fått en 6er, åtte 5+, fire 5ere, to 5-, en 4+ og en 4. Det har vært mye muntlig aktivitet også som telles, derfor endte jeg opp med 5 i alt utenom trykk & foto som ble 6 🙂

Skolen går strålende, og jeg stortrives med det opplegget jeg har nå. Det er spennende hver dag, og jeg føler jeg har det så utrolig mye bedre nå som jeg har et greit skoletilbud. Det satt jo sine spor og gå uten skole i 7 måneder, takket være fylkeskommunens feilgrep …

IMG_9443
Jeg setter høye krav til meg selv på skolen, og det er jo bra det – men det kan bli slitsomt også. Hvis jeg får under 5- føler jeg at jeg gjør det dårlig. Der går grensa mi. Hvis jeg får 4+ føler jeg meg mislykket. Folk kan prøve å bortklare 4-ere så mye de bare vil, men uansett hvordan man snur og vender på det, blir det ingen toppkarakter!

Andre mennesker må gjerne få lov til å være fornøyd med firere, og føle at de gjør det bra – men selv vil jeg ikke ha lave krav til meg selv. Det er trossalt de høye krava mine som gjør at jeg faktisk får så mange 5-ere og 5+ også.

Deilig å skrive litt igjen, jeg må ta meg litt bedre tid til bloggen nå som jeg har startet på nytt. Nå om dagen holder jeg på med særoppgave, så blir ikke alltid så mye tid til andre ting enn oppgaveskriving på pc-en. Jeg har valgt å skrive en adaptasjon til boken Yatzy, opp mot filmen. Jeg skal også skrive om boka/filmen i forholdet til temaet psykisk helse, som er et tema for historien. Spennende med slike større oppgaver.