Lysglimt

Noen ganger
fant jeg ikke mer enn en følelse
en stemning jeg kunne bevare
i nattemørket

Noen ganger
fant jeg ikke mer enn sorte følelser
stemmer som blusset opp
fra mørket i meg

Noen ganger
fant jeg likevel lykke
mellom slaga
kuttene
pillene
og tårene

For noen ganger
oppsto små lysglimt
av det livet jeg bare kunne drømme om
IMG_3443

A decade of darkness

Etter over et tiår med mørketid, er det ikke så rart man blir litt skeptisk når solen titter frem. Man blir så vant til at det bare er forbigående solskinn, i påvente av overskyet drittvær. Jeg klarte ikke helt å tro på at det var ekte. At solen virkelig skulle bli værende. Det virket bare ikke realistisk.

Jeg regnet med lokale byger. Regnværsdager og et indre mørke. For det kom jo alltid tilbake, ikke sant? Jeg var redd for å håpe for mye. Ville ikke være pessimist heller, men over-optimisme var en skremmende tanke. For når fallhøyden er stor gjør man seg opp visse forventninger. Og samtidig skrekkscenarioer. Opp og ned i bølgedaler, men det føles som regel tryggest når jeg ikke klatret for høyt. Fordi jeg var redd for å falle. Falle så langt at det ikke fantes en reell mulighet for å komme opp igjen.

Med tiden forsvant lokale byger, ruskevær og høststormer. Raskere enn jeg klarte å innse. For solen ble værende i livet mitt. Likevel tar jeg meg i å spørre hvor tid det er trygt å tro at ikke livet skygger over igjen? Hvor lenge må det være stabilt, hvor lenge må livet føles harmonisk og fint – før risikoen for depresjoner og tilbakefall fordufter?

Det finnes ingen svar på det. For man har aldri en garanti. Likevel er jeg glad for at jeg ikke sluttet å håpe. At jeg ikke lukket øynene på grunn av alt det vonde, og kanskje glemte å se etter solskinn i vinduskarmen. For solen fantes hele tiden. Håpet fantes. Jeg var bare ikke på riktig sted mentalt til å se det. Som en usynlig stråle var det tilstede bestandig. Men det krever vilje til endring, styrke til å stå i smerten og en god dose håp for å se solen.


Hadde du spurt meg
for bare et år tilbake om jeg noensinne kunne ha en ordentlig stabil psyke, uten de ekstreme bølgedalene og de tilbakevendende depresjonene – hadde jeg stilt meg tvilende til muligheten. Nettopp fordi jeg var fastgrodd i den tanken. At det ikke var noe poeng å forsøke. Jeg hadde allerede kommet langt. Det var ikke stabilt, men jeg var medisinfri og taklet livet på et vis. Men jeg var forberedt på mørket. Nesten slik et piggsvin går i dvale på vinteren, gjorde jeg klart for nedgangstider.

Jeg hadde kommet såpass langt at jeg som regel kjente mørket litt på avstand. Hvordan det snek seg inn på meg, som en overfallsmann i mørket. Det var ingen direkte overraskelse, for jeg kunne føle nærværet på avstand. Pusten i nakken, depresjonens vonde ånde.

Jeg var forberedt på å leve dette livet. Innstilt på å holde ut uten å rette opp i kjemisk ubalanse med medikamenter. Forberedt på å stå i det uansett hva. Og nettopp det tror jeg var min vei ut. For når livet var vanskelig i siste halvdel av 2015 og i 2016 visste jeg at medisiner ikke var et alternativ lenger. Det var ikke snakk om å falle tilbake på det punktet. Bruke og misbruke reseptbelagte legemidler. For da kan vi snakke om et virkelig liv i vinterdvale.

Til tross for at ingen trodde det skulle gå bra, ble jeg stående i det. Og kanskje nettopp fordi jeg hverken så på medikamenter eller innleggelser som et alternativ overhodet, måtte jeg bare takle det. Det var ingen vei utenom. Avslutte det hele eller stå i det. Ingen mellomting. Jeg tenker ofte i svarthvitt. Alt eller ingenting. Liv eller død. Og livet gjenoppsto i meg.

Mørketiden er over. Jeg velger å tro det. Virkelig tro det med hver celle i kroppen min. For uten troen på noe bedre ville jeg aldri kommet så langt. Det har på ingen måte vært lett, det skal jeg ærlig innrømme. Men jeg ga ikke opp.

Alt er så fremmed

Etter årevis i mørket føles alt så nytt. Etter endeløse svinger, opp og ned i dype bølgedaler – er jeg nå på en asfaltert landevei. Fra et liv i berg-og-dal-bane til et liv på flatmark. Noen ganger er jeg redd for at følelsene skal bli flate, nettopp fordi det føles så fremmed.

Jeg har det bedre enn noensinne og det føles som om dette har kommet for å bli. For all del, jeg har også tunge dager og vonde øyeblikk. Men ikke stort mer enn folk flest tror jeg. Jeg må stadig stoppe meg selv fra å klype meg i armen. Det er en del av meg som fremdeles ikke kan tro helt at det det er sant. At det er ekte.

Jeg tenkte mye disse tankene i begynnelsen av året. Desember, avslutningen på det forrige året – hadde vært usedvanlig snill mot meg. En ro fylte tomrommet i hjertet og stilnet kaoset i hodet, og det kom ikke tilbake.

img_4536
Roen ble værende og hverken mørket eller depresjonen lusket rundt hushjørnene. Ingen selvskading med unntak av noen uskyldige slag i løpet av flere måneder. Ingen følelser så vonde at de slo meg i bakken. Ingen kjeller å komme seg opp fra.

Og det slo meg for første gang i livet: at jeg faktisk kan leve et liv uten tilbakevendende depresjoner. Et liv i solen, et liv i lyset. Et liv og en hverdag som jeg er herre (kvinne) over.

Jeg er sjefen i eget liv! Jeg er den eneste som får ha kontrollen, makten. Det er et valg. Så enkelt, så vanskelig.

img_4005
Jeg har kommet langt og jobbet mye med meg selv. I slutten av mai er det to år siden jeg for siste gang satte mine ben innenfor psykiatrisk avdeling. Snart to år uten innleggelser og det er ikke noe å skryte av. Jeg skal ikke telle annet enn tiår heretter. For det vil aldri bli erstattet med null. Jeg har ingen garanti for at ikke psyken setter meg tilbake, men jeg har en garanti for at jeg aldri vil tillate å gripes fast av psykiatriens klør igjen – noensinne. Psykologtimer? Muligens ved behov. Innleggelser? Over mitt lik!

Fremtiden ser lys ut, det er mai og solen skinner. Jeg har det strålende. Dette året har tatt meg med storm hittil, og det er bare begynnelsen!

Høy på livet

Jeg husker godt et menneske jeg møtte en av de første gangene jeg var innlagt. En ung og livsglad mann. Han var ansatt, og jeg var pasient – på en ungdomspsykiatrisk avdeling. Jeg møtte han flere ganger senere også, i løpet av de utallige innleggelsene. I dag skal jeg ikke skrive om triste, vonde minner bak lukkede dører. Tvert imot!

Han smilte alltid, og jeg overdriver ikke. Selv når folk var vrange eller vanskelige å håndtere klarte han å bevare roen. I dag skal jeg fokusere på smilet hans. Jeg husker jeg gjentatte ganger spurte hvorfor han alltid skulle smile så forbannet mye! Var det så mye å være glad for? Selvsagt forsto jeg at ikke alle hadde et like trist liv som jeg selv hadde på den tiden, men det fikk da være måte på!

Smilet hans virket ikke påklistret eller uekte. Det var ikke snakk om falske smil. Han smilte både med munnen og øynene. Lo ofte og var irriterende blid. Støtt og stadig smittet det da over, for all del. Vi spøkte og lo mye sammen, han skapte god stemning og glede. Men jeg undret meg stadig over denne energiske livsglade karen.

Jeg spurte han flere ganger hvorfor han var så glad. Jeg husker jeg til og med sa at han måtte være ruset på noe. For så glad kunne man da ikke være helt uten grunn! Nei, han var ikke ruset. Kanskje høy på livet, men det var det hele. Når jeg spurte hvorfor han smilte og var glad, svarte han meg vel aldri ordentlig. Han var bare glad, sa han. Livet var godt. Han fremsto som en ordentlig livsnyter. Men smilene hans kunne irritere på seg en gråstein.


I ettertid har jeg tatt stor lærdom av smilene, livsgleden og gnisten hans. Og i disse dager, mens livet er godt og jeg har gravd meg opp fra depresjoner, ut av psykiske smerte og livet føles harmonisk – kan jeg forstå han. Jeg føler støtt og stadig på hvor HERLIG livet er! Og også jeg kan føle meg høy på livet. Som om hvert åndedrag er en rus. Ja, jeg vet dette kommer fra et menneske som aldri har ruset seg. Men jeg tror at det å være ruset på selve livet er noe av det mest fantastiske man kan oppleve.

Selv om jeg synes han var fjollete på den tiden, lærte han meg noe. Han lærte meg at det fantes noe annet. Noe jeg på den tiden ikke var i stand til å se, bak dype bølgedaler og alt mørket. Han var ekte, genuint glad. Og hvis ikke jeg hadde opplevd hans merkelige vesen og unike glede, kunne jeg ikke i dag ha følt på gjenkjennelse. Samhørighet med denne glade mannen jeg ikke har sett på årevis. Jeg gjenkjenner gleden. Livsgnisten og gløden i øynene. For jeg ser den i meg selv. I mitt eget liv som nå stråler.

Han leser nok aldri dette. Kanskje ville han ikke kjent seg igjen i beskrivelsen engang. For det finnes mange glade mennesker der ute. Både i og utenfor helsevesenet. Men jeg vil likevel si takk, og utbringe en skål denne onsdagen! Takk for den smittende gleden du viste meg, latteren vi delte, kanelkaken vi bakte og alt det fine vi opplevde sammen. Takk for tryggheten på vonde netter, tålmodigheten når jeg utagerte og den beroligende effekten du hadde på meg. Du slang meg ikke i bakken når du måtte bruke tvang for å roe meg. Du holdt meg med faste hender. Bestemt, men ikke smertefullt. Selv da skinte gløden din gjennom.

Følelser og (ikke) fornuft

Noe av det enkleste og samtidig vanskeligste å skrive om er følelser. Vi føler alle på et vidt spekter av følelser. Noen av oss har flere av de vonde, andre flere av de gode. Nyansene varierer fra person til person. Så hvem er jeg, hvordan ser nyansene mine ut?

Jeg kan gjerne skrive langt og lenge om gode opplevelser, tanker og drømmer. Eller vonde følelser, depresjoner og smerte. Likevel føler jeg ofte det kan bli litt for generelt. Som om jeg ikke får frem selve essensen i følelsene mine. Når jeg skriver dikt og andre kreative tekster har jeg lettere for å spille på alle tangentene, både de lyse og mørke tonene. Brette ut hele følelsesspekteret. Hvorfor er det sånn, spør jeg meg selv. 

Kanskje er det fordi det er lettere å åpne opp når man samtidig distanserer seg. Mine mest følelsesladde tekster i fortiden er vel egentlig noveller og andre tekster som er diktet opp. Mange noveller er groteske og dystre, det er kanskje min måte å få ut smerte på. La hovedpersonen i fortellingen oppleve min smerte, i overført betydning. Ofte blir det brutalt og fælt. Mine problemer og vonde minner føles nesten små i forhold. Men jeg vil ikke sammenligne, jeg vil bare uttrykke meg på ulike måter.

img_1481
Dikt føles som en gråsone. Novellen er så tydelig distansert fra eget liv, i et eget univers. En fantasiverden. Mens diktet er vanskelig for andre å tyde. Er det hele sannheten? Inneholder det ingen sannhet overhode? Jeg liker å leke med ord, skape historier – og mest av alt føle på friheten ordene kan gi meg. Friheten til å føle på egne følelser. For bak ord og setninger, avsnitt og historier – finnes det ikke rett og galt. Ingen moralsk domstol.

Følelser får vi derimot helt fra barndommen høre om er riktige eller ikke. Kanskje ikke vondt ment, for egentlig blir vi jo ofte opplært til at det er akseptabelt å ha det vondt. Det er greit å gråte når man faller og slår seg som barn eller når man blir plaget på skolen. Det et greit å bli sint når noe er urettferdig. Også skal man være glad og takknemlig. Si takk når man får noe og vise tilstrekkelig glede når det er forventet.

Likevel er det alle disse gråsonene. Vi får aldri noe opplæring i disse. Kanskje derfor kan livet virke så overveldende for mange av oss. Selv om vi lærer om lover og regler og mer usynlige sosiale normer – kan det kanskje ta et helt liv å bli klok på følelser. Noen blir det aldri.

2-img_0247
Det kan virke logisk for deg om jeg er trist og årsakene er noe du kan kjenne deg igjen i. Hvis jeg har mistet noen, blitt såret eller skadet. Et tap på et eller annet vis. På samme måte forstår du at jeg er glad hvis gledene mine er gjenkjennelig fra ditt eget liv.

Likevel rister du støtt og stadig på hodet. Ja, jeg ser det nok – selv om det ikke er en fysisk hoderisting. Er det fordi følelsene mine er så fryktelig annerledes enn dine? At jeg er så annerledes? Jeg tror egentlig ikke det. Men jeg tror vi alle burde bli litt mer bevisst på at følelser og tanker aldri kan være feil. Du er ikke et ondt menneske om du tenker fæle tanker, ikke nødvendigvis. Tanker er ikke farlige. Det er heller ikke noe galt ved at du finner glede i andre ting enn det flertallet gjør.

Små hverdagsgleder er nødvendige for et godt liv. Hvis du tenker over det, er det faktisk disse det er flest av. For all del, det kan godt være du får til å oppleve den fantastiske drømmereisen din, får den jobben du ønsker deg, og den «perfekte» familie – men det er ikke disse store tingene det skjer flest av. Forsøk å finne noe som gjør deg glad, men aldri tillatt noen å forlange hva du skal føle.

Våg å føle på følelsene dine. Det er greit å gråte, greit å føle sinne og sjalusi. Du skal aldri la noen få bestemme over dine følelser. De er bare dine, og det er ingen som har noen rett til å måle de opp mot rett og galt.


Følelser er det første temaet (av ti) i skriveutfordringen sammen med Helene bak bloggen Aspergerinformator. Vi kommer til å skrive rundt et nytt tema hver fredag fremover.

Et øyeblikk kan endre alt

Regnet slo mot taket, som småstein mot en glassrute. Vinden var sur og høsten var nær. Fremdeles var det noen blomster igjen i blomsterbedet. De hadde begynt å visne, men var enda ikke døde.

Høstdepresjonen var i gang for fullt. Tankene mørknet, alt ble så fjernt. Hun distanserte seg fra verden. Fra det vonde. Det var ikke lenger noe håp å holde fast ved, ingen lys i enden av tunnelen. Slik var det hver gang. Det ble så mørkt at hun hver gang fryktet det samme – at lyset aldri skulle slippe til igjen.

Det ble alltid lyst igjen, det var alltid et håp under overflaten – hun klarte bare ikke se det. Men denne gangen var det annerledes. Depresjonen var dypere. Tankene mørkere. Angsten var større, mer krevende.

Så hva var så annerledes denne gangen, tenker du kanskje. Hva gjorde denne høsten så unik? Var hun annerledes?


Året hadde vært en påkjenning utenom det vanlige. Altfor mange skuffelser, for mange tap. Forandringer, usikkerhet. Og her sto hun igjen, uten fotfeste. Redd for å falle. Falle så hardt at det ikke var mulig å stable seg opp på beina igjen.

September ble til oktober. Regnet viste seg oftere for henne. Vanndråper på ruta, kalde gufs når hun skulle hente posten. Det dystre som gikk fra mørkegrått til beksvart. Ville det noen gang bli vår? Ville hun komme seg gjennom vinteren? Ville sjelen hennes takle nok en runddans – et år til?

Hun visste ikke. Hadde ingen anelse om hva som kunne skje i løpet av et kort øyeblikk. Kanskje ville hun føle håp igjen, kanskje ville hun bli totalt omringet av mørket – en gang for alle.


En tekst jeg skrev i fjor vår, løst basert på høsten 2015. Store endringer, en ytterst vanskelig høst. Likevel flere store endringer som enda ikke hadde kommet. Jeg dro meg opp av søla, og tok imot 2016 med optimisme. Det ble mange tunge stunder i fjor også, mange tårer, flere arr, mer (indre) smerte. Men jeg har klart meg, holdt hodet over vann og de siste månedene fått se alt det gode livet har å by på. Jeg har vært medisinfri i omkring 1,5 år nå og måtte lære meg å føle på følelsene mine. De vonde og til tider ekstreme svingningene og kaoset. Og jeg har taklet det, bank i bordet!

Jeg er så ufattelig glad for at jeg sommeren 2015 bestemte meg for at nok var nok. At jeg sakte, men sikkert tok tilbake meg selv fra psykiatriens klør. At jeg ikke ga opp, men sto på mitt – selv om menneskene rundt meg ikke trodde dette skulle gå bra. Jeg vet knapt hva jeg trodde selv, men en ting visste jeg: dette var min eneste sjanse til et godt liv. Og jeg grep den sjansen.

Jeg er tryggere på meg selv, mer selvsikker. Aller mest er jeg takknemlig for hva de to siste årene har gitt meg, på godt og vondt. Nå er 2017 her og jeg skal ta året med storm!

Ikke sterk nok

Et seks år gammelt bilde, fra en tid i mørket. Gud så mye smerte det var på den tiden. Og mye har skjedd siden den gang. Så mange minner, på godt og vondt.
img_8463
Uskarpt selvportett. Fokus på objektivet, ikke objektet (meg).

img_9758-kopi
Forsøkte å kamuflere smerten med falske smil og dårlig humor. Det fungerte en liten stund. Før alt begynte å bli beksvart. Mørkere enn du kan forestille deg. Jeg kjempet mot et monster. Problemet var bare at monsteret var meg. Hvordan vinne kampen mot seg selv?

img_3743
Jeg er så redd for å falle. For faller jeg like hardt som de hundretalls av ganger før, vet jeg ikke om jeg lenger er i stand til å reise meg. Ta et grep rundt håpet og holde fast. Det har blitt så mange kamper. Så mange år. Jeg vet ikke om jeg er sterk nok.

Vi går over til nåtid, fra seks år gamle bilder. Til et hustak jeg ikke vet hva rommer.
img_3637-as-smart-object-1

Jeg går ut i regnet, til et fotografi av enda nyere dato. Ser de svake fargenyansene som såvidt skinner gjennom. Et spinkelt tre nær hjemmet mitt. Er jeg spinkel? Nei, ikke fysisk. Men jeg er redd mitt sinn har blitt spinkelt med årene. Skrøpelig og skjørt. Skjørt som selve livet.
img_5097-as-smart-object-1

Jeg merker mørket prøver å komme inn gjennom sprekkene igjen. Finner veien, uansett hvor mye jeg sparker og slår og ber det om å gå bort! Mørket følger ingen fysiske lover. Jeg kan ikke lukke døren og gjemme meg bort.
img_3754-as-smart-object-1
Jeg lukker øynene bak et smil, og orker ikke forholde meg til det som stormer rundt meg. Stenger det ute, skyver det bort. Vil se sollyset, bare litt til. Vær så snill.

Septembertanker

img_3818
Jeg får aldri nok av vakre naturbilder. De vakre høstfargene, bladene, plantene, trærne.

Her er noen tre år gamle naturbilder, glemt bort i det store arkivet. Jeg tenkte det var på tide å dele de. Tre år har gått fort. Det skjedde mye i 2013 husker jeg. Jeg flyttet for meg selv for første gang i januar. I oktober kjøpte jeg leiligheten jeg bor i nå. Jeg fikk fullført første året på videregående. Tatt mange gode bilder. Kjøpt det gode fotoutstyret jeg har nå. Ikke minst fylte jeg 18. Det var et år med mange endringer.

img_3845
Vi går mot slutten av september nå, og jeg regner med å kunne fotografere tilsvarende farger som det over snart. Så fort oktober og høsten kommer sigende mot oss, blir det mye fotografering for min del. Inntil videre får jeg drømme meg tilbake til vakre farger, høststemning.

September har hittil gått ufattelig fort, jeg har nesten ikke fått tak på dagene. Jeg har tenkt mye, og gjort en del. Redigert mange bilder, spist mye deilig vegansk mat, og skrevet en god del tekster.
img_3768
Jeg kan ikke annet enn å bli fascinert over naturens fargespekter! Det er så utrolig vakkert. Disse fotografiene er tatt på Berg i Kragerø.

img_3784
Jeg har mange flotte høst-tider bak meg, og mange smertefulle. Ofte en kombinasjon av begge. Høst er for min del ofte en tid preget av smerte, depresjoner. Samtidig er det tiden for vakre fotografier, ofte mye skriving, lesing og tid inne. En kombinasjon av det beste og verste – fra begge verdener.

img_3075-as-smart-object-1
En ny uke er i gang, og det er tirsdag allerede. Dette blir som vanlig en rolig uke. Jeg tenker å bake litt en dag, og generelt lage mye god mat! I forrige uke var jeg så heldig å vinne et gavekort fra veganermat.no på 100 kroner, siden jeg deltok i den månedlige Instagram-konkurransen de har startet. Dette er jo nettbutikken jeg handler mest fra, så det passet fint. Om du spiser vegansk og handler fra nettbutikken deres kan du jo også delta! Ta et bilde av produkter kjøpt der og skriv en kort tekst om hva på bildet som er fra Veganermat. Tagg @veganermat og bruk hashtag #veganermatgavekort Bildet kan også deles på en åpen Facebook profil.

Dette er ikke sponset altså. Ville bare opplyse om den fine muligheten!

img_3063-as-smart-object-1
I morgen kommer det flere bilder fra photoshooten med Carina i begynnelsen av september. Jeg ble veldig fornøyd med resultatet!