Lysglimt

Noen ganger
fant jeg ikke mer enn en følelse
en stemning jeg kunne bevare
i nattemørket

Noen ganger
fant jeg ikke mer enn sorte følelser
stemmer som blusset opp
fra mørket i meg

Noen ganger
fant jeg likevel lykke
mellom slaga
kuttene
pillene
og tårene

For noen ganger
oppsto små lysglimt
av det livet jeg bare kunne drømme om
IMG_3443

A decade of darkness

Etter over et tiår med mørketid, er det ikke så rart man blir litt skeptisk når solen titter frem. Man blir så vant til at det bare er forbigående solskinn, i påvente av overskyet drittvær. Jeg klarte ikke helt å tro på at det var ekte. At solen virkelig skulle bli værende. Det virket bare ikke realistisk.

Jeg regnet med lokale byger. Regnværsdager og et indre mørke. For det kom jo alltid tilbake, ikke sant? Jeg var redd for å håpe for mye. Ville ikke være pessimist heller, men over-optimisme var en skremmende tanke. For når fallhøyden er stor gjør man seg opp visse forventninger. Og samtidig skrekkscenarioer. Opp og ned i bølgedaler, men det føles som regel tryggest når jeg ikke klatret for høyt. Fordi jeg var redd for å falle. Falle så langt at det ikke fantes en reell mulighet for å komme opp igjen.

Med tiden forsvant lokale byger, ruskevær og høststormer. Raskere enn jeg klarte å innse. For solen ble værende i livet mitt. Likevel tar jeg meg i å spørre hvor tid det er trygt å tro at ikke livet skygger over igjen? Hvor lenge må det være stabilt, hvor lenge må livet føles harmonisk og fint – før risikoen for depresjoner og tilbakefall fordufter?

Det finnes ingen svar på det. For man har aldri en garanti. Likevel er jeg glad for at jeg ikke sluttet å håpe. At jeg ikke lukket øynene på grunn av alt det vonde, og kanskje glemte å se etter solskinn i vinduskarmen. For solen fantes hele tiden. Håpet fantes. Jeg var bare ikke på riktig sted mentalt til å se det. Som en usynlig stråle var det tilstede bestandig. Men det krever vilje til endring, styrke til å stå i smerten og en god dose håp for å se solen.


Hadde du spurt meg
for bare et år tilbake om jeg noensinne kunne ha en ordentlig stabil psyke, uten de ekstreme bølgedalene og de tilbakevendende depresjonene – hadde jeg stilt meg tvilende til muligheten. Nettopp fordi jeg var fastgrodd i den tanken. At det ikke var noe poeng å forsøke. Jeg hadde allerede kommet langt. Det var ikke stabilt, men jeg var medisinfri og taklet livet på et vis. Men jeg var forberedt på mørket. Nesten slik et piggsvin går i dvale på vinteren, gjorde jeg klart for nedgangstider.

Jeg hadde kommet såpass langt at jeg som regel kjente mørket litt på avstand. Hvordan det snek seg inn på meg, som en overfallsmann i mørket. Det var ingen direkte overraskelse, for jeg kunne føle nærværet på avstand. Pusten i nakken, depresjonens vonde ånde.

Jeg var forberedt på å leve dette livet. Innstilt på å holde ut uten å rette opp i kjemisk ubalanse med medikamenter. Forberedt på å stå i det uansett hva. Og nettopp det tror jeg var min vei ut. For når livet var vanskelig i siste halvdel av 2015 og i 2016 visste jeg at medisiner ikke var et alternativ lenger. Det var ikke snakk om å falle tilbake på det punktet. Bruke og misbruke reseptbelagte legemidler. For da kan vi snakke om et virkelig liv i vinterdvale.

Til tross for at ingen trodde det skulle gå bra, ble jeg stående i det. Og kanskje nettopp fordi jeg hverken så på medikamenter eller innleggelser som et alternativ overhodet, måtte jeg bare takle det. Det var ingen vei utenom. Avslutte det hele eller stå i det. Ingen mellomting. Jeg tenker ofte i svarthvitt. Alt eller ingenting. Liv eller død. Og livet gjenoppsto i meg.

Mørketiden er over. Jeg velger å tro det. Virkelig tro det med hver celle i kroppen min. For uten troen på noe bedre ville jeg aldri kommet så langt. Det har på ingen måte vært lett, det skal jeg ærlig innrømme. Men jeg ga ikke opp.

Alt er så fremmed

Etter årevis i mørket føles alt så nytt. Etter endeløse svinger, opp og ned i dype bølgedaler – er jeg nå på en asfaltert landevei. Fra et liv i berg-og-dal-bane til et liv på flatmark. Noen ganger er jeg redd for at følelsene skal bli flate, nettopp fordi det føles så fremmed.

Jeg har det bedre enn noensinne og det føles som om dette har kommet for å bli. For all del, jeg har også tunge dager og vonde øyeblikk. Men ikke stort mer enn folk flest tror jeg. Jeg må stadig stoppe meg selv fra å klype meg i armen. Det er en del av meg som fremdeles ikke kan tro helt at det det er sant. At det er ekte.

Jeg tenkte mye disse tankene i begynnelsen av året. Desember, avslutningen på det forrige året – hadde vært usedvanlig snill mot meg. En ro fylte tomrommet i hjertet og stilnet kaoset i hodet, og det kom ikke tilbake.

img_4536
Roen ble værende og hverken mørket eller depresjonen lusket rundt hushjørnene. Ingen selvskading med unntak av noen uskyldige slag i løpet av flere måneder. Ingen følelser så vonde at de slo meg i bakken. Ingen kjeller å komme seg opp fra.

Og det slo meg for første gang i livet: at jeg faktisk kan leve et liv uten tilbakevendende depresjoner. Et liv i solen, et liv i lyset. Et liv og en hverdag som jeg er herre (kvinne) over.

Jeg er sjefen i eget liv! Jeg er den eneste som får ha kontrollen, makten. Det er et valg. Så enkelt, så vanskelig.

img_4005
Jeg har kommet langt og jobbet mye med meg selv. I slutten av mai er det to år siden jeg for siste gang satte mine ben innenfor psykiatrisk avdeling. Snart to år uten innleggelser og det er ikke noe å skryte av. Jeg skal ikke telle annet enn tiår heretter. For det vil aldri bli erstattet med null. Jeg har ingen garanti for at ikke psyken setter meg tilbake, men jeg har en garanti for at jeg aldri vil tillate å gripes fast av psykiatriens klør igjen – noensinne. Psykologtimer? Muligens ved behov. Innleggelser? Over mitt lik!

Fremtiden ser lys ut, det er mai og solen skinner. Jeg har det strålende. Dette året har tatt meg med storm hittil, og det er bare begynnelsen!

Høy på livet

Jeg husker godt et menneske jeg møtte en av de første gangene jeg var innlagt. En ung og livsglad mann. Han var ansatt, og jeg var pasient – på en ungdomspsykiatrisk avdeling. Jeg møtte han flere ganger senere også, i løpet av de utallige innleggelsene. I dag skal jeg ikke skrive om triste, vonde minner bak lukkede dører. Tvert imot!

Han smilte alltid, og jeg overdriver ikke. Selv når folk var vrange eller vanskelige å håndtere klarte han å bevare roen. I dag skal jeg fokusere på smilet hans. Jeg husker jeg gjentatte ganger spurte hvorfor han alltid skulle smile så forbannet mye! Var det så mye å være glad for? Selvsagt forsto jeg at ikke alle hadde et like trist liv som jeg selv hadde på den tiden, men det fikk da være måte på!

Smilet hans virket ikke påklistret eller uekte. Det var ikke snakk om falske smil. Han smilte både med munnen og øynene. Lo ofte og var irriterende blid. Støtt og stadig smittet det da over, for all del. Vi spøkte og lo mye sammen, han skapte god stemning og glede. Men jeg undret meg stadig over denne energiske livsglade karen.

Jeg spurte han flere ganger hvorfor han var så glad. Jeg husker jeg til og med sa at han måtte være ruset på noe. For så glad kunne man da ikke være helt uten grunn! Nei, han var ikke ruset. Kanskje høy på livet, men det var det hele. Når jeg spurte hvorfor han smilte og var glad, svarte han meg vel aldri ordentlig. Han var bare glad, sa han. Livet var godt. Han fremsto som en ordentlig livsnyter. Men smilene hans kunne irritere på seg en gråstein.


I ettertid har jeg tatt stor lærdom av smilene, livsgleden og gnisten hans. Og i disse dager, mens livet er godt og jeg har gravd meg opp fra depresjoner, ut av psykiske smerte og livet føles harmonisk – kan jeg forstå han. Jeg føler støtt og stadig på hvor HERLIG livet er! Og også jeg kan føle meg høy på livet. Som om hvert åndedrag er en rus. Ja, jeg vet dette kommer fra et menneske som aldri har ruset seg. Men jeg tror at det å være ruset på selve livet er noe av det mest fantastiske man kan oppleve.

Selv om jeg synes han var fjollete på den tiden, lærte han meg noe. Han lærte meg at det fantes noe annet. Noe jeg på den tiden ikke var i stand til å se, bak dype bølgedaler og alt mørket. Han var ekte, genuint glad. Og hvis ikke jeg hadde opplevd hans merkelige vesen og unike glede, kunne jeg ikke i dag ha følt på gjenkjennelse. Samhørighet med denne glade mannen jeg ikke har sett på årevis. Jeg gjenkjenner gleden. Livsgnisten og gløden i øynene. For jeg ser den i meg selv. I mitt eget liv som nå stråler.

Han leser nok aldri dette. Kanskje ville han ikke kjent seg igjen i beskrivelsen engang. For det finnes mange glade mennesker der ute. Både i og utenfor helsevesenet. Men jeg vil likevel si takk, og utbringe en skål denne onsdagen! Takk for den smittende gleden du viste meg, latteren vi delte, kanelkaken vi bakte og alt det fine vi opplevde sammen. Takk for tryggheten på vonde netter, tålmodigheten når jeg utagerte og den beroligende effekten du hadde på meg. Du slang meg ikke i bakken når du måtte bruke tvang for å roe meg. Du holdt meg med faste hender. Bestemt, men ikke smertefullt. Selv da skinte gløden din gjennom.

Følelser og (ikke) fornuft

Noe av det enkleste og samtidig vanskeligste å skrive om er følelser. Vi føler alle på et vidt spekter av følelser. Noen av oss har flere av de vonde, andre flere av de gode. Nyansene varierer fra person til person. Så hvem er jeg, hvordan ser nyansene mine ut?

Jeg kan gjerne skrive langt og lenge om gode opplevelser, tanker og drømmer. Eller vonde følelser, depresjoner og smerte. Likevel føler jeg ofte det kan bli litt for generelt. Som om jeg ikke får frem selve essensen i følelsene mine. Når jeg skriver dikt og andre kreative tekster har jeg lettere for å spille på alle tangentene, både de lyse og mørke tonene. Brette ut hele følelsesspekteret. Hvorfor er det sånn, spør jeg meg selv. 

Kanskje er det fordi det er lettere å åpne opp når man samtidig distanserer seg. Mine mest følelsesladde tekster i fortiden er vel egentlig noveller og andre tekster som er diktet opp. Mange noveller er groteske og dystre, det er kanskje min måte å få ut smerte på. La hovedpersonen i fortellingen oppleve min smerte, i overført betydning. Ofte blir det brutalt og fælt. Mine problemer og vonde minner føles nesten små i forhold. Men jeg vil ikke sammenligne, jeg vil bare uttrykke meg på ulike måter.

img_1481
Dikt føles som en gråsone. Novellen er så tydelig distansert fra eget liv, i et eget univers. En fantasiverden. Mens diktet er vanskelig for andre å tyde. Er det hele sannheten? Inneholder det ingen sannhet overhode? Jeg liker å leke med ord, skape historier – og mest av alt føle på friheten ordene kan gi meg. Friheten til å føle på egne følelser. For bak ord og setninger, avsnitt og historier – finnes det ikke rett og galt. Ingen moralsk domstol.

Følelser får vi derimot helt fra barndommen høre om er riktige eller ikke. Kanskje ikke vondt ment, for egentlig blir vi jo ofte opplært til at det er akseptabelt å ha det vondt. Det er greit å gråte når man faller og slår seg som barn eller når man blir plaget på skolen. Det et greit å bli sint når noe er urettferdig. Også skal man være glad og takknemlig. Si takk når man får noe og vise tilstrekkelig glede når det er forventet.

Likevel er det alle disse gråsonene. Vi får aldri noe opplæring i disse. Kanskje derfor kan livet virke så overveldende for mange av oss. Selv om vi lærer om lover og regler og mer usynlige sosiale normer – kan det kanskje ta et helt liv å bli klok på følelser. Noen blir det aldri.

2-img_0247
Det kan virke logisk for deg om jeg er trist og årsakene er noe du kan kjenne deg igjen i. Hvis jeg har mistet noen, blitt såret eller skadet. Et tap på et eller annet vis. På samme måte forstår du at jeg er glad hvis gledene mine er gjenkjennelig fra ditt eget liv.

Likevel rister du støtt og stadig på hodet. Ja, jeg ser det nok – selv om det ikke er en fysisk hoderisting. Er det fordi følelsene mine er så fryktelig annerledes enn dine? At jeg er så annerledes? Jeg tror egentlig ikke det. Men jeg tror vi alle burde bli litt mer bevisst på at følelser og tanker aldri kan være feil. Du er ikke et ondt menneske om du tenker fæle tanker, ikke nødvendigvis. Tanker er ikke farlige. Det er heller ikke noe galt ved at du finner glede i andre ting enn det flertallet gjør.

Små hverdagsgleder er nødvendige for et godt liv. Hvis du tenker over det, er det faktisk disse det er flest av. For all del, det kan godt være du får til å oppleve den fantastiske drømmereisen din, får den jobben du ønsker deg, og den «perfekte» familie – men det er ikke disse store tingene det skjer flest av. Forsøk å finne noe som gjør deg glad, men aldri tillatt noen å forlange hva du skal føle.

Våg å føle på følelsene dine. Det er greit å gråte, greit å føle sinne og sjalusi. Du skal aldri la noen få bestemme over dine følelser. De er bare dine, og det er ingen som har noen rett til å måle de opp mot rett og galt.


Følelser er det første temaet (av ti) i skriveutfordringen sammen med Helene bak bloggen Aspergerinformator. Vi kommer til å skrive rundt et nytt tema hver fredag fremover.

Et øyeblikk kan endre alt

Regnet slo mot taket, som småstein mot en glassrute. Vinden var sur og høsten var nær. Fremdeles var det noen blomster igjen i blomsterbedet. De hadde begynt å visne, men var enda ikke døde.

Høstdepresjonen var i gang for fullt. Tankene mørknet, alt ble så fjernt. Hun distanserte seg fra verden. Fra det vonde. Det var ikke lenger noe håp å holde fast ved, ingen lys i enden av tunnelen. Slik var det hver gang. Det ble så mørkt at hun hver gang fryktet det samme – at lyset aldri skulle slippe til igjen.

Det ble alltid lyst igjen, det var alltid et håp under overflaten – hun klarte bare ikke se det. Men denne gangen var det annerledes. Depresjonen var dypere. Tankene mørkere. Angsten var større, mer krevende.

Så hva var så annerledes denne gangen, tenker du kanskje. Hva gjorde denne høsten så unik? Var hun annerledes?


Året hadde vært en påkjenning utenom det vanlige. Altfor mange skuffelser, for mange tap. Forandringer, usikkerhet. Og her sto hun igjen, uten fotfeste. Redd for å falle. Falle så hardt at det ikke var mulig å stable seg opp på beina igjen.

September ble til oktober. Regnet viste seg oftere for henne. Vanndråper på ruta, kalde gufs når hun skulle hente posten. Det dystre som gikk fra mørkegrått til beksvart. Ville det noen gang bli vår? Ville hun komme seg gjennom vinteren? Ville sjelen hennes takle nok en runddans – et år til?

Hun visste ikke. Hadde ingen anelse om hva som kunne skje i løpet av et kort øyeblikk. Kanskje ville hun føle håp igjen, kanskje ville hun bli totalt omringet av mørket – en gang for alle.


En tekst jeg skrev i fjor vår, løst basert på høsten 2015. Store endringer, en ytterst vanskelig høst. Likevel flere store endringer som enda ikke hadde kommet. Jeg dro meg opp av søla, og tok imot 2016 med optimisme. Det ble mange tunge stunder i fjor også, mange tårer, flere arr, mer (indre) smerte. Men jeg har klart meg, holdt hodet over vann og de siste månedene fått se alt det gode livet har å by på. Jeg har vært medisinfri i omkring 1,5 år nå og måtte lære meg å føle på følelsene mine. De vonde og til tider ekstreme svingningene og kaoset. Og jeg har taklet det, bank i bordet!

Jeg er så ufattelig glad for at jeg sommeren 2015 bestemte meg for at nok var nok. At jeg sakte, men sikkert tok tilbake meg selv fra psykiatriens klør. At jeg ikke ga opp, men sto på mitt – selv om menneskene rundt meg ikke trodde dette skulle gå bra. Jeg vet knapt hva jeg trodde selv, men en ting visste jeg: dette var min eneste sjanse til et godt liv. Og jeg grep den sjansen.

Jeg er tryggere på meg selv, mer selvsikker. Aller mest er jeg takknemlig for hva de to siste årene har gitt meg, på godt og vondt. Nå er 2017 her og jeg skal ta året med storm!

Ikke sterk nok

Et seks år gammelt bilde, fra en tid i mørket. Gud så mye smerte det var på den tiden. Og mye har skjedd siden den gang. Så mange minner, på godt og vondt.
img_8463
Uskarpt selvportett. Fokus på objektivet, ikke objektet (meg).

img_9758-kopi
Forsøkte å kamuflere smerten med falske smil og dårlig humor. Det fungerte en liten stund. Før alt begynte å bli beksvart. Mørkere enn du kan forestille deg. Jeg kjempet mot et monster. Problemet var bare at monsteret var meg. Hvordan vinne kampen mot seg selv?

img_3743
Jeg er så redd for å falle. For faller jeg like hardt som de hundretalls av ganger før, vet jeg ikke om jeg lenger er i stand til å reise meg. Ta et grep rundt håpet og holde fast. Det har blitt så mange kamper. Så mange år. Jeg vet ikke om jeg er sterk nok.

Vi går over til nåtid, fra seks år gamle bilder. Til et hustak jeg ikke vet hva rommer.
img_3637-as-smart-object-1

Jeg går ut i regnet, til et fotografi av enda nyere dato. Ser de svake fargenyansene som såvidt skinner gjennom. Et spinkelt tre nær hjemmet mitt. Er jeg spinkel? Nei, ikke fysisk. Men jeg er redd mitt sinn har blitt spinkelt med årene. Skrøpelig og skjørt. Skjørt som selve livet.
img_5097-as-smart-object-1

Jeg merker mørket prøver å komme inn gjennom sprekkene igjen. Finner veien, uansett hvor mye jeg sparker og slår og ber det om å gå bort! Mørket følger ingen fysiske lover. Jeg kan ikke lukke døren og gjemme meg bort.
img_3754-as-smart-object-1
Jeg lukker øynene bak et smil, og orker ikke forholde meg til det som stormer rundt meg. Stenger det ute, skyver det bort. Vil se sollyset, bare litt til. Vær så snill.

Septembertanker

img_3818
Jeg får aldri nok av vakre naturbilder. De vakre høstfargene, bladene, plantene, trærne.

Her er noen tre år gamle naturbilder, glemt bort i det store arkivet. Jeg tenkte det var på tide å dele de. Tre år har gått fort. Det skjedde mye i 2013 husker jeg. Jeg flyttet for meg selv for første gang i januar. I oktober kjøpte jeg leiligheten jeg bor i nå. Jeg fikk fullført første året på videregående. Tatt mange gode bilder. Kjøpt det gode fotoutstyret jeg har nå. Ikke minst fylte jeg 18. Det var et år med mange endringer.

img_3845
Vi går mot slutten av september nå, og jeg regner med å kunne fotografere tilsvarende farger som det over snart. Så fort oktober og høsten kommer sigende mot oss, blir det mye fotografering for min del. Inntil videre får jeg drømme meg tilbake til vakre farger, høststemning.

September har hittil gått ufattelig fort, jeg har nesten ikke fått tak på dagene. Jeg har tenkt mye, og gjort en del. Redigert mange bilder, spist mye deilig vegansk mat, og skrevet en god del tekster.
img_3768
Jeg kan ikke annet enn å bli fascinert over naturens fargespekter! Det er så utrolig vakkert. Disse fotografiene er tatt på Berg i Kragerø.

img_3784
Jeg har mange flotte høst-tider bak meg, og mange smertefulle. Ofte en kombinasjon av begge. Høst er for min del ofte en tid preget av smerte, depresjoner. Samtidig er det tiden for vakre fotografier, ofte mye skriving, lesing og tid inne. En kombinasjon av det beste og verste – fra begge verdener.

img_3075-as-smart-object-1
En ny uke er i gang, og det er tirsdag allerede. Dette blir som vanlig en rolig uke. Jeg tenker å bake litt en dag, og generelt lage mye god mat! I forrige uke var jeg så heldig å vinne et gavekort fra veganermat.no på 100 kroner, siden jeg deltok i den månedlige Instagram-konkurransen de har startet. Dette er jo nettbutikken jeg handler mest fra, så det passet fint. Om du spiser vegansk og handler fra nettbutikken deres kan du jo også delta! Ta et bilde av produkter kjøpt der og skriv en kort tekst om hva på bildet som er fra Veganermat. Tagg @veganermat og bruk hashtag #veganermatgavekort Bildet kan også deles på en åpen Facebook profil.

Dette er ikke sponset altså. Ville bare opplyse om den fine muligheten!

img_3063-as-smart-object-1
I morgen kommer det flere bilder fra photoshooten med Carina i begynnelsen av september. Jeg ble veldig fornøyd med resultatet!

Rikdom

Det finnes mange former for rikdom, og jeg føler meg som et rikt menneske. Jeg er ikke spesielt rik på penger eller eiendeler, men det er heller ikke rikdommen jeg trenger. Ikke er jeg rik på relasjoner heller. Jeg har noen få, gode venner som jeg bryr meg mye om. Men aller best trives jeg alene, det er tross alt meg selv jeg omgås mest. Så hva er jeg rik på?

Jeg føler jeg er rik på følelser og opplevelser! Selv om jeg i andres øyne kanskje ikke har et innholdsrikt liv, er det kun fordi deres definisjon på rikdom og lykke – er annerledes.

Jeg er glad for alt jeg har opplevd, på godt og vondt. Alt livet allerede har gitt meg, i en alder av 21. Jeg har fremdeles et langt liv foran meg, og har nok hittil opplevd mer enn de fleste på tilsvarende alder. Da tenker jeg på vonde erfaringer. Men det har formet meg på en positiv måte også. Gitt meg noe, til tross for all smerten.

IMG_1516
Noen ganger kan jeg snakke med folk om at jeg aldri ville byttet bort det vanskelige som har vært i livet mitt. Jeg ville aldri gått tilbake i tid, og vært det foruten. Hadde jeg ikke følt på så mange vonde følelser, tror jeg heller ikke de gode følelsene ville vært like sterke. Nettopp fordi svingningene mine gjør livet sterkere på mange måter. Rikere. Mange synes nok det er vanskelig å forstå.

Når jeg er trist, er jeg som regel bunnløs trist. Trøstesløs. Hele verden faller sammen. Men når jeg er glad, er det også en ekstatisk, nesten euforisk glede. Jeg pleier å si at jeg har et utvidet følelsesspekter. Alt er så mye sterkere, mer levende. Og det er jeg glad for.

Nettopp fordi jeg er i stand til å se på det som en “rikdom”, ikke bare en byrde (som det også ofte er).

IMG_0376
Jeg er takknemlig for at jeg den dag i dag er i stand til å se rikdommen i mitt eget (følelses-)liv. Jeg verdsetter alle følelser og minner, fordi de er en del av meg. En del av min historie. Det som har formet meg.

Livet er fantastisk vakkert, og veldig smertefullt noen ganger. Kaldt og varmt, høyt og lavt. Og det er slik jeg vil ha det. Det er min form for lykke, det jeg kan klare å leve med. Jeg ser aldri for meg at mitt mørke eller depresjonene skal opphøre helt. Det er en del av meg. Uten mørket kan jeg heller ikke se det strålende lyset.

Aksepter den du er, det du har i livet. Kanskje innser du at det faktisk kan være helt ok. Selv om det ikke er likt din forestilling om det «perfekte» gjennomsnittsliv. Kanskje man ikke trenger at alt er helt likt normalen. Du er god nok akkurat som du er, og det kan det hende livet ditt er også. For DEG. Det er kun det som betyr noe.

Tanker om framtid og fortid

Da har det blitt 1. september allerede. En ny måned, og jeg er tilbake på bloggen – etter en nødvendig pause. Jeg trengte rett og slett litt pusterom fra sosiale medier, selv om jeg likevel har postet litt bilder på Instagram. Det blir annerledes. Fotografier er ukomplisert og taler for seg selv. Likes og følgere er lett å holde følge med, selv om jeg likevel liker bloggen mye bedre. For det er kombinasjonen av fotografering og skriving som blir riktig for meg. Min lidenskap.

Selv om jeg ikke alltid får så mye tilbakemeldinger,  er det likevel nok. Jeg skriver og blogger mest for min egen del. Å kunne se tilbake på det som har vært, etter måneder og år – er takk nok i seg selv.

Årene passerer, fortere og fortere. Jeg ser hvor langt jeg har kommet, men også hvor mye jeg har forandret meg, på godt og vondt. Minnene blir flere, lagret i hode. Som en ekstern harddisk med stadig utvidet lagringskapasitet. Det er fascinerende å tenke på, men likevel skremmende. Hvordan er jeg mange år fram i tid? Hvem er jeg?

IMG_2244 as Smart Object-1

Det har ikke skjedd stort de to ukene jeg har vært borte fra bloggen. Likevel har det skjedd litt, smått og stort. Jeg har tenkt en god del, og bestemt meg for å slutte hos psykologen i Oslo. Jeg tror det er det rette å gjøre. Også har jeg tenkt på høsten, tiden som nærmer seg. At jeg gleder meg til de vakre fargene, at luften blir friskere – vinden, roen.

Samtidig må jeg ikke glemme det faktum at høsten ofte fører med seg mørkere tider, både utendørs og inni meg. Høst- og vinterdepresjoner er ytterst vanlig for meg. Det mørke, grå, stormfylte og til tider dystre – gjør noe med sinnsstemningen min.

Uansett, denne høsten blir nok langt bedre enn fjoråret.

Det er nok nå!

Jeg har tenkt litt de siste dagene, eller egentlig ganske mye. Jeg har tenkt på hvordan jeg forholder meg til livet, og hvordan jeg tenker om meg selv. Jeg har funnet ut at dette ikke er greit det jeg driver med. En ting er at jeg opplever depresjoner i perioder, og at disse svingningene antageligvis aldri vil forsvinne. Men hvordan behandler jeg meg selv, hvordan tenker jeg om meg selv?

Jeg har innsett at jeg ikke kan fortsette slik. Hvorfor trykker jeg meg selv ned? Føler meg verdiløs og mislykket? Det er meningsløst. Jeg har satt meg selv inn i en offerrolle, og valgt å bli der. Jeg har synes synd på meg selv, i stedet for å gjøre det beste ut av det. Og se hva jeg faktisk HAR!

Det er nok nå! Jeg skal slutte å se på meg selv som mislykket eller lite verdt. Jeg er AKKURAT så vellykket som jeg ønsker å være, det er kun jeg som former livet mitt og ingen andre. Så om jeg virkelig har noe å klage på, får jeg ta meg sammen, ta grep – og prøve å gjøre noe med det. Jeg fortjener kun det beste, og jeg er god nok! Ingen skal få meg til å føle noe annet, og i hvert fall ikke meg selv.

IMG_4120
Livet er til for å leves, og siden jeg tross alt ikke har avsluttet det hele, får jeg også prøve å gjøre nettopp det – LEVE.

Det finnes ingen mirakelkur eller øyeblikkelig forandring. Vonde tider vil komme, og de vil bli bedre igjen. Som en evig runddans av følelser og kaos, lykke og depresjon. Men med en bedre holdning kan man takle ting bedre. Det handler ikke bare om hvordan du har det, men hvordan du tar det.

Jeg er lei av å se på meg selv som stygg, verdiløs og ikke bra nok. For jeg er bra nok i masse vis! Selv om jeg har nok av svakheter, en personlighet flere ikke takler, er overvektig og har en kropp med mange arr – er jeg meg. Jeg er et menneske som jeg selv kan leve med. Jeg trives tross alt godt med meg selv, NÅR jeg trives. Og slik skal det fortsette å være.

Jeg trenger ikke et høyt antall relasjoner, eller mange mennesker i min omgangskrets. Det eneste jeg trenger er å bli flinkere til å like meg selv, sette pris på det som faktisk burde settes pris på. Da trenger jeg heller ingen andre, selv om det kan absolutt være en bonus.

Det «blir» bedre

De siste dagene har vært veldig tøffe. For tøffe. Jeg føler alt har rast sammen, og prøver desperat å stable med opp på beina igjen. Ting er vondere enn på lenge. Jeg VET det blir bedre, men det har så lite betydning når andre mennesker skal fortelle meg det. For det de fleste ikke forstår, er at også det er midlertidig.

Ja, det blir bedre. Depresjonene, helvete – slipper taket gang på gang. Og de kommer tilbake. Det er slik det er. Likevel forstår ikke folk det. Mange tror visst at når jeg blir bra igjen, blir jeg «frisk» (les: det de anser som frisk). Jeg får høre at jeg må tenke positivt, at ting kan endre seg. Hvis folk bare kunne forstå at det ikke handler om å være negativ, men realistisk.

Det er ingen vits i å håpe at jeg får et normalt, gjennomsnittlig liv. Uten depresjoner, uten tunge perioder. For det skjer ikke! Jeg kan bli bedre. I perioder.

Husk at det også er ting ved meg som ikke er “sykt”, bare annerledes. Men likevel veldig vanskelig å leve med. Du kan ikke kurere min annerledeshet, og det ønsker jeg heller ikke.
IMG_2984 as Smart Object-1
Selv om det gjør forferdelig vondt å ha det slik, har jeg akseptert det. Jeg har innsett at jeg bare må lære meg å leve med oppturene og nedturene. Alle mennesker har oppturer og nedturer i livet, men for meg er det annerledes. Svingene er mer brå, bølgedalene er endeløse. Det handler ikke om å ha en dårlig dag. Det opplever alle.

Jeg kunne bare ønske at folk rundt meg, folk jeg møter på livets vei, OGSÅ kunne akseptere det. I stedet for å tro at alt skal bli så jævlig bra, og at jeg bare må ha tro på at det blir bedre. Det blir bedre, og det blir verre. Den eneste formen for et bedre liv jeg kan ha, er at det blir annerledes.

Ikke din definisjon av frisk.

This is not the end, it’s just a new beginning

Mye har skjedd de 4 siste månedene, på godt og vondt. Jeg trengte virkelig en pause. Trengte å få avstand fra sosiale medier. Ikke måtte forholde meg til alle patetiske mennesker som gjorde dagene vanskelige.

Jeg har vært tilbake på sosiale medier uten bloggen en stund allerede. Men den siste tiden har jeg holdt meg unna Facebook. Ikke pga. diskusjoner, ubehag eller lignende. Men fordi jeg ikke har klart å forholde meg til mennesker. Jeg har hatt mer enn nok med meg selv. Jeg har ikke hatt noe å gi, til noen. Jeg har trengt stillhet, hatt behov for å isolere meg.

Når det blir for mange tanker, når inntrykk blir for smertefulle å ta inn – stenger jeg av. Ikke nødvendigvis fordi det er det beste for meg. Isolering hjelper deg sjeldent raskere ut av en depresjon. Men jeg isolerer meg fordi jeg ikke er i stand til noe annet. Alt blir for overveldende. Jeg føler for mye.

Sanseinntrykk kan gjøre vondt, om det blir i for stor grad. Når jeg blir overbelastet, når hjernen går på høygir og varsellampene blinker rødt, og hyler og skriker. Da gjør ALT vondt. Ikke bare mine egne tanker, de indre – men ytre inntrykk. Lys, lyd, bevegelse – alt blir bare for mye. Jeg er ikke sterk nok til å ta det innover meg, føle noe mer. Nettopp fordi jeg allerede føler altfor mye. Det er en grense for hva et menneske tåler. Spesielt om man allerede er sårbar og utsatt for å få en «overopphetet» hjerne.

IMG_3998
Det er ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke kan. Det er ikke nødvendigvis dramatisk når jeg velger å isolere meg. Å stenge av sosiale medier, ikke ha kontakt med noen i det virkelige liv – betyr ikke at det er fare på fære. Det betyr bare at jeg har kommet såpass langt, at jeg vet når jeg må begrense sanseinntrykk. Det trenger ikke ha skjedd noe fælt, eller noen som har skrevet noe stygt. Det er ikke bare de gangene jeg tar en pause.

Før stoppet jeg aldri opp. Jeg tok ikke en pause. Jeg lot hjernen, hele livet mitt – gå på høygir. Og det gikk, i kortere perioder. Å føle seg som et supermenneske, uovervinnelig – kun fordi det ikke fantes en annen måte. Jeg hadde ikke noe valg. Kunne ikke sakke ned farten. Jeg visste det kom til å smelle, gang på gang. Visste jeg kom til å møte veggen, det var bare et spørsmål om tid. Men da valgte jeg å kjøre på full hastighet, få gjort mest mulig, utrettet mest mulig – før det smalt. For det ville smelle, uansett.

Jeg kunne skrevet mye, med velger å stoppe her. Jeg er tilbake nå, en måned før det som var planlagt, og kommer til å blogge jevnlig. Så får jeg heller skrive en oppdatering senere, over hva som har skjedd de siste fire månedene.

Forståelse og forvirring

Alt jeg ønsket var forståelse, håp og en grunn til å leve. Jeg trengte å få høre at ikke jeg var gal, eller alene om å føle og oppleve livet slik jeg gjorde. Jeg ønsket at de skulle forstå meg, og gi meg verktøy til å forstå meg selv. Jeg trengte trygghet og ro, profesjonell hjelp og stabilitet.

Hva fikk jeg? Hvordan ble jeg møtt?

Jo, noen få ganger ble jeg møtt med forståelse, verdighet og trygghet. Noen ganger ble jeg kjent med flotte mennesker som jobbet i psykiatrien, som hjalp meg, ga meg håp – en grunn til å leve. Noen fikk meg til å forstå at jeg ikke var alene om ha det slik. Ikke var jeg gal heller. Men som oftest ble jeg ikke møtt slik.

Når jeg søkte forståelse, ble jeg misforstått. Når jeg trengte trygghet ble jeg avvist. Når jeg trengte å få høre at jeg ikke var gal, eller få hjelp til å forstå hvorfor ting var som det var? Da ble jeg ofte møtt med nye medisiner og oppgitte blikk.

Alt jeg trengte var ordentlig hjelp, behandling og terapi. Det hjalp ikke meg stort å medisinere bort følelsene mine. Dette er dessverre ofte en lettvinn løsning på psykiatrisk. For all del, jeg skal ikke si at folk ikke kan ha utbytte av medisiner. Men i mitt tilfelle var det som regel bare å utsette problemene, fjerne symptomene for en stund – men ikke jobbe med problemet og årsaken.

For meg hjalp det ikke å få medisiner som gjorde at jeg la på meg ekstremt mye og fikk en enorm appetitt. Når man allerede er deprimert og føler seg mislykket og fæl, føler man seg neppe bedre av å se kiloene rase oppover. Når man i tillegg blir tvangsmedisinert, og får høre at «disse medisinene» er bra for deg. Om du ikke tar dem, får du dem som injeksjon.

Når man er forvirret, har selvmordstanker og tvangstankene opptar store deler av hverdagen din, hjelper det lite med feilmedisinering som fører til psykose og enda mer forvirring.

Når man får medisinbeger med alle regnbuens farger opptil 4 ganger daglig, sovner sittende på stolen og føler dagene bare flyter forbi i en evig strøm av fortvilelse og fjernhet. Er det virkelig verdt det?

Jeg ble medisinert første gang som 13-åring. Og disse medisinene skulle følge meg i mange år fremover. 20 år gammel måtte jeg bli, før jeg brøt løs fra en medisinert hverdag.

IMG_7789 - Sisselrot
Det som er risikoen med medisiner, er når leger og helsepersonell ikke gir deg informasjon. Når du ikke får vite at du kan gå opp mye i vekt. Når ingen informerer deg om at antidepressiva du er satt på, kan gjøre selvmordstankene og depresjonene verre. Bivirkninger finnes ved alle medikamenter. Det er derimot ikke alle 13-åringer som er klar over dette.

Når legene blander ulike medikamenter kan det også utgjøre en stor forskjell. Ikke alle medisiner fungerer sammen, og det burde i hvert fall folk som dem vite. Å omtrent eksperimentere med et ungt menneskes liv, er skummelt. Uansvarlig og unødvendig!

Tja, vi får håpe denne tabletten fungerer da. Kort tid senere: hmm … Nei, vi prøver disse to sammen! Ofte fikk ikke det ene medikamentet sjansen til å utgjøre en forskjell, før et nytt ble tilført. Hva er det da som fungerer? Er det den ene, eller den andre? Kombinasjonen? Fungerer det egentlig enda bedre med kun en av dem? La nå i hvert fall medisinene få virke og ha en effekt (eller ikke), før du skal ødelegge alt sammen, med å tilføye nye runde drops i medisinbegeret!

Hva har psykiatrien oppnådd ved å overmedisinere meg? Har jeg blitt frisk? Fått det bra? Jeg sitter her etter 7 års medisinering, medisinfri. Et valg jeg har tatt selv, og som flere var imot. Jeg trappet ned de medisinene jeg gikk på, på kort tid – og ble fri fra denne avhengigheten. For all del, før jeg sluttet på medisiner gikk jeg på minimale doser. Jeg hadde ikke lenger hestedoser som fikk meg til å sovne sittende, sove halve døgnet om gangen og lignende.

Hva har medisinene gjort for meg? Jo, jeg har fått mange kilo ekstra på kroppen. Overflødig fett som følge av medisiner, som ikke engang hjalp på psyken min. Var det verdt det? Nei. Jeg ble dårligere psykisk, og samtidig feit. Takk for det!

IMG_7767
Og hva med avhengigheten? For hva gjør noe slikt med et menneske? Når man daglig bruker mange medisiner, til tider godt over 10 tabletter. Tror legene at man da skal ha et nøytralt forhold til medikamenter? Tror de at man lett kan slutte på disse, uten å føle avhengighet?

Mange medisiner jeg har brukt har vært sterkt avhengighetsdannende. Jeg har fått abstinenser av å ikke få tabletter. Jeg har tatt overdoser. Jeg har prøvd å rane medisinrommet på psykiatrisk når jeg har vært innlagt. Blitt hysterisk når ikke jeg kunne få mer beroligende, fordi angsten var så stor, og jeg følte meg så alene i verden. Jeg har til og med gått til fysisk angrep på leger og annet
personell som har nektet med tabletter, eller seponert medisiner jeg har brukt uten forvarsel.

Var det virkelig verdt det?

Medisiner har alltid vært «både og» for meg. Jeg har hatet det, når jeg har blitt feilmedisinert, dopet ned av hestedoser og tvangsmedisinert. Jeg har følt meg krenket og liten der jeg lå trykt ned mot gulvet, med flere mennesker sittende over meg for å gi meg en sprøyte. Det verste er måten det er gjort på. Når man setter en beroligende sprøyte kan den settes i buksekanten. Man kan «i verste fall» dra buksa forsiktig ned på den ene siden for å sette injeksjonen. Det man derimot IKKE trenger å gjøre, er å slenge mennesket i bakken og omtrent rive av personen buksa, blottlegge hele ræva, krenke og ydmyke dette mennesket.

Hvorfor gjør noen dette? Hvorfor velger de å ydmyke, få deg til å føle deg liten og naken – når ikke de trenger det?

Medisiner har mange baksider. Jeg har følt mye frustrasjon over medisiner jeg ikke vil ha, medisiner som gjør meg dårlig – og som ingen vil høre på. Jeg har gjemt medisiner i potteplanter, klær og til og med kastet dem opp.

På den andre siden er det avhengigheten. Vanen av å proppe i seg disse dropsene som gjør deg rolig, avslappet, fjern og følelsesløs. Frykten for at noen skal ta fra deg denne falske tryggheten du har i de hvite, brune eller grønne pastillene.

IMG_7539 as Smart Object-1
Om jeg ikke hadde blitt feilmedisinert kunne jeg hatt det annerledes i dag. Om jeg ikke hadde blitt overmedisinert, kunne jeg kanskje tidligere sluppet fri fra medisinenes lenker. Om jeg hadde blitt møtt med samtaleterapi i stedet for antidepressiva, kunne jeg kanskje opplevd en annen trygghet, fått hjelp tidligere og hatt et annet liv.

Når alt du ber om er at noen skal hjelpe og forstå deg, hvorfor møtes du da med medisinbeger, belteseng og tvang? Hva gjør mennesker så umenneskelige i helsevesenet? Hvordan kan en god familiefar få seg til å legge deg i belter fordi du sier han imot? Hvordan kan hun koselige miljøterapeuten få seg til å fike til deg, der hun allerede holder deg nede, fast i din egen seng? Hvorfor snur legen ryggen til deg, der du gråter og bønnfaller han om hjelp, og ikke utskrivelse?

Hvorfor kan de ikke forstå at de ødelegger mennesker ved å overmedisinere dem? Om jeg ikke hadde blitt så kraftig medisinert eller avhengig av medisiner, ville jeg da tatt alvorlige overdoser av tabletter? Ville jeg ha ligge over doskåla og brekt meg, kastet opp tablett etter tablett, galle – om ikke jeg hadde hatt tilgang på disse medikamentene? Ville jeg vridd meg i smerte på somatisk avdeling, løpende og halvveis krabbende mot doskåla med oppkast og diare hver sin vei samtidig?

Ville jeg ha blitt sendt i ambulanse, svevende mellom livet og døden,  innlagt på intensiven og utskrevet noen dager senere – med biter av hukommelsen borte?

IMG_7545
Det er spørsmål jeg ikke har noen svar på. Ting jeg ikke forstår. Det eneste jeg vet er at jeg aldri kan få disse årene tilbake. Jeg kan aldri gjøre om det jeg har gjort feil. Jeg kan heller ikke klandre noen for feilene de gjorde, for det er jo jeg som var syk, ikke sant?

Jeg er glad jeg sitter her i dag. Frisk og med kroppen og livet i behold. Psyken er stabil, hodet er klart – men de vonde minnene fra tidene bak lukkede dører vil alltid være med meg. Aldri vil jeg kunne glemme de svik jeg har opplevd. Aldri skal jeg glemme hva som har blitt sagt og gjort mot meg. Jeg vil alltid huske hvem som har gjort meg urett, sviktet meg når jeg var på mitt svakeste, møtt meg med forakt når jeg trengte forståelse.

Man kan komme seg videre i livet. Bli frisk, tilgi de som har såret deg, gå videre med livet. Minnene vil blekne med åra, de vil ikke være like sterke, påtrengende eller aktuelle. Men borte blir de aldri …

«Uansvarlig å utbetale trygd til folk som sliter»

I stad kom jeg over en anonym bruker som kommenterte på Kvinneguidens forum. Han startet følgende innlegg:

«Uansvarlig og urettferdig å utbetale trygd for depresjon&angst i dagens økonomi»
Norskekrona stuper, som alle har fått med seg. Likevel fortsetter vi å utbetale trygd for depresjon og angst. Det er helt sykt å få uføretrygd pga disse sykdommene, og nå som Norge må kutte kostnader er dette to diagnoser som ikke lenger bør ha rett på uføretrygd.

Hvis man får uføretrygd for sosial angst, har man jo gitt opp livet. Får man trygd MÅ man jo ikke gå ut av huset mer, og da blir man bare sykere og sykere. Angst bør føre til ekstra tilrettelegging på arbeidsplassen, men aldri uføretrygd.

Deprimerte trenger struktur i hverdagen og å føle seg nyttig. Hvor nyttig er man når man bare går hjemme? Da blir man bare mer deprimert fordi man er utenfor samfunnet. Jeg sier ikke at man skal jobbe 100%, men uføretrygd er ikke svaret.

Depresjon og angst er diagnoser jeg alltid har ment at ikke skal kunne gi uføretrygd, men i dagens økonomi har vi ikke råd til å sløse bort penger på dette. Det er hverken bra for Norges økonomi eller de som lider av dette. Provoserer meg faktisk.

Andre fysiske sykdommer som virkelig gjør at man ikke er i stand til å jobbe, må få uføretrygd, så jeg er ikke imot selve ordningen. Men vi må virkelig stramme inn nå, og da må de minst alvorlige diagnosene bort.


Det traff meg sterkt, om gjorde meg mildt sagt forbannet. Han skrev også noen flere innlegg inne på denne tråden, og jeg bestemte meg for å gi han et svar. Svaret mitt er basert på innlegget over, og også enkeltkommentarer han i ettertid har kommet med. Svaret er ikke kortfattet, men jeg håper han gidder å ta seg tid til å lese det:IMG_1442 as Smart Object-1

Jeg har enda til gode å høre om noen som får innvilget uføretrygd «kun» på grunn av depresjon. Folk som får uføretrygd grunnet psykiske lidelser, har ofte langt mer problemer enn mild «depresjon» og «angst». De aller fleste har en diagnose som gir dem grunnlag for å få uføretrygd. Depresjon og angst i seg selv er ikke diagnoser, med mindre vi snakker om alvorlig kronisk depresjon. For de fleste er dette et symptom og en del av et større sykdomsbilde. Jeg skal ikke si at ikke det finnes de som får trygd fordi de er deprimert, men dette varierer også mye på behandlingen av saken din.

Enkelte får trygd og andre ytelser fra NAV uten å ha et konkret grunnlag for det, og trenger omtrent ikke dokumentasjon for sine lidelser. Mens andre som er tydelig syke, er inn og ut av psykiatrisk til enhver tid, og fungerer overhodet ikke ute i samfunnet, og langt mindre i jobb – får ingen støtte fra NAV. Det kan rett og slett ha så mye å si, kun avhengig av hvilken saksbehandler du har på NAV.

Selv mener jeg at ikke alle som er «deppa» skal få trygd, overhodet ikke. Men har dette vært en langvarig depresjon, som gjør deg ute av stand til å jobbe – synes jeg det er et grunnlag, men i disse tilfellene er det vanlig at det blir satt en diagnose utover det å være deprimert.

Når det kommer til det du sier om sosial angst, er jeg enig at det gjør at man ofte går mindre ut av huset. Men at man har «gitt opp livet» er fullstendig feil og stygt å si! Mange som sliter med sosial angst, føler det som et handikap, og er ikke psykisk i stand til å gå ut, langt mindre å jobbe. Det handler ikke om å gi opp, mange kjemper harde kamper med dette, og det er ikke så enkelt som du skal ha det til.

Tilrettegging på arbeidsplassen? Joda, men en som sliter alvorlig med sosial angst, er ofte i mange tilfeller ikke i stand til å jobbe i det hele tatt. Og i flere tilfeller, kun minimalt – og det er ikke alle arbeidsplasser som har mulighet til å tilrettelegge, slik at du kan jobbe et par dager i uka, HVIS du klarer det. Det er vel hovedsakelig vernede bedrifter, og det er heller ikke alle som ønsker å jobbe et slikt sted.

Det virker som at du mangler en vesentlig del av kunnskapen du trenger for å kunne uttale deg om dette! Selv har jeg slite med sosial angst, og det er ikke bare å ta seg sammen – og gå på jobb/skole. Det er heller ikke alle som «tør» å ta sjansen på et eventuelt angstanfall på arbeidsplassen sin. Jeg sier ikke at dette i seg selv er et grunnlag til å få uføretrygd, men annen økonomisk støtte – ja! Uføretrygd er jo varig, men det finnes jo andre mulige støtteordninger. Meningen er ikke at du skal få penger, så du kan bure deg inne, isolere deg mer og gi opp livet. Tvertimot! Det handler om å ha en økonomisk trygghet, å vite at du har tak over hodet, og penger til livsopphold, uavhengig av om du har gode eller dårlige perioder.

Du skriver at får man trygd må man ikke ut av huset mer, og «da blir man bare sykere og sykere». Det er veldig feil! Selv om det sikkert er mennesker som isolerer seg mer, er det også de som ikke gjør det. Selv har jeg uføretrygd, og jeg har på ingen måte blitt sykere av å få det. Det har gitt meg muligheten til å ha et godt og verdig liv, noe jeg faktisk ikke hadde hatt uten.

Jeg flyttet for meg selv da jeg var 17,5 år gammel, noe jeg ikke ville vært i stand til om ikke jeg fikk støtte fra NAV, og deretter uføretrygd når jeg ble 18. Jeg hadde et sterkt grunnlag for å få trygd, bare så det er sagt.

Jeg kan jo se for meg hvordan livet hadde vært om jeg IKKE fikk økonomisk støtte. Da ville jeg måtte bodd hjemme, sikkert også den dag i dag – jeg er nå snart 20,5. Det hadde gjort ting mye verre. For det første ville det ødelagt familieforholdet mellom meg og mindre foreldre totalt (noe vi fikk reddet av at jeg kunne flytte ut såpass tidlig). Jeg hadde følt meg fanget, og hadde ikke vært i stand til å bli «kontollert» når jeg er så selvstendig som jeg er.

En annen ting er at uten trygden, hadde jeg vært avhengig av å fullføre videregående, for deretter å skaffe meg en jobb fortest mulig, om jeg skulle bo for meg selv.

I forhold til skolegang, hadde jeg permisjon nesten hele det første året på videregående grunnet innleggelser på psykiatrisk. Neste året, når jeg skulle begynne 1. året på nytt, mistet jeg skoletilbudet av ulike konflikter med fylkeskommunen. Når jeg høsten 2013 endelig fikk et godt tilbud, og var noen lunde i stand til å følge skolen, med tanke på min psykiske helsetilstand, gikk ikke det så bra.

For all del, karakteren ble gode, og jeg fikk fullført mye. Jeg gikk de to første årene på videregående, kombinert med mye fravær, innleggelser og sykebesøk generelt. Når 3. året kom (i høst) valgte jeg å ta et friår. Jeg har alltid vært glad i skolen, og hatt stor interesse av alle fagene. Men, når jeg går på skolen fører det også mye dritt med seg. Får jeg karakterer under 5- faller verden sammen for meg. Nok et skoleår, ville ført med seg mye stress, og ufattelig lite søvn, slik det blir i perioder. Jeg er skoleflink, og får omtrent bare femmere og seksere, men problemet mitt – er frykten for å feile.

Da jeg i høst var såpass stabil, og klarte meg godt psykisk, valgte jeg skolen bort. Jeg hadde sluttet på alle medisiner denne sommeren, etter å ha vært medisinert i 7 år. Jeg ønsket ikke å utsette meg selv for risikoen ved å påføre meg en slik mengde stress.

Så OM jeg ikke hadde hatt trygd, ville jeg vært nødt til å risikere dette. Jeg ville vært nødt til å ta sjansen på at alt jeg hadde bygd opp, kunne falle sammen når som helst. Samtidig som jeg måtte bodd hjemme, i hvert fall til jeg var 21. For meg ville hverdagen blitt mye tøffere, om ikke jeg hadde muligheten til å være selvstendig.

Du skriver at Norge sløser bort penger på å gi uføretrygd til folk som sliter, og det er hverken bra for Norges økonomi eller de som lider av dette. DET provoserer deg. Ja vel. Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal begynne å skrive det jeg føler og tenker akkurat nå. Det som provoserer MEG er den patetiske holdningen din til folk som sliter. Det vitner kun om en ting hovedsakelig, og det er mangel på kunnskap.

Jeg kan jo spørre deg, du anonyme bruker, som ikke engang tør å skrive navnet ditt – HVA er grunnlaget for å ha uføretrygd i dine øyne? Hvor psykisk syk må man være for å ha rett på støtte, og hvordan skal vi gradere disse psykiske lidelsene? Det er heller ikke slikt som du skriver, at hvis man får uføretrygd har både man selv og staten tapt. Om man er i stand til å jobbe på et senere tidspunkt, er det fullt mulig med tanke på uføretrygd.

Jeg vil du skal sette deg ned, ta deg tid til å tenke over det du skriver! Vet du egentlig nok om hvor alvorlig en depresjon kan være, til å uttale deg om slikt? Vet du hvor mange som kjemper kamper du overhodet ikke kjenner til, og kan føle seg verdiløs fordi du og mange andre uvitende mennesker ytrer slike meninger? Forestill deg selv at du sliter, du føler livet er over – og alt er mørkt. Du er sliten, men prøver å få tankene over på noe annet. Du setter deg til foran pc-en, og blar i forskjellige tråder på et forum. Der kommer du over et menneske som blir provosert av «sånne som deg». Du hører folk si og skrive at du kun er lat, en skattesnylter og burde ta deg sammen.

Tror du at et slikt menneske vil føle seg VERDIFULL av å lese slikt?


Jeg har sagt mitt, og håper jeg ikke kun snakker for døve ører.

Oppdatering 2017: Beklager, jeg ordla meg noe galt i dette innlegget. Angst og depresjon er selvsagt diagnoser i seg selv, og ikke symptomer. Dette var egentlig mest basert på mine tanker rundt egne psykiske lidelser og diagnoser, da jeg føler det i mitt tilfelle har vært en del av et større sykdomsbilde – og ikke enkeltstående diagnoser.

 

Usensurert

IMG_1469 as Smart Object-1
Ofte spør jeg meg selv: er det verdt det? Ofte lurer jeg på om det er verdt å kjempe kampen. Er det verdt å kjempe hver dag, i lange tider – for å få et liv igjen? Er det verdt all smerten? Kanskje er det verdt det. Det er det jeg håper på. At alt dette slitet vil gjøre meg glad til slutt. Jeg er sliten, så fryktelig sliten. Så ulykkelig at det gjør fysisk vondt å puste, å eksistere.
IMG_1375 as Smart Object-1
Jeg begynte på dette innlegget for tre dager siden. Stoppet opp. Orket ikke å skrive videre, hadde ikke mot til det. Jeg vet ikke om jeg er noe mer modig nå, men noen ord skal jeg i hvert fall skrive. Jeg føler det som om livet står på pause, og jeg er fanget. Fanget i meg selv. Ting er mørkt, men jeg kjenner en lysstråle nå og da. Som om det er et lite håp, som prøver å skinne gjennom.

21. september skrev jeg en god del dagbok, her er et lite utdrag:
Jeg gikk og tenkte på noe på turen med Mira i stad. Jeg tenkte på meg selv, mye. Ofte så har jeg jo tenk at jeg ønsker å bli frisk. Jeg lurer på hvordan det er å være helt frisk, og om jeg noen gang blir det. Det jeg også har tenkt mye, er at bare jeg blir frisk, så skal alt bli bra. Da skal jeg bli meg selv igjen, den gamle Marthe, ta igjen det tapte. Jeg har alltid tenkt slik, at det vil være bedre å være den ekte “meg”. Den friske Marthe.Men hvem er jeg egentlig? Hva hvis jeg mistet jeg-et mitt på veien? Hva om ikke det eksisterer en annen bak all sykdommen, all elendigheten? Har jeg blitt det jeg har fryktet? En som ikke kan reddes fra seg selv? Jeg vet ikke. Alt jeg vet er at jeg tror jeg burde slutte å lete etter den “gamle” Marthe. Hun er borte, og jeg vil nok aldri se henne mer. Hun – den hun kunne ha vært, forsvant med vinden. Det er ikke lenger en person, det er ikke lenger en persons skjebne. Jeg er meg, i forverret versjon, og jeg vil aldri slippe fri fra meg selv.IMG_1460 as Smart Object-1Bildene i dette innlegget er tatt på onsdag, etter at jeg hadde klipt av meg omtrent alt håret. Jeg klipte av i hvert fall 40 cm. Håret var noe av det jeg var mest fornøyd med på meg selv, men likevel var jeg dum nok til å klippe det av i sinne. Jeg skammet meg i flere dager, og turte nesten ikke gå ut. Det er fremdeles vanskelig, og jeg føler meg stygg – styggere enn vanlig.
IMG_1449 as Smart Object-1
Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette, hvorfor jeg legger ut bildene jeg er redd for å vise. Men en dag må jeg bli komfortabel med å møte folk jeg kjenner, med denne sveisen – frem til håret vokser ut igjen. Jeg føler meg mer sårbar uten håret mitt, det gjorde i hvert fall ansiktet mitt helt greit.

Ting er tøft nå, men jeg vet det vil bli bedre. Det gjør det alltid. Etter regnet, skinner solen. Om ikke idag, imorgen eller om ett år – så vil solen komme tilbake.


Nok et utdrag fra dagbok 21. september:
Skrivelyst. Skrivekløe. Er det dette det handler om? Handler det kun om lysten til å skrive? At jeg er inspirert, og har kløe etter å skrive ned noen kloke ord. Jeg tror det går dypere enn som så. For nå har jeg hverken lyst eller inspirasjon til å skrive. Det er rart med slikt. Hvordan skrive-“lysten” kommer tilbake når mørket brer seg om meg. Når lyset er borte, og mørket nok en gang tok overhånd over sinnet mitt.

Hvorfor er det slik? Hvorfor føler jeg at vi mennesker alltid har størst forutsetninger for å beskrive lyspunktene i livet, når de er som færrest? Er det bare da de teller? Er det bare da vi ser dem.

Jeg vil jo gjerne se det gode i livet, til enhver tid. Det virker bare som om jeg må være omfavnet av mørket, for å se små lysglimt. Små stråler av håp.

Alt virker så mørkt igjen. Denne gangen er det ikke en gråtone, men beksvart. Hvorfor skal høsten alltid være så trist. Og hvorfor skal det triste være så vakkert?

Jeg setter spørsmål ved mye. Mange ting jeg ikke forstår, og ikke er i stand til å forstå. For hvorfor er det på mitt mørkeste hvor jeg drømmer som mest? Hvorfor virker nye muligheter så spennende på nattens sti? Hvorfor ikke se dem i dagslys, blottlegge dem – og deretter se om de er gode.

Ofte virker mulighetene mange, uendelige – når mørket sluker meg. Rett før jeg går helt ned i kjelleren, er det som om en stemme sier: “ikke gi opp!”. Tenk på alle mulighetene du har i livet. Du kan bli akkurat hva du vil, være sammen med hvem du vil, du kan forme livet ditt akkurat slik som det passer deg.

Men hva gjør du?
Du burer deg inne. Sitter og gråter endeløse tårer i netter uten morgengry. Det virker i hvert fall slik. Morgengry kommer bestandig, solstrålene er alltid der, selv på en grå regnværsdag. Solen er der ute i horisonten, bak skyene. Det er bare så vanskelig å innse at solen kun er kamuflert, og ikke borte. Er det slik med livet også? Gleden? At gleden er der, men vi kan bare ikke se den? Er det bare gjemt bort, for en liten stund?

Livet er ikke ment til å forstås tror jeg. Ikke dette lykkebegrepet heller. Jeg vet snart ikke hva lykke er mer. Kanskje er det et oppbrukt begrep. Misbrukt til tider, av ulykkelige mennesker.

Som Niels-Fredrik Nielsen sa: “Et ensomt menneske er en ulykke som heldigvis kommer alene.” Kanskje er det slik. At vi mennesker, vi ensomme mennesker – burde være alene. Sitatet er ment for humor, det er en del av hans “Tristesser i utvalg”. Det får meg bare til å tenke. Vi ensomme, misforståtte, mislykkede og bortkomne – er det best at vi forblir alene?

Jeg føler ordene bare strømmer ut av meg. Det er som om noen har åpnet en ventil. Prøvd å slippe ut litt faenskap, lette litt på trykket.

Kanskje hjelper det å skrive litt, kanskje ikke. Det kan nok trolig ikke bli verre enn det allerede er. Nå er det mørkt. Så mørkt at jeg ikke orker å forholde meg til det. Jeg gråter ikke, men smiler heller ikke. Jeg klarer ikke gråte nå.

Trapped in this darkness

IMG_3486 as Smart Object-1
I det siste har jeg hatt det tungt. Veldig tungt. Livet har vært på sitt mørkeste. Jeg gjør ingenting om dagen omtrent. Ligger bare i sengen og depper. Hører på trist musikk, veier meg, går ut en sjelden gang når jeg har panikk for vekta – og må bevege meg.Alt handler om vekt for tida. Selvbildet. Følelsen av å aldri være bra nok.

IMG_2758 2
Jeg er ikke på skolen om dagen, og har heller ikke fått tatt eksamen. Jeg skal forhåpentligvis ta den til høsten i stedet. Denne sommeren tror jeg kommer til å bli en av de vondeste. Jeg skal i det minste prøve å blogge litt fremover, for jeg vet hvor godt det er for meg å skrive, behovet er der – absolutt!