Fin og rar og liten

IMG_8139
I morgen skal denne lille frøkna til dyrlegen for å få vitaminsprøyte, ta tannstein og bli klippet. Da blir hun fin og rar og liten igjen. Hun er jo alltid liten i størrelse, men blir likevel som en helt annen hund når hun får av seg den tykke pelsen. Hun hopper avgårde bortover stuegulvet og er mer spretten.

Jeg synes det er skummelt at hun må i narkose for å ta tannstein, men de vet vel hva de gjør hos dyrlegen. Det er bare det at hun er mitt lille pelsbarn og det kjæreste jeg har.

Når hun har kviknet til fra narkosen og kommer hjem etter overnattingsbesøk hos «mommo og bestefar», blir det mye kos og litt fotografering. Jeg fotograferer henne ofte når hun er nyklipt.

Hun som rører ved hjertet mitt

IMG_9507
IMG_0275

Mira. Hun som rører ved hjertet mitt. Hun som fanger smilene, gjør meg omsorgsfull og varsom. Hun som får meg til å legge hodet forsiktig mot brystet hennes, kun for å høre at hun puster. Hurtige hjerteslag som varmer et mammahjerte. Jeg «burper» på magen hennes, slik man gjør med et lite barn. Hun kikker rart på meg og synes det er litt rart og litt artig. Det går mot kveld og hun kryper tett opp ved beina mine. Selv om senga mi er 150 cm bred sover hun helst på min side. Hun blir aldri mett på kos.

Jeg klør henne bak ørene, kikker inn i de nøttebrune, små øynene og sier: takk for at du er til. Takk for at du rører ved hjertet mitt.


Dette innlegget er en del av bloggutfordring 18: noe som rører deg.

Ville du ha solgt barnet ditt?

Det føles som en evighet siden jeg deltok i diskusjonsgrupper og på forum. Likevel er det en tråd jeg ikke klarer å glemme. Den er fra 2015, noen måneder etter jeg ble veganer.

Diskusjonen omhandlet meg som person. Livet mitt som veganer ble kritisert og vi kom inn på temaet dyrehold. Først må jeg si at jeg på ingen måte er for avl, og aldri kommer til å skaffe meg et dyr den dagen Mira ikke finnes lenger. Jeg synes det blir feil når folk avler opp hunder, kun for økonomisk gevinst. Men det er ikke temaet her.

En anonym person mente jeg skulle kvitte meg med Mira. Det kjæreste jeg har, mitt lille pelsbarn – burde tydeligvis bli solgt fordi jeg hadde blitt veganer. Det ville redusert etterspørselen etter hunder og kunne hindret at et dyr ble utnyttet, sa vedkommende. Jeg trengte ikke nødvendigvis å avlive henne. 

IMG_7518Ville du vurdert å selge et familiemedlem? For det er det hun er for meg. Selv om jeg som veganer ikke vil bidra til videre oppdrett av dyr, betyr selvfølgelig ikke det at jeg vil kvitte meg med Mira! Hun kunne da ikke noe for at jeg valgte å bli veganer. Det betydde ikke å velge bort henne.

Hadde jeg først blitt veganer, ville spørsmålet vært et helt annet. Da hadde jeg forstått at noen stilte seg tvilende til om kjøp av dyr regnes som utnyttelse. Det er en helt annen diskusjon som jeg ikke er ute etter å ta her og nå.

Å være veganer handler nettopp om å ikke se på dyr som mat eller objekter. Ikke skille mellom ulike vesener eller deres verdi. Så hvordan kunne dette menneske finne det logisk at jeg bare uten videre skulle selge et familiemedlem? Ville du solgt barnet ditt fordi du endret livsstil?

IMG_5599Jeg merker jeg er sint fremdeles, nesten to år senere. Vedkommende spurte om hvorfor jeg måtte ha kjærlighet spesifikt fra hunder. Kunne jeg ikke få det fra mennesker?

Det handler ikke om manglende kjærlighet fra mennesker. Det handler om å ikke velge bort det kjæreste du har. Jeg sammenligner Mira med et barn. Hvilken mor kunne kunne få seg til å selge barnet sitt? Jeg kjenner sinnet brenner inni meg, og håper jeg aldri møter på slike ytringer igjen, noensinne!

Jeg setter pris på når folk spør om veganisme. Når de er nysgjerrig, og når de stiller kritiske spørsmål. Ingen spørsmål er dumme, selv om jeg kanskje har hørt de et hundretalls ganger før. Så lenge du ikke spør med en hatefull tone, kan jeg svare på det aller meste, også om andre temaer i livet mitt. Det handler om hvordan du spør.

Mine hjertevenner

Jeg har fått gleden av å kjenne mange vakre dyr. Både de jeg har levd sammen med, og de jeg har møtt hos andre. I dag tenkte jeg å sette fokus på de dyrene jeg har hatt i hjemmet mitt, og i hjertet mitt. Disse bildene er mitt bidrag til ukens temautfordring med Helene, der temaet er hund og katt.




Clara var en vakker katt og min kjære følgesvenn gjennom barndommen. Hun kom inn i livet mitt når jeg var bare 5 år gammel og forlot meg når jeg var 17. Jeg har aldri noensinne møtt en katt som er i nærheten av slik Clara var. Hun var så unik! Sær, egenrådig og spesiell, samtidig som hun kunne være veldig tålmodig og kosete. Absolutt en katt med stor personlighet.




Vakre lille Enya Fiona. Hun bor fremdeles hos mine foreldre, og jeg får hilst på henne en gang i blant. Men hun har vært redd for alt og alle i mange år. Nå begynner det riktignok å bli litt bedre. Jeg kan få hilst på henne hvis jeg er veldig varsom. Hun ble mest knyttet til mamma i tiden etter vi fikk henne, siden jeg på den tiden bare bodde hjemme annenhver uke, og flyttet for meg selv da hun var litt over et år. Vi har mange gode minner sammen, fra tiden mens hun var liten kattunge og var mer fortrolig med meg og andre mennesker. Også en katt med stor personlighet som vet akkurat hvordan hun vil ha det!




Linus var en god gutt som dessverre ikke var en del av livet mitt så lenge. Ting skjedde veldig brått, og han måtte avlives i mai 2015. Jeg orker ikke tenke på det som er vondt, jeg vil heller holde fast ved de fine minnene vi hadde sammen. Fine gåturer i soloppgang eller på nattestid, kosestunder i sofaen og det skjønne lille ansiktet som vekket meg om morgenen. Jeg er glad for tiden vi fikk sammen, kjære Linus.




Kjære Mira. Du betyr alt for meg! Sammen er vi sterke. Du har gått ved min side i over to år nå, og vært med på massive endringer i livet mitt. Jeg er så glad for at du er min klippe, mitt faste holdepunkt – uansett hva jeg går gjennom. Du lærer meg å være tålmodig, rolig og varsom. Jeg har nesten ikke ord som kan beskrive hvor mye du betyr for meg. Første gangen vi møttes var du bare 5,5 uke gammel. Et par uker senere tok jeg deg med hjem. Du var så liten og skjør. Du fikk plass i håndflatene mine. Nå har du vokst deg litt større, men du er likevel min lille babyjente. Pelsbarnet mitt.

Har du et dyr som står hjertet ditt nært?