Fin og rar og liten

IMG_8139
I morgen skal denne lille frøkna til dyrlegen for å få vitaminsprøyte, ta tannstein og bli klippet. Da blir hun fin og rar og liten igjen. Hun er jo alltid liten i størrelse, men blir likevel som en helt annen hund når hun får av seg den tykke pelsen. Hun hopper avgårde bortover stuegulvet og er mer spretten.

Jeg synes det er skummelt at hun må i narkose for å ta tannstein, men de vet vel hva de gjør hos dyrlegen. Det er bare det at hun er mitt lille pelsbarn og det kjæreste jeg har.

Når hun har kviknet til fra narkosen og kommer hjem etter overnattingsbesøk hos «mommo og bestefar», blir det mye kos og litt fotografering. Jeg fotograferer henne ofte når hun er nyklipt.

Hun som rører ved hjertet mitt

IMG_9507
IMG_0275

Mira. Hun som rører ved hjertet mitt. Hun som fanger smilene, gjør meg omsorgsfull og varsom. Hun som får meg til å legge hodet forsiktig mot brystet hennes, kun for å høre at hun puster. Hurtige hjerteslag som varmer et mammahjerte. Jeg «burper» på magen hennes, slik man gjør med et lite barn. Hun kikker rart på meg og synes det er litt rart og litt artig. Det går mot kveld og hun kryper tett opp ved beina mine. Selv om senga mi er 150 cm bred sover hun helst på min side. Hun blir aldri mett på kos.

Jeg klør henne bak ørene, kikker inn i de nøttebrune, små øynene og sier: takk for at du er til. Takk for at du rører ved hjertet mitt.


Dette innlegget er en del av bloggutfordring 18: noe som rører deg.

Ville du ha solgt barnet ditt?

Det føles som en evighet siden jeg deltok i diskusjonsgrupper og på forum. Likevel er det en tråd jeg ikke klarer å glemme. Den er fra 2015, noen måneder etter jeg ble veganer.

Diskusjonen omhandlet meg som person. Livet mitt som veganer ble kritisert og vi kom inn på temaet dyrehold. Først må jeg si at jeg på ingen måte er for avl, og aldri kommer til å skaffe meg et dyr den dagen Mira ikke finnes lenger. Jeg synes det blir feil når folk avler opp hunder, kun for økonomisk gevinst. Men det er ikke temaet her.

En anonym person mente jeg skulle kvitte meg med Mira. Det kjæreste jeg har, mitt lille pelsbarn – burde tydeligvis bli solgt fordi jeg hadde blitt veganer. Det ville redusert etterspørselen etter hunder og kunne hindret at et dyr ble utnyttet, sa vedkommende. Jeg trengte ikke nødvendigvis å avlive henne. 

IMG_7518Ville du vurdert å selge et familiemedlem? For det er det hun er for meg. Selv om jeg som veganer ikke vil bidra til videre oppdrett av dyr, betyr selvfølgelig ikke det at jeg vil kvitte meg med Mira! Hun kunne da ikke noe for at jeg valgte å bli veganer. Det betydde ikke å velge bort henne.

Hadde jeg først blitt veganer, ville spørsmålet vært et helt annet. Da hadde jeg forstått at noen stilte seg tvilende til om kjøp av dyr regnes som utnyttelse. Det er en helt annen diskusjon som jeg ikke er ute etter å ta her og nå.

Å være veganer handler nettopp om å ikke se på dyr som mat eller objekter. Ikke skille mellom ulike vesener eller deres verdi. Så hvordan kunne dette menneske finne det logisk at jeg bare uten videre skulle selge et familiemedlem? Ville du solgt barnet ditt fordi du endret livsstil?

IMG_5599Jeg merker jeg er sint fremdeles, nesten to år senere. Vedkommende spurte om hvorfor jeg måtte ha kjærlighet spesifikt fra hunder. Kunne jeg ikke få det fra mennesker?

Det handler ikke om manglende kjærlighet fra mennesker. Det handler om å ikke velge bort det kjæreste du har. Jeg sammenligner Mira med et barn. Hvilken mor kunne kunne få seg til å selge barnet sitt? Jeg kjenner sinnet brenner inni meg, og håper jeg aldri møter på slike ytringer igjen, noensinne!

Jeg setter pris på når folk spør om veganisme. Når de er nysgjerrig, og når de stiller kritiske spørsmål. Ingen spørsmål er dumme, selv om jeg kanskje har hørt de et hundretalls ganger før. Så lenge du ikke spør med en hatefull tone, kan jeg svare på det aller meste, også om andre temaer i livet mitt. Det handler om hvordan du spør.

Mine hjertevenner

Jeg har fått gleden av å kjenne mange vakre dyr. Både de jeg har levd sammen med, og de jeg har møtt hos andre. I dag tenkte jeg å sette fokus på de dyrene jeg har hatt i hjemmet mitt, og i hjertet mitt. Disse bildene er mitt bidrag til ukens temautfordring med Helene, der temaet er hund og katt.




Clara var en vakker katt og min kjære følgesvenn gjennom barndommen. Hun kom inn i livet mitt når jeg var bare 5 år gammel og forlot meg når jeg var 17. Jeg har aldri noensinne møtt en katt som er i nærheten av slik Clara var. Hun var så unik! Sær, egenrådig og spesiell, samtidig som hun kunne være veldig tålmodig og kosete. Absolutt en katt med stor personlighet.




Vakre lille Enya Fiona. Hun bor fremdeles hos mine foreldre, og jeg får hilst på henne en gang i blant. Men hun har vært redd for alt og alle i mange år. Nå begynner det riktignok å bli litt bedre. Jeg kan få hilst på henne hvis jeg er veldig varsom. Hun ble mest knyttet til mamma i tiden etter vi fikk henne, siden jeg på den tiden bare bodde hjemme annenhver uke, og flyttet for meg selv da hun var litt over et år. Vi har mange gode minner sammen, fra tiden mens hun var liten kattunge og var mer fortrolig med meg og andre mennesker. Også en katt med stor personlighet som vet akkurat hvordan hun vil ha det!




Linus var en god gutt som dessverre ikke var en del av livet mitt så lenge. Ting skjedde veldig brått, og han måtte avlives i mai 2015. Jeg orker ikke tenke på det som er vondt, jeg vil heller holde fast ved de fine minnene vi hadde sammen. Fine gåturer i soloppgang eller på nattestid, kosestunder i sofaen og det skjønne lille ansiktet som vekket meg om morgenen. Jeg er glad for tiden vi fikk sammen, kjære Linus.




Kjære Mira. Du betyr alt for meg! Sammen er vi sterke. Du har gått ved min side i over to år nå, og vært med på massive endringer i livet mitt. Jeg er så glad for at du er min klippe, mitt faste holdepunkt – uansett hva jeg går gjennom. Du lærer meg å være tålmodig, rolig og varsom. Jeg har nesten ikke ord som kan beskrive hvor mye du betyr for meg. Første gangen vi møttes var du bare 5,5 uke gammel. Et par uker senere tok jeg deg med hjem. Du var så liten og skjør. Du fikk plass i håndflatene mine. Nå har du vokst deg litt større, men du er likevel min lille babyjente. Pelsbarnet mitt.

Har du et dyr som står hjertet ditt nært?

Hun er en hund

Mira er en hund, men også min aller beste venn. Hun som får meg ut på turer og ser verden med litt andre øyne, langs bakken, mot himmelen – mellom trærne. Med et blikk framover.

En venn som hviler sammen med meg, etter lek og aktivitet. En som står meg nær, som kryper opp, helt tett inntil beina mine. Det vil aldri være noen andre som ligger i min seng enn Mira.

Du er vakker, lille pelsbarnet mitt. Med de nøttebrune øynene dine speider du etter meg; kikker opp, kikker bort – og våre øyne møtes. Du smelter hjertet mitt hver gang du kikker på meg. Vi ler og gråter sammen. Smiler, deler gleder og deler livet.

De to nederste fotografiene er med mitt nye objektiv, Canon EF 135mm f/2L.

Lille frøken

Jeg nevnte tidligere i mai at jeg skulle poste noen nye bilder av Mira, fra den siste tiden. Her er et bilde jeg tok av henne i slutten av mars, rett før hun ble klipt. Jeg kan forstå det når folk som ikke kjenner meg spesielt godt, spør om jeg har fått ny hund. For hun blir veldig liten og annerledes.

Her er hun nyklipt og fotografert med den nye telefonen min.

Og litt senere, sammen med «bestefar» i bilen. Jeg er så ufattelig glad for at denne lille frøkna er en del av livet mitt. Hun lyser opp dagene mine.

Har du et dyr som står hjertet ditt nært?

To fine frøkner

img_5692
I dag følte jeg for å legge ut litt kattebilder. Ikke hvilken som helst katt, men to vakre frøkner jeg har vokst opp sammen med. Clara, som var min følgesvenn fra jeg var fem år gammel, og til hun ble tolv og et halvt. Så unik!


Og her er lille Enya Fiona, som fremdeles bor hos mine foreldre. Hun fyller seks år til høsten.


Jeg får en god og varm følelse inni meg når jeg tenker på Clara, og alle de fine årene vi hadde sammen. Alle minnene fra barndommen. Hun var en sær og meget spesiell katt, men andre ord var vi ganske like.


Enya Fiona som liten kattunge, her ser hun litt drømmende ut i blikket. Egentlig var hun bare veldig trøtt. Lille ungen ❤

IMG_5743 2
Clara var min beste venn. Med tanke på at jeg var et svært ensomt barn, tror jeg det var naturlig å finne mye trøst i dyr. Clara merket når jeg hadde det vanskelig, da hoppet hun opp i senga eller sofaen. Ville ikke vike fra meg med blikket omtrent. Mens hun til vanlig gjorde akkurat som hun ville, og gjerne kunne sett klørne i meg når hun ble lei. Men var jeg trist, var det ikke noe spørsmål om hun ville ha kos. Da var hun der for meg, omsorgsfull og fin. Jeg tror dyr forstår mer enn vi tror. Og om ikke – opplevelsene var likevel betydningsfulle.

img_9784
En natt eller tidlig morgen jeg ikke fikk sove, i desember 2012 – kort tid før jeg flyttet for meg selv i januar. Dette er vel et av de siste bilde jeg har Enya fra jeg bodde hjemme. Clara fantes jo ikke lenger på den tiden.

img_8370
Så kraftfull og mektig hun var med løvinnefargene sine. Snill som et lam, men sta som et esel. Du var noe helt spesielt, Clara.

img_8377
Med dette vakre bilde av lille Enya Fiona avslutter jeg. I morgen er det tid for skriveutfordring nummer to med Helene, temaet er barnehage. Så da blir det nok litt barndomsminner og tanker som titter frem.

Alle disse dyrene

Vi går mot helg og jeg tenkte jeg ville dele litt ulike bilder av dyr med dere, det er en stund siden sist nå. Så her er et samleinnlegg med ulike dyr jeg har møtt på min vei. Noen jeg kjenner, andre jeg bare har passert. Uansett – bildene sier mer enn tusen ord.

img_0858
Pelsbarnet mitt Mira, her var hun ikke mer enn 8 uker gammel.

img_9858-as-smart-object-1
Naboens hund, Lita.

img_2881
En av de (sannsynligvis) hjemløse kattene på Rhodos. En vakker liten katt.

img_7571-as-smart-object-1
En fugl som fløy i ruta mi for et par år tilbake. Den satt musestill og jeg tok fram kamera. Jeg fortet meg inn igjen for å ikke skremme den. Noen minutter senere fløy den sin vei, tilsynelatende i god behold.

img_5692
Min vakre Clara, som jeg vokste opp med og fikk æren av å kjenne i 12 år.

img_1976
Nok en katt fra Rhodos. Denne oppholdte seg rundt restaurantene. Og var av de heldige som ikke ble jaget bort, men fikk ligge i fred.

q12a0376
Herlige små kyllinger. Tenk at noen kan finne på å spise dem? Tanken på at jeg har vært så brutal og ond er nesten ikke til å holde ut. Men nå vet jeg bedre.

img_1538-as-smart-object-1
Hanen galer sent! 😉 Når jeg bodde et par måneder i Skien i fjor hadde naboen både høner, haner, og hunder. Men jeg ble overrasket over hvor sent denne karen sto opp. «Før hanen galer» var ikke helt passende.

img_0823
Kaniner fra tre år tilbake, fotografert hos Elin. Fine skapninger.

q12a0457-as-smart-object-1
Den første hunden jeg fotograferte samme dagen som jeg fikk fotoutstyret mitt i 2013. En gledens dag med fullformatskamera og knivskarpe objektiver i hendene. Først var jeg på fototur i Stavern i flere timer, for deretter å bli med på gården til en jeg kjenner. Kyllingene lenger oppe var også der.

img_0919
Fine Oskar som jeg tilbrakte en god del tid sammen med før om årene, sammen med Elin som da var støttekontakten min. En herlig hund!

img_2896-as-smart-object-1
Katten til min tidligere nabo, som flyttet nesten rett etter jeg kjøpte leilighet her. Men jeg fikk hilse på den herlige katten og tatt noen bilder.

img_8402-as-smart-object-1
Linus som ikke er blant oss mer. En vond historie, men jeg er glad for den tiden jeg fikk sammen med han.

img_6680-ny-redigering
En gjespende Enya Fiona, katten jeg hadde mens jeg bodde hjemme. Hun bor fremdeles hos mine foreldre. En vakker liten frøken.

img_0582-as-smart-object-1
En katt jeg møtte en tidlig maimåned ved soloppgangs-fotografering.

img_6187
En død liten fugl. Vakker, men et trist syn.

img_7267
Leopold som titter fram bak en stol.

img_5918
Fine Ozzy! Dette er hunden til Simon som jeg har fått gleden av å hilse på et par ganger. Mira synes han er litt stor og skummel, men heldigvis er han en rolig «pensjonist».

img_9618
En hund jeg hilste på en tidlig desembermorgen for noen år tilbake, med kamera rundt halsen etter å ha fanget en vakker himmel i soloppgang.

img_2822
En katt fra Rhodos, litt skeptisk, men tam nok til å komme bort å hilse på meg til slutt.

Ønsker dere alle god helg! I morgen er det fotoutfordring med temaet advent.

Stødig

img_4720-as-smart-object-1

Stødig
Varm, myk pels. Små lyder, hun snakker. Trygg og stødig, en livbøye. Samtidig så liten, skjør – vakker. En hund, min kjære. Det vesenet som holder ut med meg. Det individet jeg takler å bo sammen med.

Hun hører klagesanger, gråt og fortvilelse. Og er også hos meg når latteren bryter løs, smilet dekker hele kjeften og gleden min sitter utenpå kroppen.

img_4051
Et liv med store svingninger, følelser som er så sterke – at du nesten kan ta og føle på. Hun ser dem alle, opplever meg. Ser sinnsstemningen skifte. Så raskt, nesten lydløst – skifter det fra dag til natt. Lys til mørke. Og hun er der alltid.

img_4503-as-smart-object-1
Et øyeblikk fanget i forrige måned. Mira som sitter og kikker på meg, kanskje litt utålmodig. Hun sitter i en kurvstol på kontoret, der jeg tilbringer mesteparten av tiden når jeg ikke sover. Her har jeg iMacen, fotografier på harddisk, bøker, notatbøker, dagbøkene mine. Omtrent hele livet.

Lille pusekatt

img_1904
En liten fotogen kattepus. Jeg synes katter er vakre. Mye mer mystiske enn hunder. Så egenrådige. Før om årene var jeg mer et kattemenneske. Jeg er glad i både katter og hunder, men jeg er nok fremdeles mer et kattemenneske, utenom når det gjelder hunden min Mira.

img_1768
Her ser hun litt trøtt ut. Lille Sushi 🙂 Faktisk det denne lille katten heter.

img_1785
Så tankefull og vakker. Og jeg blir sittende å tenke selv, på alle de vakre dyrene jeg har møtt hittil i livet. Og alle de jeg enda ikke har møtt.

img_1773
Så spørrende og nysgjerrig i blikket! Disse bildene tok jeg en høst for tre år tilbake. Og jeg blir spørrende i blikket selv. Tenker over alle de flotte bildene jeg har i arkivet, som jeg må få delt med dere etter hvert. De jeg ikke engang har redigert enda. Flere hundre, flere tusen. Så mange minner.

img_1777
Lurte du på noe?

Jeg tror det handler om trygghet

img_4061-as-smart-object-1
Jeg liker å føle at jeg passer på Mira, der hun ligger sovende på ryggen. Lager små ynk, lyder som vitner om drømmer. Jeg tror noen ganger hun har mareritt, der hun lager små lyder, som skjærer i et mammahjerte.

Jeg tar henne inntil meg, holder rundt henne eller stryker henne forsiktig over magen. Jeg våkner øyeblikkelig om jeg hører hun lager små lyder på natten.

img_4860-as-smart-object-1
Men sånn ellers våkner jeg ikke av søppelbilen som lager høye lyder rett på utsiden av vinduet. Jeg våkner ikke av pip fra oppvaskmaskin eller pling i telefonen, ikke nødvendigvis av telefonen som ringer heller.

Når jeg bodde hjemme bygde vi eget bad til meg, vegg i vegg med rommet. De hamret og slo så det omtrent falt ned ting fra bokhylla mi. Men jeg sov, fredfullt.

img_2210
Ytre støy forstyrrer ikke søvnen min. Men er det en minste liten lyd utenfor som ikke hører hjemme der, knirker det i plankene utenfor utgangsdøra eller jeg tror jeg hører skritt – kan jeg våkne. Kanskje er det instinkter, tanker om innbrudd og fare. Da kan jeg finne på å gå ut midt på natten, gjerne litt brå når jeg åpner døren. Og jeg sovner rolig igjen, da jeg innså det bare var vinden.

Men slike smålyder hører jeg. Mira hører jeg. Selvom det bare er ufarlige drømmer. Jeg tror det handler om trygghet og et slags morsinnsikt. Sover jeg trygt og aner fred og ingen fare, våkner jeg ikke av støy. Men om hjernen varsler meg om en mulig inntrenger, våkner jeg øyeblikkelig. Selvom jeg ikke er en mor, er jeg en hundemor. Jeg våkner, på samme måte som du kanskje våkner av at babyen din skriker – uansett hvor trøtt du er.

img_2712
Dette har vært en fin dag. Jeg har tenkt mye. Vi er snart ferdig med to tredjedeler av måneden. Det er høst, kaldere ute og vi går mot november. Enda et steg nærmere snø og jul. I dag er Mira nøyaktig 1,5 år gammel.

Et hundeliv

Tenkte å dele noen bilder av Mira fra de siste månedene. Jeg har blitt mye flinkere til å ta jevnlige bilder av henne nå.
img_4055-as-smart-object-1
Dette er Mira en sen kveld, bærende på “Dino” i senga. Favorittleken som hun helst sover med.

img_3850-as-smart-object-1
Her er vi på søndagstur med pappa og “bestefar” på Berg. Det er SÅ deilig å bite i dette båndet!

img_3835-as-smart-object-1
Mira elsker å løpe i gresset. Lukte, rulle seg, nyte livet. Hun er en livsnyter, akkurat som sin mor.

img_3952-as-smart-object-1
Noen ganger blir jeg sliten av alle bildene, mamma! Jeg vet du synes jeg er vakker, men trenger du å ta bilde av meg så ofte? Jeg vet hun synes det er greit, og det blir alltid kos og namme (godbit) etter photoshoot.

img_3538-as-smart-object-1
Her er jeg sliten og har lagt meg godt til rette i sofaen.

img_2169
Regnfrakk må til i uvær, men det er ikke alltid like stas. Jeg synes jo Mira er ufattelig skjønn og herlig i den røde fine regnfrakken, men jeg er ikke helt sikker på om hun er så begeistret. Men sånn er det når været ikke er på vår side og hun har korte ben. Jeg trenger vel ikke si hvordan en sølete hund ser ut, det kan vel de fleste tenkte seg til 🙂

img_2177-as-smart-object-1

Jeg liker å fange ulike øyeblikk med henne. Den lille pelsbabyen min.
img_4067-as-smart-object-1
Mira sier hei fra senga, og takker for følge. På gjensyn, dere ser meg nok snart igjen her på bloggen!

Et pelsbarn

Mira. Du er min trygghet, min klippe! Et fast holdepunkt i en ellers så kaotisk og til tider uforutsigbar hverdag. Du holder ut med meg, og viser meg den kjærligheten jeg trenger. Akkurat så mye som jeg tåler.


Det er magisk å bo med en hund, for et menneske som meg. Jeg kunne aldri bodd med et annet menneske. Det ville blitt for mye. Jeg er sær og spesiell. Men en hund forstår akkurat tilstrekkelig.

Hun bryr seg ikke når jeg ticser ekstremt mye, utfører tvangshandlinger og generelt sære ting. Hun ser det ikke. Er vant til det. Samtidig ser hun når jeg trenger henne, merker min sinnsstemning. Er jeg trist, gir hun meg oppmerksomhet. Uten ord. Og det er ofte det beste.

Mira holder meg oppe. Sammen med henne må jeg fungere til en viss grad. Uansett hvor lett eller vanskelig jeg har det, trenger hun omsorg. Turer, lek, kos og kjærlighet. Og det gir livet mening selv i de mørkeste stunder.

Hun trenger meg, og jeg trenger henne.

Mira, du er mitt barn, min kjæreste skatt – mitt alt!

Å leve med en hund

IMG_0903 as Smart Object-1 bw
Det er helt utrolig å tenke på at Mira har vært så liten! Her var hun under 2 måneder gammel, og jeg hadde akkurat fått henne. Dette var 14. juni i fjor, 13 måneder siden. På besøk hos oldemor (min mormor) for aller første gang. Det er litt rart det der, at jeg kaller mine foreldre mormor og bestefar til henne, og meg selv mor. Men hun er jo som et lite barn for meg. Det eneste barnet jeg noen gang får.

IMG_0903 as Smart Object-1
Du er fantastisk, Mira! Selv om du går meg på nervene når du bjeffer daglig, fordi det går folk forbi. Til tider hater jeg at jeg har vinduer ned til gulvet. Men du synes vel det er fint å kunne titte ut, alltid følge med. Du er der i mine lyseste stunder, og mørkeste. Du har sitte med meg når jeg har gråte og vært på randen av et sammenbrudd. Og du har vært der når jeg har smilt, ledd og hatt det bra. Og du er like glad i meg uansett.

IMG_0905 as Smart Object-1 bw
Siden jeg er såpass sær og av enkelte grunner aldri vil kunne bo sammen med noen, er det flott med et dyr. Noen tror det er en «fase», at jeg en dag vil ha behov for en partner, stifter familie og flytter sammen. Det skjer ikke. Det er ingen fase. Jeg kunne skrevet mye om det, men det er ingen vits. For jeg er meg, og jeg vet hvem jeg er – det gjør ikke flertallet. For det er få som virkelig kjenner meg.

Derfor er det fint med Mira. Hun er en jeg ORKER å bo sammen med, og en som liker å bo sammen med meg. Men det kunne aldri blitt slik med et annet menneske. Det trenger jeg altfor mye alenetid til. Ikke minst er det enkelte ting som gjør at jeg aldri hadde klart det.
IMG_0905 as Smart Object-1
Du er nydelig, og den beste samboeren jeg kunne fått. Noen ganger føler jeg at jeg ikke fortjener deg, at du er for god for meg. Men jeg vet det ikke stemmer. Jeg vet jeg fortjener et nydelig lite vesen som deg i livet mitt.

Til tider er jeg ganske menneskesky. Jeg trekker meg unna folk og møter nesten ingen. Jeg vil være i fred fra mennesker jeg ikke liker, orker ikke forholde meg til alle de som ikke forstår. De jeg ikke kan fordra. De menneskene jeg ikke føler er verdt å bruke tid på. Men med dyr er det annerledes.

Mira, du er mer verdifull og vakker enn noe menneske jeg noensinne har møtt. Det er så mye lettere med en hund. Dyr er uskyldige, rene og flotte vesener. Mens mennesker alltid har «noen svin på skogen». Det vil alltid være ting jeg misliker med mennesker, også de jeg er glad i. Jeg er kritisk, kravstor og kresen. Men dyr kan jeg elske ubetinget. Jeg forlanger ikke noe, jeg dømmer ikke. Men jeg har min tvil for om jeg noensinne kunne elsket et menneske ubetinget. Elske et menneske i det hele tatt.

Kjærlighet er ikke for alle, og for meg holder det med en hunds kjærlighet.

«Jeg ønsker ikke at noe som lever, skal lide»

Hvorfor har jeg valgt å bli veganer? Og hvordan går det hittil?

Hvorfor jeg har valgt det, finnes det både et enkelt og et komplisert svar på. Det enkle svaret finner du i overskriften. Jeg ønsker ikke at noe som lever, skal lide. Og det er nettopp det jeg velger bort – lidelsen. Ingen dyr trenger å lide, eller dø for at jeg skal ha det bra. Jeg har det bra med det jeg spiser, og nyter måltidene som har god smak og er næringsrike.

Hvorfor skulle jeg trenge kjøtt for å ha et godt måltid? Hvorfor skulle jeg trenge egg, melk eller smør for å være tilfreds? Hvorfor skulle jeg trenge å gå med ull, ha skinnvesker, eller pelskåpe? Hvorfor skulle jeg ha behov for å stappe ikke meg masse e-stoffer, som stammer fra dyreknokler eller lus (slik som e-stoffet Karmin E120 inneholder).

Tingene over har jeg ingen svar på. For jeg vet ærlig talt ikke hvorfor jeg skulle trenge disse tinga.
IMG_0782-as-Smart-Object-1
Jeg kunne skrevet side opp og side ned om hvorfor jeg har valgt å bli veganer. I stedet skal jeg nå skrive litt om hvordan det går hittil. Jeg har jo som sagt tidligere vært vegetarianer i over et år nå, og valgte 4. juli, altså for en uke siden – å bli veganer.

Det er en prosess, en prosess jeg gjerne vil fremskynde. Saken er den at jeg bruker medisiner, medisiner som ikke er veganske. Jeg jobber med saken, og har allerede kommet godt i gang med nedtrapping. Hvis jeg skal være veganer, må jeg være det fullt ut.

Jeg har kuttet ut koffeintabletter, som jeg har brukt i rundt 5 år fordi det har en positiv innvirkning på indre uro og tics. De inneholder gelatin, og det er ikke noe jeg ønsker å stappe kroppen min full med. Hittil har jeg vel gått nesten en uke uten dem, og det går fint. Overraskende fint. Jeg har hatt en litt motsatt virkning av koffein, da det roer meg ned, i stedet for å gjøre meg våken/oppkvikket.

Jeg har brukt Abilify mer eller mindre sammenhengende siden 2008/2009 tror jeg, og det har holdt meg på bena mange ganger. Det har gjort at jeg har vært mer stabil i humøret, og ikke hatt veldig humørsvigninger. Men nå er det tid for at våre veier skilles. Jeg har det mye bedre enn jeg noen gang har hatt det før, og jeg velger da å slutte på denne tabletten, som uansett ikke var på mer enn 5 mg. Nå har jeg trappet ned til 2,5 mg og regner med å være helt ferdig med denne medisinen innen neste uke er omme. Abilify inneholder nemlig noe laktose.

Jeg har brukt vanndrivende (Centyl med kaliumklorid) i noen år nå. Mye fordi jeg har vært hoven i beina, hatt mye vann i kroppen og også noe på grunn av litt høyt blodtrykk. Blodtrykket har vært stabilt i lang tid nå, og det har aldri vært noe alvorlig problem over lenger tid. Vann i kroppen har jeg fremdeles til tider, og hoven blir jeg fort. Men det finnes mange måter å fordrive vann fra kroppen. Jeg har sett på enkelte naturmedisiner og vil gå over til det etter en stund. Centyl inneholder fargestoffet E104, som KAN være ikke-vegansk. Det står under kanskje-listen, men jeg velger å ta bort alle e stoffer fra kosten min, og medisiner som kan være ikke-veganske.

Det var litt om medisiner, sikkert ikke interessant for så mange – men følte for å skrive om det, da det handler om hvilke valg jeg må ta for å bli veganer.


Etter jeg har fortalt familie, venner, bekjente (og ukjente) at jeg har valgt å bli veganer, har jeg blitt møtt med mye skepsis. Kommentarer som «skal du bare spise gress nå eller?», «dette holder ikke et år engang» og «egg og melk er jo ikke et dyr» har jeg fått. Og alt jeg kan besvare dem med, er at NEI – jeg skal spise alt annet enn gress. Alt annet av naturens godsaker. Det finnes så mye godt å velge mellom, at jeg skjønner ikke engang at noen kan kalle et slikt kosthold for fattig.

Og jo, det kommer til å holde mye mer enn et år. Det kommer til å vare livet ut. Dette er et bevisst valg jeg har tatt, både for dyra, miljøet og min egen helse. Og jeg står ved valgene mine!

Egg og melk er ikke dyr, det er helt korrekt, men de er produkter av dyr. Man kan jo stille seg spørsmålet om hvem som kom først av høna og egget, men likevel vil jeg ikke tro du får tak i noen egg nå til dags, som ikke er fra et dyr. Med mindre vi snakker om vegansk egg-erstatning da, selvsagt.

Mira

IMG_0854 as Smart Object-1
IMG_0853 as Smart Object-1
IMG_0689 as Smart Object-1
Dette er Mira! Min nydelige lille jente. Godklumpen og rampen, som bare er 2 måneder gammel. Hun er så ufattelig skjønn, kjælen og tillitsfull! Utrolig glad for at jeg har fått henne i hus. Fikk ikke lagt ut bildene før nå, for det er litt ting som skjer i livet mitt for tida. Jeg har bestemt meg for å flytte fra Kragerø. Skriver mer om dette senere, nå skal jeg pakke litt mer.