Å sette seg selv fri

Det er viktig å frigjøre seg fra fortiden, gi slipp på det som tynger deg. Og nettopp det har jeg gjort de siste dagene, ved å slette gamle dagboknotater. De fysiske dagbøkene forsvant i 2016 og 2017, da jeg som minimalist kvittet meg med alt som ikke har en funksjon eller gir meg glede. Og disse hadde ingen annen funksjon enn å trykke meg ned, påminne meg smerte og faenskap.

De minnene som betyr noe – husker vi. Og alt annet kan få lov til å gli ned i fortidens bunnløse dyp. Jeg har spart på noen ytterst få dokumenter, men det er av kreative årsaker. En dag gir jeg slipp på de også.

Jeg har notater her på bloggen, både fra gode og vonde stunder. De vil aldri bli fjernet. Det samme gjelder dikt og andre kreative tekster. Det er noe som har verdi for meg. Men det er et faktum at jeg har skrevet mer dagbok i vonde perioder, og nå som disse periodene er over – var det på tide å gi slipp.

img_3592-as-smart-object-1
Gi slipp, så noe bedre kan fylle den plassen.

En verden i grus

Kan ikke tidfeste nøyaktig når du forsvant ut av livet mitt. Det er klart jeg husker dagen vi tok farvel, datoen du ødela det siste jeg hadde igjen av stolthet; det er bare ikke den dagen du forsvant.

Du skulle vandre sammen med meg gjennom mange år. Det tok tid for meg å riste deg av meg, tyngende og sterk som du var – der du satt på skuldrene mine, bøyde hodet mitt ned i grusen og aldri tillot meg å kikke opp.

Vi skulle vandre sammen gjennom mange år. Jeg visste det bare ikke på den tiden. Fremdeles kan jeg kjenne deg prikke meg på skulderen en gang i blant. Kjenne pusten din i øret. Vindkastene kamuflerer ikke alt.

Jeg jobber fremdeles med å få deg helt bort. La deg falle med ansiktet ned i grusen, trampe deg ned med støvlene jeg ikke eier og si: det er over nå.

IMG_7500 3 contrast

Å gi slipp på følelser

Vi mennesker knytter ofte minner opp til følelser og sanseinntrykk. Og vi har alle ulike ting som trigger disse minnene. Vi reagerer på lukt, lyd, det vi ser og alt det vi sanser. Plutselig blir vi dratt tilbake, gjerne ti år i tid. Sangen minnet deg på minnene og det som var. Kanskje kjenner du en lukt du ikke har kjent på årevis. Og vipps så er du tilbake i fortiden.

Kanskje ikke alle knytter minnene like sterkt til musikk som meg. Kanskje er ikke alle like følsomme. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at når jeg føler så mye som jeg gjør, må jeg være litt mer nøye med hvilke minner jeg strør rundt meg. I hjemmet mitt, på datamaskinen, i hodet. Nettopp fordi jeg så lett blir dratt tilbake i tid, har jeg blitt mer bevisst på hva jeg omgir meg med.

Jeg vet godt hvordan vonde sanger kan dra meg tilbake i mørket. Og hvordan glad-sanger også kan bære med seg tunge minner. Det er også mange sanger som bare er tunge. Jeg kjenner det på hele kroppen at det ikke er meningen at de skal være en del av musikksamlingen. Jeg mener ikke at jeg skal fjerne all musikk jeg har knyttet vonde minner til, for flertallet av mine favorittsanger bærer på både gode og dårlige minner. Men noen sanger er det nå på tide å gi slipp på. Noen følelser er det på tide å bli ferdig med.

Minnene forsvinner ikke, men hvorfor i all verden skal jeg fortsette å eksponere meg for dårlige minner? Jeg har vandret i vonde rytmer og melodier alt for lenge nå. Det er på tide å gi slipp på sanger som bare gjør meg vondt. Jeg kritiserer ikke musikken i seg selv, jeg frigjør meg bare fra evig påminnelser om smerte. Det som har vært.


I told another lie today
And I got through this day
No one saw through my games

Jeg lytter for siste gang til Courage av Superchick. For alt jeg forbinder med den med er oppkast, matangst, selvskading og innleggelser. Den har fulgt meg i matorgier og skam. Avsky i speilet og dårlig selvbilde. Jeg har grått, jeg har skreket og jeg har skadet meg mens denne har blitt spilt av. Det er på tide å gi slipp nå. Slette sangen.

Within temptation har vært en musikkgruppe jeg i mange år har vært knyttet til. De har mange gode sanger, men flertallet har jeg lyttet til i tøffe perioder. Jeg omtalte faktisk sangen Somewhere på den gamle bloggen min:

Somewhere av Within Temptation spilles av, en av de verste sangene jeg kan høre på. Det er sangen jeg gråter lange elver til. Jeg skriker ut min smerte, eller jeg kutter meg. Det er sangen som kan gi meg håp i livet når det ikke finnes et lys i tunnelen, det er også sangen som kan få meg til å hoppe i elva for å ta livet mitt. Den er god, den er vond. Ingen annen måte å beskrive den på. Det får meg til å lure litt på hva vedkomne som skrev sangen tenkte. Hvordan kan man fremføre en slik låt uten å gråte? Uten å bli deprimert? Uten å bli påvirket. Jeg tror rett og slett ikke det er mulig.
– 25. Mars 2012

Det gjør vondt å lese hva jeg skrev den gang, og det er på tide å gi slipp på sangen. Nettopp fordi denne sangen har satt så alt for dype spor i meg.

Den siste sangen jeg skal fjerne for denne gang er Utan stjärnorna av Basshunter. Den har fulgt meg i omkring 10 år nå. Jeg ser meg selv gråtende under dyna. Jeg er tolv år gammel og livet gjør vondt. Jeg ser en forvirret jente som føler seg helt alene i verden. Det er leirskole i 7. klasse og verden er i ferd med å falle sammen rundt meg. Jeg ser meg selv, på den tiden fremdeles et barn – som ønsker så sterkt å dø. Jeg ser ei jente som går ut fra barneskolen og inn i psykiatrien. Alt jeg ønsket var at noen skulle forstå. Og jeg fant trøst i musikken. Jeg får en stor klump i halsen bare jeg hører sangen. Likevel har jeg fortsatt å holde fast ved den, år etter år.

Noen synes kanskje det virker meningsløst eller teit å slette sanger. Ekskludere musikk fra samlingen. Jeg forventer ikke at du skal forstå, men jeg har likevel noe å si deg. Jeg vil anbefale på det sterkeste å ta en opprydning i det du omgir deg med. Enten det er sanger som gir deg negative assosiasjoner, leker fra en vanskelig barndom eller kanskje gaver fra noen som har skuffet deg dypt. Det er greit å gi slipp! Greit å rive i stykker, kaste og til og med spytte på. Jeg har kastet, jeg har grått og jeg har frigjort meg selv fra mange av fortidens spøkelser. Enkelte sanger var det på tide å slippe fri.

10 uker

Da har vi kommet til midten av mars og har passert de ti første ukene av året. Som nevnt tidligere skriver jeg én seksordsnovelle for hver uke som går. Jeg skriver en god del i tillegg til det, men disse jeg tenkte å dele nå er altså én som representerer hver uke som har gått. Det kan være en beskrivelse av en tanke, følelse eller opplevelse.

Uke 1
Undres
over egen eksistens
– ser livet

Uke 2
Tenker på alle
minnene
jeg bærer

Uke 3
Bergtatt

av vakker melankoli
– hun inspirerer

img_0664-as-smart-object-1
Uke 4
Gleden
over vakre ord
og stillhet

Uke 5
Tanker og tekster
Livets vakre gave

Uke 6
Stekeovnsreparasjon
serietitting
og søvn
– små hverdagsgleder

Uke 7
Tanker
poesi

slik en følelsesladet uke

img_0153-as-smart-object-1
Uke 8
Nattedrømmer
så underlige
så vidunderlige
vakre

Uke 9
Utsatt for prøvelser
besto med glans


Uke 10
Galskapens
grenseløse dyp
tilhører fortiden nå

Minnebrønnen

For to uker siden var mandagsdiktet et tilbakeblikk på en fjern fortid. Det er i hvert fall slik det kan føles. Nå har vi gått inn i en ny måned, og jeg fant et annet minne, et dikt bortgjemt i arkivet. En tekst som ikke har sett dagens lys siden den ble skrevet. Den har ligget der, nesten usynlig blant flere tusen dokumenter – i snart fem år. Det var på tide å grave den frem.

img_0022

Minnebrønnen

I en dyp brønn
finnes mine tapte minner
Ubeskrivelige historier
– bevart i vannet

Jeg går under
Et par sekunder er nok
Jeg begynner å huske det tapte

Det gjør så vondt å vite

Glitrende skyer

Februar går mot slutten og jeg vil dele et dikt jeg skrev for lenge siden. Nøyaktig fem år i morgen. Da var livet veldig annerledes. Jeg var seksten år gammel når jeg skrev dette, på vei inn i mitt syttende år. Mye har endret seg siden den gang. Behovet for og evnen til å skrive kreative tekster er likevel mye av det samme.

En tekst preget av smerte, men også et håp langt der inne.

Glitrende skyer

Jeg er ikke alltid slik
Det er noe jeg forvandles til
på nattestid

Jeg blir ulik meg selv
Kun monsteret gjenstår
Hatet kommer frem

Jeg vil ikke være her
Jeg vil bort;
til glitrende skyer
en håpefull himmel

Jeg blir værende
Sitter fast
– i min egen elendighet

Å tilgi

Det er natt og jeg lytter til musikk. Sangen som spilles av er Unforgivable sinner av Lene Marlin. Den får meg til å tenke. Og nettopp nå, mens jeg sitter her og har skrevet snart et par tusen ord, gjør den inntrykk. Jeg har skrevet ned litt kreative tanker og flettet inn det personlige. Og her sitter jeg, mens sangen spilles av. Jeg tenker på en synder. Alt som er utilgivelig. Det vi aldri klarer å glemme. Samtidig vet jeg at jeg har overrasket meg selv de siste månedene. Jeg har tilgitt. Gitt slipp.

Det var ikke for din skyld, men for min egen. For å komme videre med livet mitt. Jeg har hatet så mange. Hatet så sterkt. Selvfølgelig er det ikke uten grunn, for jeg har hatt all grunn til å hate. All grunn til å ikke klare å tilgi.

Men jeg vet at det er annerledes nå. Jeg vet at det ikke handler om deg, eller dere. Det handler om hjertet mitt. Om å komme seg videre. Å gi slipp på smerte. Jeg vet at du ikke vet. Hva jeg føler, hva jeg tenker, hva jeg har gjennomgått – at jeg nå har tilgitt. Og jeg vet at du antageligvis aldri kommer til å få vite det.

img_1670
Du er ikke en del av livet mitt lenger, og vil nok aldri bli det igjen. Men jeg trengte å tilgi for min egen del. Så jeg kan bli fri fra smerte. Jeg fortsetter ikke å påføre deg noen form for smerte ved å hate, ved å ikke kunne tilgi. Men jeg fortsetter å holde meg selv tilbake. Holde borte muligheten for å bli den jeg ønsker.

Det har tatt meg mange år å forstå. Jeg trodde ikke jeg kunne tilgi. Ikke deg. Hat er en følelse som for meg går opp og ned i bølger. Det kan gå uker, måneder, år – uten at jeg tror jeg blir nevneverdig skadet av eget hat. Som om det bare ligger forsiktig og ulmer i bakgrunn. Men jeg vet jo at det former meg. At det påvirker livet mitt, avgjørelsene mine, handlingene.

Det var på tide å gi slipp på deg. På tide å tilgi. På tide å bli fri, frigjøre meg selv. Jeg er glad for at du påførte meg noe annet enn smerte. Du ga meg livet tilbake. Den siste puslespillbrikken jeg trengte for å bli hel. Jeg har funnet den nå. Ved å tilgi gjorde jeg meg selv hel. Jeg har ingen hull i hjertet lenger.

Adgang

Et dikt, tanker om det som har vært. Fortid som brenner seg fast, for bestandig.
img_3169-as-smart-object-1
Prøver å finne huset
med det rare i
Minnene som jeg
en gang mistet der inne

Prøver å utforske
glemte gravkamre
i min sjel

Kommer ikke til
Framover
uansett hvor mye jeg forsøker
– adgang forbudt

Maskefall

Etter jeg i midten av desember publiserte et innlegg om trygghet, har jeg tenkt litt. Egentlig ganske mye. Og jeg kom over en tekst jeg skrev for nøyaktig et år siden. Når det hadde blitt et nytt år. Det var natt til 1. januar. Jeg skrev om fortiden. Om barndom. Og ja, trygghet var temaet. Så ett år har altså gått siden jeg skrev teksten. Jeg var usikker på om den var passende å legge ut. Men jeg vet at så lenge du ikke vet, er den helt harmløs. Da er det bare følelser og beskrivelser, minner fra fortiden.

img_4125-og-img_4122

Kan du se hva du ødela? Forstår du virkelig hva du gjorde mot meg? Forsto du ikke at det du drev med var galt?

Jeg kan se klart nå, klarere enn noen gang. Jeg gjennomskuet deg for lenge siden, jeg så sprekkene i fasaden, masken som var i ferd med å falle. Det jeg dessverre ikke så den gang, var motivet ditt. Årsaken til dine handlinger.

Den gang så jeg kun den hjelpende hånden du strakk ut, uten å kjenne det klamme og nervøse håndtrykket ditt. Den gang så jeg smilet, og trodde det var ekte.

Jeg trodde på ordene dine, uten å lytte til magefølelsen og den lille stemmen som sa at noe var galt. Jeg trodde deg da du ga uttrykk for at jeg var i ubalanse. Jeg gjorde virkelig det! Jeg trodde oppriktig det var meg det var noe galt med, at det var jeg som var syk, og gal.

Nå ser jeg at du ikke hjalp meg, ikke forsøkte du heller. Du brøt meg gradvis ned, så sakte at jeg ikke forsto det selv. Kanskje hadde du en plan om å bygge meg opp igjen. Men jeg kjempet imot, og tiden rant ut – før du fikk sjansen til å fullføre det du hadde påbegynt.

Så jeg ble sittende igjen, alene. Ufullstendig etter at du tok bort en bit av meg, som du hadde erstattet med deg selv. Når jeg da kuttet deg ut av livet mitt, ble det et tomrom. Du fjernet en vesentlig del av meg.

Tryggheten.

Sensitiv og sårbar

Jeg husker minner krystallklart, selv om det går mange år. Små ting, ting du ikke ville sagt at betydde noe. For meg er det likevel smertefullt. Det gjør vondt å ikke kunne glemme, det er vanskelig å håndtere. Spesielt når det er ting jeg vet du vil bagatellisere, ting du kanskje synes er dumt og teit.

Jeg har et eksempel på et minne du vil synes er rart. Jeg var rundt 12, jeg tror det var i 7. klasse på barneskolen, muligens året før. Med andre ord snart ti år siden. Vi hadde vikar. En vikar som spilte gitar, han var ordentlig flink. Kontaktlæreren vår hadde sagt han kanskje kunne spille for oss, om det ble tid til det.

Jeg gledet meg, for jeg hadde hørt et par sanger som denne karen hadde lagt ut på nettet. Jeg var ung og jeg var imponert. Jeg elsket musikk og fant trøst og glede i sanger av mange ulike sjangre.

img_4111
Jeg vet ikke hvordan vi kom inn på temaet, men denne vikaren spurte oss hvilke fag vi likte best. Sikkert bare en måte å få i gang en samtale på, jeg er ikke riktig sikker. Noen sa de likte gym, andre norsk og engelsk. Andre nevnte fag de ikke var glad i. Av typen «de fleste fag utenom matte» for eksempel.

Jeg ble sittende å observere menneskene rundt meg. Folk i klassen som nevnte fag de ikke likte. Jeg ristet oppgitt på hodet mentalt, spesielt når enkelte av de som var dårlig i flere fag nevnte alt de ikke likte. Jeg så på de som svake. Det er kanskje stygt, men det er sannheten.

img_4122
Uansett, jeg sa en setning jeg aldri klarte å tilgi meg selv for. Jeg sa jeg likte alle fagene utenom musikk. At jeg hatet musikk. Jeg så det litt skuffede blikket i øynene på vikaren og klarte aldri å glemme det.

Det jeg mente var musikkfaget vi hadde på barneskolen. Sangtimer der kun et fåtall sang, og jeg følte meg flau som hadde en høy stemme og ikke klarte å synge lavt, selv om jeg kunne ønske det.

img_4154-og-img_4167
Jeg følte meg ødelagt, jeg hadde sagt noe som kom så fullstendig feil ut. Jeg elsket musikk, men kunne ikke fordra musikk i skolesammenheng. Jeg var fascinert over sangene hans, og hadde håpet han skulle spille gitar for oss.

Det ble aldri noen gitarspilling, bare jeg som sto igjen med et knust hjerte og skam. Han husker antageligvis ikke hvem jeg er engang den dag i dag.

Dette er bare et eksempel på hvor sterke spor et relativt ubetydelig minne kan sette. Hvor vondt en setning jeg sa som tolvåring fremdeles gjør. Hvor sensitiv jeg er for verden rundt meg.

En kontrastfylt hverdag

Da har det blitt lørdag og tid for nok en fotoutfordring med Helene (aspergeinformator.com) Vi har akkurat fullført ti temaer i den forrige fotoutfordringen, og fortsetter nå med ti nye. Først ut er temaet kontraster, og neste uke går vi over i temaet smerte.

img_5420
Livet mitt er fylt med sterke kontraster. Svingninger og endringer. Jeg lever i bølgedaler konstant. Det tar meg med til nye høyder, hvor jeg føler sterk glede og intens lykke. Så sterk, at jeg nesten ikke kan beskrive det.

Også går det en stund, lang eller (ofte) kort – så begynner bølgene å bevege seg igjen. Ting blir vondt, og jeg faller steg for steg. Denne høsten var smertefull, men det var forventet. Nå føler jeg ting endelig begynner å bli litt bedre igjen. Jeg håper bare det varer, i hvert fall for en stund.

img_5325
Jeg tenker ofte på kontrastene fra andre menneskers hverdagsliv. Alle punktene jeg er annerledes enn normalen. Og at det også er greit. For livet mitt gir meg mer enn nok av det som betyr noe for meg.

Jeg vet ikke om utenforstående er i stand til å se de store kontrastene i livet mitt. Det som foregår inni meg konstant. Selv mine nærmeste ser nok ikke hvor kraftige svingningene er, eller hastigheten.

img_5571-as-smart-object-1
Jeg tenker tilbake på livet som har vært, og alt som er så annerledes nå. Jeg har tenkt mye på fortiden de siste ukene. Alt som har formet meg, alt som har gjort vondt og godt. Ikke minst alt det jeg ikke vet konsekvensene av. Jeg vet ikke hvordan det har formet meg, de mikroskopiske avtrykkene alle minner etterlater seg.

IMG_7251
Men det jeg vet, er hvilke minner som har preget meg sterkt. Selv mennesker man ikke har sett på årevis kan likevel følge deg videre på ferden. Det er ikke alltid et ønskelig fotfølge heller.

Vonde minner i bagasjen kan fortsette å tære på livsgnist i årevis. Tanker og følelser blir påvirket. Selv når jeg ikke har tenkt på personer på ganske lenge, dukker de opp. I begynnelsen av november i form av drømmer. Det er en vanlig uttrykksform for enkelte av mine minner.

Eller når jeg slapper helt av, blir sittende å dagdrømme nærmest. Tenker på alt og ingenting. Da sniker de seg plutselig inn i bevisstheten. Både på gode og onde dager.

Forutsigbarhet

Den dag i dag er jeg ikke avhengig av forutsigbarhet på samme måte som tidligere. Det betyr likevel ikke at jeg forholder meg normalt til uforutsigbare hendelser og planer.

Tidligere om årene var jeg avhengig av å vite når ting skulle skje. Om rutinene ble brutt, eller noe uforutsett skjedde – følte jeg ting krasjet. Spontane hendelser eller overraskelser som kanskje var ment godt, gjorde meg ukomfortabel og stresset.

img_6596
Når jeg var et barn og tidlig i tenårene var jeg veldig avhengig av å vite. Jeg hadde behov for å vite hva som sto på menyen, når ting skulle skje og ikke minst julegaver! For deg høres det kanskje merkelig ut. Men for en forvirret Aspergerjente med behov for rutiner, kunne det berolige meg.

Så før julaften fikk jeg alltid vite av mine foreldre hva jeg kunne vente i gave, og helst hvordan julaften ble. Hvis ikke kunne jeg gru/glede meg så jeg nesten ble dårlig! Det som skulle være en gledens dag ble angstfylt og stressende.

Ikke minst mat, siden jeg aldri har spist vanlig julemat. Nå de siste to årene har det jo blitt lakto-ovo-vegetarisk og i fjor vegansk på julaften. Når jeg var yngre hadde jeg alltid egen julemat. Jeg kunne ikke fordra ribbe, julepølse eller medisterkaker.

img_6643

Nå til dags har jeg ikke behov for forutsigbarhet i den grad. Jeg blir ikke stresset av tanken på julefeiringer, eller å ikke vite hva som står på menyen (i mitt eget hjem). Jeg kan være spontan noen ganger. Ikke ofte, jeg liker best rutiner og noe forutsigbart, men det er ikke lenger en nødvendighet.

Men! Det er et men her. Det betyr ikke at jeg oppfører meg helt normalt når det kommer til spontane planer, endringer eller andres impulsivitet. Jeg kan også synes at andres uforsiktighet eller mangel på planlegging virker meningsløst og til tider provoserende.

Når det gjelder personlige gjøremål, kan jeg endre meg. Jeg kan ønske å dra et sted helt plutselig, eller gjøre noe uten å planlegge det ned til hver minste detalj. Men aller helst ønsker jeg planlegging, å kunne gå gjennom detaljene flere ganger i hodet før den faktiske hendelsen finner sted.

Jeg kan jenke behovet for forutsigbarhet på mine premisser, men er såpass egoistisk, at det er tvilsomt at jeg gjør det for deg, om det stresser meg. Hvis det er ting som omhandler mine foreldre, de som står meg aller nærmest – har jeg lite problemer med endringer i planer eller å gjøre noe litt spontant. Men aldri regn med at jeg gjør det for andre.

Tanker om framtid og fortid

Da har det blitt 1. september allerede. En ny måned, og jeg er tilbake på bloggen – etter en nødvendig pause. Jeg trengte rett og slett litt pusterom fra sosiale medier, selv om jeg likevel har postet litt bilder på Instagram. Det blir annerledes. Fotografier er ukomplisert og taler for seg selv. Likes og følgere er lett å holde følge med, selv om jeg likevel liker bloggen mye bedre. For det er kombinasjonen av fotografering og skriving som blir riktig for meg. Min lidenskap.

Selv om jeg ikke alltid får så mye tilbakemeldinger,  er det likevel nok. Jeg skriver og blogger mest for min egen del. Å kunne se tilbake på det som har vært, etter måneder og år – er takk nok i seg selv.

Årene passerer, fortere og fortere. Jeg ser hvor langt jeg har kommet, men også hvor mye jeg har forandret meg, på godt og vondt. Minnene blir flere, lagret i hode. Som en ekstern harddisk med stadig utvidet lagringskapasitet. Det er fascinerende å tenke på, men likevel skremmende. Hvordan er jeg mange år fram i tid? Hvem er jeg?

IMG_2244 as Smart Object-1

Det har ikke skjedd stort de to ukene jeg har vært borte fra bloggen. Likevel har det skjedd litt, smått og stort. Jeg har tenkt en god del, og bestemt meg for å slutte hos psykologen i Oslo. Jeg tror det er det rette å gjøre. Også har jeg tenkt på høsten, tiden som nærmer seg. At jeg gleder meg til de vakre fargene, at luften blir friskere – vinden, roen.

Samtidig må jeg ikke glemme det faktum at høsten ofte fører med seg mørkere tider, både utendørs og inni meg. Høst- og vinterdepresjoner er ytterst vanlig for meg. Det mørke, grå, stormfylte og til tider dystre – gjør noe med sinnsstemningen min.

Uansett, denne høsten blir nok langt bedre enn fjoråret.