I nattens slott

IMG_4237Fortiden min er ikke bare mørk, selv om mye av den befinner seg i et bunnløs dype. I en tåke, fremdeles uklar å tyde. Et forgiftet sinn av sterke medikamenter, en skamfert kropp av glasskår og andre spisse gjenstander. Et hjertet som banket så hardt i brystet, etter å komme ut, bli fri, forsvinne.

Men det finnes så mye annet bak fortidens dører. Galgenhumoren som reddet meg. Kreativiteten som satte seg fast i hjertet mitt, og stadig skapte noe vakkert. Bøkene som fikk meg vekk fra virkeligheten for en liten stund. Skrekkfilmer og andre grusomheter som fikk mitt eget mareritt til å blekne.

Noen ganger et blikk, et ord, et ekte menneske. Smil som ga gjenskinn i snille øyne, noen beskyttende armer rundt skuldrende mine. Det skulle ikke alltid så mye til.

Når jeg kikker tilbake på fortiden min ser jeg mye smerte, mye sorg og mange misforståelser. Men jeg ser også ømhet, nærhet, mennesker som forsøker å gjøre sitt beste. Selv om jeg kunne ønske det fantes flere av dem i historien min.

Jeg kikker bakover i rommet jeg passerer, lukker igjen døra til fortiden for denne gang. Den er som massivt murverk rundt en borg av minner. Jeg tør ikke bli værende for lenge i nattens slott. Jeg vandrer videre, tar med meg et par gode minner på veien ut. Til neste gang.


Dette innlegget er en del av spalten tilbakeblikk på torsdag.

Havbunnen

I håpløshetens havn
ligger min båt og venter
på lange båtturer

img_3135
Som en metafor på livet. Bilde fra 2010, tekst fra 2013.

I dag lytter jeg til rolig musikk og tenker på det som har vært. Livet som har passert, på godt og vondt. Jeg gir meg selv et lite øyeblikk til refleksjon og ettertanke, før jeg igjen retter blikket mot fremtiden og fortsetter fremover.

Å sette seg selv fri

Det er viktig å frigjøre seg fra fortiden, gi slipp på det som tynger deg. Og nettopp det har jeg gjort de siste dagene, ved å slette gamle dagboknotater. De fysiske dagbøkene forsvant i 2016 og 2017, da jeg som minimalist kvittet meg med alt som ikke har en funksjon eller gir meg glede. Og disse hadde ingen annen funksjon enn å trykke meg ned, påminne meg smerte og faenskap.

De minnene som betyr noe – husker vi. Og alt annet kan få lov til å gli ned i fortidens bunnløse dyp. Jeg har spart på noen ytterst få dokumenter, men det er av kreative årsaker. En dag gir jeg slipp på de også.

Jeg har notater her på bloggen, både fra gode og vonde stunder. De vil aldri bli fjernet. Det samme gjelder dikt og andre kreative tekster. Det er noe som har verdi for meg. Men det er et faktum at jeg har skrevet mer dagbok i vonde perioder, og nå som disse periodene er over – var det på tide å gi slipp.

img_3592-as-smart-object-1
Gi slipp, så noe bedre kan fylle den plassen.

Monstermenneske

Etter alle disse årene
er ordene som brent fast i hjernen på meg
«alt det jeg har gjort for deg, så er du sånn mot meg»
et barnesinn fylt opp med fordervede tanker
emosjonell ustabilitet
en voksens uansvarlighet

Etter alle disse årene
spør jeg meg selv
er du menneske nå?

IMG_1915 2

En verden i grus

Kan ikke tidfeste nøyaktig når du forsvant ut av livet mitt. Det er klart jeg husker dagen vi tok farvel, datoen du ødela det siste jeg hadde igjen av stolthet; det er bare ikke den dagen du forsvant.

Du skulle vandre sammen med meg gjennom mange år. Det tok tid for meg å riste deg av meg, tyngende og sterk som du var – der du satt på skuldrene mine, bøyde hodet mitt ned i grusen og aldri tillot meg å kikke opp.

Vi skulle vandre sammen gjennom mange år. Jeg visste det bare ikke på den tiden. Fremdeles kan jeg kjenne deg prikke meg på skulderen en gang i blant. Kjenne pusten din i øret. Vindkastene kamuflerer ikke alt.

Jeg jobber fremdeles med å få deg helt bort. La deg falle med ansiktet ned i grusen, trampe deg ned med støvlene jeg ikke eier og si: det er over nå.

IMG_7500 3 contrast

Å gi slipp på følelser

Vi mennesker knytter ofte minner opp til følelser og sanseinntrykk. Og vi har alle ulike ting som trigger disse minnene. Vi reagerer på lukt, lyd, det vi ser og alt det vi sanser. Plutselig blir vi dratt tilbake, gjerne ti år i tid. Sangen minnet deg på minnene og det som var. Kanskje kjenner du en lukt du ikke har kjent på årevis. Og vipps så er du tilbake i fortiden.

Kanskje ikke alle knytter minnene like sterkt til musikk som meg. Kanskje er ikke alle like følsomme. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at når jeg føler så mye som jeg gjør, må jeg være litt mer nøye med hvilke minner jeg strør rundt meg. I hjemmet mitt, på datamaskinen, i hodet. Nettopp fordi jeg så lett blir dratt tilbake i tid, har jeg blitt mer bevisst på hva jeg omgir meg med.

Jeg vet godt hvordan vonde sanger kan dra meg tilbake i mørket. Og hvordan glad-sanger også kan bære med seg tunge minner. Det er også mange sanger som bare er tunge. Jeg kjenner det på hele kroppen at det ikke er meningen at de skal være en del av musikksamlingen. Jeg mener ikke at jeg skal fjerne all musikk jeg har knyttet vonde minner til, for flertallet av mine favorittsanger bærer på både gode og dårlige minner. Men noen sanger er det nå på tide å gi slipp på. Noen følelser er det på tide å bli ferdig med.

Minnene forsvinner ikke, men hvorfor i all verden skal jeg fortsette å eksponere meg for dårlige minner? Jeg har vandret i vonde rytmer og melodier alt for lenge nå. Det er på tide å gi slipp på sanger som bare gjør meg vondt. Jeg kritiserer ikke musikken i seg selv, jeg frigjør meg bare fra evig påminnelser om smerte. Det som har vært.


I told another lie today
And I got through this day
No one saw through my games

Jeg lytter for siste gang til Courage av Superchick. For alt jeg forbinder med den med er oppkast, matangst, selvskading og innleggelser. Den har fulgt meg i matorgier og skam. Avsky i speilet og dårlig selvbilde. Jeg har grått, jeg har skreket og jeg har skadet meg mens denne har blitt spilt av. Det er på tide å gi slipp nå. Slette sangen.

Within temptation har vært en musikkgruppe jeg i mange år har vært knyttet til. De har mange gode sanger, men flertallet har jeg lyttet til i tøffe perioder. Jeg omtalte faktisk sangen Somewhere på den gamle bloggen min:

Somewhere av Within Temptation spilles av, en av de verste sangene jeg kan høre på. Det er sangen jeg gråter lange elver til. Jeg skriker ut min smerte, eller jeg kutter meg. Det er sangen som kan gi meg håp i livet når det ikke finnes et lys i tunnelen, det er også sangen som kan få meg til å hoppe i elva for å ta livet mitt. Den er god, den er vond. Ingen annen måte å beskrive den på. Det får meg til å lure litt på hva vedkomne som skrev sangen tenkte. Hvordan kan man fremføre en slik låt uten å gråte? Uten å bli deprimert? Uten å bli påvirket. Jeg tror rett og slett ikke det er mulig.
– 25. Mars 2012

Det gjør vondt å lese hva jeg skrev den gang, og det er på tide å gi slipp på sangen. Nettopp fordi denne sangen har satt så alt for dype spor i meg.

Den siste sangen jeg skal fjerne for denne gang er Utan stjärnorna av Basshunter. Den har fulgt meg i omkring 10 år nå. Jeg ser meg selv gråtende under dyna. Jeg er tolv år gammel og livet gjør vondt. Jeg ser en forvirret jente som føler seg helt alene i verden. Det er leirskole i 7. klasse og verden er i ferd med å falle sammen rundt meg. Jeg ser meg selv, på den tiden fremdeles et barn – som ønsker så sterkt å dø. Jeg ser ei jente som går ut fra barneskolen og inn i psykiatrien. Alt jeg ønsket var at noen skulle forstå. Og jeg fant trøst i musikken. Jeg får en stor klump i halsen bare jeg hører sangen. Likevel har jeg fortsatt å holde fast ved den, år etter år.

Noen synes kanskje det virker meningsløst eller teit å slette sanger. Ekskludere musikk fra samlingen. Jeg forventer ikke at du skal forstå, men jeg har likevel noe å si deg. Jeg vil anbefale på det sterkeste å ta en opprydning i det du omgir deg med. Enten det er sanger som gir deg negative assosiasjoner, leker fra en vanskelig barndom eller kanskje gaver fra noen som har skuffet deg dypt. Det er greit å gi slipp! Greit å rive i stykker, kaste og til og med spytte på. Jeg har kastet, jeg har grått og jeg har frigjort meg selv fra mange av fortidens spøkelser. Enkelte sanger var det på tide å slippe fri.

10 uker

Da har vi kommet til midten av mars og har passert de ti første ukene av året. Som nevnt tidligere skriver jeg én seksordsnovelle for hver uke som går. Jeg skriver en god del i tillegg til det, men disse jeg tenkte å dele nå er altså én som representerer hver uke som har gått. Det kan være en beskrivelse av en tanke, følelse eller opplevelse.

Uke 1
Undres
over egen eksistens
– ser livet

Uke 2
Tenker på alle
minnene
jeg bærer

Uke 3
Bergtatt

av vakker melankoli
– hun inspirerer

img_0664-as-smart-object-1
Uke 4
Gleden
over vakre ord
og stillhet

Uke 5
Tanker og tekster
Livets vakre gave

Uke 6
Stekeovnsreparasjon
serietitting
og søvn
– små hverdagsgleder

Uke 7
Tanker
poesi

slik en følelsesladet uke

img_0153-as-smart-object-1
Uke 8
Nattedrømmer
så underlige
så vidunderlige
vakre

Uke 9
Utsatt for prøvelser
besto med glans


Uke 10
Galskapens
grenseløse dyp
tilhører fortiden nå

Minnebrønnen

For to uker siden var mandagsdiktet et tilbakeblikk på en fjern fortid. Det er i hvert fall slik det kan føles. Nå har vi gått inn i en ny måned, og jeg fant et annet minne, et dikt bortgjemt i arkivet. En tekst som ikke har sett dagens lys siden den ble skrevet. Den har ligget der, nesten usynlig blant flere tusen dokumenter – i snart fem år. Det var på tide å grave den frem.

img_0022

Minnebrønnen

I en dyp brønn
finnes mine tapte minner
Ubeskrivelige historier
– bevart i vannet

Jeg går under
Et par sekunder er nok
Jeg begynner å huske det tapte

Det gjør så vondt å vite