Å sette seg selv fri

Det er viktig å frigjøre seg fra fortiden, gi slipp på det som tynger deg. Og nettopp det har jeg gjort de siste dagene, ved å slette gamle dagboknotater. De fysiske dagbøkene forsvant i 2016 og 2017, da jeg som minimalist kvittet meg med alt som ikke har en funksjon eller gir meg glede. Og disse hadde ingen annen funksjon enn å trykke meg ned, påminne meg smerte og faenskap.

De minnene som betyr noe – husker vi. Og alt annet kan få lov til å gli ned i fortidens bunnløse dyp. Jeg har spart på noen ytterst få dokumenter, men det er av kreative årsaker. En dag gir jeg slipp på de også.

Jeg har notater her på bloggen, både fra gode og vonde stunder. De vil aldri bli fjernet. Det samme gjelder dikt og andre kreative tekster. Det er noe som har verdi for meg. Men det er et faktum at jeg har skrevet mer dagbok i vonde perioder, og nå som disse periodene er over – var det på tide å gi slipp.

img_3592-as-smart-object-1
Gi slipp, så noe bedre kan fylle den plassen.

Å tilgi

Det er natt og jeg lytter til musikk. Sangen som spilles av er Unforgivable sinner av Lene Marlin. Den får meg til å tenke. Og nettopp nå, mens jeg sitter her og har skrevet snart et par tusen ord, gjør den inntrykk. Jeg har skrevet ned litt kreative tanker og flettet inn det personlige. Og her sitter jeg, mens sangen spilles av. Jeg tenker på en synder. Alt som er utilgivelig. Det vi aldri klarer å glemme. Samtidig vet jeg at jeg har overrasket meg selv de siste månedene. Jeg har tilgitt. Gitt slipp.

Det var ikke for din skyld, men for min egen. For å komme videre med livet mitt. Jeg har hatet så mange. Hatet så sterkt. Selvfølgelig er det ikke uten grunn, for jeg har hatt all grunn til å hate. All grunn til å ikke klare å tilgi.

Men jeg vet at det er annerledes nå. Jeg vet at det ikke handler om deg, eller dere. Det handler om hjertet mitt. Om å komme seg videre. Å gi slipp på smerte. Jeg vet at du ikke vet. Hva jeg føler, hva jeg tenker, hva jeg har gjennomgått – at jeg nå har tilgitt. Og jeg vet at du antageligvis aldri kommer til å få vite det.

img_1670
Du er ikke en del av livet mitt lenger, og vil nok aldri bli det igjen. Men jeg trengte å tilgi for min egen del. Så jeg kan bli fri fra smerte. Jeg fortsetter ikke å påføre deg noen form for smerte ved å hate, ved å ikke kunne tilgi. Men jeg fortsetter å holde meg selv tilbake. Holde borte muligheten for å bli den jeg ønsker.

Det har tatt meg mange år å forstå. Jeg trodde ikke jeg kunne tilgi. Ikke deg. Hat er en følelse som for meg går opp og ned i bølger. Det kan gå uker, måneder, år – uten at jeg tror jeg blir nevneverdig skadet av eget hat. Som om det bare ligger forsiktig og ulmer i bakgrunn. Men jeg vet jo at det former meg. At det påvirker livet mitt, avgjørelsene mine, handlingene.

Det var på tide å gi slipp på deg. På tide å tilgi. På tide å bli fri, frigjøre meg selv. Jeg er glad for at du påførte meg noe annet enn smerte. Du ga meg livet tilbake. Den siste puslespillbrikken jeg trengte for å bli hel. Jeg har funnet den nå. Ved å tilgi gjorde jeg meg selv hel. Jeg har ingen hull i hjertet lenger.