De vakre årstidene


Det vakreste med våren:

• Hvitveis og løvetann som stikker hodene sine fram.
• Å se at verden våkner til live igjen, etter en lang vinter.
• Å kjenne frisk vårluft, samtidig som varmen stiger og jeg kan legge bort jakke og vintersko.
• Når det blir varmt nok til å spise frokost på verandaen.
• Når kirsebærtrærne står i full blomst med sine praktfulle farger.

IMG_2955Det fine med sommeren:
• Å svømme i stille ferskvann.
• At det er lyst nesten hele døgnet og døgnrytme dermed ikke har stor betydning for mengde dagslys.
• Varme sommernetter når jeg kan vandre gatelangs med Mira.
• Å fotografere soloppgangen grytidlig om morgenen når byen sover.
• Å nyte kald isté i varmen.

IMG_7837 - lønnDet herligste med høsten:
• Vinden som danser med håret mitt.
• Å fotografere og oppleve de fargerike bladene på trærne.
• Kraftig regn som slår mot vindusruta.
• Å kose seg inne med varm drikke eller god mat, når det er ordentlig guffent ute.
• Luften som klarner alle sansene.

IMG_9502Det gode med vinteren:
• Å fotografere den første frosten på blader og busker.
• Magien når jeg ser Mira hopper rundt i nysnø.
• Når det på det mørkeste kun er daglys i drøye 6 timer og jeg kan leve et liv i konstant mørke (med den «rette» døgnrytmen).
• Snø og julestemning (selv om jeg ikke feirer jul, liker jeg å fotografere dekorasjoner)
• At jeg etter hvert begynner å lengte etter våren og tenker på alt jeg skal fylle det nye året med.

img_7884Denne listen er en del av spalten fem på topp og er også til bloggutfordring 20: Fem fine ting med våren, sommeren, høsten og vinteren.

Årskavalkade 2017

Jeg startet året med optimisme og et ønske om videre endring. 2016 var et år som tok meg med storm, og jeg var nå klar for et steg videre. Januar var en svært innholdsrik måned, som besto av reflektering over det som hadde vært og samtidig en utvikling mot det som skulle komme. Jeg startet et lykkeprosjekt som har vært en viktig del av året. Jeg hadde også et spareprosjekt for måneden og skrev om dette i forbindelse med min tidligere spilleavhengighet. Jeg avsluttet måneden med et viktig innlegg om minimalisme og å finne seg selv.

Februar startet med at jeg gikk ned til 5 bloggdager i uken, noe som var viktig for blogginspirasjonen. Jeg hadde en spennende soyafri-måned og delte litt om maten jeg spiste. Jeg fikk økt bevissthet rundt hva jeg ønsket av dette året, og skrev mye dagbok. På bloggen delte jeg to veldig sårbare og personlige innlegg. Jeg skrev om hvordan det er å gå ut fra barneskolen og inn i psykiatrien, og viktigheten av å tilgi. Februar var en sterk måned, på mange måter.

Mars ga seg til kjenne og det gikk mot vår. Det var på mange måter en svært utfordrende måned, siden jeg opplevde en kraftig forverring av tics. Likevel var det mange lyspunkter med måneden, med mange kreative tekster som ble skrevet og blogginnlegg jeg ble fornøyd med. Jeg skrev blant annet om tårer og latter, et fint menneske i psykiatrien og hvor overveldende verden kan være. Jeg startet også opp tilleggsbloggen Vinterblomst.

I løpet av våren tok et steg videre på reisen som minimalist. Jeg skrev litt om dette i innlegget møbler og minimalisme, og ga flere gode tips når jeg skrev om minimalism game. I april fjernet jeg enda flere ting i hjemmet mitt og utviklet meg utrolig mye som menneske. Det var en vond, men også nødvendig måned. Jeg fant tilbake til roen i meg selv, og sto stødigere i livet. Jeg fotograferte og hadde mye glede av mitt nye objektiv: Canon EF 135mm f/2.0L.

April var over og jeg kom styrket tilbake etter bloggpausen 1. mai. Jeg tok imot en fin vårmåned som ga meg mye, mai var en måned for mange små og store endringer. Jeg koste meg med masse deilig vegansk mat, skrev en god del kreative tekster og hadde blant annet undre-uke på bloggen. Jeg skrev også om at Mira er det kjæreste jeg har, hvordan alt er så fremmed etter årevis i mørket og om livet uten kart og kompass. Jeg fotograferte ofte naturen, og hadde en spennende photoshoot med Elin.

Sommermånedene juni og juli ble annerledes enn jeg hadde sett for meg, men likevel veldig fine og lærerike. Jeg leste og fotograferte masse, og forsøkte å nyte sommeren mest mulig. Ikke var jeg så ekstremt plaget av varmen heller, noe som trolig kom av at jeg hadde redusert stoffskiftemedisinene i mai. Jeg spiste mange nye veganske supper, både hjemmelagde og ferdige. Jeg hadde også mye annen god mat, slik som ulike salater, smoothier, gryteretter, wok og ulike veganske burgere.

Jeg skrev flere innlegg jeg er fornøyd med, blant annet om hva et tiår med mørketid gjør med et menneske. Jeg skrev også om hvordan lykke er et valg, og delte et av årets viktigste innlegg: reisen mot livet. I juli skrev jeg om hvordan det er å leve med en tvangslidelse, tanker rundt overvekt og avsluttet måneden med å dele en novelle.

August forsvant litt mellom hendene på meg. Det føltes i hvert fall slik. Jeg hørte mye på podcaster, så på dokumentarer og tenkte over livet. Jeg skrev om hvordan man kan bli mer miljøvennlig og delte oppskrifter på vaniljemuffins og spicy karrigryte. Jeg la også ut noen fine bilder av Mira og pappa og skrev om nødvendigheten av å fokusere på det viktigste.

September kom med utrolig mange tanker og følelser. Jeg gikk inn i den nye måneden i hovedstaden. Det ble mange fine fotografier fra botanisk hage, god vegansk mat og hvile. Men det ble også litt mye for meg som er såpass følsom for sanseinntrykk. Måneden ble litt tankefull og tung. Jeg fant mye roen mens jeg vandret i naturen, med kamera eller Mira på slep. På bloggen skrev jeg blant annet om medisinering og psykiske lidelser, strømsparing og sensommertanker.

Oktober og november ble et vendepunkt på mange måter. Jeg skjønte at jeg trengte å gjøre enkelte endringer i livet mitt, før tvangstankene tok helt overhånd. Å leve med en ocd-diagnose, kan noen ganger være som en berg-og-dalbane. Det største problemet er egentlig at tvangen fort kan trigge andre tilbakelagte problemer, i dette tilfellet med spising. Da er det viktig å ta grep, før ting går for langt.

Mange bøker fant veien fra biblioteket og til hjemmet mitt i høstmånedene, noen av dem nevnte jeg i innlegget bokhøsten. Jeg lyttet til podcaster, så mye på serier og tilbrakte en god del tid i sofaen og senga. På samme tid var jeg ganske mye utendørs. Fanget høstfargene med kameraet, kjente på den friske luften og var i bevegelse.

Jeg skrev om hvor viktig familie er og hvordan jeg lager veganske vårruller og tacopizza. Jeg skrev også litt mer om minimalisme, og hvordan jeg gikk fra shoppestopp til varig livsstil.

IMG_0712Vinteren kom i midten av november. 14. november dalte snøen ned og førte med seg flere snøfall mot slutten av måneden. Jeg nøt den friske luften og fotograferte snøen. I slutten av måneden kjøpte jeg meg et analogt kamera, som jeg gleder meg til å bruke mye i året som kommer.

Året gikk mot slutten og jeg blogget om at hjernen min er det vakreste jeg har, verdens beste jordbær-is og fem ting jeg har oppnådd i livet. Jeg delte også portretter av vakre Jorunn, som jeg hadde photoshoot med i November.

Desember ga meg en fantastisk avslutning på året! Jeg fotograferte, skrev og reflekterte over alt jeg har fått oppleve på 365 dager. Jeg er så ufattelig takknemlig for 2017.

La 2018 få starte og overgå det hele!

Den gode ensomheten

Jeg fyller opp glasset med frisk, ferskpresset appelsinjuice. Klokken slår ni og jeg tar ut rundstykkene av ovnen, smører på et tykt lag med hjemmelaget kikertpostei. Solen står allerede overraskende høyt på himmelen, det er sommer og livet smiler.

Dagen fylles med små, fine hverdagsgleder. Et bad i ferskvann, musikk som strømmer utover terrassen. Røde, saftige jordbær. En bok i junisolen. Snart er den lest ut og jeg skal erstatte den med podcaster for en stund. Finne noe annet å bli opphengt i. Noe som tankene kan kveile seg rundt.

Det går mot kveld og jeg finner meg selv vandrende på asfalten. Hunden i bånd, solen i ferd med å forlate horisonten. Jeg kjenner et svakt vindpust og kjenner på hvor deilig det er å leve. Hvor fin denne sommeren er.


Månedene passerer og det har blitt høst. Novembermørket omfavner kroppen min i det jeg passerer midnatt på kirkegården. Luften er frisk, en smule kald, men likevel deilig. Jeg kjenner vinden suse i ørene, håret som blåser opp til storm. Pelsbarnet løper foran meg, det glinser i refleksvesten.

Jeg åpner inngangsdøren. Tørker hundepotene, tar av meg jakken. Låser døren og henger nøkkelen i det sorte, lille nøkkelskapet. Det henger bare én annen nøkkel der.

Inn i en litt for kald leilighet vandrer jeg. Skrur på nattbordslampa, finner frem et stykke poesi. Leser og vandrer i ordene, skrevet av et annet menneske. Klemmer hardt rundt hånden min, som et kjærtegn til meg selv. Nesten som å si: jeg er glad for at du finnes.


Finner meg selv vandrende inn i en ny morgen. Boken er lest ut, pastaretten oppspist og et par våte sokker henger over vaskemaskinen. Det er på tide å gå nok en ny dag i møte, og med min døgnrytme, ser jeg lite dagslys. Det blir ofte sånn i høst- og vintermånedene. Jeg lever et liv i mørket og jeg trives med det.

Igjen slår det meg hvor deilig det er å være alene. Denne gode ensomheten. Ikke en slik en som gnager, nei på ingen måte! Jeg omfavner meg selv i det jeg kryper under dynen. Jeg trenger ingen armkrok å krype opp i. Helt enkelt legger jeg armene i kors over brystet. Holder rundt englevingene mine. Og slik sovner jeg, i stillhet, på det 18 graders-soverommet. Det er morgengry og jeg tar imot søvnens trygge hinne.

Det er høst nå, hvisker de

img_5932
Nesten lydløst hvisker de om høstens ankomst. Nesten lydløst.

img_5928
Nesten lydløst faller de snart mot jorden. Epler, blader, sarte sjeler.

img_5926
Nesten usynlig farger de verden, hele min verden. Og jeg våkner plutselig opp for å innse det hele.

img_5950
Nesten usynlig begynner solen å gå fra stående posisjon midt på himmelen – til fallende. I det ene øyeblikket er det sol og dagslys. I det andre begynner skyggene å falle.

img_5960
Nesten mirakuløst tar hun tilbake kontrollen over eget liv, og kommer seg ut av det aller siste grepet han hadde rundt hjertet hennes.

Høst er nest siste tema i temautfordringen sammen med Helene.

Bokhøsten

Sommeren er over og vi var åpnet opp for neste årstid. Det er tid for nok en bokhøst, innunder pleddet, i hjørnet av sofaen. Jeg tenkte derfor å nevne noen bøker jeg var hatt glede av den siste tiden.

For en stund tilbake leste jeg boken en annerledes barndom av Iris Johansson. En bok jeg også leste for mange år tilbake, i tidlig tenårene. Faktisk skrev jeg om boken og forfatteren i en forfatterskapsoppgave i niende klasse. Det er en sterk beretning om å vokse opp med autisme, på en tid hvor det finnes lite kunnskap på området. Iris skriver så levende og ekte om barndommen og hvordan hennes verden oppfattes. Det er på mange måte en hjerteskjærende fortelling, samtidig som den vitner om håp. Om en far som aldri gir opp å kjempe for at datteren skal kommunisere med omverdenen. Og om overgangen til «den vanlige verdenen».  Jeg kunne ha skrevet mye om denne boken som jeg har lest et halv dusin ganger, men den må virkelig bare oppleves.


En annen bok i samme kategori, er boken Å leve med Asperger av Dinah Murray. Her møter vi flere forfattere som skriver om diagnosen fra ulike synsvinkler. Både mennesker som selv lever med Asperger, foreldre og fagpersoner. Det er en omfattende bok som jeg måtte lese over flere dager. Den er lærerik, tankevekkende og fin. Jeg har selv Asperger syndrom, og lever heldigvis svært godt med diagnosen den dag i dag. Men det har ikke alltid vært slik, og jeg finner gjenkjennelse i flere av tekstene.

Over til et annet tema vil jeg nevne boken Alkoholfri av Irina Lee, som jeg har skrevet om tidligere i høst. Boken er en personlig beretning om en voksen kvinne som slutter å drikke. Ikke fordi hun må, men fordi hun vil. Hun ønsker et liv uten alkoholen som følgesvenn. På samme tid er boken et viktig bidrag når det gjelder alkohol som samfunnsspørsmål. Hvorfor drikker vi? Hva skjer når man bryter ut av kjente vaner? Å bryte med tradisjoner og det som er forventet, kan for mange føre til reaksjoner fra omgivelsene. Den norske drikkekulturen står på agendaen og Irina Lee stiller spørsmål ved det mange tar for gitt.


Jeg leser i mange sjangre og noe som alltid har stått hjertet mitt nært, er poesi. For noen uker tilbake fikk jeg gleden av å lese en bok som har stått på leselisten min lenge. Om hvor langt det er til Ullern av Cecilie Cottis Østreng. Jeg har tidligere omtalt hennes andre diktsamling Mingvasevann. Begge bøkene er ufattelig sterke, og treffer meg midt i hjertet. Cecilie finner de rette ordene, og gjør den såre, nesten ugjennomtrengelige smerten til noe gjenkjennelig. Dette er på mange måter en mørk kjærlighetsfortelling, og jeg opplevde både gåsehud og sinne mens jeg leste. Det er noe utrolig vakkert med måten hun skriver på. Den hårfine grensen mellom det man kan holde ut og det som blir altfor destruktivt. Hvor går grensen i kjærlighetens navn?


En annen forfatter
jeg har fått opp øynene for, er Henning H. Bergsvåg. Jeg har lest bøkene Nemesis, Over elven Tweed og Du er ikke her. Tre meget innholdsrike diktsamlinger som har gitt meg svært mye. Inspirasjonen flommet over og etterlot meg med et rikere språk og egne tekster som ble skriblet ned. Jeg vet ikke riktig hvor forfatteren traff sterkest, jeg vet bare at han etterlot meg rikere enn jeg var før jeg åpnet bøkene. Rik på tanker, ideer og assosiasjoner som spredde seg like langt som vinden. Bergsvåg er absolutt en forfatter jeg skal lese mer av. Jeg utbringer en skål og takker for opplevelsen!

Har du en bok du vil anbefale?