De vakre årstidene


Det vakreste med våren:

• Hvitveis og løvetann som stikker hodene sine fram.
• Å se at verden våkner til live igjen, etter en lang vinter.
• Å kjenne frisk vårluft, samtidig som varmen stiger og jeg kan legge bort jakke og vintersko.
• Når det blir varmt nok til å spise frokost på verandaen.
• Når kirsebærtrærne står i full blomst med sine praktfulle farger.

IMG_2955Det fine med sommeren:
• Å svømme i stille ferskvann.
• At det er lyst nesten hele døgnet og døgnrytme dermed ikke har stor betydning for mengde dagslys.
• Varme sommernetter når jeg kan vandre gatelangs med Mira.
• Å fotografere soloppgangen grytidlig om morgenen når byen sover.
• Å nyte kald isté i varmen.

IMG_7837 - lønnDet herligste med høsten:
• Vinden som danser med håret mitt.
• Å fotografere og oppleve de fargerike bladene på trærne.
• Kraftig regn som slår mot vindusruta.
• Å kose seg inne med varm drikke eller god mat, når det er ordentlig guffent ute.
• Luften som klarner alle sansene.

IMG_9502Det gode med vinteren:
• Å fotografere den første frosten på blader og busker.
• Magien når jeg ser Mira hopper rundt i nysnø.
• Når det på det mørkeste kun er daglys i drøye 6 timer og jeg kan leve et liv i konstant mørke (med den «rette» døgnrytmen).
• Snø og julestemning (selv om jeg ikke feirer jul, liker jeg å fotografere dekorasjoner)
• At jeg etter hvert begynner å lengte etter våren og tenker på alt jeg skal fylle det nye året med.

img_7884Denne listen er en del av spalten fem på topp og er også til bloggutfordring 20: Fem fine ting med våren, sommeren, høsten og vinteren.

Årskavalkade 2017

Jeg startet året med optimisme og et ønske om videre endring. 2016 var et år som tok meg med storm, og jeg var nå klar for et steg videre. Januar var en svært innholdsrik måned, som besto av reflektering over det som hadde vært og samtidig en utvikling mot det som skulle komme. Jeg startet et lykkeprosjekt som har vært en viktig del av året. Jeg hadde også et spareprosjekt for måneden og skrev om dette i forbindelse med min tidligere spilleavhengighet. Jeg avsluttet måneden med et viktig innlegg om minimalisme og å finne seg selv.

Februar startet med at jeg gikk ned til 5 bloggdager i uken, noe som var viktig for blogginspirasjonen. Jeg hadde en spennende soyafri-måned og delte litt om maten jeg spiste. Jeg fikk økt bevissthet rundt hva jeg ønsket av dette året, og skrev mye dagbok. På bloggen delte jeg to veldig sårbare og personlige innlegg. Jeg skrev om hvordan det er å gå ut fra barneskolen og inn i psykiatrien, og viktigheten av å tilgi. Februar var en sterk måned, på mange måter.

Mars ga seg til kjenne og det gikk mot vår. Det var på mange måter en svært utfordrende måned, siden jeg opplevde en kraftig forverring av tics. Likevel var det mange lyspunkter med måneden, med mange kreative tekster som ble skrevet og blogginnlegg jeg ble fornøyd med. Jeg skrev blant annet om tårer og latter, et fint menneske i psykiatrien og hvor overveldende verden kan være. Jeg startet også opp tilleggsbloggen Vinterblomst.

I løpet av våren tok et steg videre på reisen som minimalist. Jeg skrev litt om dette i innlegget møbler og minimalisme, og ga flere gode tips når jeg skrev om minimalism game. I april fjernet jeg enda flere ting i hjemmet mitt og utviklet meg utrolig mye som menneske. Det var en vond, men også nødvendig måned. Jeg fant tilbake til roen i meg selv, og sto stødigere i livet. Jeg fotograferte og hadde mye glede av mitt nye objektiv: Canon EF 135mm f/2.0L.

April var over og jeg kom styrket tilbake etter bloggpausen 1. mai. Jeg tok imot en fin vårmåned som ga meg mye, mai var en måned for mange små og store endringer. Jeg koste meg med masse deilig vegansk mat, skrev en god del kreative tekster og hadde blant annet undre-uke på bloggen. Jeg skrev også om at Mira er det kjæreste jeg har, hvordan alt er så fremmed etter årevis i mørket og om livet uten kart og kompass. Jeg fotograferte ofte naturen, og hadde en spennende photoshoot med Elin.

Sommermånedene juni og juli ble annerledes enn jeg hadde sett for meg, men likevel veldig fine og lærerike. Jeg leste og fotograferte masse, og forsøkte å nyte sommeren mest mulig. Ikke var jeg så ekstremt plaget av varmen heller, noe som trolig kom av at jeg hadde redusert stoffskiftemedisinene i mai. Jeg spiste mange nye veganske supper, både hjemmelagde og ferdige. Jeg hadde også mye annen god mat, slik som ulike salater, smoothier, gryteretter, wok og ulike veganske burgere.

Jeg skrev flere innlegg jeg er fornøyd med, blant annet om hva et tiår med mørketid gjør med et menneske. Jeg skrev også om hvordan lykke er et valg, og delte et av årets viktigste innlegg: reisen mot livet. I juli skrev jeg om hvordan det er å leve med en tvangslidelse, tanker rundt overvekt og avsluttet måneden med å dele en novelle.

August forsvant litt mellom hendene på meg. Det føltes i hvert fall slik. Jeg hørte mye på podcaster, så på dokumentarer og tenkte over livet. Jeg skrev om hvordan man kan bli mer miljøvennlig og delte oppskrifter på vaniljemuffins og spicy karrigryte. Jeg la også ut noen fine bilder av Mira og pappa og skrev om nødvendigheten av å fokusere på det viktigste.

September kom med utrolig mange tanker og følelser. Jeg gikk inn i den nye måneden i hovedstaden. Det ble mange fine fotografier fra botanisk hage, god vegansk mat og hvile. Men det ble også litt mye for meg som er såpass følsom for sanseinntrykk. Måneden ble litt tankefull og tung. Jeg fant mye roen mens jeg vandret i naturen, med kamera eller Mira på slep. På bloggen skrev jeg blant annet om medisinering og psykiske lidelser, strømsparing og sensommertanker.

Oktober og november ble et vendepunkt på mange måter. Jeg skjønte at jeg trengte å gjøre enkelte endringer i livet mitt, før tvangstankene tok helt overhånd. Å leve med en ocd-diagnose, kan noen ganger være som en berg-og-dalbane. Det største problemet er egentlig at tvangen fort kan trigge andre tilbakelagte problemer, i dette tilfellet med spising. Da er det viktig å ta grep, før ting går for langt.

Mange bøker fant veien fra biblioteket og til hjemmet mitt i høstmånedene, noen av dem nevnte jeg i innlegget bokhøsten. Jeg lyttet til podcaster, så mye på serier og tilbrakte en god del tid i sofaen og senga. På samme tid var jeg ganske mye utendørs. Fanget høstfargene med kameraet, kjente på den friske luften og var i bevegelse.

Jeg skrev om hvor viktig familie er og hvordan jeg lager veganske vårruller og tacopizza. Jeg skrev også litt mer om minimalisme, og hvordan jeg gikk fra shoppestopp til varig livsstil.

IMG_0712Vinteren kom i midten av november. 14. november dalte snøen ned og førte med seg flere snøfall mot slutten av måneden. Jeg nøt den friske luften og fotograferte snøen. I slutten av måneden kjøpte jeg meg et analogt kamera, som jeg gleder meg til å bruke mye i året som kommer.

Året gikk mot slutten og jeg blogget om at hjernen min er det vakreste jeg har, verdens beste jordbær-is og fem ting jeg har oppnådd i livet. Jeg delte også portretter av vakre Jorunn, som jeg hadde photoshoot med i November.

Desember ga meg en fantastisk avslutning på året! Jeg fotograferte, skrev og reflekterte over alt jeg har fått oppleve på 365 dager. Jeg er så ufattelig takknemlig for 2017.

La 2018 få starte og overgå det hele!

Den gode ensomheten

Jeg fyller opp glasset med frisk, ferskpresset appelsinjuice. Klokken slår ni og jeg tar ut rundstykkene av ovnen, smører på et tykt lag med hjemmelaget kikertpostei. Solen står allerede overraskende høyt på himmelen, det er sommer og livet smiler.

Dagen fylles med små, fine hverdagsgleder. Et bad i ferskvann, musikk som strømmer utover terrassen. Røde, saftige jordbær. En bok i junisolen. Snart er den lest ut og jeg skal erstatte den med podcaster for en stund. Finne noe annet å bli opphengt i. Noe som tankene kan kveile seg rundt.

Det går mot kveld og jeg finner meg selv vandrende på asfalten. Hunden i bånd, solen i ferd med å forlate horisonten. Jeg kjenner et svakt vindpust og kjenner på hvor deilig det er å leve. Hvor fin denne sommeren er.


Månedene passerer og det har blitt høst. Novembermørket omfavner kroppen min i det jeg passerer midnatt på kirkegården. Luften er frisk, en smule kald, men likevel deilig. Jeg kjenner vinden suse i ørene, håret som blåser opp til storm. Pelsbarnet løper foran meg, det glinser i refleksvesten.

Jeg åpner inngangsdøren. Tørker hundepotene, tar av meg jakken. Låser døren og henger nøkkelen i det sorte, lille nøkkelskapet. Det henger bare én annen nøkkel der.

Inn i en litt for kald leilighet vandrer jeg. Skrur på nattbordslampa, finner frem et stykke poesi. Leser og vandrer i ordene, skrevet av et annet menneske. Klemmer hardt rundt hånden min, som et kjærtegn til meg selv. Nesten som å si: jeg er glad for at du finnes.


Finner meg selv vandrende inn i en ny morgen. Boken er lest ut, pastaretten oppspist og et par våte sokker henger over vaskemaskinen. Det er på tide å gå nok en ny dag i møte, og med min døgnrytme, ser jeg lite dagslys. Det blir ofte sånn i høst- og vintermånedene. Jeg lever et liv i mørket og jeg trives med det.

Igjen slår det meg hvor deilig det er å være alene. Denne gode ensomheten. Ikke en slik en som gnager, nei på ingen måte! Jeg omfavner meg selv i det jeg kryper under dynen. Jeg trenger ingen armkrok å krype opp i. Helt enkelt legger jeg armene i kors over brystet. Holder rundt englevingene mine. Og slik sovner jeg, i stillhet, på det 18 graders-soverommet. Det er morgengry og jeg tar imot søvnens trygge hinne.

Det er høst nå, hvisker de

img_5932
Nesten lydløst hvisker de om høstens ankomst. Nesten lydløst.

img_5928
Nesten lydløst faller de snart mot jorden. Epler, blader, sarte sjeler.

img_5926
Nesten usynlig farger de verden, hele min verden. Og jeg våkner plutselig opp for å innse det hele.

img_5950
Nesten usynlig begynner solen å gå fra stående posisjon midt på himmelen – til fallende. I det ene øyeblikket er det sol og dagslys. I det andre begynner skyggene å falle.

img_5960
Nesten mirakuløst tar hun tilbake kontrollen over eget liv, og kommer seg ut av det aller siste grepet han hadde rundt hjertet hennes.

Høst er nest siste tema i temautfordringen sammen med Helene.

Bokhøsten

Sommeren er over og vi var åpnet opp for neste årstid. Det er tid for nok en bokhøst, innunder pleddet, i hjørnet av sofaen. Jeg tenkte derfor å nevne noen bøker jeg var hatt glede av den siste tiden.

For en stund tilbake leste jeg boken en annerledes barndom av Iris Johansson. En bok jeg også leste for mange år tilbake, i tidlig tenårene. Faktisk skrev jeg om boken og forfatteren i en forfatterskapsoppgave i niende klasse. Det er en sterk beretning om å vokse opp med autisme, på en tid hvor det finnes lite kunnskap på området. Iris skriver så levende og ekte om barndommen og hvordan hennes verden oppfattes. Det er på mange måte en hjerteskjærende fortelling, samtidig som den vitner om håp. Om en far som aldri gir opp å kjempe for at datteren skal kommunisere med omverdenen. Og om overgangen til «den vanlige verdenen».  Jeg kunne ha skrevet mye om denne boken som jeg har lest et halv dusin ganger, men den må virkelig bare oppleves.


En annen bok i samme kategori, er boken Å leve med Asperger av Dinah Murray. Her møter vi flere forfattere som skriver om diagnosen fra ulike synsvinkler. Både mennesker som selv lever med Asperger, foreldre og fagpersoner. Det er en omfattende bok som jeg måtte lese over flere dager. Den er lærerik, tankevekkende og fin. Jeg har selv Asperger syndrom, og lever heldigvis svært godt med diagnosen den dag i dag. Men det har ikke alltid vært slik, og jeg finner gjenkjennelse i flere av tekstene.

Over til et annet tema vil jeg nevne boken Alkoholfri av Irina Lee, som jeg har skrevet om tidligere i høst. Boken er en personlig beretning om en voksen kvinne som slutter å drikke. Ikke fordi hun må, men fordi hun vil. Hun ønsker et liv uten alkoholen som følgesvenn. På samme tid er boken et viktig bidrag når det gjelder alkohol som samfunnsspørsmål. Hvorfor drikker vi? Hva skjer når man bryter ut av kjente vaner? Å bryte med tradisjoner og det som er forventet, kan for mange føre til reaksjoner fra omgivelsene. Den norske drikkekulturen står på agendaen og Irina Lee stiller spørsmål ved det mange tar for gitt.


Jeg leser i mange sjangre og noe som alltid har stått hjertet mitt nært, er poesi. For noen uker tilbake fikk jeg gleden av å lese en bok som har stått på leselisten min lenge. Om hvor langt det er til Ullern av Cecilie Cottis Østreng. Jeg har tidligere omtalt hennes andre diktsamling Mingvasevann. Begge bøkene er ufattelig sterke, og treffer meg midt i hjertet. Cecilie finner de rette ordene, og gjør den såre, nesten ugjennomtrengelige smerten til noe gjenkjennelig. Dette er på mange måter en mørk kjærlighetsfortelling, og jeg opplevde både gåsehud og sinne mens jeg leste. Det er noe utrolig vakkert med måten hun skriver på. Den hårfine grensen mellom det man kan holde ut og det som blir altfor destruktivt. Hvor går grensen i kjærlighetens navn?


En annen forfatter
jeg har fått opp øynene for, er Henning H. Bergsvåg. Jeg har lest bøkene Nemesis, Over elven Tweed og Du er ikke her. Tre meget innholdsrike diktsamlinger som har gitt meg svært mye. Inspirasjonen flommet over og etterlot meg med et rikere språk og egne tekster som ble skriblet ned. Jeg vet ikke riktig hvor forfatteren traff sterkest, jeg vet bare at han etterlot meg rikere enn jeg var før jeg åpnet bøkene. Rik på tanker, ideer og assosiasjoner som spredde seg like langt som vinden. Bergsvåg er absolutt en forfatter jeg skal lese mer av. Jeg utbringer en skål og takker for opplevelsen!

Har du en bok du vil anbefale?

Hårvekst og andre gleder

Som jeg har nevnt tidligere her på bloggen, klippet jeg av meg store deler av håret i september 2015. For meg som i mange år har slite med dårlig selvbilde, var dette en ganske massiv forandring, siden håret mitt var det som rammet inn ansiktet. Jeg følte meg naken og sårbar uten det lange håret.

Selv om det er svært overfladisk å være så opphengt i hår, er det likevel noe som er viktig for meg. Utover å ha langt hår, er det lite jeg bryr meg om utseendemessig. Jeg er den jeg er, sminkeløs og overvektig. Jeg tenkte bare å dele en liten oppdatering, for å vise hvor mye håret har grodd på bare 2 år! Det er en glede for meg at det endelig begynner å ligne noe jeg kan kalle langt hår. Ikke veldig langt, men jeg har så vidt bikket over grensen fra halvlangt. Om rundt tre års tid er jeg nok fornøyd.


September 2015.


September 2016.


September 2017.

Dette er en god dag og jeg tenkte jeg ville dele noen hverdagsgleder fra den siste tiden. Det er så viktig å legge merke til de små tingene som gjør livet stort og helt.

10 ting som har gjort begynnelsen på høsten bra:

♥ Frisk høstluft.
♥ Lesestunder i sofakroken.
♥ Tanker om året som kommer.
♥ Fine turer med vakre lille Mira.
♥ Takknemlighet over å bare være til.
♥ At jeg stadig vokser som menneske.
♥ Gamle Hotel cæsar-episoder på Tv2 sumo.
♥ Inspirasjon i form av fine blogger, bøker og mennesker.
♥ Redigering av nye og gamle bilder, spesielt mange naturbilder.
♥ Mye god vegansk mat, slik som hjemmelagde burgere, wok og vårruller.

Hva gjør deg glad for tiden?

Ikke det rette ordet

Jeg har tidligere delt seksordsnoveller for de 10 første ukene av året, samt en oppdatering med noen i uke 25. Dette er en del av lykkeprosjektet jeg startet i år. Jeg tenkte derfor å dele noen nye seksordsnoveller.





Sammen forteller de også en slags historie, selv om de er skrevet i ulike uker og egentlig ikke har noe med hverandre å gjøre.

Sensommertanker


Ti små og store tanker fra sensommeren:

• Grip mulighetene! Du vet aldri om de kommer igjen.

• Jeg må slutte å bebreide meg selv for alt jeg har gjort og ikke har gjort. Jeg kan uansett ikke endre det. Det eneste jeg kan gjøre noe med – er her og nå.

• Når jeg føler at jeg alltid kunne gjort noe mer og noe bedre – må jeg ikke glemme hvor langt jeg allerede har kommet.

• Det er viktig å ta vare på de du er glad i. Du vet aldri når de går ut av denne verden.

• Det du tenker og det du føler sendes ut i universet, og det kommer tilbake til deg. Positive tanker avler flere positive tanker og opplevelser. Negative tanker gjør at jeg blir værende på en lav frekvens, og bare tiltrekker meg enda mer dritt og grums. Det er viktig for meg å ikke bli værende i en slik tilstand over lenger tid.


• Denne høsten skal jeg bruke til å fokusere på personlig utvikling. Bli en bedre utgave av meg selv. En jeg trives bedre med å være.

• Noen burde lære meg å ikke ødelegge det som kan bli til noe vakkert.

• Penger er bare et verktøy, ikke et mål i seg selv.

• Å åpne seg for et annet menneske kan noen ganger være fantastisk, med på samme tid veldig skremmende.

• Det kommer alltid en morgendag.

Fem fine ting

Jeg tenkte å skrive litt til den fjortende bloggutfordringen, der temaet er: fem ting som er bra med livet ditt akkurat nå. Hva er bra med livet mitt akkurat nå? Vel, det er svært mye! Det er så mye fint jeg setter pris på i hverdagen, av store og små hverdagsgleder. Det er nesten litt vanskelig å bare nevne fem ting.

1. Oslotur
Når dette innlegget publiseres er jeg på en liten ferie i Oslo. Jeg skal spise mye spennende vegansk mat, hvile på hotellet, fotografere i botanisk hage og antageligvis mange andre fine steder. Jeg deler litt bilder fra turen til neste uke.

2. Snart høst
August går mot slutten og jeg gleder meg som vanlig til høsten kommer. Det er ingen årstid som er vakrere enn høsten. Jeg klarer nesten ikke vente på den friske luften, de vakre fargene og hele atmosfæren som bare er ubeskrivelig flott. September, jeg er klar!

3. Fotoglede
Som vanlig opplever jeg stor glede ved fotografering. Det er en av mine største lidenskaper her i livet og en interesse som opptar mye av tiden min. Jeg gleder meg til alle nyansene og detaljene jeg skal fange i løpet av høsten. Både vakre farger og kanskje noen mennesker (hvis jeg får tatt noen nye portretter).

4. Et liv i flyt
Jeg har det godt for tiden, veldig godt! Livet flyter videre, meget raskt – fordi jeg har så mye fint å fylle livet mitt med. Jeg liker når jeg kan være ordentlig tilstede i livet mitt. Når jeg blir så oppslukt i det jeg driver med at jeg glemmer både tid og sted. Helt siden psykologen jeg hadde for 9 år siden snakket om flyt i livet og hvor viktig det er, har jeg blitt stadig mer bevisst på det.

5. Drømmer om fremtiden
Kanskje noe som går litt imot det forrige punktet, med å være tilstede i nuet. Men selv om jeg er flink til å være tilstede akkurat her og nå, synes jeg også det er viktig å tenke fremover. Hvor jeg er nå og hvor jeg ønsker meg til. Sette meg mål, drømmer eller i hvert fall gjøre meg opp noen tanker om hva jeg ønsker å fylle livet mitt med. Bare noe så enkelt som å skrive opp noen mål for neste uke, neste måned eller neste år kan være fint. Det trenger ikke alltid være så konkret, men jeg synes likevel det er viktig. Jeg vil ikke planlegge alt ned til punkt og prikke, men jeg vil være i stand til å se for meg livet i andre situasjoner og med andre opplevelser enn kun det som er akkurat nå.

Hva synes du er fint med livet ditt akkurat nå?

Å danse i høstmørket

Det går mot helg og jeg skal bruke resten av uken på å hvile. Samle krefter og nyte livet. Være alene, kun med pelsbarnet mitt som eneste selskap. Kanskje går jeg meg en liten tur alene og fotograferer naturen, lytter til fuglene på morgenen eller bare er til. Jeg liker å eksistere, uten å trenge å gjøre så mye bestandig.


Jeg begynner å lengte etter høsten. De lange sommerdagene kan være litt overveldende noen ganger. Jeg venter på mørkere tider, tidligere solnedgang og fredfulle mørke gater. Det er kanskje litt vanskelig for andre å forstå at noen lengter etter mørket i juli.

Sannheten er vel bare at jeg ikke liker at alt er så synlig hele tiden. I lyset. Jeg ønsker å vandre i fred, på kvelder og tidlige morgener. I det minste at jeg ikke er opplyst av noe annet enn gatelykter om jeg møter på noen. Nå er solen tilstede store deler av døgnet, og jeg føler jeg møter flere mennesker på min vei. Logisk nok tilbringer også flere mennesker mer tid ute, i sommervarme og ferie.


Jeg ønsker dere alle en god avslutning på uken, enten du tilbringer tid med andre eller alene. Livet er vakkert, aldri glem det! Hva med å bruke helgen på å gjøre noe fint sammen med en du er glad i? Eller kanskje bruke litt tid på hobbyer du har forsømt i det siste?

Vi former vår egen fremtid, og ikke minst nåtid. Det er viktig å huske, at det er du som velger hvor veien går videre. Vi kan ikke endre det som har vært, men vi kan velge en annen fremtid for oss selv. Vi kan velge å lære av våre feil, og se på alle erfaringer som som noe positivt – både de gode og de vonde. For det er ofte motgang som gjør oss sterkere, enda hvor klisjéaktig det kan høres ut. Jeg vet i hvert fall at det er utfordringer, motgang og smerte som har fått meg til å utvikle meg mest.

Gode erfaringer er selvsagt viktig, men det er ikke nødvendigvis disse man vokser på. Jeg tror det handler om en balanse. Det finnes ikke smerte uten glede, og vi kunne ikke hatt noe å sammenligne med om alt bare var rosenrødt. Jeg setter pris på alt det som har formet meg, og alt det som har latt seg forme av mine valg på livets vei.

Bildene i dette innlegget er en del av bloggutfordring 11: et bilde av utsikten fra valgfritt vindu i leiligheten din. Disse er riktignok fra verandaen.

Speilbilde

Nå tenkte jeg å skrive om noe så overfladisk som hår. Jeg har aldri vært veldig opptatt av utseende, men det jeg skal fortelle om nå, er en overfladisk ting som endret noe stort i mitt indre. Vi må spole et og et halvt år tilbake i tid, til slutten av september 2015. Høsten jeg bodde i Skien, overveldende følelser som følge av at jeg var medisinfri, og et impulsivt øyeblikk når jeg befant meg langt nede i kjelleren. Når livet var som mørkest.

Jeg klipte bort nesten alt håret mitt den dagen i september. Jeg fjernet samtidig min egen verdighet, følelsen av å se helt grei ut, i hvert fall i ansiktet. Igjen ble jeg stående som sårbar og med et enda større forakt overfor eget utseende. Jeg hadde ikke lenger håret som rammet inn ansiktet mitt som en trygg kappe. Og jeg måtte finne styrke et annet sted.

har-2015
Jeg har alltid vært misfornøyd med utseendet mitt, funnet noe å pirke på. Som overvektig og full av arr var det ikke spesielt vanskelig å finne noe. Men jeg hadde jo tross alt inntil den dagen et flott langt hår. Tykt og mørkt. Og lyseblå øyne som kunne sette blikket i folk. Virkelig borre seg fast og feste blikket. Nå sto jeg igjen, med et kortklipt hår etter minutter med kjøkkensaksa.

De første dagene taklet jeg ikke engang å gå på utsiden av døra. Jeg var nedbrutt psykisk fra før og følte meg enda verre av å se meg i speilet. Jeg følte nesten jeg hadde mistet selve identiteten min.

IMG_2762
Sakte, men sikkert vokste håret tilbake. Det tok lang tid, det er enda ikke spesielt langt. Men i prosessen skjedde helt andre ting, totalt uventet. I dag er jeg faktisk glad for at jeg i det desperate forsøket på å ødelegge enda litt mer av meg selv det året i september, gikk løs på det fine lange håret mitt.

For fra den dagen måtte jeg faktisk tåle å se noe jeg likte enda dårligere i speilet. Jeg så inn i speilet og møtte tårevåte, slitne øyne. Månedene førte med seg mye. Men hårløs som jeg følte meg (det var bare kort), begynte jeg etter hvert å gi slipp på kroppsfokuset, litt etter litt. Jeg sluttet etter hvert å hate meg selv. Begynte å akseptere den jeg var, med gode og mindre gode sider. Ting jeg likte og ikke likte på kroppen.

Faktisk vil jeg gå så langt som å si at ved å klippe bort håret mitt og følelsen av verdighet, bygde jeg med tiden opp selvfølelsen min. Følelsen av å være god nok. Jeg klarte å gi fullstendig faen i feilene på kroppen min, og fokusere på historien den forteller – på godt og vondt. Jeg er god nok!

Livets høst

Jeg går mot livets høst
Alderen stiger og jeg går
tom for år

Bladene faller
og jeg visner

Det går mot slutten
Alderen forsvinner
og jeg –
gjenstår ikke som noe annet
enn jord i en kiste

img_5341
Noen tanker om livets høst. Jeg er fremdeles tilstede i en tidlig vår og livet har enda masse å by på. Likevel; det føles riktig å gjøre seg opp noen tanker om høsten. Alderdommen. Når vi før eller senere dømmes til døden av livets timeglass.

Pleiehjem er det siste temaet i skriveutfordringen sammen med Helene.

Hverdagsgleder

Livet kan være ufattelig vakkert på så mange plan. På slutten av fjoråret skrev jeg innlegget Pessimisten og jeghvor jeg skriver litt om dette med hverdagsgleder. Hva som gjør meg glad, hva som betyr noe.

Hverdagsgleder handler ikke om de store tingene som kanskje bare skjer en gang eller to i livet. Tvert imot handler det om det hverdagslige. Å finne glede i de små tingene vi omgir oss med. Å se skjønnheten i verden vi møter på vår landevei, ikke bare i det helt ekstraordinære. Hva synes jeg er vakkert? Hva er mine hverdagsgleder?

Når årstidene skifter. Aller best liker jeg overgangen fra sommer til høst.
img_2916-as-smart-object-1
Å spise deilig vegansk mat.

Hver soloppgang og solnedgang jeg får oppleve.
img_3367-2
Å lese vakker poesi.

Å snakke med mennesker jeg er glad i.
img_4667
Å finne inspirerende blogger eller nettsider.

Å skrive tekster som betyr noe (for meg).
img_3871
Å sovne til rolig instrumental musikk.

Å gå turer når det er kaldt ute, og gleden over å komme seg inn i varmen når man fryser.
img_6355-as-smart-object-1
Å stryke over en hunds myke pels, og se det vakre lille fjeset. Miras fjes.

Glede
 er denne ukens tema i skriveutfordringen sammen med Helene.

Høstminner

img_9404
Motivasjonen til å blogge for tiden begynner å gå nedover. Fra september til nyttår blogget jeg daglig. Deretter gikk jeg ned til seks dager i uken, siden jeg valgte å være offline hver onsdag. Likevel føler jeg det blir for mye. Jeg må nok bare innse at den eneste løsningen for å ikke ødelegge skrivelysten er å gå ytterligere ned, fra seks bloggdager til fem. Det blir fra og med februar, da vil det komme blogginnlegg mandag-fredag.

Jeg burde visst at slik rutinert skriving ikke ville fungere over tid. Såpass godt burde jeg kjenne meg selv. Jeg har rett og slett ikke nok ting å skrive om, og jeg er ikke av typen som blogger «bare for å blogge». Det er det verste jeg vet.

Det viktigste er å finne det som fungerer for meg, for jeg vil virkelig ikke slutte å blogge 🙂

img_9485
Så i dag tenkte jeg det passet med noe så enkelt som fine høstbilder, det får i hvert fall aldri jeg nok av.

img_9481
Jeg liker alle årstidene, men høsten er den desidert vakreste. Jeg kan fort gå lei av vinteren, spesielt når det bare er kaldt og grått. Snøen lyser opp og jeg fotograferer gjerne frost på planter og trær, men jeg blir ofte utålmodig etter våren. Èn ting skal vinteren ha, den forfriskende luften er fantastisk! Det er nemlig den første lettelsen når høsten er på vei, at luften klarner opp etter en varm sommer og jeg føler jeg endelig kan puste ordentlig igjen.

img_9437
Finnes det noe mer magisk enn å se bladene skifte farge på høsten? Jeg har alltid vært fascinert over alle de fargenyansene et tre kan ha, i løpet av et år. Det friske grønne som går over til gule milde toner. Før det oransje og noen ganger knallrøde kommer frem. Til slutt takker bladene for seg, blir brune og visner bort.

img_9446
Det er ikke et eneste sted jeg kan forestille meg at det ville vært kjedelig å fotografere. Alt har sin sjarm her i verden. Det er ingen natur som ikke er vakker. Ingen dyr som ikke er flotte, ingen mennesker som ikke er magiske å fotografere. Jeg tror at min brennende interesse for fotografering gjør meg i stand til å se skjønnheten i alt her i verden. Jeg tviler på at jeg hadde sett på verden med samme øyne uten fotointeressen.

img_9432
Trær er så flotte å se på! Noen er spinkle og får meg til undres over hvordan de overhodet kan takle vindens harde kamper. Andre er mer værfaste, og står der mektige og ruvende. Noen med mange grener, noen med store og små blader. Noen i en tett skog og andre stående alene. Jeg er generelt veldig fascinert av trær. De er på en måte noe helt annet enn blomster og busker, men likevel så vakre. Trær trenger ikke rosens blodrøde farge for å imponere.

img_9476
Eikenøtter får meg til å tenke på barndommen. Jeg likte å samle opp nøttene fra bakken og fantaserte stadig om å se et ekorn titte frem for å finne dem. Og stadig gikk ønsket i oppfyllelse i mine endeløse vandringer i skogen rett ved der jeg bodde. Der var det en nedslitt lekeplass, mange trær og skog. Og både ekorn og katter som tittet frem mellom trestammene. Jeg har også sett rådyr utallige ganger i barndommen, rett på utsiden av stuevinduet. Og en gang fant vi et par sauer gående i hagen, men det er en helt annen sak.

img_9472
Håper bildene falt i smak og at dere alle får en fin avslutning på uken!

Et øyeblikk kan endre alt

Regnet slo mot taket, som småstein mot en glassrute. Vinden var sur og høsten var nær. Fremdeles var det noen blomster igjen i blomsterbedet. De hadde begynt å visne, men var enda ikke døde.

Høstdepresjonen var i gang for fullt. Tankene mørknet, alt ble så fjernt. Hun distanserte seg fra verden. Fra det vonde. Det var ikke lenger noe håp å holde fast ved, ingen lys i enden av tunnelen. Slik var det hver gang. Det ble så mørkt at hun hver gang fryktet det samme – at lyset aldri skulle slippe til igjen.

Det ble alltid lyst igjen, det var alltid et håp under overflaten – hun klarte bare ikke se det. Men denne gangen var det annerledes. Depresjonen var dypere. Tankene mørkere. Angsten var større, mer krevende.

Så hva var så annerledes denne gangen, tenker du kanskje. Hva gjorde denne høsten så unik? Var hun annerledes?


Året hadde vært en påkjenning utenom det vanlige. Altfor mange skuffelser, for mange tap. Forandringer, usikkerhet. Og her sto hun igjen, uten fotfeste. Redd for å falle. Falle så hardt at det ikke var mulig å stable seg opp på beina igjen.

September ble til oktober. Regnet viste seg oftere for henne. Vanndråper på ruta, kalde gufs når hun skulle hente posten. Det dystre som gikk fra mørkegrått til beksvart. Ville det noen gang bli vår? Ville hun komme seg gjennom vinteren? Ville sjelen hennes takle nok en runddans – et år til?

Hun visste ikke. Hadde ingen anelse om hva som kunne skje i løpet av et kort øyeblikk. Kanskje ville hun føle håp igjen, kanskje ville hun bli totalt omringet av mørket – en gang for alle.


En tekst jeg skrev i fjor vår, løst basert på høsten 2015. Store endringer, en ytterst vanskelig høst. Likevel flere store endringer som enda ikke hadde kommet. Jeg dro meg opp av søla, og tok imot 2016 med optimisme. Det ble mange tunge stunder i fjor også, mange tårer, flere arr, mer (indre) smerte. Men jeg har klart meg, holdt hodet over vann og de siste månedene fått se alt det gode livet har å by på. Jeg har vært medisinfri i omkring 1,5 år nå og måtte lære meg å føle på følelsene mine. De vonde og til tider ekstreme svingningene og kaoset. Og jeg har taklet det, bank i bordet!

Jeg er så ufattelig glad for at jeg sommeren 2015 bestemte meg for at nok var nok. At jeg sakte, men sikkert tok tilbake meg selv fra psykiatriens klør. At jeg ikke ga opp, men sto på mitt – selv om menneskene rundt meg ikke trodde dette skulle gå bra. Jeg vet knapt hva jeg trodde selv, men en ting visste jeg: dette var min eneste sjanse til et godt liv. Og jeg grep den sjansen.

Jeg er tryggere på meg selv, mer selvsikker. Aller mest er jeg takknemlig for hva de to siste årene har gitt meg, på godt og vondt. Nå er 2017 her og jeg skal ta året med storm!

Å legge det gamle året bak seg

Det er siste dagen i 2016, og tid for å legge det gamle året bak seg. Dette har vært et år med mange opp- og nedturer. Både vondt og vakkert. Mange endringer, små og store. Det er tid for ukens fotoutfordring med Helene, temaet er nyttår.

Jeg gikk inn i det nye året med mye tanker, men en slags optimisme. Jeg så for meg et godt år, og det har det vært – selv om det også har vært vanskelig. Livet går opp og ned i bølgedaler, og sånn vil det nok alltid være. Svingningene er riktignok mye enklere å takle nå, og jeg er mer i harmoni med meg selv. I balanse.

img_1926-copy
I begynnelsen av februar skrev jeg innlegget Logg av nettet, logg på livet og hadde en bloggpause fram til juni. Jeg trengte å være mindre på nett, senke stressnivået mitt og ikke la fremmede mennesker få knekke meg. Pausen gjorde godt, og ga meg mer inspirasjon til å blogge når jeg kom tilbake. Ikke minst endret jeg nettvaner og hva jeg ville bruke tiden min på.

Jeg skal ikke legge skjul på at de to første månedene i året var ganske tøffe og vanskelige. Store svingninger, og harde vintermåneder. Likevel var januar og februar et vendepunkt. Jeg innså mer og mer hva jeg IKKE ville bruke tiden min på, og tenkte mer over mine verdier som menneske, hva som betyr noe. Jeg vokste som menneske, og det ga en pangstart på året.

img_1905-as-smart-object-1
(Oslo i april – god vegansk mat på Loving hut og veldig hyggelige folk som jobbet der.)

Vårmånedene mars og april var svingende. De besto av mye tanker, to psykologbesøk i Oslo og mye god vegansk mat. Jeg fikk bygget veranda hjemme, hadde flere gode dager og så litt lysere på livet når april var her. Det virket som mørket hadde gitt slipp på meg for denne gang.

Mai gjenstår som et tåkete minne når jeg tenker tilbake. Det var en kaotisk måned, og et kapittel jeg helst vil legge bak meg. En måned med altfor mange fastbrente minner som dro meg ned.

img_4860-as-smart-object-1
Det ble juni og jeg startet å blogge igjen. Juni var tung og tankefull. Jeg skrev et nakent innlegg om å leve med Tourettes syndrom, Helene gjesteblogget hos meg og bloggingen var i gang for fullt. Jeg dro også inn igjen til Tore, psykologen i Oslo. Juni slet og dro i meg, og jeg var ikke sikker på om jeg skulle komme meg helskinnet gjennom måneden.

Juli tok meg med storm, og jeg ble overrasket over meg selv. Jeg startet måneden med seksordsnoveller, pessimisme og en bursdag like rundt hjørnet. Jeg skrev innlegget det er nok nå, og det var kanskje et av de viktigste innleggene jeg har skrevet for min egen del. Om begynnelsen av året var et vendepunkt, var juli et enda større. Jeg tok viktige grep i livet mitt.

img_2340-as-smart-object-1
I august fikk jeg en ny iMac i hus. Jeg gikk gjennom mange minner både digitalt og mentalt, og tenkte veldig mye denne måneden. Jeg tok en to ukers pause fra nett og kom sterkere tilbake i september, og fra den tid har jeg blogget daglig.

Høsten var vond og vakker som forventet. September og oktober besto av mange flotte fotografier, tekster jeg er stolt over og tanker jeg ikke ville vært uten. Jeg vil trekke fram blogginnleggene Rikdom og En kropp – en historie.

img_5134
November gikk fort. I begynnelsen av måneden satt jeg fortsatt litt fast i mørket etter en hard høst, men store og små endringer fant sted. Nok et lite vendepunkt på tampen av året. Jeg utviklet enda mer interessen for minimalisme, på alle livets områder. Jeg tok store grep og ryddet opp i hjemmet mitt, ikke minst i hodet. Jeg skrev mye, fikk handlet mye vegansk mat på Sverigetur og lagde massevis av god mat. Alt fra gresskarmuffins til wok og nye middagsretter.

img_5435
Desembermåned har vært en viktig avslutning på året. Enda litt mer falt på plass i hodet, og jeg har tenkt mye. Fått en indre ro jeg aldri kunne forestilt meg. Jeg har delt vinterbilder jeg er stolt over, skrevet om å feire livet, og ikke minst lykkeprosjektet jeg skal starte på nyåret.

La det nye året begynne!

Høstportretter

img_2911
Jeg tenkte å dele noen flere portretter fra høsten som var, før vi snart nærmer oss et nytt fotoår. Her er noen bilder jeg tok av Carina i september, når høsten akkurat hadde startet.

img_2888
Vakker og fotogen, her er et blinkskudd. Jeg har delt flere portretter fra denne photoshooten her og her.

img_2857
Vinkler kan forandre mye.

img_3292
Det er noe fredfullt og vakkert over mennesker som lukker øynene eller sover. Noe drømmende jeg finner fascinerende. Lukk øynene og la lukkeren i kameraet fange deg. Fange et lite øyeblikk i en hel livstid.

img_3010
Ei fin jente og en fin kjole. Kanskje jeg skal gå i kjoler i mitt neste liv, jeg er ikke komfortabel med det i dette. Men det er ikke noe tap, jeg kan jo se på alle de andre som er flotte i kjoler og glede meg over å fange dem i et fotografi. Det varer for alltid.

img_3026
Assosiasjon: frihet. Snurrer rundt og lar vinden ta tak i kjolen. Frihet i norsk natur.

img_3163
Med dette litt undrende bilde avslutter jeg innlegget og ønsker dere alle en god uke videre. Neste uke er det allerede julaften, tenk på det. Før vi vet ordet av det skriver vi totusenogsytten og feirer inngangen til det nye året.

Glemte bilder fra høsten

Det er ingen tvil om at høsten er borte og vi nå har vinter. Deilig og forfriskende kald vinter. Men det betyr ikke at minnene forsvinner. Minnene om høsten og månedene vi har passert. Her er noen bilder fra slutten av september.
img_3565-as-smart-object-1
En stilk det en gang var roser på. Kun tornene står igjen.

img_3628-as-smart-object-1
Kunst (?) på en trestamme. Det får meg til å undre over hvem som etterlot seg dette.

img_3598-as-smart-object-1
En vei, en gate – i Stavern. Et flott tre. Det får meg til å tenke på alle de vakre trærne jeg har dokumentert med kameraet opp gjennom årene. Så ulike, unike. Og alle blomstene og plantene. Jeg blir glad av å tenke på hvor mange detaljer av verden jeg har fanget, og likevel er det bare miniatyrisk i forhold til hva som finnes der ute. Det gjør meg eventyrlysten!

img_3642-as-smart-object-1
Rognebær er flott! Jeg har sikkert flere hundre bilder av nettopp det, fra alle årene jeg har fotografert.

img_3653-as-smart-object-1
Trærne stenger for lyset og gjør veien mørk. Selv når himmelen er lys, lukkes man inne blant mørke trær. Høye, ruvende trær. Før man igjen kommer ut i lysningen.

img_3611-as-smart-object-1
Epler er både gode å spise og fine å fotografere. Dekorative. Fargerike, da det finnes så mange nyanser. Grønne, gule, røde. Flerfargede. Brune og råtne. Ja, selv sistnevnte kan være flott å fange med kameraet. Når jeg skal spise liker jeg best grønne epler. De er litt mer syrlig enn de røde synes jeg.

Nå fikk jeg lyst på eplekake! Kanskje jeg får lage det en dag og poste oppskrift. Bakte epler er også veldig godt. Eller eplemos. Jeg lovet meg selv å lage eplepai i løpet av året, og det lagde jeg for noen uker tilbake. Den ble vellykket, og jeg vil gjerne lage flere varianter.

img_3677-as-smart-object-1
Et slitt skilt om båndtvang. Dekorativt der det står langs veien. Jeg har alltid Mira i bånd når vi er ute. Uansett hvor veloppdragen en hund hadde vært, ville jeg nok aldri vært komfortabel med å ha den gående fritt. Det er så mye som kan skje. Folk som er redd hunder, en distraksjon som får hunden til å løpe (for eksempel en katt, Mira hadde aldri i verden stått i ro).

Ikke minst at jeg er redd hun skulle komme til skade. Hun passer seg nok ikke for biler, og jeg kunne aldri tilgitt meg selv om det skjedde henne noe, fordi jeg var uforsiktig og dum. For all del, er du virkelig trygg på hunden din og vil ha den løs når det ikke er båndtvang, er det selvsagt greit. Men ikke kom gråtende og forvent sympati fra meg om den blir påkjørt. Da er det antageligvis din feil.

Jeg bryr meg mer om dyrene enn eierne for å si det sånn. Dyr er vakre og uskyldige. Mennesker er som oftest ikke det. Kanskje vakre, men du finner noe fælt ved et hvert menneske, om du ser ordentlig etter.
img_3681-as-smart-object-1
Jeg går videre langs gjerdet, følger stien. Kanskje krysses våre veier et sted.