Den rette

Jeg har hørt utsagnet «den rette dukker opp før du aner» mange ganger i løpet av mitt relativt korte liv. Men har det aldri slått deg at jeg kanskje ikke ønsker å finne noen? At jeg faktisk mener det når jeg sier jeg trives som singel, og aldri ser for meg en fremtid sammen med et annet menneske?

Kanskje er det vanskelig for deg å fatte at ikke alle ønsker det livet du lever (eller så sårt ønsker deg). Jeg kan forstå helt utmerket at denne tosomheten så mange søker, også er med på å berike livene deres. Samtidig vet jeg at det ikke er noe som er gjennomførbart eller ønskelig i mitt eget liv.

Når jeg kan forstå din side av saken, kan ikke du forsøke å forstå min? Selv om du lever sammen med din store kjærlighet og kanskje til og med har et kjærlighetsbarn eller to, betyr ikke det at alle ønsker seg livet du lever. Jeg mener på ingen måte å kritisere livet du (eller andre) velger å leve. Det er bare ikke noe som samsvarer med min oppfatning av lykke.

IMG_6331-2
Jeg synes det er trist når mennesker føler seg fortapte eller ensomme fordi de ikke finner den rette. Eller når de «mister alt» fordi deres livspartner har funnet en annen, eller bare ikke føler den samme kjærligheten mer. Kanskje vet jeg ikke hva jeg snakker om, for jeg har tross alt aldri vært i et langvarig forhold. Men det jeg vet noe om, er selvstendighet. Å stå stødig i livet, alene – fordi nettopp det føles som trygghet.

Jeg tar meg stadig i å tenke på hva som kan gjøre et menneske så avhengig av en annen? Hvorfor ønsker noen å legge lykken i hendene på noen andre? Jeg tenker bare på hvor skjørt livet er, og hvor lite (og sikkert mye) kjærligheten kan tåle.

Jeg har ikke følt denne store kjærligheten selv. Og visst kan det gjøre meg ute av stand til å forstå. Kanskje vet jeg ikke hva jeg velger bort ved å leve alene, men jeg vet i det minste hva jeg velger – og at det er mer enn nok for meg.

IMG_3223
Noen mennesker snakker om hvordan de ikke følte seg hele, før de møtte den rette. Som om de var ufullstendige alene. For meg virker det som karaktersvake mennesker, uten tyngde eller fotfeste. Uten at jeg på noen måte ønsker å dømme. Det er bare mitt synspunkt, ut fra eget liv og erfaringer.

Jeg vil bare gi et slags motsvar til denne konstante forventningen om å være to. For i mine ører klinger ikke det vakkert. Selv om en sterk kjærlighet mellom to mennesker uten tvil kan være vakkert – for de involverte.

Jeg elsker livet høyere enn høyt, og jeg vil så gjerne dele det! Få folk til å forstå at lykke er subjektivt, i hvert fall til en viss grad. Selv om mange av oss trenger de samme grunnsteinene i livet, og å få dekket grunnleggende behov – er det likevel kun en liten del av et stort liv. Det er noe vi heller burde være glad for. Heie fram ulikhetene våre. Tenk så kjedelig det ville vært om alle ønsket det samme?

IMG_6347
Jeg skal ikke behøve å forsvare valget mitt. Selv om jeg er ung, betyr ikke det at jeg er uten dømmekraft. Mange fremstiller det nærmest slik, samtidig som de lukker ørene for begrunnelsen min. «Skal du ikke ha barn? Det vil endre seg når du blir eldre» kan jeg få høre, uten at noen spør meg om hvorfor. Er det i bunn og grunn bare noe jeg ikke ønsker, eller er det kanskje en dypere og mer innviklet årsak til valget mitt?

Våg å spørre, så kan vi snakke om det. Kanskje kan du lære noe av min selvvalgte alenehet. Jeg bruker det ordet, fordi ensomhet ofte kan tolkes i en negativ retning. Og for meg finnes det ingenting negativt med å være alene.

Bokhøsten

Sommeren er over og vi var åpnet opp for neste årstid. Det er tid for nok en bokhøst, innunder pleddet, i hjørnet av sofaen. Jeg tenkte derfor å nevne noen bøker jeg var hatt glede av den siste tiden.

For en stund tilbake leste jeg boken en annerledes barndom av Iris Johansson. En bok jeg også leste for mange år tilbake, i tidlig tenårene. Faktisk skrev jeg om boken og forfatteren i en forfatterskapsoppgave i niende klasse. Det er en sterk beretning om å vokse opp med autisme, på en tid hvor det finnes lite kunnskap på området. Iris skriver så levende og ekte om barndommen og hvordan hennes verden oppfattes. Det er på mange måte en hjerteskjærende fortelling, samtidig som den vitner om håp. Om en far som aldri gir opp å kjempe for at datteren skal kommunisere med omverdenen. Og om overgangen til «den vanlige verdenen».  Jeg kunne ha skrevet mye om denne boken som jeg har lest et halv dusin ganger, men den må virkelig bare oppleves.


En annen bok i samme kategori, er boken Å leve med Asperger av Dinah Murray. Her møter vi flere forfattere som skriver om diagnosen fra ulike synsvinkler. Både mennesker som selv lever med Asperger, foreldre og fagpersoner. Det er en omfattende bok som jeg måtte lese over flere dager. Den er lærerik, tankevekkende og fin. Jeg har selv Asperger syndrom, og lever heldigvis svært godt med diagnosen den dag i dag. Men det har ikke alltid vært slik, og jeg finner gjenkjennelse i flere av tekstene.

Over til et annet tema vil jeg nevne boken Alkoholfri av Irina Lee, som jeg har skrevet om tidligere i høst. Boken er en personlig beretning om en voksen kvinne som slutter å drikke. Ikke fordi hun må, men fordi hun vil. Hun ønsker et liv uten alkoholen som følgesvenn. På samme tid er boken et viktig bidrag når det gjelder alkohol som samfunnsspørsmål. Hvorfor drikker vi? Hva skjer når man bryter ut av kjente vaner? Å bryte med tradisjoner og det som er forventet, kan for mange føre til reaksjoner fra omgivelsene. Den norske drikkekulturen står på agendaen og Irina Lee stiller spørsmål ved det mange tar for gitt.


Jeg leser i mange sjangre og noe som alltid har stått hjertet mitt nært, er poesi. For noen uker tilbake fikk jeg gleden av å lese en bok som har stått på leselisten min lenge. Om hvor langt det er til Ullern av Cecilie Cottis Østreng. Jeg har tidligere omtalt hennes andre diktsamling Mingvasevann. Begge bøkene er ufattelig sterke, og treffer meg midt i hjertet. Cecilie finner de rette ordene, og gjør den såre, nesten ugjennomtrengelige smerten til noe gjenkjennelig. Dette er på mange måter en mørk kjærlighetsfortelling, og jeg opplevde både gåsehud og sinne mens jeg leste. Det er noe utrolig vakkert med måten hun skriver på. Den hårfine grensen mellom det man kan holde ut og det som blir altfor destruktivt. Hvor går grensen i kjærlighetens navn?


En annen forfatter
jeg har fått opp øynene for, er Henning H. Bergsvåg. Jeg har lest bøkene Nemesis, Over elven Tweed og Du er ikke her. Tre meget innholdsrike diktsamlinger som har gitt meg svært mye. Inspirasjonen flommet over og etterlot meg med et rikere språk og egne tekster som ble skriblet ned. Jeg vet ikke riktig hvor forfatteren traff sterkest, jeg vet bare at han etterlot meg rikere enn jeg var før jeg åpnet bøkene. Rik på tanker, ideer og assosiasjoner som spredde seg like langt som vinden. Bergsvåg er absolutt en forfatter jeg skal lese mer av. Jeg utbringer en skål og takker for opplevelsen!

Har du en bok du vil anbefale?

Minusgrader i oktober

Vi falt
for hverandre
denne oktoberkvelden
med levende lys

Vi holdt hender
og elsket
til langt på natt

Det ble mandag
og snøen kom

Lysene hadde slukket
og minusgradene smøg seg
oppunder skjørtet ditt

img_0971
En tekst, et slags dikt fra tre år tilbake. Om minusgrader i oktober (og i hjertet). En ny måned har ankommet og jeg fortsetter som vanlig med å dele mandagsdikt. Men jeg utvidet det forrige mandag til å være kreative tekster, så det blir ikke nødvendigvis dikt hver gang – men en kreativ tekst, i en eller annen form.

Nå har det faktisk gått et helt år siden jeg begynte å dele mandagsdikt her på bloggen.

Flere av ditt kaliber

Om jeg noensinne får holde rundt deg, skal jeg aldri gi slipp. Trygg i dine armer.  Kanskje er det bare i drømmene mine hvor du hvisket meg god morgen og strøk meg forsiktig over kinnet. Kanskje er det jeg skriver nå bare fiksjon.

img_2693
Kanskje vil du aldri glemme blikkene du sendte meg og begjæret vi begge følte. Kanskje var det ikke engang ekte.

img_2697
Det eneste jeg vet er at om noen skulle kunne få meg til å føle ekte kjærlighet, noensinne – måtte det være deg. Vi går antageligvis bare videre i hvert vårt livsløp og sees ikke igjen. Jeg vandrer videre alene og møter ikke på flere av ditt kaliber.

Du åpner mitt hjerte

Slik du holder mitt hode oppe
er det ingen andre
som klarer

Slik du setter på meg smilet
med livslyst i blikket
og bedårende øyne

Slik du kikker på meg
med stjålne blikk
Latter som fyller din munn
og ord som fyller mitt hjerte

Slik –
kan ingen andre mennesker
åpne
min sjel


Et gammelt dikt som medfører nye tanker. Med dette diktet skriver jeg meg inn i slutten av måneden. Dette blir det siste mandagsdiktet på en stund, for på fredag tar jeg en bloggpause. Mer informasjon kommer senere.

Rødt og grønt

img_3797-as-smart-object-1
Jeg blir ikke slått gul og blå, men jeg kan noen ganger nesten bli slått i svime av vakre fargetoner. Her; de røde og grønne. Rødt er så kraftfullt. Jeg assosierer det med døden, livet og alt i mellom. Kjærligheten og vold. Hjerte og smerte.

img_0951
Jeg kikker på grønntonene som skinner gjennom. Det grønne finner du overalt. Grønne trær og busker. Blader og stilken til vakre blomster. Og alt det grønne som er spiselig.

img_1287
Rødt og grønt, nesten som i kontrast til hverandre. Komplementærfarger, og ordet får meg til å trekke på smilebåndet. For det minner meg om en lærer jeg hadde for mange år siden, som var veldig opptatt av primærfargene rød, gul og blå. Hun var et fint menneske.

img_3798-as-smart-object-1
Røde og grønne fargetoner gir meg en varm følelse av idyll. Norsk sommeridyll. Kanskje en rød hytte og knallgrønne, friske plener. Barn som løper rundt, kanskje de leker sisten. Fredfulle timer i solen, eller i skyggen med isté i glasset. Jeg lenger etter våren nå merker jeg. Nå har vi i hvert fall startet på februar.

Stødig

img_4720-as-smart-object-1

Stødig
Varm, myk pels. Små lyder, hun snakker. Trygg og stødig, en livbøye. Samtidig så liten, skjør – vakker. En hund, min kjære. Det vesenet som holder ut med meg. Det individet jeg takler å bo sammen med.

Hun hører klagesanger, gråt og fortvilelse. Og er også hos meg når latteren bryter løs, smilet dekker hele kjeften og gleden min sitter utenpå kroppen.

img_4051
Et liv med store svingninger, følelser som er så sterke – at du nesten kan ta og føle på. Hun ser dem alle, opplever meg. Ser sinnsstemningen skifte. Så raskt, nesten lydløst – skifter det fra dag til natt. Lys til mørke. Og hun er der alltid.

img_4503-as-smart-object-1
Et øyeblikk fanget i forrige måned. Mira som sitter og kikker på meg, kanskje litt utålmodig. Hun sitter i en kurvstol på kontoret, der jeg tilbringer mesteparten av tiden når jeg ikke sover. Her har jeg iMacen, fotografier på harddisk, bøker, notatbøker, dagbøkene mine. Omtrent hele livet.

Livets hemmelighet

Spør ikke meg
om livet
For kort har jeg levd
og lite har jeg forstått

Spør ikke meg om kjærlighet
For lite har jeg blitt elsket
Og mye har jeg hatet

Spør meg om håpet
Spør meg heller om det
Spør om hvordan jeg har klart meg –
så skal du få vite
livets hemmelighet

img_2341
En tekst, et dikt fra 2012 – som rommer så mye. Mer enn du aner.

Et pelsbarn

Mira. Du er min trygghet, min klippe! Et fast holdepunkt i en ellers så kaotisk og til tider uforutsigbar hverdag. Du holder ut med meg, og viser meg den kjærligheten jeg trenger. Akkurat så mye som jeg tåler.


Det er magisk å bo med en hund, for et menneske som meg. Jeg kunne aldri bodd med et annet menneske. Det ville blitt for mye. Jeg er sær og spesiell. Men en hund forstår akkurat tilstrekkelig.

Hun bryr seg ikke når jeg ticser ekstremt mye, utfører tvangshandlinger og generelt sære ting. Hun ser det ikke. Er vant til det. Samtidig ser hun når jeg trenger henne, merker min sinnsstemning. Er jeg trist, gir hun meg oppmerksomhet. Uten ord. Og det er ofte det beste.

Mira holder meg oppe. Sammen med henne må jeg fungere til en viss grad. Uansett hvor lett eller vanskelig jeg har det, trenger hun omsorg. Turer, lek, kos og kjærlighet. Og det gir livet mening selv i de mørkeste stunder.

Hun trenger meg, og jeg trenger henne.

Mira, du er mitt barn, min kjæreste skatt – mitt alt!

Fanget

Når man sitter med døra vidåpen til sitt eget fengsel.

Alt jeg noensinne ønsket, var å få oppleve verden. Alt jeg noensinne ba om var å få føle – ekte kjærlighet. Det eneste du gav meg var smerte og fortvilelse. Følelsen av verdiløse tårer ble skylt nedover – mitt såre ansikt.

Likevel; går jeg alltid tilbake i disse trakter. Likevel går jeg alltid hjem til dette hjemmet som jeg kaller mitt hjem. Der hvor porten står åpen inn til min rosehage, og du står i døra og ønsker meg velkommen. Der hvor døden står og skriker til meg, gjennom lukkede gitter, med en forferdelig stank.

Kjellerdøren står åpen, slik den alltid har gjort. Jeg kan alltid gå. Kan alltid dra. Det er ingen som hindrer meg i å dra bort, fra mitt eget fengsel. Det er ingen som holder meg igjen, og låser døren, og sier det er for sent.

Likevel føles det for sent. For du holder meg fast. Ikke fysisk, men likevel er jeg fastspent. De usynlige lenker rundt mine føtter, og båndet rundt halsen og spikeren i hjertet. Den har spikret fast min smerte. Du gir ikke slipp på meg, lar meg aldri få fred. Selv når jeg går bort fra mitt livs verste opplevelse, og minnene begynner å blekne – selv da står spikeren der.

Spikeren
Der står den. Slik som alle de andre, som er festet til husveggen. Du husker sikkert den du tråkket på når du skulle gå over dørterskelen inn til stua. Den som holdt fast den venstre sokken din, og etterlot seg et lite hull.

Et hull, et bunnløst hull
Slik som spikeren etterlater seg et lite hull i venstre sokk; etterlater du deg et hull i venstre bryst. Slik som spikeren lar huden blø et lite øyeblikk, lar du hjertet mitt blø for deg. Jeg tråkker aldri over terskelen igjen. Aldri skal du få stikke hull på meg.

Som en fremmed kommer du hit, og lager merker på meg. Arr som ingen andre ser, spikret fast i mitt indre. Hullet, tomrommet i mitt hjerte – er så stort nå.

Aldri vil jeg kunne sy igjen arr. Arr er ikke åpne sår lenger. De er som sammenklistrede hull, som et bevis på kampen jeg har kjempet.
IMG_4866
En tekst fra 2014. Mange tanker, opplevelser – en veldig sammensatt tekst. En salig blanding av fakta og fiksjon.

Å holde et annet menneske

Holdt du meg fast
eller ga du slipp?

Det eneste jeg husker
er den siste gangen
du holdt meg
i dine armer

Aldri har jeg
følt meg så fortapt
og lykkelig
på samme tid
IMG_0396
Dette er et dikt om noe som har vært, eller har det? Det er en tekst om å føle fortvilelse og lettelse samtidig. Å være lykkelig og fortapt, forvirret. Det er kanskje en tekst om kjærlighet. Jeg vet ikke. For jeg tror aldri jeg har følt ekte kjærlighet, eller er i stand til å elske.

Teksten er fra 2015.

Å leve med en hund

IMG_0903 as Smart Object-1 bw
Det er helt utrolig å tenke på at Mira har vært så liten! Her var hun under 2 måneder gammel, og jeg hadde akkurat fått henne. Dette var 14. juni i fjor, 13 måneder siden. På besøk hos oldemor (min mormor) for aller første gang. Det er litt rart det der, at jeg kaller mine foreldre mormor og bestefar til henne, og meg selv mor. Men hun er jo som et lite barn for meg. Det eneste barnet jeg noen gang får.

IMG_0903 as Smart Object-1
Du er fantastisk, Mira! Selv om du går meg på nervene når du bjeffer daglig, fordi det går folk forbi. Til tider hater jeg at jeg har vinduer ned til gulvet. Men du synes vel det er fint å kunne titte ut, alltid følge med. Du er der i mine lyseste stunder, og mørkeste. Du har sitte med meg når jeg har gråte og vært på randen av et sammenbrudd. Og du har vært der når jeg har smilt, ledd og hatt det bra. Og du er like glad i meg uansett.

IMG_0905 as Smart Object-1 bw
Siden jeg er såpass sær og av enkelte grunner aldri vil kunne bo sammen med noen, er det flott med et dyr. Noen tror det er en «fase», at jeg en dag vil ha behov for en partner, stifter familie og flytter sammen. Det skjer ikke. Det er ingen fase. Jeg kunne skrevet mye om det, men det er ingen vits. For jeg er meg, og jeg vet hvem jeg er – det gjør ikke flertallet. For det er få som virkelig kjenner meg.

Derfor er det fint med Mira. Hun er en jeg ORKER å bo sammen med, og en som liker å bo sammen med meg. Men det kunne aldri blitt slik med et annet menneske. Det trenger jeg altfor mye alenetid til. Ikke minst er det enkelte ting som gjør at jeg aldri hadde klart det.
IMG_0905 as Smart Object-1
Du er nydelig, og den beste samboeren jeg kunne fått. Noen ganger føler jeg at jeg ikke fortjener deg, at du er for god for meg. Men jeg vet det ikke stemmer. Jeg vet jeg fortjener et nydelig lite vesen som deg i livet mitt.

Til tider er jeg ganske menneskesky. Jeg trekker meg unna folk og møter nesten ingen. Jeg vil være i fred fra mennesker jeg ikke liker, orker ikke forholde meg til alle de som ikke forstår. De jeg ikke kan fordra. De menneskene jeg ikke føler er verdt å bruke tid på. Men med dyr er det annerledes.

Mira, du er mer verdifull og vakker enn noe menneske jeg noensinne har møtt. Det er så mye lettere med en hund. Dyr er uskyldige, rene og flotte vesener. Mens mennesker alltid har «noen svin på skogen». Det vil alltid være ting jeg misliker med mennesker, også de jeg er glad i. Jeg er kritisk, kravstor og kresen. Men dyr kan jeg elske ubetinget. Jeg forlanger ikke noe, jeg dømmer ikke. Men jeg har min tvil for om jeg noensinne kunne elsket et menneske ubetinget. Elske et menneske i det hele tatt.

Kjærlighet er ikke for alle, og for meg holder det med en hunds kjærlighet.

Før enden er nær

Det handler ikke om englene
på loftet
eller fuglene
på taket

Det handler ikke om gjenferdet
i kjelleren
eller skjelettene
i skapet

Det handler
om deg og meg
Om kjærlighet
– skjønner du?

IMG_4425
Et dikt jeg skrev i januar. Merker jeg har savnet å skrive i det siste, tiden har gått meg forbi, alt har gått så fort. Det er godt å være tilbake med blogging, og skriving. Kommer nok til å legge ut noen tekster de neste dagene.

En kamp mot kulden

I fronten
står du
klar til kamp

Fremdeles blir du
sett på
som et lite barn
i hans øyne

Han ser ikke på deg
som en fullverdig
voksen
kvinne

Du har så vidt
levd i dette århundre
Så vidt opplevd
ekte kjærlighet

Du kjemper med
nebb og klør
for en kjærlighet
som aldri vil komme

Det er ikke verdt å kjempe
for noen som –
ikke ville kjempet
den samme
kampen for deg

Kjærligheten har du
så vidt opplevd
Lite vet han –
om hvorfor

Svik og hat
Frykt og savn
Det har du opplevd et
dusin ganger
– kanskje flere

Du er en skadeskutt fugl
som søker trygghet
i dette dødsfordervede samfunnet

Han avviser dine
kalde hender
og lar deg gråte tårer
som fryser til is

IMG_6224 as Smart Object-1
Et dikt jeg har skrevet. Trenger jeg si mer?