Fin og rar og liten

IMG_8139
I morgen skal denne lille frøkna til dyrlegen for å få vitaminsprøyte, ta tannstein og bli klippet. Da blir hun fin og rar og liten igjen. Hun er jo alltid liten i størrelse, men blir likevel som en helt annen hund når hun får av seg den tykke pelsen. Hun hopper avgårde bortover stuegulvet og er mer spretten.

Jeg synes det er skummelt at hun må i narkose for å ta tannstein, men de vet vel hva de gjør hos dyrlegen. Det er bare det at hun er mitt lille pelsbarn og det kjæreste jeg har.

Når hun har kviknet til fra narkosen og kommer hjem etter overnattingsbesøk hos «mommo og bestefar», blir det mye kos og litt fotografering. Jeg fotograferer henne ofte når hun er nyklipt.

Årskavalkade 2017

Jeg startet året med optimisme og et ønske om videre endring. 2016 var et år som tok meg med storm, og jeg var nå klar for et steg videre. Januar var en svært innholdsrik måned, som besto av reflektering over det som hadde vært og samtidig en utvikling mot det som skulle komme. Jeg startet et lykkeprosjekt som har vært en viktig del av året. Jeg hadde også et spareprosjekt for måneden og skrev om dette i forbindelse med min tidligere spilleavhengighet. Jeg avsluttet måneden med et viktig innlegg om minimalisme og å finne seg selv.

Februar startet med at jeg gikk ned til 5 bloggdager i uken, noe som var viktig for blogginspirasjonen. Jeg hadde en spennende soyafri-måned og delte litt om maten jeg spiste. Jeg fikk økt bevissthet rundt hva jeg ønsket av dette året, og skrev mye dagbok. På bloggen delte jeg to veldig sårbare og personlige innlegg. Jeg skrev om hvordan det er å gå ut fra barneskolen og inn i psykiatrien, og viktigheten av å tilgi. Februar var en sterk måned, på mange måter.

Mars ga seg til kjenne og det gikk mot vår. Det var på mange måter en svært utfordrende måned, siden jeg opplevde en kraftig forverring av tics. Likevel var det mange lyspunkter med måneden, med mange kreative tekster som ble skrevet og blogginnlegg jeg ble fornøyd med. Jeg skrev blant annet om tårer og latter, et fint menneske i psykiatrien og hvor overveldende verden kan være. Jeg startet også opp tilleggsbloggen Vinterblomst.

I løpet av våren tok et steg videre på reisen som minimalist. Jeg skrev litt om dette i innlegget møbler og minimalisme, og ga flere gode tips når jeg skrev om minimalism game. I april fjernet jeg enda flere ting i hjemmet mitt og utviklet meg utrolig mye som menneske. Det var en vond, men også nødvendig måned. Jeg fant tilbake til roen i meg selv, og sto stødigere i livet. Jeg fotograferte og hadde mye glede av mitt nye objektiv: Canon EF 135mm f/2.0L.

April var over og jeg kom styrket tilbake etter bloggpausen 1. mai. Jeg tok imot en fin vårmåned som ga meg mye, mai var en måned for mange små og store endringer. Jeg koste meg med masse deilig vegansk mat, skrev en god del kreative tekster og hadde blant annet undre-uke på bloggen. Jeg skrev også om at Mira er det kjæreste jeg har, hvordan alt er så fremmed etter årevis i mørket og om livet uten kart og kompass. Jeg fotograferte ofte naturen, og hadde en spennende photoshoot med Elin.

Sommermånedene juni og juli ble annerledes enn jeg hadde sett for meg, men likevel veldig fine og lærerike. Jeg leste og fotograferte masse, og forsøkte å nyte sommeren mest mulig. Ikke var jeg så ekstremt plaget av varmen heller, noe som trolig kom av at jeg hadde redusert stoffskiftemedisinene i mai. Jeg spiste mange nye veganske supper, både hjemmelagde og ferdige. Jeg hadde også mye annen god mat, slik som ulike salater, smoothier, gryteretter, wok og ulike veganske burgere.

Jeg skrev flere innlegg jeg er fornøyd med, blant annet om hva et tiår med mørketid gjør med et menneske. Jeg skrev også om hvordan lykke er et valg, og delte et av årets viktigste innlegg: reisen mot livet. I juli skrev jeg om hvordan det er å leve med en tvangslidelse, tanker rundt overvekt og avsluttet måneden med å dele en novelle.

August forsvant litt mellom hendene på meg. Det føltes i hvert fall slik. Jeg hørte mye på podcaster, så på dokumentarer og tenkte over livet. Jeg skrev om hvordan man kan bli mer miljøvennlig og delte oppskrifter på vaniljemuffins og spicy karrigryte. Jeg la også ut noen fine bilder av Mira og pappa og skrev om nødvendigheten av å fokusere på det viktigste.

September kom med utrolig mange tanker og følelser. Jeg gikk inn i den nye måneden i hovedstaden. Det ble mange fine fotografier fra botanisk hage, god vegansk mat og hvile. Men det ble også litt mye for meg som er såpass følsom for sanseinntrykk. Måneden ble litt tankefull og tung. Jeg fant mye roen mens jeg vandret i naturen, med kamera eller Mira på slep. På bloggen skrev jeg blant annet om medisinering og psykiske lidelser, strømsparing og sensommertanker.

Oktober og november ble et vendepunkt på mange måter. Jeg skjønte at jeg trengte å gjøre enkelte endringer i livet mitt, før tvangstankene tok helt overhånd. Å leve med en ocd-diagnose, kan noen ganger være som en berg-og-dalbane. Det største problemet er egentlig at tvangen fort kan trigge andre tilbakelagte problemer, i dette tilfellet med spising. Da er det viktig å ta grep, før ting går for langt.

Mange bøker fant veien fra biblioteket og til hjemmet mitt i høstmånedene, noen av dem nevnte jeg i innlegget bokhøsten. Jeg lyttet til podcaster, så mye på serier og tilbrakte en god del tid i sofaen og senga. På samme tid var jeg ganske mye utendørs. Fanget høstfargene med kameraet, kjente på den friske luften og var i bevegelse.

Jeg skrev om hvor viktig familie er og hvordan jeg lager veganske vårruller og tacopizza. Jeg skrev også litt mer om minimalisme, og hvordan jeg gikk fra shoppestopp til varig livsstil.

IMG_0712Vinteren kom i midten av november. 14. november dalte snøen ned og førte med seg flere snøfall mot slutten av måneden. Jeg nøt den friske luften og fotograferte snøen. I slutten av måneden kjøpte jeg meg et analogt kamera, som jeg gleder meg til å bruke mye i året som kommer.

Året gikk mot slutten og jeg blogget om at hjernen min er det vakreste jeg har, verdens beste jordbær-is og fem ting jeg har oppnådd i livet. Jeg delte også portretter av vakre Jorunn, som jeg hadde photoshoot med i November.

Desember ga meg en fantastisk avslutning på året! Jeg fotograferte, skrev og reflekterte over alt jeg har fått oppleve på 365 dager. Jeg er så ufattelig takknemlig for 2017.

La 2018 få starte og overgå det hele!

Hun som rører ved hjertet mitt

IMG_9507
IMG_0275

Mira. Hun som rører ved hjertet mitt. Hun som fanger smilene, gjør meg omsorgsfull og varsom. Hun som får meg til å legge hodet forsiktig mot brystet hennes, kun for å høre at hun puster. Hurtige hjerteslag som varmer et mammahjerte. Jeg «burper» på magen hennes, slik man gjør med et lite barn. Hun kikker rart på meg og synes det er litt rart og litt artig. Det går mot kveld og hun kryper tett opp ved beina mine. Selv om senga mi er 150 cm bred sover hun helst på min side. Hun blir aldri mett på kos.

Jeg klør henne bak ørene, kikker inn i de nøttebrune, små øynene og sier: takk for at du er til. Takk for at du rører ved hjertet mitt.


Dette innlegget er en del av bloggutfordring 18: noe som rører deg.

Ville du ha solgt barnet ditt?

Det føles som en evighet siden jeg deltok i diskusjonsgrupper og på forum. Likevel er det en tråd jeg ikke klarer å glemme. Den er fra 2015, noen måneder etter jeg ble veganer.

Diskusjonen omhandlet meg som person. Livet mitt som veganer ble kritisert og vi kom inn på temaet dyrehold. Først må jeg si at jeg på ingen måte er for avl, og aldri kommer til å skaffe meg et dyr den dagen Mira ikke finnes lenger. Jeg synes det blir feil når folk avler opp hunder, kun for økonomisk gevinst. Men det er ikke temaet her.

En anonym person mente jeg skulle kvitte meg med Mira. Det kjæreste jeg har, mitt lille pelsbarn – burde tydeligvis bli solgt fordi jeg hadde blitt veganer. Det ville redusert etterspørselen etter hunder og kunne hindret at et dyr ble utnyttet, sa vedkommende. Jeg trengte ikke nødvendigvis å avlive henne. 

IMG_7518Ville du vurdert å selge et familiemedlem? For det er det hun er for meg. Selv om jeg som veganer ikke vil bidra til videre oppdrett av dyr, betyr selvfølgelig ikke det at jeg vil kvitte meg med Mira! Hun kunne da ikke noe for at jeg valgte å bli veganer. Det betydde ikke å velge bort henne.

Hadde jeg først blitt veganer, ville spørsmålet vært et helt annet. Da hadde jeg forstått at noen stilte seg tvilende til om kjøp av dyr regnes som utnyttelse. Det er en helt annen diskusjon som jeg ikke er ute etter å ta her og nå.

Å være veganer handler nettopp om å ikke se på dyr som mat eller objekter. Ikke skille mellom ulike vesener eller deres verdi. Så hvordan kunne dette menneske finne det logisk at jeg bare uten videre skulle selge et familiemedlem? Ville du solgt barnet ditt fordi du endret livsstil?

IMG_5599Jeg merker jeg er sint fremdeles, nesten to år senere. Vedkommende spurte om hvorfor jeg måtte ha kjærlighet spesifikt fra hunder. Kunne jeg ikke få det fra mennesker?

Det handler ikke om manglende kjærlighet fra mennesker. Det handler om å ikke velge bort det kjæreste du har. Jeg sammenligner Mira med et barn. Hvilken mor kunne kunne få seg til å selge barnet sitt? Jeg kjenner sinnet brenner inni meg, og håper jeg aldri møter på slike ytringer igjen, noensinne!

Jeg setter pris på når folk spør om veganisme. Når de er nysgjerrig, og når de stiller kritiske spørsmål. Ingen spørsmål er dumme, selv om jeg kanskje har hørt de et hundretalls ganger før. Så lenge du ikke spør med en hatefull tone, kan jeg svare på det aller meste, også om andre temaer i livet mitt. Det handler om hvordan du spør.

Hårvekst og andre gleder

Som jeg har nevnt tidligere her på bloggen, klippet jeg av meg store deler av håret i september 2015. For meg som i mange år har slite med dårlig selvbilde, var dette en ganske massiv forandring, siden håret mitt var det som rammet inn ansiktet. Jeg følte meg naken og sårbar uten det lange håret.

Selv om det er svært overfladisk å være så opphengt i hår, er det likevel noe som er viktig for meg. Utover å ha langt hår, er det lite jeg bryr meg om utseendemessig. Jeg er den jeg er, sminkeløs og overvektig. Jeg tenkte bare å dele en liten oppdatering, for å vise hvor mye håret har grodd på bare 2 år! Det er en glede for meg at det endelig begynner å ligne noe jeg kan kalle langt hår. Ikke veldig langt, men jeg har så vidt bikket over grensen fra halvlangt. Om rundt tre års tid er jeg nok fornøyd.


September 2015.


September 2016.


September 2017.

Dette er en god dag og jeg tenkte jeg ville dele noen hverdagsgleder fra den siste tiden. Det er så viktig å legge merke til de små tingene som gjør livet stort og helt.

10 ting som har gjort begynnelsen på høsten bra:

♥ Frisk høstluft.
♥ Lesestunder i sofakroken.
♥ Tanker om året som kommer.
♥ Fine turer med vakre lille Mira.
♥ Takknemlighet over å bare være til.
♥ At jeg stadig vokser som menneske.
♥ Gamle Hotel cæsar-episoder på Tv2 sumo.
♥ Inspirasjon i form av fine blogger, bøker og mennesker.
♥ Redigering av nye og gamle bilder, spesielt mange naturbilder.
♥ Mye god vegansk mat, slik som hjemmelagde burgere, wok og vårruller.

Hva gjør deg glad for tiden?

Mine hjertevenner

Jeg har fått gleden av å kjenne mange vakre dyr. Både de jeg har levd sammen med, og de jeg har møtt hos andre. I dag tenkte jeg å sette fokus på de dyrene jeg har hatt i hjemmet mitt, og i hjertet mitt. Disse bildene er mitt bidrag til ukens temautfordring med Helene, der temaet er hund og katt.




Clara var en vakker katt og min kjære følgesvenn gjennom barndommen. Hun kom inn i livet mitt når jeg var bare 5 år gammel og forlot meg når jeg var 17. Jeg har aldri noensinne møtt en katt som er i nærheten av slik Clara var. Hun var så unik! Sær, egenrådig og spesiell, samtidig som hun kunne være veldig tålmodig og kosete. Absolutt en katt med stor personlighet.




Vakre lille Enya Fiona. Hun bor fremdeles hos mine foreldre, og jeg får hilst på henne en gang i blant. Men hun har vært redd for alt og alle i mange år. Nå begynner det riktignok å bli litt bedre. Jeg kan få hilst på henne hvis jeg er veldig varsom. Hun ble mest knyttet til mamma i tiden etter vi fikk henne, siden jeg på den tiden bare bodde hjemme annenhver uke, og flyttet for meg selv da hun var litt over et år. Vi har mange gode minner sammen, fra tiden mens hun var liten kattunge og var mer fortrolig med meg og andre mennesker. Også en katt med stor personlighet som vet akkurat hvordan hun vil ha det!




Linus var en god gutt som dessverre ikke var en del av livet mitt så lenge. Ting skjedde veldig brått, og han måtte avlives i mai 2015. Jeg orker ikke tenke på det som er vondt, jeg vil heller holde fast ved de fine minnene vi hadde sammen. Fine gåturer i soloppgang eller på nattestid, kosestunder i sofaen og det skjønne lille ansiktet som vekket meg om morgenen. Jeg er glad for tiden vi fikk sammen, kjære Linus.




Kjære Mira. Du betyr alt for meg! Sammen er vi sterke. Du har gått ved min side i over to år nå, og vært med på massive endringer i livet mitt. Jeg er så glad for at du er min klippe, mitt faste holdepunkt – uansett hva jeg går gjennom. Du lærer meg å være tålmodig, rolig og varsom. Jeg har nesten ikke ord som kan beskrive hvor mye du betyr for meg. Første gangen vi møttes var du bare 5,5 uke gammel. Et par uker senere tok jeg deg med hjem. Du var så liten og skjør. Du fikk plass i håndflatene mine. Nå har du vokst deg litt større, men du er likevel min lille babyjente. Pelsbarnet mitt.

Har du et dyr som står hjertet ditt nært?

Bestefarjente

Mira har alltid vært en skikkelig bestefarjente. Hvis pappa er i rommet, er det ingen andre som er av interesse. Selvfølgelig er hun veldig knyttet til meg, siden det er hos meg hun bor, men hun er også veldig glad i bestefaren sin. Jeg kaller henne for pelsbarnet mitt, og mine foreldre kaller henne for pels-barnebarnet.

Her var Mira bare 8 uker gammel. Veldig liten og veldig trøtt. Juni 2015.

Trygg i bestefar sine armer. Her var hun 5 måneder gammel. September 2015.

På skogstur, høsten 2016.

På besøk hos «mormor og bestefar», april 2017.

Fra en badetur til Hull (disse to vassfisene ville visst ikke bade), juni 2017.

Fra en gåtur på morgenen,  juli 2017.

10 ting jeg virkelig setter pris på

Det er så mye fint i livet mitt som jeg setter pris på. Så i dag tenkte jeg å nevne ti av de største tingene:

• Gleden ved å trives best alene (og bo alene).
• Takknemligheten over å bo i Norge og at jeg har mulighet til å ha et verdig og godt liv, takket være velferdssystemet.
• To flotte foreldre som alltid stiller opp for meg.
• Mira, den vakre hunden min.

• Alle erfaringene og minnene jeg har samlet hittil.
• Evnen til å skrive gode kreative tekster, slik som dikt og noveller.
• Fotointeressen og gleden over alle de vakre, små detaljene i verden rundt meg.

• Tanken på alle mulighetene jeg har i livet. Alle fotografiene jeg skal fange, tekstene jeg skal skrive og stedene jeg skal besøke.
• Å bo i et land med variert klima og fire årstider. Jeg elsker variasjonene når årstidene skifter. Høsten er den vakreste tiden jeg vet om.
• Å leve som veganer. All den deilige maten, den gode samvittigheten og ikke minst interessen for dyrevelferd og miljø.

Innlegget er en del av bloggutfordring 13: ti ting du virkelig setter pris på.

Kjært barn har mange navn

Flere av oss har hatt kallenavn i løpet av livet. Kanskje noe hyggelig eller noe litt flaut. Jeg har aldri hatt noen kallenavn, men jeg har et dobbelt fornavn, og bruker kun det første. Jeg må smile når jeg tenker tilbake på barndommen. Min mor brukte alltid dobbeltnavnet mitt hvis hun var sint eller oppgitt. Marthe Charlotte! ropte hun bestemt.

Tilbake til kallenavn. Jeg har en vakker liten hund ved navn Mira. Og hun har med tiden fått flere kjælenavn, som jeg tenkte å skrive litt mer rundt. Jeg omtaler henne som pelsbarnet mitt, da jeg aldri kommer til å få noen menneskebarn. Jeg synes det er så fint å kalle henne det, og jeg har fått flere hyggelige bemerkninger fra folk som har hørt meg si det.


Lille my sier jeg til henne, der hun står og kikker på meg, med de store nøttebrune øynene sine. Hun skakker litt på hodet og lyder navnet sitt. Mira og Lille My. Vi går videre på morgentur og jeg setter meg ned på huk. En liten frøken hopper opp på meg med skitne hundelabber. «Du er så vakker, lille My – vet du det?» sier jeg, mens hun møter meg med blikket.


Jeg stryker henne varsomt
over pelsen og kjenner hun lukter lavendel etter dagens bad. Hvit og lysebrun i pelsen. Vakker som få. Hun snur seg i sofaen, legger seg på ryggen og vil jeg skal klø henne på magen. «Skal vi kose mage?» sier jeg og smiler mot henne.

Et vakkert lite ansikt kikker tilbake. Hun skjeler litt med det ene øyet sitt. Egentlig begge noen ganger, men det er mest synlig på det ene. Jeg kaller henne for Lille sjel, og tenker at folk kanskje synes det er litt rart. Men jeg synes hun er så ufattelig vakker, og det er jo bare et kjælenavn. Hun er min lille sjel, hjertet mitt.


Hvordan oppsto kallenavnene? spør jeg meg selv. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg elsker dette lille vesenet over alt på denne jord. At hun beriker livet mitt og lærer meg å være varsom, å elske høyt, å verdsette de små øyeblikkene. En labb mot armen min når jeg har det vanskelig. Den lille halen som logrer. Det skjelende øyet som gjør henne ekstra vakker. Alle timene vi tilbringer sammen, på gulvet, utendørs eller i senga.

Reisen mot livet

Nå har det gått over tre år siden jeg besluttet å ikke spise kjøtt. Og det har ført til en mye lenger reise. Jeg startet med å droppe kjøttet, etter årevis med ubehag. Jeg følte ting ble litt lettere, med tanke på problematikken med mat. Jeg fant endelig en utvei, i hvert fall en begynnelse. Det var to årsaker: ønsket om å ikke spise levende vesener og ønsket om et mindre spiseforstyrret sinn.

Likevel er jeg ikke her for å feire avgjørelsen jeg tok for litt over tre år siden. Jeg vil nevne en langt viktigere dato som førte til kjedereaksjoner – 4. juli for snart to år siden. Jeg tok en avgjørelse som skulle komme til å endre livet mitt på så mange plan – jeg ble veganer.

En bittersøt åpenbaring. Jeg følte på skyldfølelsen over å ha fylt tjue år før jeg innså hva jeg drev med. Visst kunne jeg unnskylde mine første barneår ved å legge ansvaret på mine foreldre. Jeg var for liten til å forstå, og de fungerte som mitt moralske kompass – rett og galt. Men det endret ikke det faktum at det likevel var mange år fra min naive barndom til dette tidspunktet. Jeg var ikke lenger et barn, men en voksen kvinne. Jeg hadde hatt mange år til å forstå.

img_2821
Man kan ikke endre fortiden, men nå hadde jeg tatt det rette valget! Lite visste jeg den dagen i juli at dette skulle bli en døråpner. Jeg ble veganer på dagen, og det påfølgende året førte det ene valget til det andre. Fra juli 2015 og 1,5 år frem i tid – skulle livet mitt endre seg drastisk.

Å bli veganer ga meg den nødvendige motivasjonen til å bli medisinfri, etter nærmere syv år som medisinert, ikke minst til tider hyppig psykiatrisk pasient. Hvis ikke jeg hadde blitt veganer, hadde jeg heller ikke fått det nødvendige sparket bak. Dyretestede medisiner fikk meg til å tenke. For all del, nødvendige medisiner er akseptert selv om du er veganer. Men jeg brøt løs fra avhengigheten, og ble medisinfri på veldig kort tid.

Legen og mine nærmeste frarådet en så rask nedtrapping på det sterkeste. Jeg var klar over risikoen og visste hvilket ubehag som ventet meg. Samtidig visste jeg at dette måtte gjøres på min måte, om jeg skulle klare det. Mot alle odds gikk det bra. Det ble august, jeg var medisinfri, veganer og valgte å flytte utenbys. Mira var enda en liten valp, knapt renslig.

img_2779
I løpet av høsten ble jeg overrasket over hvor mye jeg nå følte! Uten medisiner så jeg verden med helt nye øyne. Høsten førte med seg flere valg. Jeg valgte å ikke gå videre på skole, fordi jeg faktisk innså at jeg hadde et valg. Jeg endte opp med å klippe av meg store deler av håret i sinne, og i mine øyne fjernet jeg verdigheten. Til gjengjeld fikk jeg med tiden selvtillit. Jeg flyttet tilbake til Kragerø, og startet et nytt liv – på samme sted som jeg omtrent hadde flyktet fra.

Jeg var overfølsom etter sjokket over endringene i egen personlighet som følge av seponerte medisiner. Og jeg bar på så mye sinne! Jeg ble kjent som en sinnaveganer den høsten. Jeg var sint fordi omverden ikke kunne se det jeg endelig hadde sett. Jeg så på valgene deres som fæle. Jeg visste like godt den gang som nå at sinne som regel ikke fører til endring. Samtidig hadde jeg ikke blitt hardhudet nok til å tåle alle mulige negative tilbakemeldinger og naive påstander jeg møtte som veganer.

Mest av alt var jeg nok sint på meg selv! Alt var snudd på hodet. Dette handlet om mer enn veganisme. Jeg var sint fordi jeg følte så ufattelig mye og innså hva årene med medisiner hadde tatt fra meg. Mulighetene. Jeg var sint og også lettet for relasjonene og båndene jeg brøt. Jeg bar på mye smerte, som nå var i ferd med å komme ut – opp til overflaten.

img_2685
Det ble 2016. Om 2015 hadde vært avgjørende med flytting, ny hund, skoleslutt, veganisme, valget om å bli avholds og medisinfri, store endring i mitt sosiale liv og starten på et nytt – klarte faktisk 2016 å toppe det hele!

Jeg var en løvetann, omtrent som ugress. Og alt jeg ønsket var å bli en fullverdig rose. Jeg blomstret, livet mitt blomstret! Fra en skjør blomsterknopp vokste jeg meg sterk, og ble det jeg hadde drømt om; en rose.

Året besto av mange store og små endringer. Jeg tok tak i livet og oppnådde en helt ny bevissthet. Jeg kuttet ut flere mennesker fra livet mitt og endret nettvaner. Jeg brukte mer tid på det som betydde noe og begynte reisen mot et minimalistisk liv. Jeg ryddet opp både i hodet og livet rundt meg. Viktigst av alt valgte jeg livet, i stedet for et halvveis liv i mørket og en offerrolle.

Før om årene besto livet mitt av en sterk indre uro. Vet du hva jeg beskriver livet mitt som nå? Harmonisk, balansert, og endelig – med en indre ro. Livet er magisk!

Hun er en hund

Mira er en hund, men også min aller beste venn. Hun som får meg ut på turer og ser verden med litt andre øyne, langs bakken, mot himmelen – mellom trærne. Med et blikk framover.

En venn som hviler sammen med meg, etter lek og aktivitet. En som står meg nær, som kryper opp, helt tett inntil beina mine. Det vil aldri være noen andre som ligger i min seng enn Mira.

Du er vakker, lille pelsbarnet mitt. Med de nøttebrune øynene dine speider du etter meg; kikker opp, kikker bort – og våre øyne møtes. Du smelter hjertet mitt hver gang du kikker på meg. Vi ler og gråter sammen. Smiler, deler gleder og deler livet.

De to nederste fotografiene er med mitt nye objektiv, Canon EF 135mm f/2L.

Lille frøken

Jeg nevnte tidligere i mai at jeg skulle poste noen nye bilder av Mira, fra den siste tiden. Her er et bilde jeg tok av henne i slutten av mars, rett før hun ble klipt. Jeg kan forstå det når folk som ikke kjenner meg spesielt godt, spør om jeg har fått ny hund. For hun blir veldig liten og annerledes.

Her er hun nyklipt og fotografert med den nye telefonen min.

Og litt senere, sammen med «bestefar» i bilen. Jeg er så ufattelig glad for at denne lille frøkna er en del av livet mitt. Hun lyser opp dagene mine.

Har du et dyr som står hjertet ditt nært?