Tilbakeblikk på 2014 – del 1

2015 er på vei, torsdag ønsker vi det nye året velkommen. Og jeg sitter her og tenker, hva har jeg oppnådd i år? Hvor er jeg i livet? Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal svare på akkurat det spørsmålet. På mange måter har jeg kommet langt dette året – stablet meg på bena og klart å LEVE. Men på andre områder er ting verre enn noen gang. Jeg vet ikke om jeg føler meg lykkeligere nå enn i fjor på denne tiden. 2014 har vært et år jeg aldri kommer til å glemme, på godt og vondt.
IMG_2320_tonemapped
I slutten av januar opprettet jeg denne bloggen, etter å endelig ha bestemt meg for å holde meg på wordpress, og forlate blogg.no. Samme dag som opprettelsen, skrev jeg innlegget Meninga med livet, la ut et kåseri om det typisk norske, og flere dikt, som jeg hadde skrevet tidligere. Januar-måned mener jeg å huske at var helt okey. Ikke noe spesielt bra eller dårlig, bare helt grei.
IMG_2352_tonemapped
I begynnelsen av februar skrev jeg ned noen tanker om lykke, la ut mange bilder, blant annet disse vinterbildene. Jeg hadde reisefeber, publiserte mye dikt på bloggen, og hadde mange store og små tanker.Jeg skrev dette diktet:
Fotfeste”
I denne mørke natten
er ikke mine tanker
verdt mer enn
en femtiøring

De femti øre
du kan kjøpe dem for –
har ingen verdi

Slik som mine følelser
føles tankene
meningsløse

I denne stille natten
gråter jeg
stille tårer
uten fotfeste

Ellers i februar ble jeg blant annet leder i Kragerø fotoklubb, noe som dessverre ikke varte lenge – da jeg måtte trekke meg fordi jeg hadde det veldig vanskelig, og ikke kunne følge opp et slikt verv. Jeg hadde vinterferie, og husker den var fin – men jeg husker godt februar måneds mørke sider. Jeg gjorde mye, tenkte mye – følte lite. Hjernen gikk på høygir, og JO det var en fin måned, helt til den falt sakte sammen – og alt gradvis mørknet.
IMG_2262_tonemapped
Februar ble til mars, og skyene mørknet mer og mer – for hver dag som gikk. Det skulle gå frem til midten av mars, før jeg gikk helt ned i kjelleren. 17. mars ble jeg innlagt på DPS, og nok en tung tid gikk meg i vente. Dagene gikk, og jeg var lite aktiv på bloggen. Men den 25. mars skrev jeg innlegget Hva kaller man det ubegripelige? Mars var snart over nå, men noen lyse dager og glimt hadde jeg nå og da.
IMG_2351_tonemapped
April kom som et smell. Jeg startet måneden med å skrive om «Jeg & livet», en kreativ skriveøvelse der du tar et ord fra hver av de to spaltene, kombinerer dem – og skriver noe om dem. Tror jeg har lyst til å fortsette med noen av disse skriveøvelsene i året som kommer. Kanskje spinne videre på denne. Et lite utdrag fra innlegget:

Livet kan by på så mye. På godt og vondt. Så min konklusjon om Jeg og Livet må være at vi går hånd i hånd på livets humplete landevei. Noen ganger glipper hendene våre, og vi faller bort fra hverandre. Andre ganger er livet min beste venn …


April ble bedre enn mars, men likevel mer vond enn god. Jeg ble skrevet ut fra DPS i midten av April, og så egentlig for meg en dyster tid i møte. Likevel, jeg fikk noen greie dager på slutten av måneden – og jeg tenkte Kom mai, du skjønne milde.

A question, but no real answer

Hvorfor føler jeg det slik? Hvorfor føler meg så fort mislykket? Et spørsmål, uten et ordentlig svar. I går var en fryktelig tung dag for meg. Jeg er fryktelig sliten for tiden, men kom meg på skolen – etter to dagers fravær.

Det som møtte meg var forferdelig! Rett og slett forferdelig. Jeg visste jeg skulle få igjen en heldagsprøve i norsk fra forrige uke, og resultatet som møtte meg var ikke til å holde ut. 4+ fikk jeg. Beviset på at jeg er mislykket. Min nedre grense som jeg takler er 5-, det går helt greit. Men når det går ned på 4-tallet slik som i går, faller alt fra hverandre for meg. Jeg VET at det ikke kommer til å ødelegge for at jeg skal få 5 i standpunkt, men likevel…

Det er et bevis på at jeg ikke er bra nok.
IMG_2755 as Smart Object-1

Dagen ble etterfulgt av jeg som dro gråtende hjem, armer fylt med arr og Nozinan (beroligende). Nå har jeg sovet i 30 timer i strekk, men jeg kan ikke si at jeg føler meg stort bedre. Ting er jævlig, helt for jævlig! Jeg føler meg som en verdiløs liten dritt. Jeg fortjener ikke å ha det godt i livet føler jeg. Når jeg ikke engang kan klare å mestre en fuckings prøve… Og dette halvåret som har gått så fint, med femmere og 5+ for det meste, med unntak av en 5-

Jeg vet ikke lenger om jeg klarer å kjempe. Om jeg orker. Jeg vet ikke om jeg føler det er noen vits i å ta eksamen. Jeg kan like så godt gi opp…


Dette innlegget virket sikkert som et ræva syteinnlegg. Det får bare være.
Når jeg har det vondt, må jeg få det ut.

Dagen er ikke helt den samme uten

Alle sier at vi nordmenn er født med ski på bena. Det er så typisk norsk med langrenn og ski generelt. Jeg vet ikke hvor typisk norsk jeg egentlig føler meg, jeg. Jeg har aldri hatt ski på bena i løpet av mitt 35-årige liv! Jeg synes disse kladasene ikke er det granne artige å ha på bena. Vondt gjør det å falle med dem og.

Så var det nå for et par år siden, på vinterstid, da fatter`n ville ha meg med på skitur i fjellet. Jeg følte jeg måtte si ja, da han er en ordentlig kjernekar som alltid lager mye sprell og moro. Turen var fin den, helt til vi kom til skibakken. Da gikk det bare nedover.

Med ski på bena, og et skremt uttrykk i ansiktet, satte jeg utfor denne lange bakken. Overraskende nok havnet jeg med bena under meg, og ikke i kryss over hodet. Jeg synes det ble mer og mer artig for hver tur i bakken. Skigåing var kanskje noe for meg likevel. Så bar det opp til hytta, med den motbydelige bæsjebrune kvikklunsjen i sekken, og fatter’n hadde med seg den svette gamle brunosten sin, og mors hjemmebakte brød.

Hva ble det neste? Nå ble det vel sikkert en tur på vidda, for å fange reinsdyr og. Bare kvikklunsjen blir liggende hjemme, og jeg får noe annet enn brunost på nista, sier jeg vel ikke nei til en tur. Kanskje treffer jeg ei fin budeie der oppe også, som vil gifte seg i bunad. Kanskje blir jeg typisk norsk før jeg vet ord av det. Kanskje, bare kanskje vil jeg en gang like den mørkebrune kvikklunsjen som alltid er med i tursekken. Men jeg vil nok aldri bli noen god skiløper.

Det neste som skjedde i mitt norske liv, var at jeg fant min livs store kjærlighet. Hun er fin og flott, men det jeg virkelig misliker med henne, er at hun alltid tygger brunost. Når favorittdrikken hennes også er melk, kan jeg egentlig bare gå å kjøpe meg en svindyr halvliter med en gang. Men kjerringa vil vel heller at jeg skal ta en av de mange i kjelleren. Der er jo lageret fylt opp fra forrige harrytur.

Heldigvis er hun i det minste vakker, selv med sine lange blonde budeiefletter, skaut på hodet og vorte på nesa. Hun er et prakteksemplar av en typisk nordmann, med sine vaner og skikker.

Jeg kommer nok aldri til å bli helt norsk, men kvikklunsj har jeg endelig lært å like. Men den dagen jeg møter opp i bunad og med brunostbiter i tennene, da flykter jeg til Gran Canaria og koser meg med gårsdagens aviser.

Dagen er ikke helt den samme uten.
IMG_6960
Jeg fikk i oppgave å skrive et kåseri på skolen, der temaet skulle være «typisk norsk». Da måtte jeg selvfølgelig trekke frem disse typisk norske tinga, som ikke alle foretrekker. Vi er ikke alle så norske som vi skal ha det til. I hvert fall ikke typisk norske.

Ser du på deg selv som en typisk nordmann? Med ski på bena, glad i fårikal, har alltid kvikklunsj med på tur, drar på harrytur til Sverige og har et godt liv? Ser du på disse ytre tingene med å være norsk, eller tenker du mer på de indre verdiene vi nordmenn har?