Pappvintanker

jeg var kanskje for ung for pappvin
likevel for gammel til å være barn

jeg var kanskje for ung til å knulle deg
så det var bra vi holdt oss til varsom berøring
tungen din snikende inn i munnen min

jeg var kanskje for gammel til
å drømme om en fremtid

img_8463
Poesi er ikke alltid vakkert.

Å fokusere på det viktigste

Noen synes kanskje det er rart hvis jeg sier at jeg aldri ser på nyheter. Ikke leser jeg nettaviser heller, i hvert fall svært sjeldent. At jeg ikke har TV er kanskje en naturlig årsak til at jeg ikke ser på nyhetene, men de fleste ville likevel ha holdt seg oppdatert. Lest aviser eller nettaviser. Fått med seg hva som skjer i nyhetsbildet.

Grunnen til at jeg ikke følger med på nyheter er at det stresser meg. Det skjer konstant mye fælt i denne verden vi lever i, og for meg er det virkelig ikke nødvendig å ta innover meg hver eneste tragedie, for å føle at jeg holder meg oppdatert i samfunnet.

En sjelden gang tar jeg en tur innom noen nettaviser, slik som lokalavisen Kragerø Blad Vestmar og Telemarksavisa. I spesielle tilfeller klikker jeg meg inn på Verdens gang eller Aftenposten. Det kan fort gå en måned eller mer, før jeg beveger meg inn på slike nettsider. Når jeg først leser aviser, trykker jeg inn på titler som virker av interesse for meg. Jeg er svært selektiv, fordi jeg heller foretrekker å søke opp ting jeg lurer på, eller ønsker å vite noe om, i stedet for å bli konstant bombardert med alt som skjer her i verden.


Det kan hende at mine manglende sosiale relasjoner også spiller en viktig rolle. Jeg hadde kanskje følt et større behov for å hele tiden være oppdatert om jeg snakket mer med andre mennesker. Antageligvis, men det ville ikke vært noe positivt.

Jeg kan bli fullstendig oppslukt og opphengt i ting. Den halvtimen med nyheter for deg betyr nettopp det; en halv time. For meg kan det bety timevis med etterarbeid. Søke opp, lese om, lytte, se videoer. I tillegg til å lese om andre menneskers meninger, synspunkter og tanker. Finne lignende saker, lignende temaer. Jeg assosierer meg videre fra en ting til en annen, og før jeg vet ordet av det kan jeg ha sittet oppe hele natta. Bare på grunn av én nyhetssending.

Forstår du da hvorfor det ikke går? Hvorfor jeg ikke ser på nyheter eller leser aviser på fast basis? Daglig?


Det høres slitsomt ut,
tenker du kanskje. Vel, så lenge jeg klarer å begrense meg selv, lever jeg et godt liv. Det er nettopp denne evnen til å fokusere på noe over lang tid som gir meg stor glede når jeg skriver, fotograferer (og redigerer) eller leser om noe som interesserer meg.

Hvis jeg finner en serie som frister, ser jeg gjerne hele i løpet av noen få uker. Kanskje 10 episoder i løpet av én dag. Noen uker senere finner jeg kanskje en blogg eller nettside av interesse. Jeg kan lese hele! Ikke bare det siste blogginnlegget eller den siste måneden, men flere år tilbake i tid. Kanskje finner jeg meg en bok en kveld, og jeg kan lese ut hele i én etappe. Enten det er 100 eller 500 sider. Bare med korte pauser hvis jeg må tisse eller ut på tur med Mira.

Det er slik jeg er, slik jeg fungerer. Og jeg lever godt med det, veldig godt. Men veien fra å ha et miserabelt liv med Asperger og OCD til å omfavne alle gode sidene av det – har vært veldig lang. Veien har vært kronglete og bratt.


Jeg verdsetter særinteressene mine og evnen til å bli totalt oppslukt av noe. Jeg forstår at utenforstående kan se på det som usunt og tvangsmessig, nesten som en mekanisk robot noen ganger. Samtidig ser jeg viktigheten av å meddele hvor fint det kan være.

Okei, så leser jeg ikke aviser eller ser på nyheter. Jeg fungerer ikke normalt i relasjoner, har en jobb eller normale rutiner. Jeg fungerer ikke slik som du tenker at et menneske må i samfunnet. Men jeg fungerer på min egen måte. Jeg er ikke som gjennomsnittet, kanskje ikke en gang en brøkdel – men jeg er likevel så mye, mye mer. Kanskje bare ikke din definisjon av lykke, eller hva som er nødvendig for et godt liv.

Jeg ønsker ikke bare å fokusere på det som er vanskelig eller det som er fundamentalt annerledes mellom deg og meg. For nettopp ved å se gledene av å være akkurat slik jeg er,  gir det meg muligheten til å ha et fullverdig liv. Jeg omfavner annerledesheten min, og nyter alt det livet har å tilby.

Visst kan det være overveldende og slitsomt å være menneske. Stadig vekk føles det som om følelsene mine sitter utenpå kroppen, for nettopp så følsom og sårbar blir jeg. Kanskje gråter jeg, kanskje trekker jeg meg tilbake i skallet mitt og kanskje går jeg bare til sengs og venter på en enklere morgendag.


Dette innlegget er en del av en temautfordring sammen med Helene fra aspergerinformator.com. Det første temaet er fokus.

Lykke er et valg

Lykke er et valg, men det betyr ikke at det er enkelt. Det kan kreve beinhard jobbing for å komme dit. I fortiden ville jeg vært uenig, men det er nettopp fordi jeg ikke så på lykke som et reelt valg jeg hadde. Jeg var ikke klar over hvor utrolig viktig og avgjørende min holdning til livet kunne være.

Kanskje er du slik jeg var. Du føler deg maktesløs og tror ikke du kan velge lykke. Men kanskje du leter på feil sted? Lykken finner du inni deg selv. Ikke la ytre gleder være nødvendig for din egen lykke. Ikke la andre mennesker hindre deg i å være den du er ment til å være. Ikke baser lykkefølelsen din utelukkende på relasjoner eller materialistisk velstand.

Vi er alle ulike, med liv som kan være svært forskjellige. Likevel velger jeg å tro at hvis jeg, en eks-pessimist og tidligere dypt deprimert kan velge lykke – kan du det også. Det handler ikke om å ha det perfekte livet der alt går på skinner. Vi opplever alle utfordringer, prøvelser og motgang i livet. Selvsagt i ulik grad, men det handler mye om innstillingen du velger å ha til livet. Kanskje du trenger å endre eller finpusse litt på din egen definisjon av lykke?

Jeg baserer ikke lykken min på andre mennesker. Ikke på prestasjoner, jobb eller utdanning. Ikke på mote, antall eiendeler eller merker. Ikke på ferier som kan gi meg skrytebilder til Instagram, Snapchat eller hva enn du bruker. Jeg lar ikke kroppen min få definere hvem jeg er. Hvor mye jeg trener eller hva jeg spiser.

Jeg ser meg i speilet hver dag, ser forbi alt dette – og velger lykken.


«People spend a lifetime searching for happiness; looking for peace. They chase idle dreams, addictions, religions, even other people, hoping to fill the emptiness that plagues them. The irony is the only place they ever needed to search was within.»  

– Ramona L. Anderson

Du må finne din egen vei innover, og fremover. Den trenger ikke være lik min, eller noen annens vei. Det finnes like mange veier til lykke som til verdens ende. Uendelig mange. Det gjelder å skape din egen vei. Tråkke opp en ny sti og velge hvor du ønsker at livet ditt skal føre deg. Våg å tenke stort. Drøm stort. For bare slik kan drømmene dine gå i oppfyllelse. Hvis du våger å tro på dem. Leve som om det allerede er en del av livet ditt.

Hvordan ser psykisk smerte ut?

Det er ikke alltid du kan stole på det du ser kun med øynene. Bildene under er begge fra to smertefulle perioder psykisk, året er 2013. Du tar det kanskje som en selvfølge at det første bildet var da jeg hadde det verst? Da tar du feil. Derimot det andre bildet, med et falsk smil klistret på – var da jeg hadde det mest vanskelig.

img_0210-og-img_0514
Jeg forventer ikke at du skal se det som skjuler seg bak et smil. At du skal forstå det usynlige. Men jeg håper kanskje du kan tenke deg om to ganger, før du antar at alt har en fasit. Smerte er ikke alltid synlig, enten den er fysisk eller psykisk. Du kan se åpne sår, gipsede bein eller blåmerker – men utover det, kan smerte være vanskelig å se. Vanskelig å forstå.

Noe av det vanskeligste å få høre når jeg var innlagt før om årene, var at jeg så frisk ut. Så glad ut. Det så ut som at jeg hadde det så bra. Hva forventet du? At jeg skulle gråte hele tiden, se sliten og dratt ut i trynet som en rusmisbruker – eller alltid ha oppkuttede armer? Jeg vet det var ment hyggelig. Jeg vet at du, en pleier, pasient eller hvem du nå enn var – mente det godt.

Det er hyggelig å høre at man ser godt ut. Men det er fortvilende å ikke bli hørt, ikke bli trodd fordi du ikke ser sliten ut. Ikke ser syk ut. Har du sett meg i mine mørkeste øyeblikk? Tror du det er da jeg går ut og møter verden? At det er da jeg snakker med deg?

Jeg ber deg bare om å ikke dømme etter det du ser utenpå helt ukritisk. Har vi ikke alle opplevd et menneske som har sagt at alt går fint når vi har spurt, men som vi ikke helt har klart å tro på? Kanskje ønsker ikke vedkommende å snakke om det, og det må også respekteres. Bare vit at du og holdningen din kan utgjøre en stor forskjell. Det er ikke dit ansvar å se etter faresignaler eller redde et liv. Forhindre et uønsket utfall. Men vi har alle et felles ansvar for å se etter. Være et medmenneske, en venn. Forsøke å se etter endringer i væremåten på de rundt oss. Det kan være faresignal nok.

Hvis du kjenner noen som du allerede vet at sliter, ikke vær redd for å si noe galt. Det er ikke det jeg skal frem til her. Det er helsevesenets manglende forståelse jeg er ute etter å sette fingeren på, ikke enkeltmenneskers ord som var ment godt. Vi reagerer alle ulikt på utsagn og vi kamuflerer smerte i ulik grad. Noen er åpne om det vonde, noen stenger alt inne. Jeg har vært på begge sider.

Det er bedre å bry seg en gang for mye, enn en gang for lite – i frykt for å si noe galt. Han eller hun som sliter, er den eneste som kan fortelle deg hva som føles feil. Hva som er riktig. Kanskje handler det ikke alltid om rett og galt heller. Ingen fasit. Bare en avgjørelse i øyeblikket. Omsorg og forståelse etter beste evne, i akkurat den situasjonen.

En rød tråd

Jeg liker å ha en rød tråd gjennom en tekst og binder ofte sammen blogginnlegg på min egen måte, i et eget system. Jeg tror ikke dere blogglesere alltid ser alle disse sammenhengende, men det er heller ikke viktig. For meg er det viktig at den røde tråden gir flyt i teksten, og kan gjøre en tung, lang tekst – litt lettere. Jeg bestemte meg for å ha en slags usynlig rød tråd gjennom de ti temaene i skriveutfordringen jeg postet hver fredag, og nå som alle temaene er skrevet til, tenkte jeg å dele litt tanker rundt «tråden».

Jeg startet med temaet følelser og skrev om hvordan jeg kamuflerer og får gitt uttrykk for følelser gjennom kreative tekster. Jeg nevner også litt om gråsonene av akseptable følelser og hvordan dette helt fra barndommen kan virke forvirrende. At noen av oss aldri blir helt klok på følelser.

Videre binder jeg sammen neste tema som er barnehage, med smerten over å være annerledes. Jeg skriver om barndomsår og de vonde følelsene som oppstod tidlig. Om hvordan jeg viklet meg inn i mørket, og at det tok lang tid å komme seg ut av det igjen. Med andre ord: jeg bygger videre på teksten om følelser.

img_0613
Jeg skriver om hverdagen som jeg føler spinner litt videre på dette om å være annerledes, som jeg skriver om i de to temaene før. Jeg kobler sammen følelser og fortiden, og forteller om nåtiden. Hverdagen min som ikke er gjennomsnittlig, men som er god og det jeg trives med.

Jeg nevner også innledningsvis at spørsmålet om hvordan hverdagen min er, ofte kan komme opp i forbindelse med det faktum at jeg hverken jobber eller studerer. Videre kommer temaet skole, som utdyper mine tanker rundt skolegang. En slags fortsettelse på innlegget om hverdagen.

Det femte temaet i skriveutfordringen er minner. Jeg vil ikke utdype altfor mye rundt denne teksten. Men her går jeg over i halvveis fiksjon, en blanding av fantasi og minner. Og jeg spinner helt klart videre på forrige tema. Pakker inn, frykter det jeg ikke selv klarer å se. Kamuflerer som jeg skrev om over. Andre ord, andre varianter av følelser. Kun for å få det ut. Det som ikke kan sies. Det jeg ikke vet. Det som er som en mørk tåke. Og videre går jeg fra fortidens minner til følelser i nuet. Temaet er episode og jeg skriver om en dag hvor følelsene ble alt for overveldende.

img_1630
Det magiske tallet syv bringer oss videre til temaet glede og jeg skriver om hverdagsgleder. Vi går videre til temaet fengsel og jeg tar dere med til et mørkere sted. Fiksjon og fantasi, i en fengslende tekst. Vi befinner oss fremdeles i mørket når jeg skriver til temaet relasjoner og beskriver en mørk en. En slik relasjon, et slikt menneske – som man helst vil forsøke å glemme. Og videre fra ønsket glemsel går vi til skriveutfordringens siste tema, pleiehjem. Jeg skriver om livets høst, avslutningen på det hele – i diktform.

Ingen symbiose

Jeg trodde jeg var som deg. Det var en stund jeg trodde vi bar på det samme. At vår felles forståelse bunner i det samme mørket.

Smerten hadde bundet oss sammen til én. Holdt meg fast inntil deg. Tett, altfor tett. Ikke luft nok til oss begge. Ingen symbiose, kun bedrag. Du var en parasitt som sugde livet ut av meg. Sakte. Så sakte at jeg ikke kjente hvordan livet forsvant mellom hendene på meg.

Vi er ikke like.

img_2771
For litt mer «kjøtt på beina» til historien over, les innlegget Luftslott. Relasjoner er det nest siste temaet i skriveutfordringen sammen med Helene. Neste uke avslutter vi med temaet pleiehjem.

Ikke verdt min tid

Når vi snakker om verdi kan det være lett å tenke på penger. Kroner og øre. I hvert fall når det gjelder det som kan kjøpes for penger. Verdi måles på mange måter, både i faktiske måleenheter og i emosjonelle, psykologiske om du vil.

Når vi snakker om gjenstander, ting som koster penger – snakker vi om verdi. Høy eller lav. Kanskje er du heldig å få mye produkt for lite penger. Noen ganger kan produkter koste mye, uten at de egentlig er stort bedre. Det kan handle om merker, popularitet eller “det nyeste” som ikke nødvendigvis er revolusjonerende eller fantastisk. Det koster rett og slett bare mer penger, av ulike årsaker. Selvsagt er det store muligheter for at det også er bedre.

Men så var det all annen verdi, som ikke kan måles i penger – hvordan måler vi da denne?
img_4094

Tidligere om årene når min far kjørte litt taxi i helgene hadde de et godt uttrykk: tid er penger. Det var et litt artig uttrykk, mest på grunn av måten han sa det på. Likevel er det mye sannhet i disse ordene for meg. Mer enn du aner!

Mange måler verdi i penger. Hvis du skal ta en jobb er det selvsagt viktig at det er noe du kommer til å like å gjøre. I ulik grad avhengig av hvor viktig pengene er for deg, og hva du interesserer deg for.

Noen velger å tjene mindre og elske det de jobber med. Andre det motsatte, de gjør en jobb de hater for å tjene bra. Begge deler må vel være greit tenker jeg. Man velger sin vei her i livet. Men vi kan vel alle være enige om at kun et fåtall ville tatt en skikkelig dårlig betalt jobb, som de i tillegg kanskje ikke ville trives noe særlig i. Med mindre de bare var nødt til å ta akkurat den jobben de fant.

img_3176
Jeg måler oftere verdi i tid enn penger. Det kan være vanskelig å forklare med få ord. Men jeg vil korte det ned til en enkel setning: det finnes mange måter å tjene penger på, tiden får du aldri tilbake.

For man kan tape penger og tjene. Kanskje være på etterskudd, men komme à jour. Ta igjen det tapte, eller kanskje tjene mye mer. Leve et liv i overflod av penger, om du er heldig og hardtarbeidende. Du kan være i stand til å tjene inn penger igjen.

Har du tapt tid, kan du aldri snu om på det. Joda, du kan råkjøre og spare noen minutter på veien. Eller ta en uheldig snarvei yrkesmessig, kanskje til og med kriminelt. Spare tiden som kommer kan du nemlig gjøre. Kanskje forenekle ting, bli mer effektiv. Men det som har vært, får du aldri tilbake. Har du kastet bort tid, er den borte for bestandig.

Det bringer meg over på hovedtemaet.

img_3448-og-2486
Jeg kan fort velge bort ting som ikke er verdt tiden min. Det betyr ikke at dette er ting som ikke gir meg glede. Men at det ikke gir meg nok glede, og dermed ikke har høy nok verdi. Alle mennesker velger jo bort noe gjennom hele livet, for å rette fokus på noe annet. Akkurat det er ikke spesielt unikt.

Derimot kan jeg være selektiv i valg av mennesker og relasjoner, fordi de ikke er verdt tiden min. Det er en fare for at jeg nå kan virke svært arrogant eller som om jeg tror jeg er noe. Det er ikke meningen.

Men jeg velger bort handlinger som ikke er verdt å bruke tid på, selv om dette er handlinger i seg selv, som kan ha gitt meg mye i fortiden. Jeg velger bort mennesker, eller reduserer tiden jeg bruker på dem. Jeg kutter ut tv-serier fordi de er for tidkrevende og gir meg lite. Slutter kanskje til og med å lese en bokserie, selv om den var fin og har gitt meg flere år med glede. For den ga ikke nok glede. Språket var kanskje litt for dårlig. Historien begynte å gjøre meg utålmodig.

Man lever bare én gang. EN ENESTE GANG. Da synes jeg det blir altfor feil å bruke tid på ting som ikke betyr nok. Jeg sier nok, for det er mye som betyr noe. Men årene går, og man kan ikke vie oppmerksomhet til alt, selv om man kanskje kunne ønske det var mulig.