Tanker om våren

IMG_7923 as Smart Object-1
IMG_9549
q12a0419
Til våren skal jeg fange morgenlyset, våkne til fuglekvitring, kjenne solen varme det mørke håret mitt. Til våren skal jeg vandre til byen, fotografere vårblomstene, sitte i stillhet på biblioteket å skrive, spise vårruller på restauranten like ved.

Til våren skal jeg våkne fra dvale igjen, men i mellomtiden nyter jeg vintermørket. Alt til sin tid.

Fordi det er viktig for meg

Jeg ønsker at dikt og andre kreative tekster skal få en større plass på denne bloggen. Før delte jeg flere dikt. Eller egentlig ikke, siden jeg skrev sjeldnere. Men totalt var det mange av innleggene som var dikt.

Jeg ønsker å finne tilbake til noe av det jeg savner med denne bloggen. Og en av tingene er å poste mer poesi. Jeg deler en form for kreative tekster hver mandag, og har gjort det i godt over et år nå – men jeg føler ikke det er nok. Jeg vil dele oftere. Fordi det er viktig for meg.

Jeg har en annen blogg, som noen kanskje har fått med seg. Den heter Vinterblomst og har levd i snart ti måneder. Der poster jeg hovedsakelig dikt, korte tekster, noen tanker og fotografier. Det meste er mer konsentrert og kortfattet. Så siden jeg hverken ønsker å slå sammen disse to bloggene, eller bare dele dikt på Vinterblomst – vil Livets rose bli litt annerledes fremover.

1
Jeg ønsker ikke å ha så faste rammer på bloggen. Jeg vil tillate meg selv å gi mer slipp rutinene. De dere kanskje ikke ser. De som forteller meg når det jeg må poste en ny vegansk oppskrift, naturbilder eller portretter. En mulig bivirkning av å leve med en tvangslidelse, hehe! Alt har et rart system i hodet mitt.

Jeg ønsker bare å skrive! For livet mitt består for det meste av det. Skrive og fotografere. Betrakte og beskrive. Bevare tankene til evig tid. Det er riktignok bare en liten brøkdel som havner her på bloggen, men jeg ønsker at det skal være mer. Flere av de litt rare tekstene mine. Jeg vil samle de her. Ikke fordi jeg trenger respons, men fordi de er en del av meg. Og bloggarkivet ønsker jeg at skal gjenspeile flere sider av den jeg er. På godt og vondt.

Brytebrød

IMG_4104 og IMG_4157
Jeg tenker tilbake til en svunnen tid. Barneår. Den gangen jeg ikke fant ordene for å beskrive smerten min. Forvirret? absolutt! Fortalte om frustrasjon og sorg over ensomhet. Fortalte om depresjon og dystre tanker. Men smerten min forble urørlig. Klarte ikke gå for nærme. Våget ikke fortelle. Beskrive. Kanskje noen da kunne forhindret det hele. Forhindret at du spiste av hjertet mitt, brøt sjelen min opp i biter som om den var brytebrød.

Stille la du verden min tilbake, som et puslespill med manglende biter.

Hvis dagen i dag er den siste

Hvis jeg hadde visst at jeg skulle dø i morgen, ville jeg sagt meg fornøyd med det livet jeg har levd. Kan du si det samme? Det handler ikke om å ha et helt storslagent liv eller å ikke verdsettet livet. Det handler tvert imot om å verdsette alt.

Jeg vet at livet mitt har hatt mange nedturer. At jeg har opplevd mer smerte enn man burde trenge å oppleve i løpet av et helt liv. På samme tid vet jeg at jeg nå har det mest fantastiske livet jeg kunne tenke meg. Alt jeg kunne drømme om, selv om jeg i fortiden så for meg et svært så annerledes liv.

Det handler om å være takknemlig. Å være takknemlig er noe av det viktigste jeg har lært etter under et kvart århundre her på jorda. Grunnen til at jeg ikke er redd for å dø, og at jeg kan si at jeg et tilfreds med det livet jeg har levd – er nettopp fordi jeg er takknemlig. Glad for alle årene jeg allerede har levd på overtid. For det er ingen selvfølge at jeg sitter her den dag i dag, etter alt det jeg har utsatt kroppen min for. Jeg kunne ha dødd før jeg fylte 15.

IMG_2063
Uansett hvordan fortiden din så ut, har du likevel et valg her og nå. Du kan velge å leve et liv fylt med bitterhet og hat, eller du kan velge å ta ansvar for din egen lykke. Ingen har sagt at det er enkelt å leve. Og ingen bør dømme deg om du faller gang på gang. For nettopp ved å falle, viser du at du er sterk nok til å reise deg igjen.

Jeg er så takknemlig for at jeg kan leve det livet jeg nå lever. At jeg har kommet så ufattelig langt, på bare noen få år. Bare det siste halvannet året har jeg oppnådd massive endringer i livet mitt.

IMG_2092
Jeg skriver dette innlegget for å minne deg på hva du bør gjøre i dag. For det du bør gjøre er å praktisere takknemlighet. Finn noe å være glad for! Enten det er noe så lite som et varmt bad eller en frisk smoothie. Kanskje en klem fra en du er glad i, det vakre lyset på morgenen eller å lese en god bok.

Har du noen planer for det nye året? Noe å strekke deg etter? Jeg tenker ikke på urealistiske nyttårsforsetter, men noe du virkelig brenner for. Noe du ønsker å oppleve før du dør. Ikke utsett det! Ingen av oss har noen garanti for om dagen i dag er den siste. Så hvorfor ikke nyte livet fullt ut? Skap de små øyeblikkene, den vakre hverdagsmagien.

Et blikk bakover (og fremover)

Noe av det fine med å se tilbake på flere års blogging, er å se min egen personlige utvikling. Jeg angrer aldri på innlegg jeg har skrevet, men som alle andre – vokser jeg som menneske etter som tiden går. Det betyr med andre ord at jeg ikke nødvendigvis mener eller tenker akkurat det samme som jeg gjorde for fire år tilbake.

Denne bloggen har et arkiv som går tilbake til januar 2014. Livets rose-navnet har jeg skrevet under siden september 2010 (og andre blogger siden 2008). Først på blogg.no, deretter her på wordpress, tilbake til blogg.no og fra 2014 ble jeg værende her. Det er klart at mye skjer i løpet av årene. Jeg tviler på at noen har fulgt meg siden 2010, men om det finnes noen – det er klart de har sett mange nyanser av meg som menneske.

Jeg står for alt jeg har skrevet, men det betyr likevel ikke at jeg har de samme tankene, meningene eller drømmene. Og nettopp det er så fint at jeg kan dokumentere, og se tilbake på. Det er sjeldent jeg går tilbake på noe jeg har sterke meninger eller forestillinger om. Det som derimot stadig skjer, er at jeg utvikler meg videre. Både meg og tankegangen får et løft, og jeg fortsetter videre på en litt annen sti. Tar en annen vei, livet tar en annen retning.

Det trenger ikke nødvendigvis være en massiv endring. Kanskje ikke noe dere lesere legger merke til engang. Det viktigste er at jeg selv evner å se forandringen. Noen ganger blar jeg tilbake, måned for måned, og innser hvor mye jeg har forandret meg over tid. Det er vakkert å se hvor mye et menneske kan utvikle seg.

Jeg er ikke alltid enig med meg selv om hvordan den bloggen skal ta form. Selv etter så mange år med blogging, finner jeg aldri roen ved en metode eller et oppsett. Stadig ønsker jeg å gjøre noen små endringer. Skrive litt annerledes, publisere til andre tider, variere innholdet på en annen måte. Og det er faktisk helt greit! Jeg holder på rutiner over en periode, før jeg finner noe annet som passer meg bedre.

Jeg skrev i desember om å være usikker på hvordan jeg skulle formidle hverdagen min. Behovet for å ta et steg tilbake og spørre hva som var riktig for meg. Jeg vet ikke om jeg har funnet et svar enda, men jeg vet at jeg fortsetter å blogge fem dager i uken (med mulighet for flere innlegg utenom). Det trives jeg godt med. Det er innholdet jeg må jobbe med, og mine egne skriverutiner.

Jeg er opptatt av variasjon, noen ganger i litt for stor grad. Innlegg må spres utover, med ulik tematikk, ulike bilder og likevel slik at de passer sammen med forrige innlegg på en spesiell måte. Det kan være en kontrast til det jeg skrev om, noe i samme bane eller noe jeg personlig knytter sammen med temaet. Jeg tror jeg trenger å gi slipp på dette kontrollbehovet. La det flyte litt. Skrive, bare fordi jeg vil. Så får rekkefølgen heller være litt tilfeldig.

Jeg ønsker dere alle et riktig god nyttår, og håper at akkurat du fyller det med det som er viktig for deg. La dette bli året hvor du tar et steg ut av komfortsonen og opplever noe helt nytt. Vi har bare ett liv, én sjanse til å gjøre det beste ut av det hele. Grip den!

Den rette

Jeg har hørt utsagnet «den rette dukker opp før du aner» mange ganger i løpet av mitt relativt korte liv. Men har det aldri slått deg at jeg kanskje ikke ønsker å finne noen? At jeg faktisk mener det når jeg sier jeg trives som singel, og aldri ser for meg en fremtid sammen med et annet menneske?

Kanskje er det vanskelig for deg å fatte at ikke alle ønsker det livet du lever (eller så sårt ønsker deg). Jeg kan forstå helt utmerket at denne tosomheten så mange søker, også er med på å berike livene deres. Samtidig vet jeg at det ikke er noe som er gjennomførbart eller ønskelig i mitt eget liv.

Når jeg kan forstå din side av saken, kan ikke du forsøke å forstå min? Selv om du lever sammen med din store kjærlighet og kanskje til og med har et kjærlighetsbarn eller to, betyr ikke det at alle ønsker seg livet du lever. Jeg mener på ingen måte å kritisere livet du (eller andre) velger å leve. Det er bare ikke noe som samsvarer med min oppfatning av lykke.

IMG_6331-2
Jeg synes det er trist når mennesker føler seg fortapte eller ensomme fordi de ikke finner den rette. Eller når de «mister alt» fordi deres livspartner har funnet en annen, eller bare ikke føler den samme kjærligheten mer. Kanskje vet jeg ikke hva jeg snakker om, for jeg har tross alt aldri vært i et langvarig forhold. Men det jeg vet noe om, er selvstendighet. Å stå stødig i livet, alene – fordi nettopp det føles som trygghet.

Jeg tar meg stadig i å tenke på hva som kan gjøre et menneske så avhengig av en annen? Hvorfor ønsker noen å legge lykken i hendene på noen andre? Jeg tenker bare på hvor skjørt livet er, og hvor lite (og sikkert mye) kjærligheten kan tåle.

Jeg har ikke følt denne store kjærligheten selv. Og visst kan det gjøre meg ute av stand til å forstå. Kanskje vet jeg ikke hva jeg velger bort ved å leve alene, men jeg vet i det minste hva jeg velger – og at det er mer enn nok for meg.

IMG_3223
Noen mennesker snakker om hvordan de ikke følte seg hele, før de møtte den rette. Som om de var ufullstendige alene. For meg virker det som karaktersvake mennesker, uten tyngde eller fotfeste. Uten at jeg på noen måte ønsker å dømme. Det er bare mitt synspunkt, ut fra eget liv og erfaringer.

Jeg vil bare gi et slags motsvar til denne konstante forventningen om å være to. For i mine ører klinger ikke det vakkert. Selv om en sterk kjærlighet mellom to mennesker uten tvil kan være vakkert – for de involverte.

Jeg elsker livet høyere enn høyt, og jeg vil så gjerne dele det! Få folk til å forstå at lykke er subjektivt, i hvert fall til en viss grad. Selv om mange av oss trenger de samme grunnsteinene i livet, og å få dekket grunnleggende behov – er det likevel kun en liten del av et stort liv. Det er noe vi heller burde være glad for. Heie fram ulikhetene våre. Tenk så kjedelig det ville vært om alle ønsket det samme?

IMG_6347
Jeg skal ikke behøve å forsvare valget mitt. Selv om jeg er ung, betyr ikke det at jeg er uten dømmekraft. Mange fremstiller det nærmest slik, samtidig som de lukker ørene for begrunnelsen min. «Skal du ikke ha barn? Det vil endre seg når du blir eldre» kan jeg få høre, uten at noen spør meg om hvorfor. Er det i bunn og grunn bare noe jeg ikke ønsker, eller er det kanskje en dypere og mer innviklet årsak til valget mitt?

Våg å spørre, så kan vi snakke om det. Kanskje kan du lære noe av min selvvalgte alenehet. Jeg bruker det ordet, fordi ensomhet ofte kan tolkes i en negativ retning. Og for meg finnes det ingenting negativt med å være alene.

Å skrive personlig (eller ikke)

Noen ganger føles det som om denne bloggen har for faste rammer og blir for upersonlig. Jeg vet ikke riktig. For meg er rutinert blogging både positivt og negativt. Det positive med å poste et innlegg fem dager i uken kl. 15, er at jeg planlegger innlegg på forhånd. Jeg slipper å stresse, slipper å tenke over at det har gått for mange dager siden forrige blogginnlegg. Siden jeg alltid ligger noen dager i forveien.

Jeg savner bare det mer personlige preget denne bloggen en gang hadde. Å kunne skrive hva jeg hadde på hjertet, akkurat der og da. Hva jeg gjorde, hva jeg tenkte – i detalj. Innleggene mine det siste året har trolig vært mye bedre. Med god struktur, nøye planlagte ord og bilder. Men er det det jeg ønsker med denne bloggen? At alt skal være på stell til en hver tid?

For å være helt ærlig, så aner jeg ikke.


Det hjalp
 betraktelig når jeg innså at å blogge daglig ikke fungerte for meg. Jeg gikk ned til 6 innlegg i uken og videre ned til 5 i uken – fra februar. Jeg tror egentlig ikke det handler om antall innlegg, men heller innholdet. Det er klart jeg ønsker å formidle tankene mine best mulig. Finpusse setningene. Få det hele til fremstå på en god måte. Selv når jeg skriver om det såre, vonde og dystre – så skal liksom konstruksjonen av teksten skinne. Jeg vet bare ikke hvor riktig (eller viktig) det er.

På samme tid spør jeg meg selv om jeg egentlig savner hverdagsinnleggene med alle mulige innfall. Jeg skriver jo fremdeles noe om hva jeg gjør og hva jeg tenker? Egentlig ganske mye føler jeg. På den ene siden føler jeg at jeg deler mye av meg selv, til tider blottlegger. Samtidig føler jeg at detaljene svinner hen. Alt blir så jævla generelt!


Jeg savner å skrive enkle ting som hva jeg spiser i dag, hvilken bok jeg leser og hva jeg har fylt dagen med. Kanskje noe så enkelt som hva jeg føler, her og nå. I stedet for å hele tiden måtte lage en større greie ut av ting. Bok? Vel, da må jeg skrive et lengre innlegg om bøker jeg har lest. Ikke én, men de siste åtte. Mat? Vel, jeg får dele for en hel uke da. Hvert eneste lille måltid i livet mitt som veganer.

Det er ikke meningen å virke negativ. Jeg forsøker heller ikke å kritisere mine egne innlegg. For jeg liker når jeg gjør noe mer ut av det hverdagslige. Skriver om vegansk mat for å inspirere, viser frem oppskrifter, deler bilder. Men hadde det ikke vært fint om jeg kunne dele det samme dagen? Fortelle om det deilige måltidet her og nå, og ikke om en uke i et samleinnlegg? Gå en tur i naturen, redigere bildene og dele de øyeblikkelig? I stedet for å spare de til neste uke, bare fordi resten av uka allerede er planlagt?

Jeg håper jeg kan finne et svar på mine egne spørsmål. Våge å ta et skritt tilbake. For det føles som å gå baklengs, etter såpass lang tid med stabil blogging. Jeg trenger bare å gjøre det som er rett for meg. Finne ut hvordan jeg ønsker å formidle hverdagen min. Føle på hva som er rett å dele.

Det vakreste jeg har

Kroppen min er ikke vakker, sexy eller fin. Men den trenger heller ikke være det. Øynene mine er fine, tankene dype og hjernen – hjernen er det vakreste jeg har! Kreativitet og det å se verden med andre øyne enn folk flest. Det indre følelseslivet, som du ikke tar del i. En hel verden av nyanser som jeg ikke deler med andre.


Noen ganger pleier jeg å si at jeg lever i to verdener. Ikke at jeg sliter med å skille mellom fantasi og virkelighet eller hører stemmer. Nei, det er ikke noe sånt. Det handler om å ha en transparent verden over den andre. Den ekstreme evnen til å forestille seg ting i en slik grad at jeg kan la det bli en del av verden. Selv om det bare er i hodet mitt og jeg vet det ikke er virkelig. Det er likevel en del av min hverdag, verdenen jeg lever i.

Kanskje du nå lettere forstår hvordan jeg aldri er i stand til å kjede meg? Jeg har kanskje tilsynelatende lite å gjøre. Selv om jeg noen uker leser svært mye, ser på filmer og serier, fotograferer, redigerer og bruker tid på matlaging  – er det også dager og uker hvor jeg gjør svært lite synlig. Maten blir lettvin, bøkene færre og kameraet ligger på hylla. Kanskje sitter jeg for det meste og stirrer tomt ut i luften selv om ingen ser det, ingen tar del i det. Det kan likevel være de mest givende øyeblikkene i mitt liv.


Noen ganger oppdager jeg noe nytt om meg selv, eller går en tur i minnenes land. Andre ganger går jeg på oppdagelsesferd, på jakt etter nye tanker og idéer. Og alt dette skjer i hodet mitt. Jeg kunne ønske jeg kunne la deg ta del i det. Bare en gang. Men ordene strekker ikke til, det er ikke alt man har språk for beskrive. Språket kan ikke la deg se dybden i sjelen min, alle fargene, symbolene og assosiasjonene som skaper sammenhenger. En rød tråd som spraker i alle verdens farger.

Voksesmerter

Det er når jeg er ukomfortabel og rastløs at jeg fortsetter å utvikle meg. For slike følelser bidrar til handling og videre vekst. Jeg forsøker å gjøre noe for å bli kvitt det ekle ubehaget i mellomgulvet, sjelen min som skriker etter næring.

Det er når jeg søker etter noe mer, at jeg føler på dette sterke ubehaget. Kall det gjerne voksesmerter, bare ikke fysisk. Det er som om man vokser inni seg selv. Som om det ikke er nok plass til hendene dine under huden. Hjertet banker for å vokse ut av brystet. Hjernen vokser og presser mot tinningen.

Det er når jeg våger å se forbi alt som handler om prestasjoner, andre mennesker og alt det overfladiske i samfunnet – at jeg finner roen. Jeg utvikler meg, kanskje bare mikroskopisk, eller kanskje til noe helt nytt. Jeg gir slipp på alle forestillingene om hvem jeg var ment til å være, og våger å bli den jeg ønsker.


Voksesmertene roer seg, og jeg finner igjen harmonien i hjertet mitt. Noe nytt har hendt, jeg har gått videre på livets landevei – fordi jeg våget å satse. Jeg våget å stå i smertene så lenge som nødvendig, før jeg fant en vei ut av dem.

Jeg ser på livet som en reise, men det er viktig å huske at det ikke betyr at det finnes noe endelig mål eller stoppested. Det er en reise som flyter videre, uten å ha en destinasjon. For livet er ingen trapp rett opp, steg for steg. Livet er en evig berg-og-dal-bane, med svinger frem og tilbake. Det er ingen fjelltopp jeg skal nå, ingen maranton som skal løpes. For livet, livet skal bare leves.


Jeg vil leve mest mulig, ikke best. Jeg ønsker ikke være best i noe, for med det kommer ytterligere forventninger fra samfunnet. Kommer man til topps, må man bli værende der. Hvis ikke forsvinner man tilbake i mengden og blir glemt. Fra suksess til en som går i glemmeboka. Da ønsker jeg heller å aldri bli sett.

La meg forbli usynlig og trygg i min egen lille verden. Der ingen andre vet når jeg lykkes, eller hva jeg lykkes med. Der prosjekter forblir en hemmelighet, og alt jeg foretar meg skjer i det skjulte. Ikke fordi det er galt, eller fordi ingen må se det – men fordi ingen trenger å se det. Det eneste som betyr noe er at jeg ser meg selv.

Denne bloggen er et godt eksempel. Selv om jeg deler mye og eksponerer meg selv, er jeg ikke avhengig av tilbakemeldinger for å fortsette. Jeg trenger ikke at noen forteller meg at jeg betyr noe, at jeg kan noe. For jeg vet allerede hvem jeg er. Det er klart jeg setter pris på tilbakemeldinger på fotografier, tekster og tanker – men jeg har for lengst sluttet å skrive for andre.

Den gode ensomheten

Jeg fyller opp glasset med frisk, ferskpresset appelsinjuice. Klokken slår ni og jeg tar ut rundstykkene av ovnen, smører på et tykt lag med hjemmelaget kikertpostei. Solen står allerede overraskende høyt på himmelen, det er sommer og livet smiler.

Dagen fylles med små, fine hverdagsgleder. Et bad i ferskvann, musikk som strømmer utover terrassen. Røde, saftige jordbær. En bok i junisolen. Snart er den lest ut og jeg skal erstatte den med podcaster for en stund. Finne noe annet å bli opphengt i. Noe som tankene kan kveile seg rundt.

Det går mot kveld og jeg finner meg selv vandrende på asfalten. Hunden i bånd, solen i ferd med å forlate horisonten. Jeg kjenner et svakt vindpust og kjenner på hvor deilig det er å leve. Hvor fin denne sommeren er.


Månedene passerer og det har blitt høst. Novembermørket omfavner kroppen min i det jeg passerer midnatt på kirkegården. Luften er frisk, en smule kald, men likevel deilig. Jeg kjenner vinden suse i ørene, håret som blåser opp til storm. Pelsbarnet løper foran meg, det glinser i refleksvesten.

Jeg åpner inngangsdøren. Tørker hundepotene, tar av meg jakken. Låser døren og henger nøkkelen i det sorte, lille nøkkelskapet. Det henger bare én annen nøkkel der.

Inn i en litt for kald leilighet vandrer jeg. Skrur på nattbordslampa, finner frem et stykke poesi. Leser og vandrer i ordene, skrevet av et annet menneske. Klemmer hardt rundt hånden min, som et kjærtegn til meg selv. Nesten som å si: jeg er glad for at du finnes.


Finner meg selv vandrende inn i en ny morgen. Boken er lest ut, pastaretten oppspist og et par våte sokker henger over vaskemaskinen. Det er på tide å gå nok en ny dag i møte, og med min døgnrytme, ser jeg lite dagslys. Det blir ofte sånn i høst- og vintermånedene. Jeg lever et liv i mørket og jeg trives med det.

Igjen slår det meg hvor deilig det er å være alene. Denne gode ensomheten. Ikke en slik en som gnager, nei på ingen måte! Jeg omfavner meg selv i det jeg kryper under dynen. Jeg trenger ingen armkrok å krype opp i. Helt enkelt legger jeg armene i kors over brystet. Holder rundt englevingene mine. Og slik sovner jeg, i stillhet, på det 18 graders-soverommet. Det er morgengry og jeg tar imot søvnens trygge hinne.

Å tillate seg selv å føle

Livet er vakkert og jeg vil bare nyte det så lenge jeg kan. Høre på de vakre tonene som strømmer ut av høyttalere eller ørepropper, kjenne nytelsen når jeg spiser deilig mat, kjenne tilfredstillelsen av å hvile, ligge lenge å dra meg når jeg egentlig er utvilt.

Kjenne vinden som tar tak i håret mitt. Øynene som blir fylt med tårer, enten det er av smerte eller fordi jeg er glad, rørt. Jeg vil så gjerne bare kjenne på alt sammen.

Send meg opp og ned i bølgedaler som om det var en berg-og-dal-bane. La meg føle på ekstase og den euforiske følelsen selve livet kan være. La meg skrike av fortvilelse, eller hysterisk sende armen hardt mot murveggen. Jeg vil ikke slutte å føle.

Og det innebærer å måtte føle på både det gode og det vonde. Jeg finner inspirasjon i gleden, og jeg finner inspirasjon i sorgen. Mest av alt finner jeg mange magiske følelser et sted i mellom alt dette. Et sted på følelsesspekteret. Jeg har behov for å tillate meg selv å føle. For følelser er ikke farlig, uansett hvor vonde de måtte være.

Processed with VSCO with b4 preset

Det er jeg som kjenner hjerteslagene

Minnene dine har ikke større makt over deg enn det du velger å gi dem. Enklere sagt enn gjort kanskje, men like fullt et valg. Et valg om å tilgi, bearbeide og komme seg videre. Jeg sitter fremdeles fast i fortiden selv. Enkelte ting tar tid å bearbeide, gi slipp på. Men det betyr ikke at man skal slutte å kjempe. Jeg jobber med meg selv hver eneste dag for å bli en bedre utgave av meg selv. Det handler ikke om prestasjoner eller noe andre mennesker ser. Det handler om hjertet mitt. Om hvem jeg er innvendig og hvordan jeg best mulig skal kunne leve med meg selv, livet ut.


Jeg kommer aldri til å leve sammen med noen andre mennesker. Ingen partner, ingen sjelefrend. Om jeg noensinne kommer til å bo sammen med andre mennesker, vil det i såfall kun være i en overgangsperiode, aldri noe varig.

Den eneste jeg skal være sammen med for alltid, er meg. Det er jeg som er inne i mitt eget hodet, jeg som kjenner hjerteslagene – hurtige eller svake. Jeg som sier «god natt» til meg selv, før jeg sovner. I dag, i morgen og den dagen i fremtiden når jeg sier det for siste gang.

Tanker og forvirring

Noen dager forvrenges tankene, så jeg gjenstår som en skygge av meg selv. Fremmedgjort, ulik alt det jeg pleier å være. Det trenger ikke være at tankene er dystre eller humøret er dårlig; bare annerledes. Tankene tar liksom en helt ny form. Drar meg inn i lange nett av tanker. Får meg til å utvikle tankegangen.

Noen dager kan jeg bli svært forvirret av å være tilstede i mitt eget hode. Som om noe fryktelig er i ferd med å skje. Og endring kan føles nettopp slik. Skremmende og fremmed, uten at det egentlig er det.

Noen dager undres jeg, over hvor alle disse tankene kommer fra. Jeg forstår jo innerst inne at de kommer fra meg, og som en sammensetning av inntrykkene jeg tar inn fra verden. Likevel er det som om de noen ganger er rotløse, uten et hjem. Som om de bare plutselig finnes, uten å ha blitt skapt.



Det er så mye
som former oss og gjør oss til den vi er. Kanskje mer enn vi aner. Noen ganger blir jeg nesten redd for å ta inn alle inntrykkene rundt meg, i frykt for hvordan de skal formere seg som tanker i hodet. Som om de var Gremlins og hverken tålte vann eller lys.

Det er så mye jeg ikke forstår av denne verden.

Livet er en vakker reise

Jeg er glad for at jeg ikke er som alle andre. At jeg har visse særtrekk som gjennomsnittsmennesket ikke har. At jeg vet å verdsette den jeg er som menneske. For det er tross alt ingen jeg tilbringer mer tid sammen med enn meg selv. Da er det viktig å trives med den man er, den man har blitt i løpet av årene.

Jeg er glad for at jeg har lært å følge hjertet mitt. At jeg lytter til meg selv og kroppen min. Tar hensyn til hvor jeg er nå og hvor jeg ønsker meg til. At jeg våger å strekke meg mot målene mine, og ikke gir opp. Psykisk og fysisk helse er evigvarende prosjekter. Selv om jeg aldri har hatt det bedre psykisk, er det likevel viktig at det ivaretas. At jeg tar vare på meg selv, og former hverdagen så den passer meg.

img_3793
Livet er en vakker reise og jeg er takknemlig og ydmyk for alt det har å tilby. Jeg er bare så utrolig glad for de sjansene livet har skjenket meg. Jeg lever et rikt liv, og aller mest i form av et rikt indre følelsesliv. Det du kanskje ikke er i stand til å forstå. Det som er utenom det ordinære. Alle nyansene av hvordan jeg er som menneske.

Livet er altfor kort til å skulle leve en annens drøm. Vi kan bare leve vår egen og gjøre det beste ut av det. Kjempe for det vi står for, og lære at hver og en av oss er bra nok akkurat slik vi er. Det viktigste er å leve det livet du ønsker. Ikke det som familien din, naboen eller kollegaen din ønsker. Deres ønsker skal selvsagt respekteres, men det er også bare deres ønsker. Du må finne dine egne mål og drømmer. Lytte til hjertet ditt.

img_3788
Jeg vet så altfor godt hvordan det er å strebe etter å bli best. Ønsket om å alltid være flink nok. Man skal være sosial og omsorgsfull, en som alltid stiller opp. Ha gode skolekarakterer eller jobbprestasjoner. Være en som inspirerer, en som er ekstraordinær. Men glemmer vi ikke noe viktig?

Vi glemmer kanskje at hver og en av oss er unike, og at det er en mening med at vi er skapt akkurat slik. Tenk så kjedelig verden hadde vært om alle var like? Lær deg å like deg selv og du kan nå langt. Så langt du bare ønsker. Den eneste som setter grenser for din egen personlige utvikling, er ikke overraskende: deg selv.

Våg å drømme stort. Ta sjansen og følg et nytt spor, for å se hvor livet fører deg. Kanskje havner du på ville veier, men kanskje – opplever du noe uventet og vakkert.

Sensommertanker


Ti små og store tanker fra sensommeren:

• Grip mulighetene! Du vet aldri om de kommer igjen.

• Jeg må slutte å bebreide meg selv for alt jeg har gjort og ikke har gjort. Jeg kan uansett ikke endre det. Det eneste jeg kan gjøre noe med – er her og nå.

• Når jeg føler at jeg alltid kunne gjort noe mer og noe bedre – må jeg ikke glemme hvor langt jeg allerede har kommet.

• Det er viktig å ta vare på de du er glad i. Du vet aldri når de går ut av denne verden.

• Det du tenker og det du føler sendes ut i universet, og det kommer tilbake til deg. Positive tanker avler flere positive tanker og opplevelser. Negative tanker gjør at jeg blir værende på en lav frekvens, og bare tiltrekker meg enda mer dritt og grums. Det er viktig for meg å ikke bli værende i en slik tilstand over lenger tid.


• Denne høsten skal jeg bruke til å fokusere på personlig utvikling. Bli en bedre utgave av meg selv. En jeg trives bedre med å være.

• Noen burde lære meg å ikke ødelegge det som kan bli til noe vakkert.

• Penger er bare et verktøy, ikke et mål i seg selv.

• Å åpne seg for et annet menneske kan noen ganger være fantastisk, med på samme tid veldig skremmende.

• Det kommer alltid en morgendag.

Samme visdom

Du minner meg
om meg selv
Det er vondt å se
hvor lik du er

Kjære barn
Jeg håper du
forandrer deg
til noe annet

Hvis du er som meg
vil du oppleve en
fantastisk visdom
Men;
også et stort savn

Du vil føle ensomhet
Mangel på forståelse
Kjærligheten til naturen –
vil bli din tilflukt

Du vil kunne høste mye
men dine sår vil aldri gro
Smerten vil bli stor
– men lykken større

IMG_7306
For 4,5 år siden jeg skrev jeg dette diktet. Det innebærer så mye. Så mange tanker. Så mange forhåpninger på vegne av en annen. I dag er min dag, jeg fyller toogtyve. Og en dag vil det bli hennes dag.

Undre-uke

Neste uke vil se litt annerledes ut her på bloggen. Det vil bli en uke for undring, refleksjon og tankefulle netter (for meg). En uke med tekster dere kan undres over. Jeg vil som vanlig blogge i ukedagene mandag til fredag, men denne uken uten noe definerbart. Jeg lar det formløse få forme blogguken med poesi og andre tekster. Ta deg tid til å ta et steg tilbake, la det være rom for undring og tekster til ettertanke.

I dag er det 17. mai, men for meg er det bare en helt vanlig dag. Jeg feirer ikke 17. mai. Noen mener av en eller annen grunn at det er respektløst. Jeg forbinder 17. mai-feiring med noe unødvendig og stressende, det har jeg alltid gjort. Jeg drar ikke til byen og ser på 17. mai-tog, kler meg opp i finstasen eller holder selskaper for venner og familie. Ikke deltar jeg heller. Det er ikke tradisjon for meg.

Feiringen var fin til jeg var rundt 10 år gammel, kanskje tidligere. Da ble jeg drittlei av å gå i tog på barneskolen og var fryktelig lettet over at vi ofte lot årets sydentur overlappe 17. mai-feiringen. I voksen alder trenger jeg ingen unnskyldning for ikke å feire. Jeg kan gni meg i hendene og tenke med skrekk på alle de som går i stramme bunader, har skrikete unger som hele tiden ber om is, eller en familie og fasade man må opprettholde. Selskaper med mat, kaker og gud vet hva. Kjedelig smalltalk. Jeg slipper det.

img_1199
Det er egentlig svært få ting igjen som jeg feirer. Jeg feirer stadig livet, min egen tilstedeværelse og glede. Men hverken påske eller jul blir feiret lenger. I fjor feiret jeg min siste jul, som uansett aldri har vært tradisjonell. Fra og med førstkommende desember feirer jeg livet i stedet. Jeg markerer ikke Valentine, St. hans, Halloween eller Thanksgiving. Helst ikke min egen bursdag heller. I hvert fall ikke med selskap eller noen markering. Helst i stillhet og alene. Det kan være hyggelig å tilbringe dagen sammen med mine foreldre, men ikke noe familie utover det.

Noen synes det virker trist at jeg sakte, men sikkert har kuttet ut feiring etter feiring. For meg handler det heller om å ikke knytte årets datoer opp til noe spesifikt. Ikke la seg friste til å forme flere dager av livet HVERT ÅR til en feiring man ikke har tilknytning til. Jeg forstår det kanskje litt bedre med de som har noen å feire sammen med. Nok en ting som er et valg fra min side, altså fraværet av mennesker.

Jeg smiler her jeg sitter i fred og ro alene. I dag, akkurat som alle andre dager – skal jeg spise en deilig middag. Det er ikke noe unntak, for hver matdag er som en fest i min verden.