Tanker om våren

IMG_7923 as Smart Object-1
IMG_9549
q12a0419
Til våren skal jeg fange morgenlyset, våkne til fuglekvitring, kjenne solen varme det mørke håret mitt. Til våren skal jeg vandre til byen, fotografere vårblomstene, sitte i stillhet på biblioteket å skrive, spise vårruller på restauranten like ved.

Til våren skal jeg våkne fra dvale igjen, men i mellomtiden nyter jeg vintermørket. Alt til sin tid.

Fordi det er viktig for meg

Jeg ønsker at dikt og andre kreative tekster skal få en større plass på denne bloggen. Før delte jeg flere dikt. Eller egentlig ikke, siden jeg skrev sjeldnere. Men totalt var det mange av innleggene som var dikt.

Jeg ønsker å finne tilbake til noe av det jeg savner med denne bloggen. Og en av tingene er å poste mer poesi. Jeg deler en form for kreative tekster hver mandag, og har gjort det i godt over et år nå – men jeg føler ikke det er nok. Jeg vil dele oftere. Fordi det er viktig for meg.

Jeg har en annen blogg, som noen kanskje har fått med seg. Den heter Vinterblomst og har levd i snart ti måneder. Der poster jeg hovedsakelig dikt, korte tekster, noen tanker og fotografier. Det meste er mer konsentrert og kortfattet. Så siden jeg hverken ønsker å slå sammen disse to bloggene, eller bare dele dikt på Vinterblomst – vil Livets rose bli litt annerledes fremover.

1
Jeg ønsker ikke å ha så faste rammer på bloggen. Jeg vil tillate meg selv å gi mer slipp rutinene. De dere kanskje ikke ser. De som forteller meg når det jeg må poste en ny vegansk oppskrift, naturbilder eller portretter. En mulig bivirkning av å leve med en tvangslidelse. Alt har et rart system i hodet mitt.

Jeg ønsker bare å skrive! For livet mitt består for det meste av det. Skrive og fotografere. Betrakte og beskrive. Bevare tankene til evig tid. Det er riktignok bare en liten brøkdel som havner her på bloggen, men jeg ønsker at det skal være mer. Flere av de litt rare tekstene mine. Jeg vil samle de her. Ikke fordi jeg trenger respons, men fordi de er en del av meg. Og bloggarkivet ønsker jeg at skal gjenspeile flere sider av den jeg er. På godt og vondt.

Brytebrød

IMG_4104 og IMG_4157
Jeg tenker tilbake til en svunnen tid. Barneår. Den gangen jeg ikke fant ordene for å beskrive smerten min. Forvirret? absolutt! Fortalte om frustrasjon og sorg over ensomhet. Fortalte om depresjon og dystre tanker. Men smerten min forble urørlig. Klarte ikke gå for nærme. Våget ikke fortelle. Beskrive. Kanskje noen da kunne forhindret det hele. Forhindret at du spiste av hjertet mitt, brøt sjelen min opp i biter som om den var brytebrød.

Stille la du verden min tilbake, som et puslespill med manglende biter.

Hvis dagen i dag er den siste

Hvis jeg hadde visst at jeg skulle dø i morgen, ville jeg sagt meg fornøyd med det livet jeg har levd. Kan du si det samme? Det handler ikke om å ha et helt storslagent liv eller å ikke verdsettet livet. Det handler tvert imot om å verdsette alt.

Jeg vet at livet mitt har hatt mange nedturer. At jeg har opplevd mer smerte enn man burde trenge å oppleve i løpet av et helt liv. På samme tid vet jeg at jeg nå har det mest fantastiske livet jeg kunne tenke meg. Alt jeg kunne drømme om, selv om jeg i fortiden så for meg et svært så annerledes liv.

Det handler om å være takknemlig. Å være takknemlig er noe av det viktigste jeg har lært etter under et kvart århundre her på jorda. Grunnen til at jeg ikke er redd for å dø, og at jeg kan si at jeg et tilfreds med det livet jeg har levd – er nettopp fordi jeg er takknemlig. Glad for alle årene jeg allerede har levd på overtid. For det er ingen selvfølge at jeg sitter her den dag i dag, etter alt det jeg har utsatt kroppen min for. Jeg kunne ha dødd før jeg fylte 15.

IMG_2063
Uansett hvordan fortiden din så ut, har du likevel et valg her og nå. Du kan velge å leve et liv fylt med bitterhet og hat, eller du kan velge å ta ansvar for din egen lykke. Ingen har sagt at det er enkelt å leve. Og ingen bør dømme deg om du faller gang på gang. For nettopp ved å falle, viser du at du er sterk nok til å reise deg igjen.

Jeg er så takknemlig for at jeg kan leve det livet jeg nå lever. At jeg har kommet så ufattelig langt, på bare noen få år. Bare det siste halvannet året har jeg oppnådd massive endringer i livet mitt.

IMG_2092
Jeg skriver dette innlegget for å minne deg på hva du bør gjøre i dag. For det du bør gjøre er å praktisere takknemlighet. Finn noe å være glad for! Enten det er noe så lite som et varmt bad eller en frisk smoothie. Kanskje en klem fra en du er glad i, det vakre lyset på morgenen eller å lese en god bok.

Har du noen planer for det nye året? Noe å strekke deg etter? Jeg tenker ikke på urealistiske nyttårsforsetter, men noe du virkelig brenner for. Noe du ønsker å oppleve før du dør. Ikke utsett det! Ingen av oss har noen garanti for om dagen i dag er den siste. Så hvorfor ikke nyte livet fullt ut? Skap de små øyeblikkene, den vakre hverdagsmagien.

Et blikk bakover (og fremover)

Noe av det fine med å se tilbake på flere års blogging, er å se min egen personlige utvikling. Jeg angrer aldri på innlegg jeg har skrevet, men som alle andre – vokser jeg som menneske etter som tiden går. Det betyr med andre ord at jeg ikke nødvendigvis mener eller tenker akkurat det samme som jeg gjorde for fire år tilbake.

Denne bloggen har et arkiv som går tilbake til januar 2014. Livets rose-navnet har jeg skrevet under siden september 2010 (og andre blogger siden 2008). Først på blogg.no, deretter her på wordpress, tilbake til blogg.no og fra 2014 ble jeg værende her. Det er klart at mye skjer i løpet av årene. Jeg tviler på at noen har fulgt meg siden 2010, men om det finnes noen – det er klart de har sett mange nyanser av meg som menneske.

Jeg står for alt jeg har skrevet, men det betyr likevel ikke at jeg har de samme tankene, meningene eller drømmene. Og nettopp det er så fint at jeg kan dokumentere, og se tilbake på. Det er sjeldent jeg går tilbake på noe jeg har sterke meninger eller forestillinger om. Det som derimot stadig skjer, er at jeg utvikler meg videre. Både meg og tankegangen får et løft, og jeg fortsetter videre på en litt annen sti. Tar en annen vei, livet tar en annen retning.

Det trenger ikke nødvendigvis være en massiv endring. Kanskje ikke noe dere lesere legger merke til engang. Det viktigste er at jeg selv evner å se forandringen. Noen ganger blar jeg tilbake, måned for måned, og innser hvor mye jeg har forandret meg over tid. Det er vakkert å se hvor mye et menneske kan utvikle seg.

Jeg er ikke alltid enig med meg selv om hvordan den bloggen skal ta form. Selv etter så mange år med blogging, finner jeg aldri roen ved en metode eller et oppsett. Stadig ønsker jeg å gjøre noen små endringer. Skrive litt annerledes, publisere til andre tider, variere innholdet på en annen måte. Og det er faktisk helt greit! Jeg holder på rutiner over en periode, før jeg finner noe annet som passer meg bedre.

Jeg skrev i desember om å være usikker på hvordan jeg skulle formidle hverdagen min. Behovet for å ta et steg tilbake og spørre hva som var riktig for meg. Jeg vet ikke om jeg har funnet et svar enda, men jeg vet at jeg fortsetter å blogge fem dager i uken (med mulighet for flere innlegg utenom). Det trives jeg godt med. Det er innholdet jeg må jobbe med, og mine egne skriverutiner.

Jeg er opptatt av variasjon, noen ganger i litt for stor grad. Innlegg må spres utover, med ulik tematikk, ulike bilder og likevel slik at de passer sammen med forrige innlegg på en spesiell måte. Det kan være en kontrast til det jeg skrev om, noe i samme bane eller noe jeg personlig knytter sammen med temaet. Jeg tror jeg trenger å gi slipp på dette kontrollbehovet. La det flyte litt. Skrive, bare fordi jeg vil. Så får rekkefølgen heller være litt tilfeldig.

Jeg ønsker dere alle et riktig god nyttår, og håper at akkurat du fyller det med det som er viktig for deg. La dette bli året hvor du tar et steg ut av komfortsonen og opplever noe helt nytt. Vi har bare ett liv, én sjanse til å gjøre det beste ut av det hele. Grip den!

Den rette

Jeg har hørt utsagnet «den rette dukker opp før du aner» mange ganger i løpet av mitt relativt korte liv. Men har det aldri slått deg at jeg kanskje ikke ønsker å finne noen? At jeg faktisk mener det når jeg sier jeg trives som singel, og aldri ser for meg en fremtid sammen med et annet menneske?

Kanskje er det vanskelig for deg å fatte at ikke alle ønsker det livet du lever (eller så sårt ønsker deg). Jeg kan forstå helt utmerket at denne tosomheten så mange søker, også er med på å berike livene deres. Samtidig vet jeg at det ikke er noe som er gjennomførbart eller ønskelig i mitt eget liv.

Når jeg kan forstå din side av saken, kan ikke du forsøke å forstå min? Selv om du lever sammen med din store kjærlighet og kanskje til og med har et kjærlighetsbarn eller to, betyr ikke det at alle ønsker seg livet du lever. Jeg mener på ingen måte å kritisere livet du (eller andre) velger å leve. Det er bare ikke noe som samsvarer med min oppfatning av lykke.

IMG_6331-2
Jeg synes det er trist når mennesker føler seg fortapte eller ensomme fordi de ikke finner den rette. Eller når de «mister alt» fordi deres livspartner har funnet en annen, eller bare ikke føler den samme kjærligheten mer. Kanskje vet jeg ikke hva jeg snakker om, for jeg har tross alt aldri vært i et langvarig forhold. Men det jeg vet noe om, er selvstendighet. Å stå stødig i livet, alene – fordi nettopp det føles som trygghet.

Jeg tar meg stadig i å tenke på hva som kan gjøre et menneske så avhengig av en annen? Hvorfor ønsker noen å legge lykken i hendene på noen andre? Jeg tenker bare på hvor skjørt livet er, og hvor lite (og sikkert mye) kjærligheten kan tåle.

Jeg har ikke følt denne store kjærligheten selv. Og visst kan det gjøre meg ute av stand til å forstå. Kanskje vet jeg ikke hva jeg velger bort ved å leve alene, men jeg vet i det minste hva jeg velger – og at det er mer enn nok for meg.

IMG_3223
Noen mennesker snakker om hvordan de ikke følte seg hele, før de møtte den rette. Som om de var ufullstendige alene. For meg virker det som karaktersvake mennesker, uten tyngde eller fotfeste. Uten at jeg på noen måte ønsker å dømme. Det er bare mitt synspunkt, ut fra eget liv og erfaringer.

Jeg vil bare gi et slags motsvar til denne konstante forventningen om å være to. For i mine ører klinger ikke det vakkert. Selv om en sterk kjærlighet mellom to mennesker uten tvil kan være vakkert – for de involverte.

Jeg elsker livet høyere enn høyt, og jeg vil så gjerne dele det! Få folk til å forstå at lykke er subjektivt, i hvert fall til en viss grad. Selv om mange av oss trenger de samme grunnsteinene i livet, og å få dekket grunnleggende behov – er det likevel kun en liten del av et stort liv. Det er noe vi heller burde være glad for. Heie fram ulikhetene våre. Tenk så kjedelig det ville vært om alle ønsket det samme?

IMG_6347
Jeg skal ikke behøve å forsvare valget mitt. Selv om jeg er ung, betyr ikke det at jeg er uten dømmekraft. Mange fremstiller det nærmest slik, samtidig som de lukker ørene for begrunnelsen min. «Skal du ikke ha barn? Det vil endre seg når du blir eldre» kan jeg få høre, uten at noen spør meg om hvorfor. Er det i bunn og grunn bare noe jeg ikke ønsker, eller er det kanskje en dypere og mer innviklet årsak til valget mitt?

Våg å spørre, så kan vi snakke om det. Kanskje kan du lære noe av min selvvalgte alenehet. Jeg bruker det ordet, fordi ensomhet ofte kan tolkes i en negativ retning. Og for meg finnes det ingenting negativt med å være alene.