Ingen tid å miste

1. Hva er ditt forhold til tid?
Jeg har et veldig avslappet forhold til tid, men er samtidig opptatt av å ikke kaste bort den tiden jeg har. Vi har ingen garanti for hvor lang tid vi har på jorden, og selv om jeg har bestemt meg for å bli urgammel – er det likevel viktig å bruke tiden godt.

2. Hvilken tid på døgnet liker du mest?
Natt og tidlig morgen. Jeg er en nattugle og blir langt mer kreativ etter midnatt, uavhengig av døgnrytmen jeg har. Og jeg elsker tidlig morgener når jeg kan se soloppgangen, høre fuglene som kvitrer og det knapt er en eneste bil på veien. Gjerne mellom 3 og 5, for jeg liker også tiden før soloppgang – alminnelig tussmørke. Gi meg tiden fra solnedgang til soloppgang og jeg er fornøyd.

3. Hvilken er den beste dagen i uken?
Alle! Men hvis jeg skal ut å fotografere foretrekker jeg en grytidlig søndags morgen, da jeg får ha gatene for meg selv. Jeg foretrekker også å handle tidlig om morgenen (Rema og Spar åpner kl. 6) Ellers liker jeg ikke søndager så godt, for i helgene er det ofte flere mennesker ute. Ukedagene på formiddagen er fint.

IMG_6726
4. Når går tiden fortest?
Når jeg lever et liv i flyt og bruker tiden på ting jeg er lidenskapelig opptatt av, slik som fotografering og kreativ skriving. Tiden går egentlig fortere for hvert år, i hvert fall føles det slik.

5. Når går tiden som mest langsomt?
Hvis jeg venter på noe. Det er sjeldent, men jeg liker hvis jeg kan få tiden til å gå litt langsomt – men den eneste måten å oppnå det på, er hvis jeg ikke gjør noe annet enn å ligge i senga.

6. Hvor lang tid bruker du på å sminke deg?
0 minutter, jeg bruker aldri sminke.

7. Er du et morgenmenneske?
Både óg. Jeg har såpass skiftende døgnrytme at det ikke finnes et godt svar på det. I perioder står jeg opp kl. 5, i andre perioder kl. 17.

IMG_6947
8. Spiser du fort eller sakte?
Veldig fort. Jeg nyter maten mer når jeg spiser hurtig. Utenom suppe, da liker jeg å ta meg god tid.

9. Hva liker du å bruke tid på?
Ting som beriker livet mitt og som jeg er lidenskapelig opptatt av. Jeg bruker mye tid på å fotografere (og redigere), skrive kreative tekster og lese god litteratur. Jeg bruker også en god del tid på å lage deilig vegansk mat, være sammen med Mira og lytte til rolig og fin musikk.

10. Hva liker du ikke å bruke tid på?
Vasking og rydding når jeg er sliten. Som minimalist er det lite å rydde, men jeg må likevel henge opp klesvask en gang i uken (eller sjeldnere) og ta ut av oppvaskmaskin ca. hver 10. dag. Å vaske gulver og støvsuge gjør jeg ikke oftere enn jeg strengt talt må. Med andre ord: når jeg reagerer på mengden støv eller skifter på senga.

11. Når våkner du og legger deg i hverdagen?
Siden det ikke er noen forskjell på hverdag og ferie for meg og jeg ikke har en fast døgnrytme: mellom midnatt og midnatt.

IMG_7282
12. Hva skulle du gjerne ha mer tid til?
Egentlig ingenting. Jeg har all tid i verden og kan fylle den med akkurat det jeg selv ønsker. Men det hadde vært fint å ha større mulighet til å reise, men det har egentlig ikke noe med tid å gjøre – bare at jeg bor sammen med hunden min Mira og trenger pass til henne.

13. Hva gjorde du for 3 timer siden?
Jeg leste i boken Ute av verden av Karl Ove Knausgård.

14. Hva kommer til å skje de neste 3 timene?
Jeg skal spise linsesuppe, lese mer og gå tur med Mira.

15. Hvor ser du deg selv om 10 år?
Med et ganske likt liv som det jeg har nå. Jeg fotograferer og skriver, har trolig opplevd flere flotte steder og utforsket mer av Norge og resten av Europa. Jeg lever alene, har fortsatt ingen nære venner utenom nettvenner og trives med det. Jeg har god helse, er kanskje litt lettere på foten og har forhåpentligvis fremdeles Mira i livet mitt.

Denne listen er lånt fra la-mar.no

Tenk hvis det ikke fantes noen grenser

IMG_0031
Hvert eneste øyeblikk får du et flunkende nytt sekund til din rådighet. Hvert døgn gir deg 1440 minutter som du kan forme livet ditt med. Tenk hvis det ikke fantes noen grenser for hva du kunne gjøre, hva du mestret eller hadde tid til. Hvordan ville du brukt dine 1440 minutter? Ville du levd slik som du gjør i dag?

Hver dag når klokken slår midnatt fylles et nytt døgn opp med sekunder, minutter og timer. Ingen av oss vet hvor mange slike døgn vi får, før klokken slutter å slå. Så lev nå!

Lev ekte, lev følsomt, lev sterkt. Lek som om du ikke hadde noen alder, føl på følelsene som om du følte dem for aller første gang. Betrakt verden, se på snøkrystallene på vinduet, lytt til fuglene, nyt solstrålene når de treffer kroppen din. Kikk mot solen med tårer øynene fordi alt bare er så vakkert.

Våg å være sårbar, selv når det gjør vondt. Våg å være ekte, selv når du møter motstand. Våg å være unik, det finnes faktisk bare én av deg.

Drøm som om livet varte evig, lev som om dette var din siste dag.

Tiden renner ut


Tiden passerer
raskere og raskere for hvert år. Det føles i hvert fall slik. Jeg kan høre gamle mennesker snakke om hvor fort tiden går, og at det var annerledes før – samtidig som jeg kjenner på akkurat det samme selv, og jeg er enda ung.

Når jeg var liten kunne en sommer føles som en hel evighet, for ikke å snakke om tiden før pakkekalender og nedtelling til julaften. Nå går uker raskt over i måneder. Det er fascinerende hvordan man endrer oppfatning av tid, avhengig av hvordan man har det og hva man fyller livet med.

Jeg har heldigvis blitt mye flinkere til å leve i nuet det siste året, og fokusere like mye på reisen og prosessen mot ting, som målet i seg selv. Det er veien mens du går som er den viktigste. Det er det som er selve livet.

A decade of darkness

Etter over et tiår med mørketid, er det ikke så rart man blir litt skeptisk når solen titter frem. Man blir så vant til at det bare er forbigående solskinn, i påvente av overskyet drittvær. Jeg klarte ikke helt å tro på at det var ekte. At solen virkelig skulle bli værende. Det virket bare ikke realistisk.

Jeg regnet med lokale byger. Regnværsdager og et indre mørke. For det kom jo alltid tilbake, ikke sant? Jeg var redd for å håpe for mye. Ville ikke være pessimist heller, men over-optimisme var en skremmende tanke. For når fallhøyden er stor gjør man seg opp visse forventninger. Og samtidig skrekkscenarioer. Opp og ned i bølgedaler, men det føles som regel tryggest når jeg ikke klatret for høyt. Fordi jeg var redd for å falle. Falle så langt at det ikke fantes en reell mulighet for å komme opp igjen.

Med tiden forsvant lokale byger, ruskevær og høststormer. Raskere enn jeg klarte å innse. For solen ble værende i livet mitt. Likevel tar jeg meg i å spørre hvor tid det er trygt å tro at ikke livet skygger over igjen? Hvor lenge må det være stabilt, hvor lenge må livet føles harmonisk og fint – før risikoen for depresjoner og tilbakefall fordufter?

Det finnes ingen svar på det. For man har aldri en garanti. Likevel er jeg glad for at jeg ikke sluttet å håpe. At jeg ikke lukket øynene på grunn av alt det vonde, og kanskje glemte å se etter solskinn i vinduskarmen. For solen fantes hele tiden. Håpet fantes. Jeg var bare ikke på riktig sted mentalt til å se det. Som en usynlig stråle var det tilstede bestandig. Men det krever vilje til endring, styrke til å stå i smerten og en god dose håp for å se solen.


Hadde du spurt meg
for bare et år tilbake om jeg noensinne kunne ha en ordentlig stabil psyke, uten de ekstreme bølgedalene og de tilbakevendende depresjonene – hadde jeg stilt meg tvilende til muligheten. Nettopp fordi jeg var fastgrodd i den tanken. At det ikke var noe poeng å forsøke. Jeg hadde allerede kommet langt. Det var ikke stabilt, men jeg var medisinfri og taklet livet på et vis. Men jeg var forberedt på mørket. Nesten slik et piggsvin går i dvale på vinteren, gjorde jeg klart for nedgangstider.

Jeg hadde kommet såpass langt at jeg som regel kjente mørket litt på avstand. Hvordan det snek seg inn på meg, som en overfallsmann i mørket. Det var ingen direkte overraskelse, for jeg kunne føle nærværet på avstand. Pusten i nakken, depresjonens vonde ånde.

Jeg var forberedt på å leve dette livet. Innstilt på å holde ut uten å rette opp i kjemisk ubalanse med medikamenter. Forberedt på å stå i det uansett hva. Og nettopp det tror jeg var min vei ut. For når livet var vanskelig i siste halvdel av 2015 og i 2016 visste jeg at medisiner ikke var et alternativ lenger. Det var ikke snakk om å falle tilbake på det punktet. Bruke og misbruke reseptbelagte legemidler. For da kan vi snakke om et virkelig liv i vinterdvale.

Til tross for at ingen trodde det skulle gå bra, ble jeg stående i det. Og kanskje nettopp fordi jeg hverken så på medikamenter eller innleggelser som et alternativ overhodet, måtte jeg bare takle det. Det var ingen vei utenom. Avslutte det hele eller stå i det. Ingen mellomting. Jeg tenker ofte i svarthvitt. Alt eller ingenting. Liv eller død. Og livet gjenoppsto i meg.

Mørketiden er over. Jeg velger å tro det. Virkelig tro det med hver celle i kroppen min. For uten troen på noe bedre ville jeg aldri kommet så langt. Det har på ingen måte vært lett, det skal jeg ærlig innrømme. Men jeg ga ikke opp.

Å skrive

Jeg burde ha all tid i verden til å skrive noe viktig. Skrive en bok, skrive noe som betyr noe. Likevel blir jeg sittende her dag ut og dag inn. Livet er godt, men jeg lar det flyte videre. Jeg gjør ikke noe fornuftig. Jeg blir bare værende i denne zombieaktige tilstanden. Stillestående. Som rennende vann som stopper opp. Stenene i bunnen av elven som stopper det hele. Kommer ikke videre, kommer ikke fremover. Jeg lever, uten å virkelig leve. Jeg har det godt, men jeg utfordrer ikke egen tankegang. Hvorfor blir jeg værende i et stillestående liv? Hvorfor tar jeg ikke grep?

img_0811
Jeg har all tid i verden til å skrive, men skriver lite. Et blogginnlegg her og der, fra februar fem hver uke. Noen dikt, noen seksordsnoveller. Noen tanker om livet. Overfladisk. Meningsløst. Eller, nei. Det er ikke meningsløst, men det mangler en dypere mening. Jeg mangler en dypere mening. Jeg har jo så mange historier i hodet, så mye som burde få komme ut. Ned på papiret.

img_4950
Kanskje er jeg redd. Jeg som ikke frykter stort. Men jeg frykter ordene. Jeg blir redd for å feile. Redd for å ikke skrive godt nok. Selv om jeg bare skriver for meg selv, for min egen del. Det trenger ikke publiseres noe sted. Og jeg vet jo så forferdelig godt at jeg aldri har skrevet for andres del. Bloggen min har få lesere, og færre tilbakemeldinger. Det er ikke det som betyr noe. Da hadde jeg sluttet for lengst. Men jeg er redd for å legge sjela mi i en tekst, redd for å feile. Selv om det ikke betyr noe.

Det som betyr noe er at jeg finner noe å leve for. Selv med et godt liv trenger jeg det. Noe som drar meg videre. Jeg trenger å skrive.

img_8440
Jeg sier jeg skriver. Jeg er en dikter, en skribent, en blogger. Men nå for tiden skriver jeg lite. Selv de gangene jeg har hatt timeplanen så full at den tyter over, har jeg tatt meg tid til å skrive. Og nå som jeg har all den tiden jeg bare kunne drømt om tidligere, skriver jeg altså enda mindre. Hva kommer det av? Jeg forsøker å forstå, men alt jeg får tilbake er enda flere spørsmål.

img_1839
Et dagboknotat fra slutten av januar. Selv om jeg riktignok skriver en god i løpet av et år, kunne jeg så inderlig ønske jeg skrev mer. Jeg vet jeg har det i meg. At jeg har så ufattelig mange usagte ord. Historier som venter på å komme ut av meg.

Dette skal bli mitt år! Året for å skrive mye. Det er kun da jeg kan bli bedre, ved å fortsette å utfordre meg selv. Utvide vokabularet mitt. Utforske indre tankebaner. Likevel føler jeg kanskje det er frykt som har holdt meg tilbake. Den uendelige frykten for å feile.

img_7053
Jeg har tatt tak i mange store og små ting de siste to årene. Nå er det på tide å frigjøre meg enda litt mer. Jeg skal skrive mer, tørre å feile. Takle å skrive dårlig i blant, fordi det kun er det som kan gjøre meg bedre. I morgen deler jeg en liten tekst, på vei til skogen. Det viktigste er at jeg synes den ble bra, tankevekkende.

Tidløs hverdag

Hva gjør jeg i hverdagen? Hva fylles dagene mine med? Et spørsmål som kan bli stilt, med tanke på at jeg hverken jobber eller studerer. Men det er ikke tid for å snakke om skole nå, det er temaet for neste ukes skriveutfordring.

Jeg kan bli møtt med spørrende nysgjerrige mennesker når jeg sier at jeg aldri kjeder meg. Har jeg et så spennende liv? Vel, både óg. Flertallet vil kanskje se på hverdagen min som kjedelig. Men jeg trives med det jeg gjør, det jeg fyller dagene med. Så la oss komme til saken, hvordan ser en typisk hverdag ut for meg?

Først vil jeg nevne at døgnrytmen min svinger omtrent like mye som været. Og som flesteparten sikkert har fått med seg, svinger været mye. På samme måte er døgnrytmen min veldig varierende. Dagen starter ikke før frokost skriver min bloggvenninne – for meg starter dagen et sted mellom midnatt og midnatt. Noen dager våkner jeg så tidlig som fem om morgenen, andre ganger fem på ettermiddagen. Så for å få et innblikk i hverdagen min må du se bort fra at jeg følger klokka. Svært lite i min hverdag blir påvirket av tiden.

img_0607-as-smart-object-1
Mira får selvfølgelig sine daglige turer, men hun tilpasser seg døgnrytmen min veldig godt. Så på denne tiden av året med mange mørketimer, går vi mye turer i mørket. For noen kan det være vanskelig å forstå at jeg går morgentur med hunden på ettermiddagen, spiser middag når andre sover eller går meg en tur rundt frokosttider før jeg tar kvelden.

Det er ikke nødvendig å forstå det. Det viktigste er bare å påpeke at jeg på ingen måte har søvnproblemer. Jeg har null problemer med å sovne, det er vel heller at jeg ikke har behov for en naturlig, gjennomsnittlig døgnrytme. Jeg får all søvnen jeg trenger, bare på veldig varierende tidspunkter. Jeg sover når jeg ønsker det.

Det faktum at jeg er lite sosial, påvirker nok den avslappede holdningen min til søvn og tid. Jeg har tilnærmet ingen faste rutiner som er avhengig av spesifikke klokkeslett. Det eneste unntaket er hvis jeg skal utenbys og er avhengig av for eksempel buss. Utover det er det egentlig bare åpningstidene i matbutikken som må følges, og når jeg tar blodprøver omkring tre ganger i året, da møter jeg opp på laboratoriet tidligst mulig på morgenen. Utenom det kan du kalle meg tilnærmet tidløs.

img_9452
En typisk dag starter med god vegansk mat. Jeg spiser ikke nødvendigvis typiske frokostmåltider til frokost eller middag til middag. Men jeg starter enten dagen med mat eller tur med Mira. Det kommer an på hvor sulten jeg er, og hvor tid jeg gikk tur sist.

Videre bruker jeg dagene på å skrive ulike tekster, kreative og personlige. Noen dager leser jeg jeg litt, ser på filmer eller serier. Kanskje tar jeg meg en tur ut med kamera eller sitter foran macen og redigerer fotografier fra tidligere. Som regel foregår sosialisering gjennom mail og digital kommunikasjon eller på telefon med mamma. Jeg snakker med moren min daglig. Noen synes det er litt rart, men for oss er det en vane. Vi deler små og store ting fra hverdagen, tanker, gleder og bekymringer. Utenom mine foreldre, nettvenner og tilfeldige møter med fremmede – er jeg lite sosial. Det er slik jeg ønsker å ha det.

Noen dager bruker jeg mye tid på kjøkkenet og lager spennende veganske retter, andre dager blir det noe lettvint eller rester fra dagen før. Jeg elsker restemat, og kan nesten ikke forstå meg på de som misliker det.

IMG_9468
Dagene flyter forbi, med mat, søvn, fotografier, tekster og tanker. Jeg tenker mye, men gjør ikke like mye. Jeg lytter til vakker musikk, tilbringer tid sammen med pelsbarnet mitt og nyter livet. Noen ganger reiser jeg bort, men det er ikke spesielt ofte. Jeg skal til Stockholm i april, men før den tid har jeg ingen planer om å dra utenbys egentlig. Antageligvis en tur til Stavern for å besøke min kjære mormor, men ingen planer utover det. Når våren trer frem blir det nok litt fototurer rundt omkring i byen.

Hverdagen er det tredje temaet i skriveutfordringen sammen med Helene.

Forandringer i året som kommer

Det er ingen andre enn DU som kan ta tak i livet ditt. Det er ingen svakhet å falle, men det er et valg å bli liggende eller å ta grep. Jeg sier på ingen måte at det er lett, bare at det faktisk er et valg.

Ingen kan leve livet for deg, ingen andre enn du vet hva et godt liv betyr for deg. Ikke la noen stå i veien for det livet du ønsker deg. Vi har ét liv, og det er altfor kort til å kaste bort på mennesker som ikke er verdt tiden din. Kanskje hardt og brutalt? Ja, men ønsker du å angre om tjue år fra nå på at du ikke brukte den verdifulle tiden riktig?

img_4674
Du er herre over din skjebne, ditt liv! Selvfølgelig kan det skje noe uforutsett, noe som er utenfor din kontroll. Andre mennesker kan gjøre livet vanskelig for deg også. Det betyr ikke at vi bare skal la livet suse og gå, fordi ting kan skje.

Det er aldri for sent å endre ting i livet ditt. Vi kan ikke endre det som har skjedd, men vi kan velge hvordan vi håndterer det. Vi kan kjempe for en bedre framtid og forandring på de punktene vi ønsker.

Hvilke forandringer ønsker du å oppnå i året som kommer?

img_4648
Jeg tenker ikke på urealistiske nyttårsforsetter, men virkelige mål. Mål som varer livet ut, endringer som er verdifulle. Selv har jeg flere små og store mål, ønsker om endring og å prøve helt nye ting. Det er ting som jeg gravis vil oppnå. For det handler om vilje.

Det betyr ikke at jeg kan sette en tidsfrist eller forutse akkurat hvordan livet mitt vil være i framtiden. Men målene mine handler heller ikke om å oppnå noe innen en viss dato, gå ned et bestemt antall kilo, tjene et beløp penger eller klare x-antall ting.

Jeg kommer til å nevne små og store mål ettersom tiden går og det passer seg. I stedet for å sette opp en haug med nyttårsfortsetter jeg ikke kan holde.

img_8118
Det handler om gradvis utvikling og et ønske om endring. Veien blir til mens du går. Noen ganger finner du nye stier du ønsker å utforske. Noen ganger langs veien ser du at denne veien kanskje ikke er den beste for deg.

Det er ingen skam å snu. Vær bevisst på hva du vil. Ikke hva andre forventer av deg eller mål du har satt deg og dermed MÅ oppnå. DET ER DITT LIV!