Hvilke produkter har jeg på badet?

Jeg har tidligere i innlegget klær og minimalisme skrevet om den manglende interessen for mote, og at jeg ikke kjøper sminke. Som minimalist bruker jeg få produkter, og derfor blir nok dette et kortfattet innlegg. Bloggutfordring 22 er nemlig favorittproduktene dine (hår, sminke, hygiene osv).

Jeg har ingen favoritter. Det eneste viktige for meg er at jeg har produkter som er veganske, billige og som fungerer greit. Håret mitt er ikke kresent, og kroppen blir alltids ren. Sminke er noe jeg aldri mer kommer til å bruke. For meg finnes det ingenting positivt med det. Det er for meg helt ulogisk å smøre noe utenpå huden sin som ikke hører hjemme der. Bortkastet tid er det også!

Så hvilke produkter bruker jeg?

IMG_2487
• Sjampo og balsam fra Urtekräm
• Tannkrem fra First price
• Bambustannbørste fra Humble brush
Fluorid tannskyll

For meg dekker sjampo også behovet for dusjsåpe. Jeg bruker aldri kremer eller bodylotion, kjøper ikke parfyme og bruker heller ikke deodorant til vanlig.

Nå skal det sies at jeg ønsker å slippe billig unna med slike produkter. Jeg kommer med andre ord ikke til å fortsette å kjøpe produkter fra Urtekräm, som er unødvendig dyrt og ikke noe bedre enn billigere merker. Den billige tannkremen er vel så bra som dyrere varianter, og jeg kjøper det rimeligste toalettpapiret som finnes på markedet (10.26 kr for 8 ruller på Rema 1000, med Æ-appen).

Noen synes kanskje det er å «spare seg til fant», men jeg ser ærlig talt ikke poenget med bleket, dyrt og altfor mykt toalettpapir fra Lambi (som loer) eller dyre hårprodukter jeg ikke trenger.

Hvilke produkter trenger du på badet?

En bok som har betydd mye for meg

Den tjueførste bloggutfordringen fikk meg til å tenke over hvilke bøker som virkelig har truffet meg. Jeg har lest innenfor mange ulike sjangre opp gjennom årene. Før leste jeg mange historier fra virkeligheten, samtidig som jeg elsket serieromaner og romantikk i ulike former. Nå unngår jeg romantikk, men mindre det kommer som poesi. Seriebøker er for langtekkelig og historier fra virkeligheten? Vel, en gang i blant.

Lesesmaken endrer seg med årene, samtidig som jeg har endret meg. De siste månedene har jeg lest mye poesi. Ikke at det er noe nytt, for jeg har lest det i mange år, samtidig som jeg selv har skrevet dikt selv siden begynnelsen av 2009. Men jeg merker jeg oftere leser flere bøker av samme forfatter, i stedet for å bare lese tilfeldige verk jeg kommer over. Mye av grunnen er trolig at jeg ikke eier én eneste boken lenger, men bestiller alle bøkene på biblioteket. Det er gratis og praktisk, siden min far som regel henter dem etter jobb, og jeg på forhånd har bestilt dem, så de er klargjort til henting.

Jeg har en huskeliste på bibliotekets side som er til stor hjelp når de altfor mange titlene jeg ønsker å lese blir vanskelig å huske. For øyeblikket står det nesten 300 bøker på huskelista mi, og jeg vil trolig lese omkring 1/6 av disse i år. Kanskje flere, kanskje færre. Etter som tiden går, legger jeg til nye og fjerner noe av de gamle. For ikke alle bøker virker like interessant som da jeg oppdaget dem.

IMG_9938 as Smart Object-1
Over til bloggutfordringen som er: en bok som har betydd mye for deg. Det er vanskelig å velge bare én bok. Jeg har lest et hundretalls bøker, kanskje over tusen – og da å måtte velge én føles som en umulig oppgave.

Men jeg har tenkt litt, og kommet frem til at jeg uten tvil må nevne boken den niende innsikt av James Redfield. Første gangen jeg oppdaget den, var ganske tilfeldig på en bokhandel der jeg rasket den med meg. Jeg ble grepet av baksideteksten og den ble stående i bokhylla i flere måneder. Helt til jeg i 2010 nok en gang skulle møte på den, ulest som den fremdeles var. Jeg var innlagt, helt på bunnen og livet var for jævlig. I en helt uformell samtale med en medpasient ble vi sittende å snakke om bøker og livserfaringer. Han nevne den niende innsikt og hvordan den hadde vært med å endre han som menneske. Denne fyren hadde et litt mystisk preg over seg. Veldig vanskelig å forklare egentlig.

Men jeg tok ordene til meg og fant frem boken når jeg kom hjem (og den neste gangen jeg tenkte på boken, møtte jeg igjen den samme fyren). Det har vært en bok som av mange årsaker har fått en stor betydning for meg. En bok som ga meg håp i tunge stunder, en bok som førte til personlig utvikling og nytenkende tanker. Jeg vet ikke akkurat hva det er med denne boken som treffer meg så sterkt. Det er en roman, men på samme tid så mye mer enn det.

Denne boken setter i gang tankene mine, treffer hjertet, gjør meg ydmyk og ettertenksom. Det er en bok som får ting til å skje i livet mitt, på ulike måter. Og jeg har tatt den frem flere ganger i løpet av årene.

img_2739
I 2014 skrev jeg dette i dagboka mi:
Jeg føler meg annerledes etter jeg har lest boka denne gangen også. Noe er forandret med meg. Jeg har blitt mer oppmerksom på ting i livet. Jeg merker det allerede nå. Og jeg vet at det kommer til å fortsette.

Nok en gang har jeg fått bekreftet at det ikke er noe som heter tilfeldige sammentreff i livet. Alt har en mening, og også et budskap. Hvis alle mennesker bare kunne innse det, tror jeg vi ville trådd litt mer varsomt omkring oss, vært mer i ett med oss selv og mer oppmerksomme på selve livet.


Jeg kunne skrevet så mye mer om denne boka. Den kan vanskelig beskrives, bare oppleves. Når jeg nå publiserer dette innlegget skal jeg igjen ta for meg boka, og se hva den kan gi meg denne gangen. Den finnes i nettversjon hos nasjonalbiblioteket her.

De vakre årstidene


Det vakreste med våren:

• Hvitveis og løvetann som stikker hodene sine fram.
• Å se at verden våkner til live igjen, etter en lang vinter.
• Å kjenne frisk vårluft, samtidig som varmen stiger og jeg kan legge bort jakke og vintersko.
• Når det blir varmt nok til å spise frokost på verandaen.
• Når kirsebærtrærne står i full blomst med sine praktfulle farger.

IMG_2955Det fine med sommeren:
• Å svømme i stille ferskvann.
• At det er lyst nesten hele døgnet og døgnrytme dermed ikke har stor betydning for mengde dagslys.
• Varme sommernetter når jeg kan vandre gatelangs med Mira.
• Å fotografere soloppgangen grytidlig om morgenen når byen sover.
• Å nyte kald isté i varmen.

IMG_7837 - lønnDet herligste med høsten:
• Vinden som danser med håret mitt.
• Å fotografere og oppleve de fargerike bladene på trærne.
• Kraftig regn som slår mot vindusruta.
• Å kose seg inne med varm drikke eller god mat, når det er ordentlig guffent ute.
• Luften som klarner alle sansene.

IMG_9502Det gode med vinteren:
• Å fotografere den første frosten på blader og busker.
• Magien når jeg ser Mira hopper rundt i nysnø.
• Når det på det mørkeste kun er daglys i drøye 6 timer og jeg kan leve et liv i konstant mørke (med den «rette» døgnrytmen).
• Snø og julestemning (selv om jeg ikke feirer jul, liker jeg å fotografere dekorasjoner)
• At jeg etter hvert begynner å lengte etter våren og tenker på alt jeg skal fylle det nye året med.

img_7884Denne listen er en del av spalten fem på topp og er også til bloggutfordring 20: Fem fine ting med våren, sommeren, høsten og vinteren.

Bananmuffins

I dag tenkte jeg å dele oppskriften på mine seige og smakfulle bananmuffins. Disse er uten sukker og du trenger hverken olje eller vegansk margarin. Bruk helst godt modne bananer, for mest mulig søtsmak.

IMG_2122
Du trenger:
• 2 modne bananer
• 2 ts bakepulver
•1 ts salt
• 1 ts sukrin (kan sløyfes)
• 2 dl hvetemel
• 1 dl lett kokosmelk (eller annen plantemelk)

Fremgangsmåte:
• Mos bananene med en gaffel
• Rør inn de andre ingrediensene
• Stek på 180 grader i 25-30 minutter

Oppskriften gir 10-12 muffins.

IMG_2093Sjekk gjerne ut mine andre oppskrifter på muffins:
Vaniljemuffins
Gresskarmuffins
Plommemuffins

Dette innlegget er en del av bloggutfordring 19: oppskrift på noe godt.

Hun som rører ved hjertet mitt

IMG_9507
IMG_0275

Mira. Hun som rører ved hjertet mitt. Hun som fanger smilene, gjør meg omsorgsfull og varsom. Hun som får meg til å legge hodet forsiktig mot brystet hennes, kun for å høre at hun puster. Hurtige hjerteslag som varmer et mammahjerte. Jeg «burper» på magen hennes, slik man gjør med et lite barn. Hun kikker rart på meg og synes det er litt rart og litt artig. Det går mot kveld og hun kryper tett opp ved beina mine. Selv om senga mi er 150 cm bred sover hun helst på min side. Hun blir aldri mett på kos.

Jeg klør henne bak ørene, kikker inn i de nøttebrune, små øynene og sier: takk for at du er til. Takk for at du rører ved hjertet mitt.


Dette innlegget er en del av bloggutfordring 18: noe som rører deg.

Fem ting jeg har oppnådd i livet

Den syttende bloggutfordringen banker på døren nå i begynnelsen av uken. Jeg skal skrive om fem ting jeg har oppnådd i livet. Denne har jeg tenkt en stund på, fordi jeg synes det er vanskelig å velge bare fem ting.


1. Jeg har funnet roen i livet
Etter mange år med et turbulent liv er jeg glad for å endelig ha funnet ro og harmoni i livet mitt. Jeg har kanskje ikke oppnådd det helt store i andres øyne, da jeg hverken jobber eller studerer, utmerker meg i samfunnet eller gjør noe storartet. Likevel har jeg oppnådd noe av det aller største for min egen del: jeg har lært å mestre livet. Lært meg å være takknemlig og leve hver dag som om det var den siste. Det er en stor bragd for en som i mange år har ønsket seg bort fra dette livet.

2. Jeg har funnet noe jeg er lidenskapelig opptatt av
Jeg var ikke gamle jenta da jeg oppdaget det som nå er mine to store lidenskaper: fotografering og skriving. Allerede som seksåring så jeg inn i mitt første kamera. Den gang med filmrull, og med en stor glede i øynene. Jeg fanget verden i mange vinkler allerede da. Lite visste jeg at det skulle utvikle seg til å bli den hobbyen som betyr aller mest for meg. Uten fotografering er jeg ikke Marthe. Og uten ordene mine, som kan formes til poesi, tanker eller meninger – har jeg ikke språk. Det føles i hvert fall slik. For selv om jeg uttrykker meg helt utmerket muntlig, er det ikke rom for den samme poesien, de samme historiene, nyansene. Derfor er jeg svært glad for at jeg har denne brennende lidenskapen, dette ønsket om å formidle. Mest for min egen del, men også noe dere lesere får ta del i.


3. Jeg har lært meg hva som betyr noe
Å bli kjent med seg selv kan være en utfordring og en stor oppgave. På sett og vis tror jeg aldri vi kommer helt til bunns i vår egen eksistens eller hvem vi er. Likevel har jeg kommet langt, og lært hva som er viktig for meg. Hva som betyr noe i mitt liv. Hvilke grunnleggende og personlige behov jeg må ha dekket. Hva jeg trenger og ønsker å bruke tiden min på.

4. Jeg har sluttet å følge andres drømmer
Jeg har sluttet å følge andre menneskers drømmer, og med det mener jeg at jeg ikke har et behov for å prestere. Jeg kan finne mine egne veier å gå, uten å trenge å være god nok for noen. Jeg har levd altfor mange år i et rotterace der alt handlet om å være best. Være god nok for å leve. Nå vet jeg at det ikke er det livet handler om. Det handler ikke om hva andre måtte forvente av meg, men heller hva jeg ønsker å oppleve i livet.

5. Jeg ser på kroppen min som et verktøy
I stedet for å være opptatt av å se bra ut, ser jeg heller på kroppen min som et verktøy. Et hjem til hjertet mitt, en maskin som holder i gang hjernen. Så lenge kroppen min er frisk, betyr det ikke noe om den er litt for stor, har litt for mange arr eller ikke er perfekt. Jeg trenger ikke en kropp som tar seg godt ut. Kroppspress føles helt fjernt for meg. Egentlig har jeg aldri opplevd press fra mennesker rundt meg. Det presset jeg har følt på i fortiden, er kun basert på mine egne tanker. Nedlatende tanker og holdninger til meg selv. Livet er for kort til å bry seg om estetikken på en kropp. Det finnes mye annet vakkert å betrakte her i verden. Jeg ser ikke lenger på kroppen min som pen eller stygg – den bare er.

Å ønske seg et godt liv

Det er mange interessante temaer i bloggutfordringen jeg skriver på i ny og ne. Nå har jeg kommet til tema seksten: fem ting du ønsker deg til jul. Aller først må jeg si at jeg ikke lenger feirer jul, i hvert fall ikke en tradisjonell jul. Jeg feirer livet i stedet. Dette handler for meg om en frigjøring fra tradisjoner som jeg ikke har noen spesiell tilknytning til lenger.

Jeg pynter ikke med julepynt, kjøper juletre eller har en tradisjonell julemiddag. Ikke gir jeg julegaver til noen heller. Med andre ord: ikke den enkleste bloggutfordringen å skrive til. Jeg får riktignok fremdeles julegaver av mine foreldre og mormor. Sistnevnte gir meg penger hvert år og av mine foreldre får jeg ting jeg trenger. Som minimalist er det viktig for meg å få noe nyttig, om noen først skal gi meg noe.

Så hva ønsker jeg meg? Av ting til hjemmet er det ingenting jeg trenger. I år kommer jeg til å ønske meg vegansk hundefôr til Mira, b12-tabletter til året som kommer og kanskje noe vegansk mat fra nett. Alt etter som hva det koster.


Jeg vil heller benytte anledningen til å skrive litt om hva jeg ønsker meg for desembermåned. Hele måneden er viet til å feire livet, reflektere over året som har gått og legge planer for 2018. For det jeg ønsker meg, kan ikke kjøpes for penger eller pakkes inn som gave: jeg ønsker meg et godt liv. Noe jeg allerede har oppnådd, men likevel noe man ikke skal ta for gitt.

Jeg ønsker å bli enda mer tilfreds med livet jeg lever. At jeg fortsetter å utvikle meg som menneske, både med erfaringer og kunnskap. At jeg blir enda litt mer nøye med å lytte til hjertet mitt. Flinkere til å spørre meg selv hva som er viktig og leve deretter.

Jeg håper desember bringer med seg mange fine vinterbilder og kreativ skriving. At jeg kan avslutte året med et jubelrop, akkurat slik som den pangstarten jeg startet 2017 med.


Hva betyr det å ønske seg et godt liv, kan man kanskje spørre. Det er et ytterst personlig og svært individuelt spørsmål. Det som gjør meg lykkelig, er ikke nødvendig det samme for deg. Jeg vil trekke frem tre tidligere innlegg som sier litt om hva som betyr noe for meg:

Fem ting som får meg til å le
Pessimisten og jeg
Lykke er et valg

Hva ønsker du å fylle årets siste måned med?

I drømmenes verden

Jeg blir stadig svært fascinert over drømmer. Som om natten åpner for en helt ny verden, av ukjente dimensjoner. Det er noe mystisk og til tider veldig vakkert med drømmer. Jeg tror kanskje at min livlige fantasi gir meg mer voldsomme drømmer til tider. Både skremmende og forvirrende, men noen ganger også utenomjordisk vakre.

Det er nettopp en slik drøm jeg skal skrive om i dag, når jeg tar for meg bloggutfordring 15: en rar/fin drøm du har hatt.


Jeg husker ofte drømmer svært detaljert, og de kan henge ved meg i mange år fremover. De gangene jeg har mareritt eller ekle drømmer, kan jeg slite med det flere måneder i etterkant. Nettopp fordi jeg er så følsom og sensitiv. At jeg har god hukommelse spiller nok også en avgjørende rolle. Jeg husker fremdeles en kvalm og absurd drøm fra 2007. Den slipper ikke taket.

Over til utfordringen, en rar eller fin drøm jeg har hatt. Denne drømmen kom til meg en natt for et par år siden. Fargesprakende og magisk som den var. Jeg befant meg ved et vann, med kameraet rundt halsen. Lyset var trolsk og magisk, og i drømmen – siden fysikken ikke setter grenser, kunne jeg gå på vannet. Ikke på overflaten, men rett og slett at jeg gikk ut i vannet og det aldri ble dypt. Jeg gikk over til den andre siden av vannet for å fotografere.

Fargene smeltet sammen og jeg fanget noen av de mest fantastiske bildene jeg noensinne har sett. Det var bare så synd at det ikke var virkelig. Jeg har faktisk besøkt dette stedet i drømmene mine mer enn én gang. Jeg ser meg selv gå gjennom vannet, inn i denne skogen som med ett virker så kjent. Men jeg har aldri vært der i det virkelige liv.


Drømmer kan være vanskelig å beskrive med ord. I hvert fall når hovedvekten av drømmen ligger i det visuelle. Hvis det er en konkret handling, kan det lettere gjenfortelles. Jeg har en kreativ hjerne, og min kreativitet både med fotografering og ord – finner jeg ofte igjen i drømmene mine. Faktisk har jeg skrevet flere dikt og korte tekster basert på nattens «opplevelser».

En lignende fotodrøm opplevde jeg i min barndoms hage. Der jeg vokste opp sammen med foreldrene mine. Plutselig var hagen fylt med vann, og jeg gikk med vann til hoftene. Denne gangen oppførte kameraet seg veldig merkelig, så det var ikke omgivelsene som egentlig var så vakre. Noe skjedde med fargene og perspektivet, så alt jeg så gjennom kameraet var som en annen verden.

Noen ganger kan jeg våkne nesten rørt av en vakker drøm. Og det vakreste med det hele, er at slike drømmer ikke trenger å omhandle andre mennesker. Bare møtet med naturen eller spesielle plasser kan røre hjertet mitt, akkurat slik som i våken tilstand. Jeg håper fremtiden bringer med seg spennende drømmer – både i våken og sovende tilstand. Et mål for 2018 er å føre drømmedagbok jevnlig.

Har du en drøm du husker spesielt godt?

Vi har bare én klode

Det er viktig å huske at ingenting varer evig. Kloden vår er sårbar når vi forbruker mer enn vi trenger, og mer enn det den kan klare å gi oss. Om alle gjorde en litt større innsats for å bli mer bevisste på eget forbruk og konsekvensene – kunne mye vært gjort.


Liten tue kan velte stort lass.
På samme måte som også små gjerninger kan utgjøre en stor forskjell i lengden, om det er mange nok som utfører dem.


Vi har en vakker jordklode, ønsker vi ikke at den skal vare?


Noen ganger blir jeg skremt av tanken på hvordan verden vil se ut om kanskje bare tretti år? Hva med når jeg selv er blitt pensjonist?


Heldigvis vil det ikke finnes fremtidige generasjoner etter meg. Det er mange årsaker til at jeg aldri skal ha barn, men en av grunnene er også at jeg ikke synes det er forsvarlig å sette et barn inn i denne verden. Vi lever fremdeles relativt greit med overforbruket vårt, som stadig skader kloden. Men jeg tør ikke tenke på hvordan livet på jorda vil være hundre år frem i tid. Hva med flere hundre? Da er det betryggende å vite at ikke mine etterkommere skal trenge å oppleve en verden det er vanskeligere å leve i. Siden de ikke finnes.


Vær og vind (og globaloppvarming) er den tiende og siste temautfordringen med Helene.

Det er høst nå, hvisker de

img_5932
Nesten lydløst hvisker de om høstens ankomst. Nesten lydløst.

img_5928
Nesten lydløst faller de snart mot jorden. Epler, blader, sarte sjeler.

img_5926
Nesten usynlig farger de verden, hele min verden. Og jeg våkner plutselig opp for å innse det hele.

img_5950
Nesten usynlig begynner solen å gå fra stående posisjon midt på himmelen – til fallende. I det ene øyeblikket er det sol og dagslys. I det andre begynner skyggene å falle.

img_5960
Nesten mirakuløst tar hun tilbake kontrollen over eget liv, og kommer seg ut av det aller siste grepet han hadde rundt hjertet hennes.

Høst er nest siste tema i temautfordringen sammen med Helene.

Å være fri

Noen dager er det nødvendig å gråte så øynene etterlates hovne og røde. Noen dager er livet tøft og verden altfor overveldende. Da er det greit å slippe ut smerten. La tårene falle, la meg selv falle sammen for et øyeblikk – slik at jeg kan fortsette å være sterk.

Jeg trenger det så sårt, disse salte tårene. Å slippe fri smerte, å gi slipp – er kanskje noe av det viktigste jeg har lært de siste årene. Det går greit å gråte, uten at verden faller sammen (selv om det kan føles slik).

Det er midlertidig. Smilet klistres gledelig på igjen, tankene lysner og tåken forsvinner for denne gang. Jeg fortsetter livet som om ingenting har skjedd. Likevel preget og mer trygg på meg selv. Det gikk bra denne gangen også. Det tar lang tid å vende meg til dette. At ikke det er et sammenbrudd, ikke påfølgende selvskading eller innleggelsesgrunnlag. Det er ikke begynnelsen på en dårlig periode, det er bare gråt. Sår gråt og tårer som er harmløse.


Selv etter over to år uten innleggelser og nå en stabil psyke – tar det tid. Det er en prosess å lære å stole på seg selv igjen. Å tørre å føle på vonde følelser og vite at det ikke er verdens undergang.

For andre mennesker er det kanskje helt vanlig å vite at det går over? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at over et tiår med psykisk smerte former et menneske. Erfaringer former forventingene dine, atferdsmønsteret ditt og tankegangen. Jeg var så vant til å ha det vondt, så vant til å falle tilbake i dype depresjoner, så vant til å ønske meg bort fra dette livet. Det er klart det tar tid å vende seg til et mer stabilt følelsesliv. Det er ikke gjort over natten.

Nå er jeg fri. Fri til å leve det livet jeg selv ønsker, uten psykisk sykdom som holder meg tilbake. Fri til å oppleve alt det gode livet har å by på.


Noen ganger må jeg klype meg selv i armen, og spørre om det virkelig er sant. At jeg har kommet så langt. Kampene var verdt det! Jeg trosset helsevesenet, begynte å stole på meg selv og turte å gå min egen vei. Først med forsiktige vaklende skritt, og med tiden mer selvsikker.

Over 10 år i psykiatrien (og 7 av dem med innleggelser) gjorde meg bare sykere. Derimot 2 år på egenhånd uten medisiner, innleggelser og med en stadig voksende mistillit til det som tidligere skulle hjelpe meg – har gjort meg sterk. Friskere enn jeg noensinne så for meg at det var mulig å bli. Det finnes håp, det gjelder bare å se det. Ta ansvar for eget liv og ikke stole på at noen andre gjør det for deg. Det var min vei ut. Min vei til frihet.


Psykisk er det åttende temaet i temautfordringen sammen med Helene.

Medisinering og psykiske lidelser 

Antidepressiver, antipsykotika og anxiolytika. Fint og avansert skal det være, der de står kategorisert i felleskatalogens ATC-register – videre listet opp med blant annet mulige bivirkninger, forsiktighetsregler og anbefalt dosering.

Jeg har lang erfaring med ulike medikamenter som var ment til å hjelpe meg; forbedre min psykiske helsetilstand. I mange år levde jeg i troen om at dette skulle gjøre meg bedre. Store deler av mine ungdomsår ble tilbrakt bak lukkede dører, til tider sterkt medisinert – som en svingdørspasient de fleste ikke trodde skulle bli stort bedre.

Navnene på medikamentene jeg har vært innom er mange. Abilify, Atarax, Fevarin, Haldol, Nozinan, Risperdal, Sobril, Truxal, Zoloft, Zyprexa og trolig en god håndfull til som jeg ikke kommer på i farten. Listen er lang som et vondt år.


Jeg skrev et nakent og sårbart innlegg om nettopp medisinering for snart to år siden. Om hva det kan gjøre med et menneske. På den tiden hadde jeg kun noen måneder tidligere klart å frigjøre meg fra psykiatriens klør og medisinenes lenker, og begynte sakte å innse hva det hadde gjort med meg.

Det høres kanskje dramatisk ut når jeg skriver om medisiner på en slik måte. Men for meg har dessverre psykiatrien bare gjort meg sykere. Gjennom 7 år var jeg inn og ut av psykiatriske avdelinger. Både åpne poster og akuttposter. For det meste sistnevnte.

Jeg skulle ønske jeg hadde blitt møtt annerledes. At hovedfokuset lå på terapi og ikke neddoping på medisiner. For all del, ikke misforstå: medisiner kan være til nytte for mange mennesker. Både når det gjelder fysiske og psykiske plager. Men det bør hverken bli brukt som en trussel eller som et pressmiddel. Og det er så ufattelig viktig å vite at virkningen kan variere fra menneske til menneske.

Jeg var tolv år gammel når jeg for første gang satt mine ben innenfor en psykiatrisk avdeling. Tolv år! Kun et par dager før jeg skulle ha sluttet på barneskolen. Hvilke forutsetninger hadde jeg for å vite hva slags helvete som ventet meg? Hvor mye kunne ei jente som knapt var i tenårene vite om medisinering?


Jeg skulle ønske at noen viste meg en annen vei. At jeg hadde blitt møtt med den terapien og behandlingen jeg så sårt trengte, i stedet for å frykte medisinene som ventet. Det tok ikke lang tid før jeg opplevde tvangmedisinering, og det tok heller ikke langt tid før jeg merket effekten av medisinene jeg sto på fast, hver dag. Dosene økte og medisinene fikk stadig nye farger og fasonger.

Jeg skulle ønske at noen forsto frustrasjonen min når medikamentene ble så kraftige at jeg sovnet på dagtid. Når nattesøvnen ikke ble nok og jeg på det meste kunne sove opp mot 15-16 timer i døgnet. Burde ikke varsellampene ha blinket når en 14-åring måtte sove i pausene på skolen? Når jeg fikk et eget rom med madrass for å klare meg gjennom ytterligere et par timer?

Jeg skulle ønske at noen fortalte meg mer om bivirkningene. At de som skulle passe på meg og gi meg god behandling sørget for å ikke gi meg en cocktail av medisiner. Stadig ble jeg satt på nye medisiner, før vi rakk å forstå hva som virket. Var det den ene medisinen alene, eller kombinasjonen?


Vet du kjære overlege, eller hvem du enn var: hvordan det føles å havne i psykose grunnet feilmedisinering, bare fjorten år gammel? Jeg hadde lenge uttrykt misnøye for kombinasjonen av medikamenter og hvordan de depressive og suicidale tankene bare ble verre. Ikke minst vektøkningen som fulgte. Men ingen tok det bryet verdt å lytte.

Er det ikke et paradoks at jeg som medisinfri nå er friskere enn noen gang? Jeg kunne ha skrevet mye om alt det vonde jeg har opplevd i psykiatrien, alle feil som har blitt gjort og hva disse årene har tatt ifra meg. Men jeg vil heller avslutte med å fokusere på det gode i livet mitt. Alt det de to siste årene har gitt meg. Hvor fantastisk og lærerikt det har vært, men på samme tid skremmende – siden jeg måtte bli kjent med meg selv på nytt. Lære meg om følelser, på godt og vondt.

Alt jeg ønsker er å sette fokus på at det finnes baksider med medikamenter. Kanskje jeg kan gjøre ett menneske oppmerksom på det, og med det hjelpe noen til å unngå at det går for langt. Jeg mener ikke at man ikke skal stole på helsevesenet, jeg sier bare at det er lov til å tenke selv. Hvis jeg hadde fulgt legenes råd, hadde jeg trolig vært en medisinert og til tider psykiatrisk pasient fremdeles. Det handler om valg. Å velge å stole på magefølelsen. Å bestemme over eget liv.


Dette innlegget er mitt bidrag til ukens temautfordring sammen med Helene. Temaet er helse.

For videre lesing her på bloggen:
Forståelse og forvirring
Ut fra barneskolen og inn i psykiatrien
A decade of darkness

Mine hjertevenner

Jeg har fått gleden av å kjenne mange vakre dyr. Både de jeg har levd sammen med, og de jeg har møtt hos andre. I dag tenkte jeg å sette fokus på de dyrene jeg har hatt i hjemmet mitt, og i hjertet mitt. Disse bildene er mitt bidrag til ukens temautfordring med Helene, der temaet er hund og katt.




Clara var en vakker katt og min kjære følgesvenn gjennom barndommen. Hun kom inn i livet mitt når jeg var bare 5 år gammel og forlot meg når jeg var 17. Jeg har aldri noensinne møtt en katt som er i nærheten av slik Clara var. Hun var så unik! Sær, egenrådig og spesiell, samtidig som hun kunne være veldig tålmodig og kosete. Absolutt en katt med stor personlighet.




Vakre lille Enya Fiona. Hun bor fremdeles hos mine foreldre, og jeg får hilst på henne en gang i blant. Men hun har vært redd for alt og alle i mange år. Nå begynner det riktignok å bli litt bedre. Jeg kan få hilst på henne hvis jeg er veldig varsom. Hun ble mest knyttet til mamma i tiden etter vi fikk henne, siden jeg på den tiden bare bodde hjemme annenhver uke, og flyttet for meg selv da hun var litt over et år. Vi har mange gode minner sammen, fra tiden mens hun var liten kattunge og var mer fortrolig med meg og andre mennesker. Også en katt med stor personlighet som vet akkurat hvordan hun vil ha det!




Linus var en god gutt som dessverre ikke var en del av livet mitt så lenge. Ting skjedde veldig brått, og han måtte avlives i mai 2015. Jeg orker ikke tenke på det som er vondt, jeg vil heller holde fast ved de fine minnene vi hadde sammen. Fine gåturer i soloppgang eller på nattestid, kosestunder i sofaen og det skjønne lille ansiktet som vekket meg om morgenen. Jeg er glad for tiden vi fikk sammen, kjære Linus.




Kjære Mira. Du betyr alt for meg! Sammen er vi sterke. Du har gått ved min side i over to år nå, og vært med på massive endringer i livet mitt. Jeg er så glad for at du er min klippe, mitt faste holdepunkt – uansett hva jeg går gjennom. Du lærer meg å være tålmodig, rolig og varsom. Jeg har nesten ikke ord som kan beskrive hvor mye du betyr for meg. Første gangen vi møttes var du bare 5,5 uke gammel. Et par uker senere tok jeg deg med hjem. Du var så liten og skjør. Du fikk plass i håndflatene mine. Nå har du vokst deg litt større, men du er likevel min lille babyjente. Pelsbarnet mitt.

Har du et dyr som står hjertet ditt nært?

Fem fine ting

Jeg tenkte å skrive litt til den fjortende bloggutfordringen, der temaet er: fem ting som er bra med livet ditt akkurat nå. Hva er bra med livet mitt akkurat nå? Vel, det er svært mye! Det er så mye fint jeg setter pris på i hverdagen, av store og små hverdagsgleder. Det er nesten litt vanskelig å bare nevne fem ting.

1. Oslotur
Når dette innlegget publiseres er jeg på en liten ferie i Oslo. Jeg skal spise mye spennende vegansk mat, hvile på hotellet, fotografere i botanisk hage og antageligvis mange andre fine steder. Jeg deler litt bilder fra turen til neste uke.

2. Snart høst
August går mot slutten og jeg gleder meg som vanlig til høsten kommer. Det er ingen årstid som er vakrere enn høsten. Jeg klarer nesten ikke vente på den friske luften, de vakre fargene og hele atmosfæren som bare er ubeskrivelig flott. September, jeg er klar!

3. Fotoglede
Som vanlig opplever jeg stor glede ved fotografering. Det er en av mine største lidenskaper her i livet og en interesse som opptar mye av tiden min. Jeg gleder meg til alle nyansene og detaljene jeg skal fange i løpet av høsten. Både vakre farger og kanskje noen mennesker (hvis jeg får tatt noen nye portretter).

4. Et liv i flyt
Jeg har det godt for tiden, veldig godt! Livet flyter videre, meget raskt – fordi jeg har så mye fint å fylle livet mitt med. Jeg liker når jeg kan være ordentlig tilstede i livet mitt. Når jeg blir så oppslukt i det jeg driver med at jeg glemmer både tid og sted. Helt siden psykologen jeg hadde for 9 år siden snakket om flyt i livet og hvor viktig det er, har jeg blitt stadig mer bevisst på det.

5. Drømmer om fremtiden
Kanskje noe som går litt imot det forrige punktet, med å være tilstede i nuet. Men selv om jeg er flink til å være tilstede akkurat her og nå, synes jeg også det er viktig å tenke fremover. Hvor jeg er nå og hvor jeg ønsker meg til. Sette meg mål, drømmer eller i hvert fall gjøre meg opp noen tanker om hva jeg ønsker å fylle livet mitt med. Bare noe så enkelt som å skrive opp noen mål for neste uke, neste måned eller neste år kan være fint. Det trenger ikke alltid være så konkret, men jeg synes likevel det er viktig. Jeg vil ikke planlegge alt ned til punkt og prikke, men jeg vil være i stand til å se for meg livet i andre situasjoner og med andre opplevelser enn kun det som er akkurat nå.

Hva synes du er fint med livet ditt akkurat nå?

Eplepai

NB: teksten kan virke triggende!

Paien, eplepaien fylte meg opp. Sakte, men sikkert trykket jeg den inn i gapet. Smaken var vidunderlig! Eple, paideig, kanel og for ikke å snakke om vaniljesausen.

5 minutter forberedelse, 25 minutter i stekeovnen, og kun noen få minutter senere var den første porsjonen borte. Jeg satt her, satt og tenkte, følte skam – og lengtet etter mer. Bare et lite øyeblikk senere var skålen fylt opp, og nok en porsjon skulle inntas.

Neste gang jeg forsyner meg, vil det bare være kantene igjen. Det som jeg får skrapet ut av formen. Og jeg vet så inderlig godt hva som skjer etter det.

Først kom gleden ved å skulle lage mat. Så kom usikkerheten, om jeg virkelig skulle spise nok en gang. Ventingen var det neste, jeg ventet og ventet – med god musikk på øret. Regnet pisket mot vinduene, og jeg så ut i et kaldt januarmørke. Hunden lå i sengen sin og sov, foreldrene mine hadde bryllupsdag, og jeg satt her. Mutters alene. Innendørs, ventende på at eplepaien skulle bli ferdig.

Jeg visste at jeg ikke ville klare å stoppe etter bare et stykke. Å nei, her skulle hele tømmes i gapet. Jeg skulle trykke den ned i halsen, for så å presse den opp igjen senere.

Minuttene går, panikken kommer. Jeg vil helst la være å skrive, jeg vil gå på badet. Bli kvitt faenskapet, skammen. Jeg spiser, nok en skje – og enda én. Tårene presser på, jeg vet ikke om jeg klarer å fullføre eplepaien.

Går inn på badet, tar med søppelbøtta. Hodet grubler og kroppen gjør det den har gjort så altfor mange ganger før. Drar ned buksa, setter meg ned på toalettet. Bøtta står foran meg, som en kjempe. Ruvende, til tross for sin lille størrelse. En ekstra Rema 1000-pose er satt oppi for anledningen.

Sprutbæsj og spy. Hver sin vei, samtidig. Tanker om mindreverdighet, skam som smyger seg oppover ryggen på meg. En svetteperle i panna, etter nok en finger i halsen, og flere brekninger.

Fargen er en blanding av lys brun og gul, en blanding av mat og drikke. Jeg kvitter meg med paien. Litt av frokosten kommer også. Aspargessuppe. Jeg visste ikke at den skulle smake så likt som originalen.

Kjenner stanken, spysmaken i munn. Drar opp buksa, setter fra meg bøtta – går ut hit, for å skrive dette. Går inn igjen, en hostekule kommer smygende. Nycodent munnskyll og spytting, tørking og tårer.

Jeg er tilbake, og kan slappe av frem til neste kamp kommer. Magen er tømt for denne gang, i hvert fall så godt som mulig. Pianomusikk strømmer ut fra høyttalerne, og jeg vet ikke om jeg skal le eller grine. Magen er litt øm, og øynene tørre – men skammen, skammen forsvinner aldri.

Sult er temaet til denne ukens temautfordring sammen med Helene. Jeg velger derfor å ta fram en ytterst personlig tekst, skrevet for 2,5 år siden. Den er ekkel, den er brutal og den er ærlig. Det føles godt å vite at dette er fortid, og at jeg den dag i dag ikke lenger har et anstrengt forhold til mat. Det har frarøvet meg dyrebare år av livet mitt. Aldri igjen.

Å fokusere på det viktigste

Noen synes kanskje det er rart hvis jeg sier at jeg aldri ser på nyheter. Ikke leser jeg nettaviser heller, i hvert fall svært sjeldent. At jeg ikke har TV er kanskje en naturlig årsak til at jeg ikke ser på nyhetene, men de fleste ville likevel ha holdt seg oppdatert. Lest aviser eller nettaviser. Fått med seg hva som skjer i nyhetsbildet.

Grunnen til at jeg ikke følger med på nyheter er at det stresser meg. Det skjer konstant mye fælt i denne verden vi lever i, og for meg er det virkelig ikke nødvendig å ta innover meg hver eneste tragedie, for å føle at jeg holder meg oppdatert i samfunnet.

En sjelden gang tar jeg en tur innom noen nettaviser, slik som lokalavisen Kragerø Blad Vestmar og Telemarksavisa. I spesielle tilfeller klikker jeg meg inn på Verdens gang eller Aftenposten. Det kan fort gå en måned eller mer, før jeg beveger meg inn på slike nettsider. Når jeg først leser aviser, trykker jeg inn på titler som virker av interesse for meg. Jeg er svært selektiv, fordi jeg heller foretrekker å søke opp ting jeg lurer på, eller ønsker å vite noe om, i stedet for å bli konstant bombardert med alt som skjer her i verden.


Det kan hende at mine manglende sosiale relasjoner også spiller en viktig rolle. Jeg hadde kanskje følt et større behov for å hele tiden være oppdatert om jeg snakket mer med andre mennesker. Antageligvis, men det ville ikke vært noe positivt.

Jeg kan bli fullstendig oppslukt og opphengt i ting. Den halvtimen med nyheter for deg betyr nettopp det; en halv time. For meg kan det bety timevis med etterarbeid. Søke opp, lese om, lytte, se videoer. I tillegg til å lese om andre menneskers meninger, synspunkter og tanker. Finne lignende saker, lignende temaer. Jeg assosierer meg videre fra en ting til en annen, og før jeg vet ordet av det kan jeg ha sittet oppe hele natta. Bare på grunn av én nyhetssending.

Forstår du da hvorfor det ikke går? Hvorfor jeg ikke ser på nyheter eller leser aviser på fast basis? Daglig?


Det høres slitsomt ut,
tenker du kanskje. Vel, så lenge jeg klarer å begrense meg selv, lever jeg et godt liv. Det er nettopp denne evnen til å fokusere på noe over lang tid som gir meg stor glede når jeg skriver, fotograferer (og redigerer) eller leser om noe som interesserer meg.

Hvis jeg finner en serie som frister, ser jeg gjerne hele i løpet av noen få uker. Kanskje 10 episoder i løpet av én dag. Noen uker senere finner jeg kanskje en blogg eller nettside av interesse. Jeg kan lese hele! Ikke bare det siste blogginnlegget eller den siste måneden, men flere år tilbake i tid. Kanskje finner jeg meg en bok en kveld, og jeg kan lese ut hele i én etappe. Enten det er 100 eller 500 sider. Bare med korte pauser hvis jeg må tisse eller ut på tur med Mira.

Det er slik jeg er, slik jeg fungerer. Og jeg lever godt med det, veldig godt. Men veien fra å ha et miserabelt liv med Asperger og OCD til å omfavne alle gode sidene av det – har vært veldig lang. Veien har vært kronglete og bratt.


Jeg verdsetter særinteressene mine og evnen til å bli totalt oppslukt av noe. Jeg forstår at utenforstående kan se på det som usunt og tvangsmessig, nesten som en mekanisk robot noen ganger. Samtidig ser jeg viktigheten av å meddele hvor fint det kan være.

Okei, så leser jeg ikke aviser eller ser på nyheter. Jeg fungerer ikke normalt i relasjoner, har en jobb eller normale rutiner. Jeg fungerer ikke slik som du tenker at et menneske må i samfunnet. Men jeg fungerer på min egen måte. Jeg er ikke som gjennomsnittet, kanskje ikke en gang en brøkdel – men jeg er likevel så mye, mye mer. Kanskje bare ikke din definisjon av lykke, eller hva som er nødvendig for et godt liv.

Jeg ønsker ikke bare å fokusere på det som er vanskelig eller det som er fundamentalt annerledes mellom deg og meg. For nettopp ved å se gledene av å være akkurat slik jeg er,  gir det meg muligheten til å ha et fullverdig liv. Jeg omfavner annerledesheten min, og nyter alt det livet har å tilby.

Visst kan det være overveldende og slitsomt å være menneske. Stadig vekk føles det som om følelsene mine sitter utenpå kroppen, for nettopp så følsom og sårbar blir jeg. Kanskje gråter jeg, kanskje trekker jeg meg tilbake i skallet mitt og kanskje går jeg bare til sengs og venter på en enklere morgendag.


Dette innlegget er en del av en temautfordring sammen med Helene fra aspergerinformator.com. Det første temaet er fokus.

10 ting jeg virkelig setter pris på

Det er så mye fint i livet mitt som jeg setter pris på. Så i dag tenkte jeg å nevne ti av de største tingene:

• Gleden ved å trives best alene (og bo alene).
• Takknemligheten over å bo i Norge og at jeg har mulighet til å ha et verdig og godt liv, takket være velferdssystemet.
• To flotte foreldre som alltid stiller opp for meg.
• Mira, den vakre hunden min.

• Alle erfaringene og minnene jeg har samlet hittil.
• Evnen til å skrive gode kreative tekster, slik som dikt og noveller.
• Fotointeressen og gleden over alle de vakre, små detaljene i verden rundt meg.

• Tanken på alle mulighetene jeg har i livet. Alle fotografiene jeg skal fange, tekstene jeg skal skrive og stedene jeg skal besøke.
• Å bo i et land med variert klima og fire årstider. Jeg elsker variasjonene når årstidene skifter. Høsten er den vakreste tiden jeg vet om.
• Å leve som veganer. All den deilige maten, den gode samvittigheten og ikke minst interessen for dyrevelferd og miljø.

Innlegget er en del av bloggutfordring 13: ti ting du virkelig setter pris på.